Storskarv
| Storskarv | |
|---|---|
| |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Phalacrocorax carbo (Linnaeus, 1758) |
| Norsk(e) navn: | storskarv skarv |
| Biologisk klassifikasjon: | |
| Rike: | Dyreriket |
| Rekke: | Ryggstrengdyr |
| Klasse: | Fugler |
| Orden: | Sulefugler |
| Familie: | Skarver |
| Slekt: | Phalacrocorax |
| IUCNs rødliste: | |
| livskraftig | |
| Habitat: | hekker på klipper eller i trær ved kysten og ved større innsjøer |
| Utbredelse: | se kartet |
 tilnærmet kosmopolitisk, unntatt Sør-Amerika | |
Storskarv (Phalacrocorax carbo) er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen skarver (Phalacrocoracidae), en familie i ordenen sulefugler (Suliformes). Storskarven har en rekke mer eller mindre aksepterte underarter. Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Storskarven er en trekkfugl som blir omkring 80–100 centimeter lang. Vingespennet er 130–160 centimeter og vekten typisk 1 810–2 810 g. Hannen blir større enn hunnen.[1]
Fjærdrakten er glisende sort og har innslag av hvite fjær enkelte steder. Arten har prydfjær som er svakt reisende øverst i nakkeregionen. Det grå nebbet, hvor overnebbet er bøyd ned over undernebbets spiss, er gult innerst ved nebbroten. Voksen storskarv har en hvit lårflekk og mangler fjærtopp, slik toppskarven har. Beina er korte og sitter langt bak på kroppen, noe som er typisk for gode dykkere. De mørke føttene har svømmehud mellom alle fire tær. Baktåen er lang og vender innover. Mellomtåen har tenner som står på rad som på en kam, og yttertåen er lengre enn mellomtåen. Stjerten er avrundet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann i motsetning til andre dykkere som er vannavstøtende. Dette gjør skarven til kanskje havets beste dykker, da den ikke strever med oppdrift fra fjærdrakten. Skarv er funnet i en breiflabbmage på 65 meter dyp,[trenger referanse] og er observert mens den forfølger en makrellstim. Den er svært sky og endrer retning på mange hundre meters hold om den blir mistenksom.
Underarter[rediger | rediger kilde]
Det er beskrevet en rekke varianter av storskarv, men det uklart om alle kan klassifiseres som egne underarter. HBW Alive anerkjenner seks. Inndelingen under er i henhold til Orta et al. (2016).[1]
- Phalacrocoracidae, skarvefamilien
- Phalacrocorax
- P. carbo, storskarv
- P. c. carbo (nominatformen), nordlig storskarv er utbredt fra det nordøstre Nord-Amerika via det sørvestre Grønland og Island til Storbritannia og Norge, Nordvest-Russland (Kolahalvøya); overvintrer i Sørøst-USA, Sør-Europa og Nord-Afrika
- P. c. sinensis, mellomskarv er utbredt fra det sørlige Skandinavia, Sentral- og Sør-Europa og flekkvis østover gjennom mye av Sentral-Asia, til russisk fjerne østen, India og Kina; overvintrer i Afrika og Sørøst-Asia
- P. c. hanedae, japansk storskarv er utbredt i Japan
- P. c. maroccanus, marokkansk storskarv er utbredt i Nordvest-Afrika (fra Marokko og sørover til Mauritania)
- P. c. lucidus, hvitbryststorskarv er utbredt langs kysten av av Vest- og Sør-Afrika, og i innlandet i Øst-Afrika
- P. c. novaehollandiae, australsk storskarv er utbredt i Australia, Tasmania, New Zealand, Chathamøyene og (nylig) Ny-Caledonia (Grande-Terre) og Salomonøyene
- P. carbo, storskarv
- Phalacrocorax
I Norge er de to mest vanlige nordlig storskarv (P. c. carbo) og mellomskarv (P. c. sinensis). Sistnevnte er omkring 10 prosent mindre enn førstnevnte, hvorav navnet mellomskarv. Førstnevnte er marin og hekker fra Trøndelag (mest vanlig fra Lofoten) og nordover, mens sistnevnte trives i både saltvann, brakkvann og ferskvann og er mer kontinental med en sørligere utbredelse.
