Egil Olsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Drillo)
Hopp til: navigasjon, søk
Egil Olsen
«Drillo»
Egil Drillo Olsen.JPG
Født22. april 1942 (75 år)
Fredrikstad
Yrke Fotballspiller, fotballmanager
NasjonalitetNorge
Utmerkelser Østfold fylkes kulturpris, Årets Kniksen, Kniksens hederspris, Norsk Fotballtrenerforenings hederstegn med diplom
Klubber
År Klubber
1958–1965
1964
1966–1967
1968–1971
1972–1974
1975​
Østsiden
Vålerenga
Vålerenga
Sarpsborg
Frigg
Hasle-Løren
Landslag
År
1964–1971
Lag
Norge
Kamper (mål)
16 (0)
Trenerkarriere
År
Klubber
1972–1974
1975
1976
1977
1979–1985
1985–1988
1989
1990
1990–1998
1998–1999
1999–2000
2002–2003
2004–2005
2007–2008
2008
2009–2013
2014
Frigg
Hasle-Løren
Østsiden
Fossum
Norge U-21
Lyn
Aalesund
Norges OL-landslaget
Norge
Vålerenga
Wimbledon
Norge G-19
Fredrikstad
Irak
FK Zebra
Norge
Lyn

Egil Roger «Drillo» Olsen (født 22. april 1942 i Fredrikstad) er en tidligere landslagsspiller i fotball og senere trener for Norges herrelandslag i to perioder. Han har også vært landslagstrener for Irak.

Karriere som spiller[rediger | rediger kilde]

Som spiller var Olsen aktiv for Fredrikstad-laget Østsiden, Oslo-lagene Vålerenga, Frigg og Hasle-Løren, og Sarpsborg. Som aktiv fikk han også 16 landskamper. I tillegg var han aktiv bandyspiller i blant annet Frigg. Tilnavnet «Drillo» fikk han i sin tid som spiller i Vålerenga. Det skyldtes hans stadige iver etter å drible.

Trenerutdanning[rediger | rediger kilde]

Olsen har Norges høyest mulige trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Olsen har hovedfag i idrett fra Norges idrettshøgskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk grunnet treneroppdrag. Han har sagt at det laget som får flest baller inn i motstanderens sekstenmeter i løpet av en kamp, vil vinne den, og dette er noe av bakgrunnen for den såkalte «Drillo-stilen».

Olsen var en av initiativtakerne da Norsk Fotballtrenerforening (NFT) ble stiftet 9. november 1986, og han hadde i perioden 1986–1990 vervet som tiltaksleder i styret til NFT.

Karriere som trener[rediger | rediger kilde]

Lyn[rediger | rediger kilde]

Olsen var trener for Lyn i perioden 1985 til 1988. Da Olsen overtok ansvaret for Lyn lå de i den daværende tredjedivisjon. Under Olsen rykket Lyn opp til andredivisjon i 1986, før det ble kvalifiseringsspill i 1987.[1] Kvalifiseringen endte med tap mot Djerv 1919 og uavgjort mot Ham-Kam, og dermed intet opprykk.[2]

I 1988 var Olsen og Lyn ambisiøse, og satset på opprykk til førstedivisjon. Lyn kjempet lenge i toppen, men endte til slutt på fjerdeplass blant annet etter tap 2-7 hjemme mot Eik i siste serierunde.[3]

Mot slutten av 1988 bestemte Olsen seg for å forlate Lyn, da han ønsket å bli fotballtrener på heltid. Han vurderte å gå til både Lillestrøm og Aalesund,[1] og endte til slutt opp med å undertegne en ettårskontrakt med Aalesund.[4]

Aalesund[rediger | rediger kilde]

Olsen fikk en tung start i Aalesund. Laget tapte kamp etter kamp, og med bare tre poeng på de ni første kampene kom det sinte leserbrev i lokalavisen som krevde at Olsen satte seg på første fly tilbake til Oslo. Spillet tok seg imidlertid opp utover sesongen, og klubben endte trygt unna nedrykk. Olsen bestemte seg for å la det bli med ett år på Sunnmøre, og ønsket å vende tilbake til en trenerjobb i Oslo.[5]

