Gjess

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gjess
Ringgås (Branta bernicla)
Ringgås (Branta bernicla)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anserini
Norsk(e) navn: gjess
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Familie: Andefamilien
Underfamilie: Svaner og gjess
Antall arter: 16 (17)
Habitat: i tilknytning til vann
Utbredelse: den nordlige halvkule
Delgrupper:

Gjess (Anserini) er en gruppe mellomstore til store andefugler som naturlig lever i Eurasia, Nord-Amerika og på Hawaii. De fleste artene er trekkfugler som hekker i nordområdene, men typisk overvintrer på sørligere breddegrader.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Beitende kortnebbgås

Gjess er mellomstore til store fugler, med tung kropp, semi-lang hals, flatt avrundet nebb og korte lemmer som er plassert langt bak på kroppen. Det siste gjør at fuglene får en karakteristisk vaggende gange og beveger seg dårlig på marken. Til gjengjeld blir kroppen strømlinjeformet i vannet og under flygeflukt. Hannen kalles gasse, hunnen gås. Kjønnene er like og har samme utseende året rundt, unntatt under mytingen.

De store vingefjærene felles samtidig, som oftest i juli–august. Mytingen gjør fuglene flygeudyktige i noen uker. Gjess er tilpasset vann og kalles også svømmefugler. Føttene har svømmehud, men tarsen (av la. tarsus) er lengre enn mellomtåen hos gjess. Artene mangler dessuten svømmelapp på baktåen. Kroppen flyter lett i vannet og fuglene kan ikke dykke helt under, men beiter i stedet på vekster på grunt vann.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Grågås i formasjonsflukt

Gjess er svært flygedyktige trekkfugler. Under trekket flyr fuglene i en V-formet formasjon, for å spare energi. Det skjer fordi fuglene surfer på trykkbølgen (turbulens) som dannes av fuglen foran den i formasjonen. Fuglene bytter derfor på om å lede an, siden dette er den tyngste jobben. Mange av artene kan fly svært høyt under trekket. Stripegåsa har dyrerikets uoffisielle verdensrekord i høydeflyging for trekkfugler, 7 290 moh.[1] Hawaiigjess trekker ikke, men er stedbundne.

Artene har en vegetarisk diett og lever normalt i livslange parforhold. Reiret bygges på bakken og eggene er hvite. De legger som oftest færre egg enn endene, men begge foreldre beskytter reiret og ungene. Gjess er bare territoriale i reirtiden.

Hvert år mellomlander tusenvis av gjess i Norge, under trekket mot hekkeplassene i nord. Disse beiter på innmark og gir bøndene store økonomiske tap, spesielt i Vesterålen og Nord-Trøndelag. Mange ser ingen annen utvei enn å jage fuglene, men det er uvisst hvor effektivt det er. Forskere har nemlig antydet et fuglene kan evne å tilpasse seg.[2]

Arter[rediger | rediger kilde]

Kanadagås i glideflukt
Svømmende grågås
Ringgås inn for landing

Antallet arter er litt uklart. De fleste regner med 16 arter fordelt i to slekter (Anser og Branta)[3], men noen regner 17 arter og flere slekter (Cygnopsis, Eulabeia og Chen). Tundrasædgås (A. serrirostris) er imidlertid omdiskutert som selvstendig art. Flertallet regner den som en variant av sædgås (A. fabalis), blant annet BirdLife International[4] og HBW Alive.[5] I Avibase står den oppført som en selvstendig art, men med nettopp denne notisen.[6]

Norske arter[rediger | rediger kilde]

Ti arter opptrer i Norge. I slekten Anser grågås, tundragås, dverggås, sædgås, kortnebbgås og snøgås. I slekten Branta kanadagås, hvitkinngås, ringgås og rødhalsgås. Kanadagås er en innført art i Europa som har spredd seg og trives. Den hører naturlig hjemme i Nord-Amerika. I tillegg kan asiatisk stripegås som har unnsluppet fra fangenskap opptre her.

Kortnebbgås, grågås, kanadagås og stripegås er jaktbare arter i Norge.

Tamgås[rediger | rediger kilde]

Gjess ble domestisert for omkring 5 000 år siden. I Vesten stammer tamgåsa i hovedsak fra grågås og kalles Anser anser domesticus, mens den i Asia stammer fra svanegås og kalles Anser cygnoid domesticus. Opp gjennom årene er det utviklet en rekke raser, som norsk hvit gås og italiensk hvit gås. Førstnevne var populær i Norge fra omkring 1927, men er nå svært fåtallig. Den hvite italienske rasen har i stor grad overtatt som produksjonsdyr.

I tillegg til nevnte tamgås har det også vært oppdrett av kanadagås, hvitkinngås, grågås og snøgås i Norge. Dette er fugler som til dels flyr fritt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Asle Rønning. 2012-11-21. Gjess, we can!. Forskning.no Besøkt 2016-03-19
  2. ^ Funker det å jage gjess?. 2016-01-20. Norsk institutt for naturforskning (NINA). Besøkt 2016-03-19
  3. ^ del Hoyo, J., Collar, N.J., Christie, D.A., Elliott, A. and Fishpool, L.D.C. 2014. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Lynx Edicions BirdLife International. ISBN 978-84-96553-94-1
  4. ^ a b BirdLife International (2016) Species factsheet: Anser fabalis. Besøkt 2016-03-19
  5. ^ Carboneras, C., Kirwan, G.M. & Garcia, E.F.J. (2016). Bean Goose (Anser fabalis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-21
  6. ^ a b Tundra Bean Goose Anser serrirostris Gould, 1852. Avibase. Besøkt 2016-03-19

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: gås – ordbokoppføring