Grågås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Grågås
A. a. anser, nominatformen
A. a. anser, nominatformen
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anser anser
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: grågås
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Familie: Andefamilien
Slekt: Anser
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, åpent vann og våtmark
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Grågås
Underarter:
  • vestlig grågås
  • østlig grågås

Grågås (Anser anser) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen med gjess. Arten regnes som en kortdistansetrekkfugl og er livskraftig.[1] Den består som to taxa.

Wetlands International anslo i 2015 den globale populasjonen til omkring 1–1,1 millioner individer, hvorav 519 000-853 000 med tilhold i Europa.[2] Dette tilsvarer 259 000-427 000 par.[2] I Norge har hekkebestanden økt jevnt siden 1990-tallet, da den ble anslått til omkring 7 000–10 000 hekkende par.[3] I 2017 ble hekkebestanden anslått til cirka 20 000–25 500 par.[4][3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

A. a. rubrirostris, østlig grågås
Grågjess flyr som regel i par, også når de ikke trekker
Trekkende grågjess i klassisk V-formasjon
Et av grågåsparene som hekket på småøyene under Hønefossen i 2008

Grågåsa blir cirka 76–89 cm lang; hanner av nominatformen veier typisk 2 600–4 560 g, hunner typisk 2 070–3 960 g; Ssp. rubrirostris er mer unison i størrelsen og derfor gjennomsnittlig noe større enn nominatformen, som imidlertid varierer mer og individuelt kan bli større. Hanner veier typisk 2 800–4 100 g, hunner typisk 2 450–3 600 g.[5] Vingespennet utgjør cirka 147–180 cm, avhengig av underart, kjønn og generell størrelse.[5]

Nominatformen er synonym med den vestlige varianten og har oransjefarget nebb og ei fjærdrakt som er grå med mørke spetter på øvre del av halsen og langs sidene. Spettene blir mørkere og større mot tuppen av¨vingefjærene, som er helt mørke. Fuglen har dessuten innslag av hvitt på undersiden av stjerten.[6] Den østlige varianten skiller seg fra den vestlige gjennom å være blekere og med rosafarget nebb og øyeringer.[6]

Grågåsa deles gjerne inn i to underarter, en vestlig og en østlig. Tidligere regnet man også norske, islandske og skotske grågjess som en egen underart, men en slik inndeling blir per i dag ikke akseptert. Allikevel kan det hende at denne populasjonen for framtiden kan regnes som en egen underart igjen, basert på morfologi, hekkebiologi og habitatvalg.[6]

Grågjess er vegetarianere. De eter gress, røtter, blader, stengler, frø, frukt og spirer av et stort utvalg av planter, komplettert om vinteren med korn, poteter og andre grønnsaker. I hekketiden ligger matkilden sjelden mer enn 5 km fra reirplassene.[5]

Arten foretrekker åpne vannrike habitat, ofte omgitt av rik kantvegetasjon og/eller gressrike områder, mens fuglene gjerne overvintrer i jordbruksområder i åpent landskap eller i våtmarksområder, langs innsjøer og laguner ved kysten. I Mongolia hekker arten opp mot 2 300 moh.[5]

Grågåsa er en trekkfugl, skjønt noen nordskotske hekkere og visse andre populasjoner i Nordvest-Europa kan være standfugler.[6] Under trekket vår og høst er det kjent at grågjess kan «haike» med andre gjess, eksempelvis kortnebbgås på vei mot hekkeplassene på Svalbard. Alt i februar begynner grågåsa trekket nordover fra overvintringsplassene, og mange har overvintret fra Danmark og sørover langs kysten ned til Frankrike.[5]

Når gjess trekker flyr de i en karakteristisk V-formasjon (også kalt plogformasjon). Formasjonsflukt sparer fuglene for energi under trekket, gjennom at påfølgende fugler surfer på trykkbølgen som dannes av fuglene foran seg. Siden det er mest energikrevende å fly først, bytter fuglene på denne oppgaven. Gamle og unge individer fra årets kull flyr imidlertid sjelden først i formasjonene.[5]

På høstparten samler grågjessene seg i mindre flokker, typisk 10–30 fugler, for å forberede trekket sørover. Når trekker begynner kan mindre flokker forene seg med andre tilsvarende flokker, par og enkeltindivider og bli til ganske store flokker.[5] I Norge begynner gjerne disse flokkene å danne seg alt tidlig i august.