OL-landslaget[rediger | rediger kilde]

Etter Aalesundkontraktens utløp ble det spekulert i media om hvor Olsen kom til å gå. Lyn hadde hatt en kaotisk trenersituasjon hele 1989-sesongen[6], og da Olsen hadde vært én av 50 tilskuere på Ullevaal Stadion i kampen der Lyn reddet plassen ble det spekulert i at han ville gå tilbake til sin gamle klubb.[7] Samtidig hadde han fått tilbud om å overta kvinnelandslaget, og bekreftet til avisene at han var interessert.[8]

Olsen endte til slutt opp som trener for OL-landslaget. Han skulle lede laget frem mot OL i Barcelona, gjennom kvalifiseringen i 1990-91. Nytt foran denne kvalifiseringen var at FIFA hadde satt aldersgrense for deltagelse i OL, noe som gjorde at han i praksis kom til å trene U23-landslaget.[9]

Med spillere som Øyvind Leonhardsen, Lars Bohinen, Roger Nilsen og Claus Eftevaag på laget fikk Drillo gode resultater med OL-landslaget. I slutten av 1990 ledet laget kvalifiseringsgruppen sin, og NFF hadde mål om å vinne gruppen.[10] De gode resultatene gjorde at Drillo tok over A-landslaget da Ingvar Stadheim trakk seg høsten 1990. Olsen ble erstattet av Benny Lennartsson som OL-landslagstrener.

Landslaget[rediger | rediger kilde]

Drillo etter 1-0 seieren mot Portugal.

Olsen fikk tidlig gode resultater med landslaget. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Tore André Dahlum og Lars Bohinen. Norge kom ikke til EM, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.

I kvalifiseringen til 1994-VM havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvaliken med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være et drømmetreff av Kjetil Rekdal fra 35 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett.

Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznań etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn», dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.

I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland – og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster å heve seg mot Olsens spillestil, men denne kritikken falt snart til ro – i alle fall hjemme i Norge.

Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp, og fikk kallenavnet «Flonaldo» for innsatsen. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan to runder før slutt.

Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement – Norge måtte slå regjerende verdensmestere Brasil.

23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål noen minutter senere, og da han ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale – nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia.

Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia.

Olsen hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Olsen ledet fotballandslaget gjennom 88 kamper over åtte år. Resultatet var 46 seire, 26 uavgjorte og 16 tap.

Olsen personlige stil gjorde ham svært populær blant det norske folk. Blant annet tok han av og til hunden sin med på landslagstreninger og han var ofte iført sine karakteristiske gummistøvler (eller «pæler»). Pælene til Olsen står i dag på utstilling på Fotballmuseet på Ullevaal stadion.

Vålerenga[rediger | rediger kilde]

Etter Vålerengas cupgull og opprykk i 1997 var optimismen stor i Oslo før comebacket i Tippeligaen. Laget var blitt forsterket med blant annet svensken Pascal Simpson, og klubbledelsen snakket om at Vålerenga skulle bli Norges beste klubb.

Sesongen startet imidlertid katastrofalt, og Vålerenga røk ut mot svake Skeid i cupen. Etter tap 1-5 mot Lillestrøm hjemme på Bislett og 0-3 mot Brann i Bergen lå VIF nederst på tabellen, og klubbledelsen måtte gjøre noe drastisk. Svaret ble å hente inn Egil Olsen, som i utgangspunktet skulle lede laget de ni siste kampene i 1998-sesongen. Olsen la om lagets spillestil radikalt, og med stram defensiv organisering fikk VIF en god høstsesong der de vant syv av ni kamper og reddet plassen.[11]

