Storskarv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Storskarv
Storskarv
Vitenskapelig(e)
navn: 		Phalacrocorax carbo
(Linnaeus, 1758)
Pelecanus carbo
Norsk(e) navn: storskarv,[1]
mellomskarv,
hvitbryststorskarv,
australsk storskarv,
marokkansk storskarv,
japansk storskarv
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Sulefugler
Familie: Skarvefamilien
Slekt: Phalacrocorax
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: marin og limnisk, langs kysten og i større elvesystemer og innsjøer (våtmark)
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for storskarv
Grønn: året rundt
Gul: i hekketiden
Blå: overvintring

Storskarv (Phalacrocorax carbo) er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører i skarvefamilien (Phalacrocoracidae), en familie i ordenen sulefugler (Suliformes). Arten opptrer gjerne i tallrike kolonier og lever hovedsakelig av fisk.

Storskarv består som en rekke mer eller mindre aksepterte underarter, hvorav seks med tilnærmet global aksept.[3] I Norge opptrer to av dem; nordlig storskarv, som er synonym med nominatformen og størst av alle underartene, langs kysten, og mellomskarv (P. c. sinensis), som fysisk er omkring 10 prosent mindre enn førstnevnte, i noen elvesystemer, våtmarker og større innsjøer i innlandet. Arten er ifølge BirdLife International oppført på IUCNs rødliste som livskraftig.[3]

Den globale populasjonen av storskarv har blitt estimert til omkring 1 400 000–2 100 000 individer, og trenden er ifølge Wetlands International (2015) økende, selv om noen populasjoner er stabile eller til og med synkende.[4] Av dette regner BirdLife International med, at cirka 803 000–1 020 000 voksne individer holder til i Europa, noe som tilsvar omkring 401 000–512 000 reproduktive par.[3][5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Mellomskarv (P. C. sinensis) er én av underartene som opptrer i Norge, blant annet i tilknytning til Mjøsa og elvene som er tilknyttet denne innsjøen. I senere år har den blitt spesielt tallrik i Gudbrandsdalslågen, oppstrøms Hunderfossen. Innslaget av hvite fjær i den ellers svarte nakkeregionen er større hos mellomskarv enn nominatformen.

Storskarven er en stor trekkfugl som blir omkring 80–100 cm lang og typisk veier 1 810–2 810 g, avhengig av kjønn og underart. Vingespennet utgjør normalt cirka 130–160 cm. Hannen blir større enn hunnen.[6]

Fjærdrakten er glisende sort og har innslag av hvite fjær enkelte steder. Arten har prydfjær som reiser seg i bakkant av krona og i øvre del av nakkeregionen. Nebbet er grått med flekkvis innslag av sort, og culmen ender opp i en kraftig krok ytterst. Arten har en karakteristisk halvmåne av gul-oransje hud fra undersiden av øynene og rundt strupen og basen av undernebbet. I bakkant av den gul-oransje huden finnes det et tilsvarende hvitt til gråhvitt halvmåneformet fjærdekt felt, som hos noen av underartene kan strekke seg nedover framhalsen (ssp. maroccanus) eller til og med brystet (ssp lucidus). Begge feltene varierer imidlertid med underarten. Voksen storskarv har en hvit lårflekk og mangler regulær fjærtopp, slik toppskarven har. Stjerten er avrundet. Skarven har i motsetning til andre dykkere, som har vannavstøtende fjærdrakt, ei fjærdrakt som suger vann. Dette gjør skarven til kanskje havets beste dykker, da den ikke strever med oppdrift fra luft i fjærdrakten.[6]

De undere ekstremitetene er korte og sitter langt bak på underkroppen, noe som er typisk for gode dykkende fugler. De mørke føttene har svømmehud mellom alle fire tær. Baktåen er lang og vender innover. Mellomtåen har tenner som står på rad som på en kam, og yttertåen er lengre enn mellomtåen.[6]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Orta et al. (2016).[6] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][7] Navn i parentes er uoffisielle midlertidige beskrivelser, som endres når nye offisielle navn foreligger.

Treliste

Om underartene[rediger | rediger kilde]

Storskarv i utløpet av Farriselva. Arten flyter tungt i vannet, siden fjærdrakten verken er vannavstøtende eller fanger luftblærer. Akkurat det gjør imidlertid skarver til svært gode dykkere, siden oppdriften i vann er minimal.
Storskarvskranium.

Det er beskrevet en rekke varianter av storskarv, men det er tvilsomt om alle kan klassifiseres som egne underarter. HBW Alive anerkjenner seks. I Norge opptrer nordlig storskarv (P. c. carbo) og mellomskarv (P. c. sinensis). Sistnevnte er fysisk mindre enn førstnevnte, hvorav navnet mellomskarv. Førstnevnte er marin og hekker fra Trøndelag (mest vanlig fra Lofoten) og nordover, mens sistnevnte trives i både saltvann, brakkvann og ferskvann og er mer kontinental med en sørligere utbredelse.

