Ole Gunnar Solskjær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Gunnar Solskjær
Sunny, 20LEGEND, Ollie,
Ole Gunnar Målskjær, Baby Faced Assassin, Solskjaer
Ole Gunnar Solskjaer Trondheim2011-1.jpg
Født26. februar 1973[1] (46 år)
Kristiansund
Far Øivind Solskjær
Beskjeftigelse Fotballspiller, fotballtrener
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser
6 oppføringer
Olavstatuetten (2012), Årets Peer Gynt (2009), Kniksenprisen for årets trener (2011), Årets Kniksen (1996), Kniksens hederspris (2007), St. Olavs Orden
Høyde178 cm[2]
PosisjonSpiss (lagt opp)
Draktnr.20
Ungdomsklubb
År Klubber
–1990 Clausenengen
Klubber*
År Klubber Kamper (mål)
1990–1994​ Clausenengen 109 (115)
1994–1996​ Molde 42 (31)
1996–2007​ Manchester United 235 (91)
Landslag
År
1996–2007
Lag
Norge
Kamper (mål)
67 (23)
Trenerkarriere
2008–2010 Manchester United (reservelag)
2010–2014 Molde
2014 Cardiff
2014–2016 Clausenengen G19
2015–2018 Molde
2018–2019 Manchester United (midlertidig)
2019– Manchester United

* Antall seriekamper og -mål
er sist oppdatert 19. mai 2007.

Ole Gunnar Solskjær (født 26. februar 1973) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller som er manager for den engelske klubben Manchester United.[3][4]

Fra januar 2011 til januar 2014 var han hovedtrener i Molde FK. Med Solskjær som trener vant Molde Tippeligaen i 2011 og i 2012 samt cupen i 2013.

2. januar 2014 ble han manager for Premier League-laget Cardiff City,[5] men måtte forlate klubben 18. september 2014. Laget rykket ned til Championship etter 2013/14-sesongen og startet 2014/15-sesongen med en rekke dårlige resultater. Han vendte tilbake som manager i Molde FK 21. oktober 2015, og fortsatte samtidig som trener for Clausenengen G19.

Solskjær ledet Molde til to sølv i serien før han ble ansatt av Manchester United på midlertidig basis ut 2018/19-sesongen.[6]

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Solskjær som Molde-spiller i 1996

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Solskjær debuterte for Clausenengen som 17-åring. Mens han var i militæret var han på prøvespill i Lillestrøm. Han fikk bare trene med rekruttlaget, noe Solskjær anså som helt uaktuelt.[7] . I løpet av sin karriere i Clausenengen scoret han 115 mål på 109 kamper. Siste året i Clausenengen i 2. divisjon scoret han 31 av lagets 47 mål. Februar 1994 var han på prøvespill i Rosenborg, sammen med Trond Andersen. Han skulle være der en uke, men da han bare fikk spille 1 av 3 internkamper forsto han tegningen. Etter eget utsagn følte han mangel på respekt fra Nils Arne Eggen og Rosenborg. Neste morgen ba han Trond Andersen fortelle til Eggen at han hadde reist hjem[7]. Litt senere i 94 ble Solskjær hentet av Åge Hareide og Molde i 1994 for 200 000 kr. I sitt første år i klubben scoret Solskjær 21 mål, og han ble også tatt ut i landslagstroppen. Han fikk raskt tilnavnet «Ole Gunnar Målskjær».

Manchester United[rediger | rediger kilde]

Etter halvannet år i Molde ble han hentet av Alex Ferguson til Manchester United, som han spilte for fra 1996/1997-sesongen. Totalt scoret han 126 mål på 366 kamper for Manchester United. Kun fjorten spillere har scoret flere mål for klubben.[8] I 150 av kampene var han innbytter.[8] For Norge spilte Solskjær 67 landskamper og scoret 23 mål.

I 1999 avgjorde Solskjær Mesterligafinalen mot Bayern München da han satte inn vinnermålet etter to minutter av tilleggstiden. Dette sammen med andre viktige mål og sterk lojalitet til klubben har gitt Solskjær heltestatus blant supporterne. Han blir regnet som en legende i Manchester United, og han har fått kallenavnet «20LEGEND» av fansen. Kallenavnet er en sammensetning av draktnummeret hans (20), det første fornavnet hans (Ole), og «legend».