Olsen ledet også Vålerenga med stor suksess i Cupvinnercupen. Rapid București ble slått i første runde med 2-2 (b) og 0-0 (h), før tyrkiske Beşiktaş ventet i neste runde. VIF vant 1-0 hjemme, noe som gjorde at returkampen i Istanbul ville bli tøff. Allerede til pause i Istanbul ledet Beşiktaş 3-0, og VIF var i store problemer. På slutten av kampen snudde imidlertid alt, og med scoringer av Knut Henry Haraldsen, Kjell Roar Kaasa og John Carew gikk Vålerenga videre til kvartfinalen. I avisene stilte VGs Truls Dæhli spørsmålet «har Drillo kontakt med høyere makter?», mens Dagbladet mente at kampen var «Drillos største mirakel».[11]

Olsen lot seg overtale til å fortsette i Vålerenga etter den sterke høstsesongen, og undertegnet en treårsavtale. 1999-sesongen begynte med Europacupspill mot det engelske topplaget Chelsea, der VIF egentlig var sjanseløse. VIF tapte 3-0 borte, og 3-2 hjemme. Tippeligasesongen begynte imidlertid bra, og Vålerenga ledet serien etter fire runder. Trenden snudde imidlertid fort, og VIF var snart på vei nedover på tabellen. Samtidig fikk Olsen et godt tilbud fra Sam Hammam og den engelske Premier League-klubben Wimbledon, og benyttet seg i juni av en klausul i kontrakten som gav ham mulighet til å dra utenlands.[11]

Wimbledon[rediger | rediger kilde]

Wimbledon var på denne tiden eid av nordmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Røkke og Gjelsten bygde sammen med Olsen opp et norsk miljø i klubben. I tillegg til Lars Tjernås som assistenttrener ble de fem norske spillerne Trond Andersen, Andreas Lund, Kjetil Wæhler, Martin Andresen og Tore Pedersen hentet inn.

Olsen ukonvensjonelle klesstil og holdninger gjorde ham til et yndet tema i britisk presse. Han var allerede kjent som «The Mad Professor» i de britiske tabloidene, og presset ble ikke noe mindre da han overtok «The Crazy Gang».

99/00-sesongen begynte greit for Wimbledon. Olsens debutkamp endte med seier 3-2 borte mot Watford, og i september greide Wimbledon 1-1 borte mot Manchester United. I oktober gikk det tyngre, blant annet med tap 5-1 mot bunnlaget Sheffield Wednesday. Etter tretten kamper hadde laget to seire, sju uavgjorte og fire tap, og lå med det på en femtendeplass i Premier League.[12]

Utover 2000 begynte det å gå virkelig dårlig for Olsen og Wimbledon. Det kom enkelte lyspunkter som 2-0 hjemme mot Newcastle og uavgjort borte mot Arsenal, men laget falt stadig på tabellen. I slutten av februar solgte Sam Hammam, Wimbledon-eier gjennom 22 år, sine siste aksjer til Røkke og Gjelsten, og klubben ble helnorsk. Samtidig begynte det å bli åpenlyst bråk i spillergruppen, og Jason Euell ba om å bli solgt.[12] Dessuten kritiserte stjernene Carl Cort og John Hartson Olsen åpenlyst.[13]

Etter åtte strake tap var Wimbledon kommet under nedrykksstreken. Styreformann Gjelsten måtte handle, og valgte å sparke Olsen. Samtidig la Gjelsten skylden for den vanskelige situasjonen på mediene, og holdt fast på at det var riktig å ansette Olsen i sin tid.[13] Drillos Wimbledon-karrière endte med syv seire, elleve uavgjort og atten tap, og en målforskjell på 44-70[12].

Tidligere assistent Terry Burton ble ny manager i Wimbledon etter Olsen, med to kamper igjen å spille. Burton mislyktes med å holde klubben oppe, og klubben rykket ned etter tap 2-0 mot Southampton i den avgjørende kampen. Dette overrasket den nylig sparkede Olsen, som trodde klubben skulle overleve.[14]

Fredrikstad[rediger | rediger kilde]

På slutten av 2004 ville Fredrikstad-trener Knut Torbjørn Eggen trappe ned, og Egil Olsen ble hentet inn som erstatter. Eggen fortsatte imidlertid som assistenttrener. Olsen fikk toårskontrakt med Fredrikstad, med opsjon om å hoppe av etter ett.[15]