Forskjellen mellom nordlig storskarv og mellomskarv er minimal, men mellomskarv er fysisk cirka 10 prosent mindre og har større innslag av hvite fjær på øvre del av halsen enn nordlig storskarv.[6] Halsen oppleves således som marginalt lysere. Noen mener også at utformingen på den nakne huden langs innsiden av nebbet er den beste måten å skille dem på, men vinkelen mellom munnviken og den bakre kanten av den nakne huden som vender ned mot halsen skal også være en måte. Om vinkelen er mindre enn 65 grader skal det være nordlig storskarv, mens om den er over 76 grader skal det være en mellomskarv.

Ssp. maroccanus og ssp. lucidus skiller seg fra de andre underartene gjennom større innslag av hvitt i fjærdrakten. Begge har hvit framhals og ssp. lucidus har også hvitt bryst. Disse blir derfor av noen av og til behandlet som egne arter. Ssp. novaehollandiae kan også være en selvstendig art, eller subsidiært bli erstattet av flere underarter; ssp. carboides (Australia) og ssp. steadi (New Zealand). Ssp. hanedae kan være synonym med ssp. sinensis. Det er foreslått at ssp. lugubris blir en selvstendig underart i Øst-Afrika, men denne regnes nå som synonym med ssp. lucidus.[6]

Phalacrocorax carbo

Norske forhold[rediger | rediger kilde]

Mellomskarv etablerte seg for første gang i Norge i Orrevatnet i Rogaland i 1996 og Øra i Østfold i 1997. Norge hadde i 2016 en bestand på cirka 2 500 par, fordelt på 14 kolonier.[8][9][10] Den største kolonien utgjør nærmere 1 000 par[11] og holder til ved naturreservatet i Øra, som på grunn av denne bestanden har fått status som IBA.[12] Mellomskarven har også etablert seg i elver og våtmarksområder som er tilknyttet Mjøsa, og i nedre del av Gudbrandsdalslågen har det siden 2014 holdt til en koloni på rundt 350 individer oppstrøms demningen i Hunderfossen.[13] I 2016 var tallene ved Øra og i Gudbrandsdalslågen henholdsvis cirka 700 par og 500 individer, ifølge Jon Opheim ved Norsk Ornitologisk Forening.[14]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Storskarven trives langs kysten og ved større innsjøer og elvemunninger der maten er lett tilgjengelig på grunnene. Den eter omkring 0,8 kg fisk i døgnet, ifølge zoolog Einar Strømnes ved Naturhistorisk museum i Oslo.[14] Mange sportsfiskere tror storskarven eter opp fisken i Lågen, noe også NINA-forsker Morten Kraabøl hevder kan bli et resultat, gitt at den eter 0,8 kg fisk i døgnet, slik Einar Strømnes hevdet.[14] I Hellas mente yrkesfiskere det samme. Der har det hvert år oppholdt seg en større koloni av storskarv i sommerhalvåret. De ønsket å utrydde skarven. En vitenskapelig studie ble derfor initiert for å avdekka fakta, som viste seg å være ganske annerledes en det fiskerne hevdet. Studien anslo også, at hver storskarv kun eter omkring 0,105–0,435 kg (i snitt 0,264 kg) fisk i døgnet, noe som er betydelig mindre enn hva Morten Kraabøl hevdet til Norges Jeger- og Fiskerforbund. Det mest var dessuten ikke matfisk.[15]

Skarv er funnet i en breiflabbmage fisket på dypet,[16] og skarv er observert mens den forfølger en makrellstim. Den er svært sky og endrer retning på mange hundre meters hold om den blir mistenksom.

Storskarven bygger reir av kvist og kvast som den finner i nærmiljøet. Reiret plasseres enten oppe i et tre eller på en berghylle. Hunnen legger vanligvis 3–4 egg, som er lys blågrønne i fargen. Rugetiden er ca. 27 dager, hvoretter ungene klekkes. De bli i reiret i cirka 50 dager.