27. august 2007 meldte flere britiske medier at han ville legge opp som fotballspiller med øyeblikkelig virkning, grunnet kneskadene. Gjennom sin karriere har Solskjær vært under kniven hele syv ganger i sammenheng med kneskadene.

En rekke gamle stjerner ble invitert som gjester til testimonialkampen som ble spilt 2. august 2008. Solskjær selv spilte i 22 minutter. Motstander var Espanyol fra Spania. 68 868 tilskuere så kampen på Old Trafford. Nærmere 10 000 nordmenn kom dit.[9] Kampen endte 1–0 til Manchester United,

Trenerkarrière[rediger | rediger kilde]

Trenerutdannelse og Manchester Uniteds trenerteam[rediger | rediger kilde]

Solskjær valgte å starte sin trenerutdanning i Norge på Raufoss hvor han fikk UEFA B-lisens i 2008. Deretter gjennomførte han UEFA A-lisens og Pro-lisens-kurs i England. Etter at det ble klart at Solskjær jobbet for å bli fotballtrener, ble han skrytt opp i skyene av hans tidligere lagkamerater i Manchester United. Engelske Rio Ferdinand uttalte at han synes det var rart at Solskjær skulle bli trener, men han trodde nordmannen ville lykkes med det, og at han har potensial til å bli en god trener. Det samme mente også tidligere manager i Manchester United, Alex Ferguson.

19. september 2007 ble det bekreftet at Solskjær var blitt ansatt i trenerteamet til Manchester United, med Uniteds spisser som spesielt arbeidsområde.[10] Fra sesongen 2008/09 hadde Solskjær hovedansvaret for reservelaget til Manchester United. Han ledet sin første kamp som reservelagstrener i en treningskamp mot Burscough 12. juli 2008, som United vant 3–1.[11] Solskjær ble sammen med Bobby Charlton og Bryan Robson utnevnt til offisiell ambassadør for Manchester United.[8]

Molde[rediger | rediger kilde]

9. november 2010 ble Solskjær utnevnt som hovedtrener i Molde Fotballklubb, og han startet i jobben i januar 2011. Han hadde med seg flere nøkkelpersoner fra støtteapparatet til Manchester United. Allerede i det første året som trener for Molde sikret han klubbens aller første seriegull. Solskjær mottok Kniksenprisen som Årets trener i 2011 for bragden, og fikk samme pris i 2012 etter å ha trent klubben til sitt andre gull på rad. 24. november 2013 ble han Norgesmester med Molde, etter å ha slått Rosenborg i finalen på Ullevål med 4-2.

Cardiff City[rediger | rediger kilde]

2. januar 2014 ble Solskjær på en pressekonferanse presentert som ny manager for Cardiff City.[12] Solskjær har fått kritikk av det uavhengige fotballmagasinet Josimar for sitt samarbeid med fotballagenten Jim Solbakken i forbindelse med overgangene for Magnus Wolff Eikrem, Jo Inge Berget og Mats Møller Dæhli til Cardiff.[13] Under Solskjærs ledelse rykket klubben ned fra Premier League til Championship, og etter en dårlig sesongstart ble han sparket 18. september 2014.

Molde[rediger | rediger kilde]

Solskjær ble 21. oktober 2015 presentert som ny trener for Molde igjen. Dette var hans andre periode som trener for klubben, og han signerte en 3,5-årskontrakt. Under Solskjær endte Molde på sjetteplass i 2015, femteplass i 2016 og andreplass i både 2017 og 2018. Solskjær signerte ny kontrakt i 2018, som binder ham for tre nye sesonger fram til 2021.[14]

Manchester United[rediger | rediger kilde]

19. desember 2018 signerte Solskjær som midlertidig manager for Manchester United, men kontrakten med Molde gjelder fortsatt.[15] Manchester Uniteds første kamp med Solskjær som manager ble spilt 22. desember 2018, en kamp Manchester United vant 5-1 borte mot Cardiff City. Etter seier mot Tottenham 13. januar 2019 ble han den andre Manchester United-manageren som ledet klubben til seks strake seire i ligaen etter tiltredelse, noe Matt Busby var den første til å gjøre i 1946.[16] Etter totalt åtte strake seire, hvorav seks i ligaen og to i FA-cupen, tok seiersrekken slutt 30. januar 2019 med uavgjort 2–2 på hjemmebane i ligaen mot Burnley.[17]

Solskjær ble i februar 2019 kåret til månedens manager i Premier League for januar.[18]

