Fluefiske

Fluefiske.

Ørretfiske i Lundåkrabukten i Öresund nord for Barsebäckshamn

Fluefiske er en gren av sportsfiske som utøves med spesialisert fiskeutstyr: fluestang, fluesnelle, og fluesnøre, med en meget lett kunstig fiskeflue som agn. Fluefiske utøves i elver og bekker, i vann og innsjøer, og i saltvann. Det siste er blitt mer utbredt i senere tid.

Fluekasting er teknikken med å kaste en lett, kunstig flue som lokkemiddel med en lang, fleksibel stang og et tungt snøre. Det innebærer en spesifikk stangbevegelse for å danne en løkke i snøret, som deretter rulles ut for å drive flua mot et mål. Ettersom massen på flueagnet er utilstrekkelig til å overvinne luftmotstanden, kan det ikke kastes langt med konvensjonelt utstyr og teknikker, og kasteteknikkene er betydelig forskjellige fra andre former for fiske. Det er også veldig vanlig at fiskeren bruker vadere, bærer et håndnett og står i vannet når de fisker. I Norge er det også en sterk tradisjon for fiske med våtflue, som brukes like under vannflaten og som imiterer fiskeyngel eller svømmende insekter. Tørrflue som flyter oppå vannet.

Fluefiske retter seg primært mot rovfisk, som ørret, røye og laks, som har en betydelig mengde svært små byttedyr i kostholdet sitt, og kan gjøres i ferskvann eller saltvann. Fluefiske tar utgangspunkt i å etterligne fiskens naturlige føde, slik som insekter og andre byttedyr som småfisk, reker, krabber og til og med akkar, mus og frosk som er tilknyttet livet på eller like ved stedet der fisket foregår. Insekter som etterlignes er ofte døgnfluer. Men mygg, steinfluer, vårfluer, maur og øyenstikkere kan også være utgangspunkt for en god fiskeflue. I Norge er det også en sterk tradisjon for fiske med våtflue, som ofte imiterer fiskeyngel eller svømmende insekter.

Historie

Tittelbilde fra The Art of Angling (Kunsten å fiske) av Richard Brookes, 1790.

Kunstig flue, Green Highlander, en klassisk lakseflue.

Det har vært tradisjon å gi den romerske forfatteren Claudius Aelianus (ca. 175-235 e.Kr.) æren for den første registrerte bruken av en kunstig flue mot slutten av 100-tallet e.Kr. Han beskrev den makedonske sportsfiskerens praksis på elven Astraeus (som det er uklart hvor var):

«...de har planlagt en snare for fisken, og får overtaket på dem med deres fiskers håndverk... De fester rød ull ... rundt en krok, og fester to fjær på ullen som vokser under en hanes hakelapper, og som i fargen er som voks. Stangen deres er seks fot lang, og snøret deres er like langt. Så kaster de snaren sin, og fisken, tiltrukket og irritert av fargen, kommer rett mot den, i den tro at den kan få en fin munnfull ut av det vakre synet; når den imidlertid åpner kjevene, blir den fanget av kroken og nyter et bittert måltid, den er fanget.»

Derimot har William Radcliff i boken Fishing from the Earliest Times (1921) gitt denne æren til den romerske poeten Marcus Valerius Martialis (40-104 e.Kr.), født omtrent to hundre år før Aelianus, som skrev:

«...Hvem har ikke sett scarusen stige opp, lokket og drept av falske fluer...»

Det siste ordet, noe utydelig i originalen, er enten «mosco» (mose) eller «musca» (flue), men det virker usannsynlig å fange fisk med falsk mose.

Den tradisjonelle japanske metoden for fluefiske er kjent som «tenkara» (japansk: テンカラ, bokstavelig talt: «fra himmelen»). Tenkara oppsto i fjellene i Japan som en måte for profesjonelle fiskere og vertshusholdere å høste lokal fisk, ayu (Plecoglossus altivelis), ørret og røye for å selge og gi gjestene sine et måltid. Primært en fiskemetode i små elver som ble foretrukket ettersom den var svært effektiv, der den lange stanga tillot fiskeren å plassere flua der fisken var antatt å være.