Fredrikstad fortsatte å kjempe i bunnen også under Olsen, og endte til slutt på 11.-plass i 2005. Mot tampen av sesongen ble også Eggen sidestilt med Olsen som hovedtrener, etter en del interne stridigheter i spillegruppen.[16] Blant annet gikk Dagfinn Enerly ut mot Olsens treningsmetoder i boken «Dagfinn Enerly - Så fort kan livet snu».[17]

Olsen bestemte seg for å forlate Fredrikstad etter én sesong. Dette begrunnet han med lang reisevei mellom Oslo og Fredrikstad.[18]

Tilbake i Vålerenga[rediger | rediger kilde]

Egil «Drillo» Olsen var i 2006 ansatt som video- og analysesjef i Vålerenga fotball.

Irak[rediger | rediger kilde]

I september 2007 ble Olsen ansatt som landslagssjef for Irak på en treårskontrakt. Irakerne var nybakte asiamestre, men Olsen ønsket likevel å endre spillestilen ved å legge om til rendyrket soneforsvar.[19] Samtidig viste det seg at kulturforskjeller gjorde jobben vanskeligere, da fasten under ramadan gjorde at laget ikke kunne trene som planlagt.[20]

Olsens første kamp med Irak endte med tap 2-3 mot Qatar. Deretter ventet to kamper mot Pakistan, der Irak enkelt vant 7-0 borte og gikk igjennom en formalitet av en 0-0-kamp i returkampen. 24. februar 2008 meldte det irakiske fotballforbundet overraskende at Olsen hadde fått sparken.[21]

FK Zebra[rediger | rediger kilde]

Fra juli til oktober 2008 trente Olsen «nerdelaget» FK Zebra i et realityprogram med samme navn.[22]

Tilbake for Norge[rediger | rediger kilde]

Egil Olsen under en pressekonferanse etter vennskapskampen mot England den 26. mai 2012.

Det var i januar 2009 at det ble kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge etter at Åge Hareide trakk seg, og at han skulle lede herrelandslaget i privatlandskampene mot Tyskland (borte 11. februar), Sør-Afrika (borte 28. mars) og Finland (hjemme 1. april), med opsjon på å lede laget ut VM-kvalifiseringen 2010.

Mange var skeptiske til at «Drillo» kom tilbake, men han fikk støtte fra bl.a Per-Mathias Høgmo[23]«Drillo-effekten» slo imidlertid til i den aller første kampen ledet av Olsen, og Norge endte opp med å slå storlaget Tyskland 1-0 borte i Düsseldorf den 11. februar 2009, etter en skåring av Christian Grindheim.[24] «Drillo» ble umiddelbart hyllet etter kampen, og eks-trener Åge Hareide var en av de som roste han opp i skyene med å si «Det var utrolig viktig! Selvsagt var det viktig for Egil, men også for laget og hele fotballnasjonen. 2008 ble et uår på alle fronter for norsk fotball, både for landslaget og for klubbene i europacup. En seier som den i går gir både spillere, personene rundt, og publikum troen på norsk fotball tilbake».[25] Olsen selv repliserte på all hyllesten med å si «Noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller».[26]

Den andre kampen, mot Sør-Afrika den 28. mars, ble ingen god affære, og endte med et 2-1 tap for Norge. Olsen selv uttalte til TV2 at han gjerne hadde sett hele kampen avlyst. Men trass i tapet valgte NFF like etter hjemkomsten fra det sørlige Afrika å forlenge kontrakten med treneren ut kvalifiseringskampene, og dersom Norge også gikk videre til selve VM.[27] Den 1. april fortsatte Olsen sin rekke av ubeseirede kamper på Ullevaal med å slå Finland 3-2 etter et sent mål av Morten Gamst Pedersen i det 93. minutt.[28]

