Trekkfugl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fugletrekk)
Hopp til: navigasjon, søk
Trekkende traner i klassisk V-formasjon

Trekkfugler er en ikke-systematisk gruppe med fugler som årlig trekker mellom hekkeplassene på høye breddegrader og overvintringsplassene på lavere breddegrader. Noen arter krysser også ekvator under trekket. Motsatsen til en trekkfugl er en standfugl.

Noen trekkfugler, for eksempel gjess, kan også tilrettelegge seg som standfugl. Gåsetrekket er allikevel kanskje det mest spektakulære man kan oppleve i Norge. Svalbardbestanden av kortnebbgås består nemlig av 80 000 fugler, og hele bølingen raster i Trøndelag under trekket. Et annet spektakulært skue er tranenes (Grus grus) årlige mellomlanding ved Hornborgasjön i Västergötland i Sverige, før fuglene forsvinner videre til hekkeplassene rundt om ellers i Fennoskandia. Opp mot 25 000 traner kan samle seg til tranedans og etegilde, og svenskene fôrer dem med inntil 70–100 tonn korn årlig.[1]

Fugletrekk[rediger | rediger kilde]

Fiskere som trekker svaler med garn fra en frossen innsjø, fra Olaus Magnus «Historia de gentibus septentrionalibus», utgitt i 1555

Den greske vitenskapsmannen og filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) hevdes å ha vært svært opptatt av trekkfugler, men han forsto nok ikke fullt ut hva som egentlig skjedde. Da lerkene, svalene og duene forsvant på høstparten trodde han nemlig at de gikk i vinterdvale. Likeledes trodde han, at da rødstjerten (Phoenicurus phoenicurus) forsvant om høsten, så ble den forvandlet til en rødstrupe (Erithacus rubecula).

Den svenske erkebiskopen, historikeren, etnologen og kartografen Olaus Magnus (1490–1557) mente, omkring 1800 år senere i tid, i sitt bokverk «Historia de gentibus septentrionalibus», utgitt i 1555, at svaler trolig overvintret i de frosne innsjøene. Det var altså fortsatt en utbredt uforstand om trekkfuglene, til langt ut på 1700-tallet. Det beviser et annet utsagn, av en meget renommert svensk vitenskapsmann - også kalt «den moderne taksonomiens far».

Sitat Om de (storkarna) fara till de varma länder, eller om de vila på sjöbotten med svalorna, är ännu ovisst, ……. Sitat
Carl von Linné (1707–1778), Skånska resa 1749

Trekket mot hekkeplassen foregår tidlig på våren, mens trekket mot overvintringsplassene foregår om høsten. For mange gjelder det å være tidlig ute i vårtrekket, for å sikre seg de beste hekkeplassene. Dette har også med tilgangen på mat å gjøre. Fuglene samler seg gjerne i store eller mindre flokker før trekket tar til. De mest spektakulære flokkene kan telle flere enn 100 000 fugler. Overvintringsplassene ligger som regel nærmere ekvator enn hekkeplassene, men selve trekket varierer både mellom artene og populasjonene.

Hvitkinngås i formasjonsflukt over Finland. Arten hekker blant annet på Svalbard og er også introdusert på det norske fastlandet
Noen vanlige langdistansetrekk. Røde piler viser rødnebbternas (Sterna paradisaea) trekk fra Det kanadiske polararkipelet til Sørishavet

Mange arter samler seg i store eller små flokker og flyr i formasjon, for å spare energi under trekket. En klassisk formasjon er V-formasjonen (plogformasjon), der fuglene sparer energi gjennom å surfe på trykkbølgen etter fuglen foran seg. Fuglene søker dessuten oppdrift og gunstige vinder. Individene bytter på om å lede an i formasjonen, siden dette er den mest energikrevende plassen. Ungfugler og eldre blir gjerne spart for de tyngste oppgavene. Mange arter kan også trekke i ustrukturerte store og mindre flokker, i smågrupper, parvis eller til og med enkeltvis. Under veis foretar fuglene gjerne flere mellomlandinger, typisk på strategiske steder der de vet de finner mat. Hvor ofte de mellomlander varierer imidlertid mye, både med arten og været.