Storskarven er en dyktig flyger som er i stand til å gjøre imponerende manøvrere for å vinne høyde. På et kvarters tid kan den stige til 1 500–2 000 meter. I Norge trekker storskarven sørover om vinteren, men langt de fleste overvintrer i landet. Noen trekker imidlertid også ned mot Mellom-Europa.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arter finnes i: Afghanistan, Albania, Algerie, Angola, Armenia, Aserbajdsjan, Australia, Bahrain, Bangladesh, Belgia, Bermuda, Bhutan, Bosnia-Hercegovina, Botswana, Brunei, Bulgaria, Burkina Faso, Burundi, Canada, De forente arabiske emirater, Danmark, Elfenbenskysten, Egypt, Eritrea, Estland, Etiopia, Filippinene, Finland, Frankrike, Færøyene ,Gabon, Gambia, Georgia, Ghana, Gibraltar, Hellas, Grønland, Guinea, Guinea-Bissau, Hongkong, Hviterussland, Island, India, Indonesia, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Japan, Jemen, Jordan, Kambodsja, Kamerun, Kasakhstan, Kenya, Kina, Republikken Kina, Kirgisistan, Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Nord-Korea, Sør-Korea, Kroatia, Kuwait, Kypros, Laos, Latvia, Libanon, Lesotho, Libya, Litauen, Luxembourg, Malawi, Malaysia, Malta, Mauritania, Moldova, Mongolia, Montenegro, Marokko, Mosambik, Myanmar, Namibia, Nepal, Nederland, Ny-Caledonia, New Zealand, Nigeria, Nord-Makedonia,Norge, Oman, Pakistan, Palestina, Polen, Portugal, Qatar, Romania, Russland, Rwanda, Saint-Pierre og Miquelon, Saudi-Arabia, Senegal, Serbia, Slovakia, Slovenia, Salomonøyene, Somalia, Sør-Afrika, Sør-Sudan, Spania, Sri Lanka, Storbritannia, Sudan, Sverige, Sveits, Swaziland, Syria, Tadsjikistan, Tanzania, Thailand, Tsjad, Tsjekkia, Tunisia, Turkmenistan, Tyrkia, Uganda, Ukraina, Tyskland, Ungarn, USA, Usbekistan, Vietnam, Vest-Sahara, Zambia, Zimbabwe, Østerrike.[2]

Annet[rediger | rediger kilde]

Storskarv regnes som en sosial fugl som er lett å lære opp. Mange steder i verden blir storskarven lært opp til å fange fisk for mennesker. For å unngå at fisken den fanger blir svelget tres en ring ned over halsen på fuglen, slik at passasjen blir for trang til å svelge byttet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b BirdLife International. 2017. Phalacrocorax carbo (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22696792A111798805. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22696792A111798805.en. Downloaded on 04 November 2018.
  3. ^ a b c BirdLife International. 2017. Phalacrocorax carbo (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22696792A111798805. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22696792A111798805.en. Downloaded on 12 August 2018.
  4. ^ Wetlands International. 2015. Waterbird Population Estimates. Available at: wpe.wetlands.org. (17/09/2015).
  5. ^ BirdLife International. 2015. European Red List of Birds. Office for Official Publications of the European Communities, Luxembourg.
  6. ^ a b c d e f Orta, J., Garcia, E.F.J., Jutglar, F., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Great Cormorant (Phalacrocorax carbo). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  8. ^ Miljødirektoratet (2016) Høringsnotat: Nye jakt-og fangsttider 2017-2022 s. 22–23.
  9. ^ Fredriksen, Å.S. & Johansen, P.-A. 1999. Storskarv Phalacrocorax carbo ny hekkefugl i Østfold. Natur i Østfold 18(1): 21-24. Besøkt 21. april 2008
  10. ^ Frode Falkenberg (2005). Storskarv på Hardangervidda – hvilken underart? Arkivert 27. desember 2016 hos Wayback Machine. Fuglar i Hordaland, 25. august 2005. Besøkt 21. april 2008
  11. ^ Finne, M. & Fjellbakk, Å. 2013. Bestandstrender hos sjøfugl på Østfoldkysten, 1993-2012. Fylkesmannen i Østfold, rapport 3-2013. 52 s.
  12. ^ Oddvar Heggøy og Martin Eggen (2017) Månedens IBA – Øra i Fredrikstad. Norsk Ornitologisk Forening, 11.09.2017. Besøkt 2018-08-12
  13. ^ Gudbrandsdølen Dagningen (24. oktober 2015) Skarveinvasjon truer fisken i Lågen
  14. ^ a b c NJFF (2016) Mellomskarv gjør store innhogg i Lågen Arkivert 7. august 2018 hos Wayback Machine.. Norges Jeger- og Fiskerforbund, 14. september 2016. Besøkt 2018-08-07
  15. ^ Liordos, V., Zogaris, S., & Papandropoulos, D. (2011). Great cormorant Phalacrocorax carbo food and human perceptions at the Amvrakikos Gulf, western Greece. In Proceedings 7th Intl. Conf. Cormorants Liordos et al (p. 102).
  16. ^ Helen Frøyseth (2009) Fant and i magen på breiflabb. NRK Hordaland, 11. februar 2009. Besøkt 2018-08-07

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Storskarv&oldid=21967299»