Den 3. november 2009 ble det etter lengre tids spekulasjoner offentliggjort[29] at Olsen skulle fortsette som trener for landslaget frem til den ønskede fremtidige kandidaten, FCKs trener Ståle Solbakken, ble ledig på markedet i 2012. Solbakken ble ansatt for perioden 2012-2015, med mulighet for forlengelse til etter EM-sluttspillet i 2016 dersom Norge skulle kvalifisere seg. Etter at Solbakken i stedet ble ansatt som trener i FC Köln[30] begynte NFF prosessen med å finne en erstatter for Drillo på nytt. Media spekulerte en stund i muligheten for at han ville fortsette som trener,[31] og dette ble bekreftet[32] 25. august 2011. Den 27. september 2013 ble Olsen erstattet av Per-Mathias Høgmo som trener for herrelandslaget.[33]

Internasjonal statistikk[rediger | rediger kilde]

Lag Fra Til Statistikk
Kamper Seier Uavgjort Tap Mål scoret Mål imot Seier %
Norge Norge 1990 1998 91 51 26 14 181 63 56.04
Irak Irak 2007 2008 6 2 3 1 11 6 33.33
Norge Norge 2009 2013 49 26 8 16 79 50 51,02
Totalt 146 79 37 31 271 119 54,11

* statistikk oppdatert 16. oktober 2013

Politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

SitatJeg er mer bekymret for markedsliberalismens frammarsj i Europa.Sitat
– Drillo besvarer spørsmål fra sportsjournalist som i 1993 var bekymret for Rune Bratseths kne.[34]

Olsens oppvekstmiljø på Østsiden i Fredrikstad var et typisk arbeiderklassemiljø, i et strøk som lokalt var kjent som «Lille Moskva», og fra gammelt av en bastion for NKP.[35] Han sluttet seg tidlig til den politiske venstresiden, den nye ml-bevegelsen og AKP(m-l). Midt på 1970-tallet ledet han idrettsdagen på bevegelsens sommerleire[36] og satt i partiets idrettsutvalg, der målet var å utvikle en rød idrettspolitikk.[37] Han har i sin tid som landslagstrener stått fram i media med støtte til RV, Erling Folkvords stortingskandidatur og senere Rødt.[38]