En studie publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet The American Naturalist i juni 2013 viser at trekkfuglene flyr til dels mye hurtigere til hekkeplassene om våren, enn fra dem om høsten. Dette har mange forskere hatt mistanke om i en tid, men det er første gang at fenomenet blir vitenskapelig dokumentert. Størst forskjell utgjorde kortere hviletider under trekket mot hekkeplassene, men også den generelle flyhastigheten til mange av individene var høyere til enn fra.[2]

Gulnebblire (Calonectris diomedea) tilbakela for eksempel 644 km per dag da den fløy mot hekkeplassene, mens den tilbakela kun 429 km per dag fra. Rødnebbterne (Sterna paradisaea) tilbakela 520 km per dag mot hekkeplassene, men kun 330 km per dag fra. Tårnseiler (Apus apus) tilbakela 336 km per dag mot hekkeplassene, men kun 170 km per dag fra. Disse tre artene var blant de fuglene som tilbakela størst distanse per dag, men et lignende mønster gjorde seg gjeldende for flertallet av artene i undersøkelsen. Det var imidlertid også eksempler på det motsatte, for eksempel hos vepsevåk (Pernis apivorus), steinskvett (Oenanthe oenanthe) og lappspove (Limosa lapponica). Noen arter hadde også tidsmessig tilnærmet like trekk til og fra hekkeplassene.[2]

Mange skandinaviske trekkfugler overvintrer i Europa, men noen flyr også mye lenger og overvintrer i Afrika, ofte sør for Sahara. Et av de mest ekstreme trekkene man kjenner til utføres årlig av rødnebbterna (S. paradisaea), som trekker fram og tilbake mellom hekkeplassene i Arktis (blant annet Svalbard) og overvintringsområdene i Sørishavet. Den tilhører altså en eksklusiv gruppe med trekkfugler, som krysser ekvator under trekket og derfor opplever en ny vår og sommer to ganger årlig. Ved hjelp av små satellittsendere har forskere avdekket at enkelte individer årlig gjennomfører en trekkdistanse på mer enn 80 000 km![3]

Trekkfuglene fungerer også som viktige klimaindikatorer, og i senere år har trekkfuglene stadig trukket stadig lenger nordover. Bjørn Olav Tveit i Norsk Ornitologisk Forening (NOF), som også sitter i Norsk sjeldenhetskomite for fugl, bemerket i 2015 at et varmere klima skaper endringer i det naturlige habitatet til fuglene, og at det er disse endringene som utgjør den største utfordringen for fuglelivet.[4]

Norges trekkfugler[rediger | rediger kilde]

Rødnebbterne er en skikkelig langdistansetrekker
Svarttrost er en dugelig vårsanger og kortdistansetrekker
Linerle er for mange selve symbolet på våren

Norges trekkfugler deles gjerne i kortdistansetrekkere (fugler som normalt overvintrer i Vest-Palearktis) og langdistansetrekkere (fugler som normalt overvintrer utenfor Vest-Palearktis, ofte såkalte tropikflyttere som overvintrer i tropiske strøk, men også andre).

Listene under (som nødvendigvis ikke er komplette) følger stort sett Miljølare.no og inkluderer kun fastlandspopulasjonene.[5]

Tidvis kan også andre trekkfugler besøke Norge, men det er uvisst om eller i hvilken grad de hekker her. Et eksempel er dobbeltbekkasin (Gallinago media), som ikke lenger hekker i det skandinaviske lavlandet, men er registrert med en begrenset hekkende bestand i fjellene, både i Norge og Sverige.

Kortdistansetrekkere Langdistansetrekkere

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bergan, Morten (april 2007). Tranedans - Hornborgasjøen i Sverige. NOF-Travel. Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b Cecilia Nilsson, Raymond H. G. Klaassen, and Thomas Alerstam. Differences in Speed and Duration of Bird Migration between Spring and Autumn. The American Naturalist, Vol. 181, No. 6 (June 2013), pp. 837-845. doi: 10.1086/670335
  3. ^ NTNU Vitenskapsmuseet (2016). Fugletrekk.] Besøkt 2016-08-16
  4. ^ Markus Thonhaugen (1. mars 2015). – Varmere klima fører til at fuglene trekker nordover. NRK Nordland. Besøkt 2016-08-16
  5. ^ Merethe Frøyland (red.) Når kommer våren? - Trekkfugler. Miljølare.no, Nasjonalt senter for naturfag i opplæringa. Besøkt 2016-08-16

Kilder[rediger | rediger kilde]