Den 28. mars 2019 ble han annonsert som permanent manager for Manchester United.[19]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Solskjær mottok 9. november 2007 Kniksens hederspris for sin mangeårige innsats i fotballverdenen, samt sitt samfunnsengasjement nasjonalt og internasjonalt.[20]

24. oktober 2008 ble det kunngjort at H. M. Kongen hadde utnevnt Ole Gunnar Solskjær til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hans betydning som rollemodell. Ordensoverrekkelse ved kansellisjef Egil Vindorum 25. oktober 2008 i Kristiansund.[21] Kristiansundsavisen Tidens Krav har laget et bildegalleri fra seremonien på Dødeladen på Innlandet.[22] Den 6. mai 2009 ble Solskjær valgt til Årets Peer Gynt på grunnlag av hans innsats gjennom en flere års fotballkarriere samt for hans samfunnsengasjement både nasjonalt og internasjonalt.[23] I 2012 ble han innlemmet i «Norsk fotballs Hall of Fame.»[7]

Solskjær vant Kniksenprisen for Årets trener i 2011 etter sin første sesong som trener i Tippeligaen etter at Molde vant gull i serien.

Manager-statistikk[rediger | rediger kilde]

Oppdatert per 22. september 2019. [24]

Lag Fra Til K S U T MF MM +/- M Seier%
Molde 9. november 2010 2. januar 2014 125 69 25 31 238 145 +93 55,20
Cardiff City 2. januar 2014 18. september 2014 30 9 5 16 34 57 −23 30,00
Molde 21. oktober 2015 18. desember 2018 118 66 19 33 220 144 +76 55,93
Manchester United 19. desember 2018 36 19 6 11 56 41 +15 52,78
Totalt 309 638 55 91 548 387 +161 206,47

Meritter[rediger | rediger kilde]

Som spiller[rediger | rediger kilde]

Manchester United

Som trener[rediger | rediger kilde]

Manchester Uniteds reservelag
  • Premier Reserve League (1): 2009–10
  • Premier Reserve League North (1): 2009–10
  • Lancashire Senior Cup (1): 2008–09
  • Manchester Senior Cup (1): 2009
Molde

Individuelt[rediger | rediger kilde]

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Molde[rediger | rediger kilde]

Sesong Eliteserien Cup Europa Annet Totalt
Pl. Kamper. Mål Kamper Mål Kamper Mål Kamper Mål Kamper Mål
1995 2 26 20 4 6 4 3 34 29
1996 8 16 11 4 1 20 12
Totalt 42 31 8 7 4 3 54 41

Manchester United[rediger | rediger kilde]

Sesong Premier League Cup Europa Annet Totalt
Pl. Kamper Min. Mål Ass. Kamper Mål Ass. Kamper Mål Ass. Kamper Mål Ass. Kamper Mål Ass.
1996–97 1 33 (25+8) 2215' 18 5 3 (0+3) 0 0 10 (8+2) 1 2 0 0 0 46 (33+13) 19 7
1997–98 2 22 (15+7) 1405' 6 4 2 (1+1) 2 0 6 (3+3) 1 0 0 0 0 30 (19+11) 9 4
1998–99 1 19 (9+10) 858' 12 1 11 (7+4) 4 2 6 (1+5) 2 0 1 (0+1) 0 0 37 (17+20) 18 3
1999–2000 1 28 (15+13) 1398' 12 7 1 (1+0) 0 0 11 (4+7) 3 0 6 (4+2) 0 1 46 (24+22) 15 8
2000–01 1 31 (19+12) 1754' 10 9 4 (3+1) 3 0 11 (3+8) 0 3 1 (1+0) 0 0 47 (26+21) 13 12
2001–02 3 30 (23+7) 2063' 17 9 2 (2+0) 1 1 15 (5+10) 7 1 0 0 0 47 (30+17) 25 11
2002–03 1 37 (29+8) 2600' 9 11 6 (2+4) 2 2 14 (9+5) 4 5 0 0 0 57 (40+17) 15 18
2003–04 3 13 (7+6) 650' 0 2 3 (1+2) 0 0 2 (1+1) 1 0 1 (1+0) 0 0 19 (10+9) 1 2
2004–05 3 0 0' 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0
2005–06 2 3 (0+3) 59' 0 0 2 (2+0) 0 0 0 0 0 0 0 0 5 (2+3) 0 0
2006–07 1 19 (9+10) 917' 7 3 7 (4+3) 3 0 6 (2+4) 1 2 0 0 0 32 (15+17) 11 5
Totalt 235 (151+84) 13919' 91 51 41 (23+18) 15 5 81 (36+45) 20 13 9 (6+3) 0 1 366 (216+150) 126 70