En annen fiskestil i Japan er ayu-fiske. Som beskrevet av historikeren Andrew Herd, i boken The Fly, «ble fluefiske populært blant japanske bønder fra 1100-tallet og framover ... fiske ble fremmet som et tidsfordriv verdig bushi (krigere), som en del av en offisiell politikk for å trene bushienes sinn i fredstid.» Dette refererer først og fremst til ayu-fiske, som vanligvis bruker en flue som lokkemiddel, bruker lengre stenger, men det kreves ingen kasteteknikk, det ligner mer på dypping. Ayu-fiske ble praktisert i lavlandet (foten av åsene), der bushiene bodde, tenkara praktiserte i fjellene. Fluefiske antas å ha sin opprinnelse i Japan for ayu-fiske for over 430 år siden. Disse fluene ble laget med nåler som ble bøyd i form og brukt som fiskekroker, deretter forkledd som en flue. Stengene, sammen med fiskefluer, regnes som et tradisjonelt lokalt håndverk i Kaga-regionen.

Selv om sportsfiskere i Skottland og Irland hadde fisket etter ørret i innsjøer med kunstflue i flere generasjoner (så langt tilbake som i 1840 listet John Colquhoun kunstige fluer i boken sin The Moor and Loch, der han detaljert beskrev vingene, kroppen og nakkefjær til kunstige fluer som var i bruk på den tiden), går historien om ørretfiske i stille vann i engelske reservoarer litt mer enn et århundre tilbake. Den enkle grunnen til det var at (bortsett fra Lake District, som var noe isolert før byggingen av jernbanene) hadde England få store stille vann som hadde ørret. Alt dette endret seg da vannforsyningsreservoarene begynte å bli bygget for å dekke den økende etterspørselen etter vann fra de store byene.

De eldste av disse reservoarene som ble satt ut med ørret var Thrybergh-reservoaret nær Doncaster, ferdigstilt rundt 1880, Lake Vyrnwy i Powys i 1891, Ravensthorpe-reservoaret i Northamptonshire i 1895 og Blagdon Lake i Somerset, som først ble åpnet som et ørretfiskeri i 1904.

Fluefiske ble trolig introdusert til Norge gjennom kontakter med engelske eller skotske fiskere, som allerede praktiserte fluefiske. Det er dokumentert at fluefiske på 1600-tallet ble praktisert av skotske og engelske adelsmenn som ferierte på de norske elvene, særlig i de områder som i dag er kjent for sin lakse- og ørretfiske.

Den første norske fluefiskeren som er nevnt i historiske kilder er mest sannsynlig Iver Dall, som i 1750-årene skal ha skrevet om fluefiske i sine opptegnelser. På denne tiden var fluefiske en sport for de mer velstående, som hadde fritid, tilgang til utstyr og de beste fiskevannene.

Kasteteknikk

I motsetning til andre kastemetoder, kan fluefiske betraktes som en metode for å kaste snøret snarere enn agnet. Ikke-fluefiskemetoder er avhengige av agnets egen vekt for å trekke snøret fra snella under bevegelsen framover i et kast. Et flueagne er konstruert å være lett og genererer for mye luftmotstand til å bli kastet av sin egen tyngde, og følger dermed ganske enkelt utrullingen av et riktig kastet fluesnøre, som er tyngre i den distale enden og derfor mer kastbart enn snøre som brukes i andre typer fiske. På grunn av den ekstra massen (og dermed ofte større diameter) til fluesnøret, brukes en konisk fortomsnøre, noen ganger også en sekundær fortom kalt en tippet, for å feste agnet til fluesnøret.

Fluekasting.

Eksterne lenker

• (en) Fly fishing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Fjellfiskets historie», Harvest. Mennesket & naturen
• «Fenomenet Julius Ytteborg», Jakt&Fiske
• «Mathias Lilleheim forklarer kasteteknikk», DN.no