Hans politiske ståsted har gjort ham omstridt, og det har vært spekulert i om det var politiske grunner til at han ble holdt utenfor landslaget på 1960-tallet, i landslagsleder Wilhelm Kments tid. [39]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Effektiv fotball (sammen med Nils Johan Semb og Øyvind Larsen), Gyldendal (1994) ISBN 82-05-22293-2
  • Eventyret Drillos (sammen med Jan Holm, Øivind Larsen, Sjur Natvig og Einar Sigmundstad), Schibsted (1998) ISBN 82-516-1734-0
  • Drillos verden. Fakta om alle verdens land, Kagge Forlag (2002) ISBN 82-489-0244-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Aftenposten Aften 16. september 1988, «'Drillo' drar!»
  2. ^ «Lyn 1987». lynfotball.net. Besøkt 29. oktober 2007. 
  3. ^ «Lyn 1988». lynfotball.net. Besøkt 29. oktober 2007. 
  4. ^ NTBtekst 17. september 1988, «Egil 'Drillo' Olsen ny trener i Aalesund»
  5. ^ Aftenposten Morgen 05. august 1989, «Den som ler sist, Drillo!»
  6. ^ «Lyn 1989». lynfotball.net. Besøkt 29. oktober 2007. 
  7. ^ Aftenposten Aften 25. september 1989, «50 tilskuere på Ullevaal!»
  8. ^ NTBtekst 20. juni 1989, «Egil 'Drillo' Olsen overtar kvinnelandslaget?»
  9. ^ NTBtekst 26. september 1989, «'Drillo' skal trene OL-landslaget»
  10. ^ Nordlys 07. desember 1990, «Benny Lennartsson»
  11. ^ a b c Jarle Teigøy og Bjørn Arild Gjerdalen (desember 2006). «Vålerenga Fotball - hele historien 1898 - 2002». Besøkt 29. oktober 2007. 
  12. ^ a b c Dagbladet 2. april 2000, «Drillo sparket - 7 seire, 11 uavgjort og 18 tap»
  13. ^ a b Dagens Næringsliv 2. april 2000, «Ut med 'Drillo'»
  14. ^ Aftenposten Morgen 15. mai 2000, «-Trodde det skulle gå»
  15. ^ «Drillo tar over Fredrikstad». Aftenposten. 10. november 2004. Besøkt 29. oktober 2007. 
  16. ^ «Bare én sjef i FFK». TV2 Nettavisen. 28. mars 2006. Besøkt 29. oktober 2007. 
  17. ^ «Enerly mislikte Drillo-taktikk». Dagbladet. 25. oktober 2007. Besøkt 29. oktober 2007. 
  18. ^ Egil Olsen (23. november 2005). «Takk for meg». Besøkt 29. oktober 2007. [død lenke]
  19. ^ «Drillo vil innføre ny spillestil». Aftenposten. 18. september 2007. Besøkt 29. oktober 2007. 
  20. ^ «Ramadan stopper Drillo-trening». VG. 10. september 2007. Besøkt 29. oktober 2007. 
  21. ^ Dagbladet: Drillo har fått sparken, 24. februar 2008
  22. ^ «Drillo blir trener for FK Zebra». seher.no. 26. juli 2008. Besøkt 30. september 2008. 
  23. ^ (no) «- Drillo er ekstrem». Aftenposten. 12. februar 2009. Arkivert fra originalen 2009-02-15. Besøkt 31. mars 2009. 
  24. ^ (no) «- Drillo-effekten slo til i første kamp». VG. 11. februar 2009. Besøkt 31. mars 2009. 
  25. ^ (no) «Hareide hyller Drillos». Aftenposten. 12. februar 2009. Arkivert fra originalen 2009-02-15. Besøkt 31. mars 2009. 
  26. ^ (no) «- Noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller». Dagbladet. 11. februar 2009. Besøkt 31. mars 2009. 
  27. ^ (no) «Tillit ut VM-kvaliken». Aftenposten. 31. mars 2009. Besøkt 1. april 2009. [død lenke]
  28. ^ (no) «Gamsten reddet Ullevaal-kvelden for Drillo». VG. 1. april 2009. Besøkt 1. april 2009. 
  29. ^ (no) «Drillo får jobben - etterfølges av Solbakken». Aftenposten. 3. november 2009. Arkivert fra originalen 2009-11-06. Besøkt 3. november 2009. 
  30. ^ (no) «Ståle ansatt som Köln-trener». Dagbladet. 14. mai 2011. Besøkt 23. august 2011. 
  31. ^ (no) «- For meg er ikke Ståle aktuell lenger». Dagbladet. 22. august 2011. Besøkt 23. august 2011. 
  32. ^ (no) «To nye år for Drillo». Dagbladet. 25. august 2011. Besøkt 25. august 2011. 
  33. ^ Fotball.no – Et ikon i norsk fotball trer av[død lenke] (Av Mari Stanisic Waagaard. Publisert og besøkt 27. september 2013)
  34. ^ Dagbladet 8. mai 2005
  35. ^ Side 22-26, Dagsavisen 5. september 2013
  36. ^ Side 370, Pål Steigan: En folkefiende, Aschehoug 2013
  37. ^ Side 395, Pål Steigan: En folkefiende, Aschehoug 2013
  38. ^ Side 22-26, Dagsavisen 5. september 2013
  39. ^ Side 112. Drillo, Jan Holm, Øyvind Larsen, Sjur Natvig, Einar Sigmundstad: Eventyret Drillos. Schibsted forlag 1998

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Lars Tjærnås 
Hovedtrener for Vålerenga
(1998–1999)
Etterfølger:
 Knut Arild Løberg 
Forgjenger:
 Thomas Nordahl 
Hovedtrener for Aalesund
(1989–1989)
Etterfølger:
 Stein Gisle Alvestad 
Forgjenger:
 Jan Rodvang 
Hovedtrener for Lyn
(1985–1988)
Etterfølger:
 Georg Hammer 
Forrige mottaker:
 Nils Arne Eggen 
VGs «Årets navn»
(1999)
Neste mottaker:
 Einar Eikeland