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ transfermarkt.com, 9. okt. 2017, Ole Gunnar Solskjaer, 3394
  2. ^ «Ole Gunnar Solskjær, Manager». bdfutbol.com. Besøkt 13. februar 2019. 
  3. ^ Jonathan Simchai Hansen og Halvor Ekeland (18. desember 2018): Ole Gunnar Solskjær blir ny Manchester United-manager: – En mulighet jeg måtte ta. NRK
  4. ^ «Ole Gunnar Solskjaer appointed caretaker manager». Manchester United. 19. desember 2018. Besøkt 19. desember 2018. 
  5. ^ «Solskjær rådførte seg med Ferguson før han ble Cardiff-sjef». VG. 2. januar 2014. Besøkt 2. januar 2014. 
  6. ^ «Ole Gunnar Solskjaer named Man Utd caretaker manager until end of season» (engelsk). BBC. Besøkt 19. desember 2018. 
  7. ^ a b c TV2-programmet Norsk fotballs Hall of fame, sendt 24.11. 2012
  8. ^ a b c Dagbladet Sportmagasinet 1. august 2008
  9. ^ Dagbladet Sportsmagasinet 1. august 2008
  10. ^ Olsen, Lars Morten (19. september 2007). «Solskjær bekreftet som trener». United.no. 
  11. ^ «Pangstart for Solskjær» (norsk). Nettavisen. 12. juli 2008. Besøkt 13. juli 2008. «Det ble seier i Solskjærs trenerdebut for Manchester United-reservene.» 
  12. ^ «Solskjær rådførte seg med Ferguson før han ble Cardiff-sjef». VG. 2. januar 2014. Besøkt 3. januar 2014. 
  13. ^ «Kalenderluke 22:Dobbeltagenten». Josimar. 22. desember 2018. 
  14. ^ «Solskjær forlenger med Molde». Dagbladet.no (norsk). NTB. 3. desember 2018. Besøkt 19. desember 2018. 
  15. ^ «OLE GUNNAR TAR OVER SOM VIKARIERENDE MANAGER I MANCHESTER UNITED». MoldeFK.no. Besøkt 31. desember 2018. 
  16. ^ «Tottenham Hotspur 0–1 Manchester United». BBC.com. 13. januar 2019. 
  17. ^ «Manchester United 2–2 Burnley». BBC.com. 30. januar 2019. 
  18. ^ «Solskjær kåret til månedens manager». ABC Nyheter (norsk). 2019-02-08]. Besøkt 8. februar 2019.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  19. ^ Solskjaer announced as full-time manager
  20. ^ «Solskjær fikk Kniksens hederspris» (norsk). Norges Fotballforbund. 9. november 2007. Arkivert fra originalen 27. desember 2006. Besøkt 27. oktober 2008. 
  21. ^ «Utnevnelse til St.Olavs orden» (norsk). Kongehuset. 24. oktober 2008. Besøkt 27. oktober 2008. 
  22. ^ «Ridder av 1.klasse» (norsk). Tidens Krav. 25. oktober 2008. Besøkt 28. oktober 2008. 
  23. ^ Sigbjørn Strand (6. mai 2009). «Solskjær er Årets Peer Gynt» (norsk). Dagbladet. Besøkt 6. mai 2009. 
  24. ^ «Ole Gunnar Solskjaer - History». transfermarkt.com. Besøkt 24. september 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ole Gunnar Solskjær i samarbeid med Kjetil Siem (1998). Æ. Familievennen forlag. ISBN 8291769257. 
  • Ian Macleay. Legendarisk måljeger. Fritt forlag, 2007. ISBN 9788281790193. Originaltittel Baby-faced assasin (2007)
  • Tore Dyrnes. Hele historien om Solskjær. Tidens krav forlag, 2008.
  • Ian Macleay. Fotballvikinger i England. Fritt forlag, 2009. ISBN 9788281790490. Originaltittel The Norwegian invasion
  • Tom Stalsberg. Fortellingen om Ole Gunnar Solskjær, måljegeren som ble en levende legende i verdens beste fotballklubb. Kagge forlag, 2011. ISBN 9788248910671

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]