I Norge hekker nominatformen hovedsakelig langs kysten, på gress- og lyngkledde holmer og øyer, fra Oslofjorden til Porsangerfjorden. I senere år har man også oftere og oftere registrert hekkende grågås på det indre Østlandet. I 2007 hekket det noen grågåspar på noen småøyer ovenfor og nedenfor Hønefossen, midt i byen Hønefoss i Ringerike kommune, der Begnaelva og Randselva møtes og danner Storelva. Antallet hekkende par i Hønefoss og på Ringerike har siden vært økende hvert år. Hekkingen på Østlandet kan ha sammenheng med utsetting av fugl i indre Oslofjord fra 1960-tallet og framover. Tidligere hekket nemlig grågåsa bare fra Rogaland og nordover.

Hekkingen tar til i marsapril i det kontinentale Europa og på Island, og eggleggingen begynner gjerne sent i april og topper seg i midten av mai. Dette varierer imidlertid noe, avhengig av utbredelsen. Arten hekker i løse kolonier nær tilgangen på mat. Hunnen bygger et grunt rede av strå og gress direkte på bakken, som hun fôrer med dun. Redet, som gjemmes i vegetasjonen, er typisk cirka 13–60 cm høyt, med en utvendig diameter rundt 80–110 cm og en dybde på cirka 5–15 cm. Hun legger normal 4–6 egg (3–12) med ett døgns intervall. Inkubasjonen tar cirka 27–28 dager og utføres i sin helhet av hunnen. Klikkingen skjer synkront og kyllingene er reirflyktere, som raskt forlater redet og følger med foreldrene. Avkommet blir flygedyktige etter cirka 50–60 dager. Familien holder deretter sammen til fram til vinteren.[5]

Hybridisering mellom underartene er vanlig i overgangssonen. Likeledes er det kjent at grågåsa av og til hybridiserer med hvitkinngås (Branta leucopsis) og kanadagås (B. canadensis), og sjelden også med knoppsvane (Cygnus olor).[5]

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Gjess ble trolig domestisert for omkring 5 000 år siden.[7] I Vesten stammer tamgåsa i hovedsak fra grågås og kalles A. a. domesticus, mens den i Asia stammer fra svanegås og kalles A. cygnoid domesticus. Domestiserte former kan bli betydelig større enn viltformen. I så måte regnes emdenergås (A. a. domesticus) som verdens største tamgåsrase. Gassen blir cirka 11–14 kg tung, og gåsa cirka 9–11 kg.[8]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[5] Norske navn på arter og delgrupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[9][10] Norske navn i parentes er eventuelt uoffisielle midlertidige beskrivelser.

Treliste

Annet[rediger | rediger kilde]

Innenfor vitenskapen har grågåsa en historisk posisjon, som den arten atferdsforskeren Konrad Lorenz først brukte i sine studier av det behavioristiske fenomenet preging.[11][12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International. 2012. Anser anser. The IUCN Red List of Threatened Species 2012: e.T22679889A40116131. Besøkt 2016-03-22
  2. ^ a b BirdLife International (2020) Species factsheet: Anser anser. Downloaded from http://www.birdlife.org on 26/04/2020.
  3. ^ a b Bentsen, Vidar Johan (2018) Forvaltningsplan for grågås i Nordland 2019–2025. Prosjekt Utmark, Rognan 25.6.2018. Besøkt 2020-04-26
  4. ^ Shimmings, P. & Heggøy, O. (2017). Grågås i Nordland – Et estimat på hekkebestand i 2017. NOF-Rapport 2017-3. 29 S.
  5. ^ a b c d e f g h i j Carboneras, C. and G. M. Kirwan (2020). Graylag Goose (Anser anser), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.gragoo.01
  6. ^ a b c d Carboneras, C., Kirwan, G.M. & Garcia, E.F.J. (2016). Greylag Goose (Anser anser). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-22
  7. ^ Schneider, K.H. 1988. Gänse. Berlin, Germany, VEB Deutscher Landwirtschaftsverlag.
  8. ^ Sibylle Johnson. 2011. Embden Geese. Beauty of Birds, Avian Web. Besøkt 2016-03-22
  9. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  10. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  11. ^ Halvor Aarnes (2004) Atferdsbiologi. Universitetet i Oslo, 2004. Besøkt 2020-04-26
  12. ^ Konrad Lorenz. (2020, 26. februar). I Store norske leksikon. Hentet 26. april 2020 fra https://snl.no/Konrad_Lorenz

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]