Mellomskarv etablerte seg for første gang i Norge i Orrevatnet i Rogaland i 1996 og Øra i Østfold i 1997. Norge hadde i 2016 en bestand på 2500 par fordelt på 14 kolonier. Den største kolonien er på Øra og teller ca. 800 par.[2][3][4] Mellomskarven har også etablert seg ved Mjøsa og nedre del av Gudbrandsdalslågen der det er en koloni ved Hunderfossen, som i 2014 hadde 350 skarver.[5]
Forskjellen mellom nordlig storskarv og mellomskarv er minimal, men mellomskarv har større innslag av hvite fjær på øvre del av halsen enn nordlig storskarv.[1] Halsen oppleves således som marginalt lysere. Noen mener også at utformingen på den nakne huden langs innsiden av nebbet er den beste måten å skille dem på, men vinkelen mellom munnviken og den bakre kanten av den nakne huden som vender ned mot halsen skal også være en måte. Om vinkelen er mindre enn 65 grader skal det være nordlig storskarv, mens om den er over 76 grader skal det være en mellomskarv.
P. c. maroccanus og P. c. lucidus skiller seg fra de andre underartene gjennom større innslag av hvitt i fjærdrakten. Begge har hvit framhals og lucidus har også hvitt bryst. Disse blir derfor av noen av og til behandlet som egne arter. P. c. novaehollandiae kan også være en egen art eller subsidiært bli erstattet av flere underarter; carboides (Australia) og steadi (New Zealand). P. c. hanedae kan være synonym med P. c. sinensis. Det er foreslått at P. c. lugubris blir en selvstendig underart i Øst-Afrika, men denne regnes nå som synonym med P. c. lucidus.[1]
Atferd[rediger | rediger kilde]
Storskarven trives langs kysten og ved større innsjøer og elvemunninger der maten er lett tilgjengelig på grunnene. Den bygger reir av kvist og kvast som den finner i nærmiljøet. Reiret plasseres enten oppe i et tre eller på en berghylle. Hunnen legger vanligvis 3–4 egg, som er lys blågrønne i fargen. Rugetiden er ca. 27 dager, hvoretter ungene klekkes. De bli i reiret i cirka 50 dager.
Storskarven er en dyktig flyger som er i stand til å gjøre imponerende manøvere for å vinne høyde. På et kvarters tid kan den stige til 1 500–2 000 meter. I Norge trekker storskarven sørover om vinteren, men langt de fleste overvintrer i landet. Noen trekker imidlertid også ned mot Mellom-Europa.
Annet[rediger | rediger kilde]
Storskarv regnes som en sosial fugl som er lett å lære opp. Mange steder i verden blir storskarven lært opp til å fange fisk for mennesker. For å unngå at fisken den fanger blir svelget tres en ring ned over halsen på fuglen, slik at passasjen blir for trang til å svelge byttet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Orta, J., Garcia, E.F.J., Jutglar, F., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Great Cormorant (Phalacrocorax carbo). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Miljødirektoratet (2016) Høringsnotat: Nye jakt-og fangsttider 2017-2022 s. 22–23.
- ^ Fredriksen, Å.S. & Johansen, P.-A. 1999. Storskarv Phalacrocorax carbo ny hekkefugl i Østfold. Natur i Østfold 18(1): 21-24. Besøkt 21. april 2008
- ^ Frode Falkenberg. (25. august 2005). Storskarv på Hardangervidda – hvilken underart? Fuglar i Hordaland. Besøkt 21. april 2008
- ^ Gudbrandsdølen Dagningen (24. oktober 2015) Skarveinvasjon truer fisken i Lågen
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (sv) storskarv hos Dyntaxa
- (en) storskarv – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) storskarv i Encyclopedia of Life
- (en) storskarv i Global Biodiversity Information Facility
- (en) storskarv hos Fossilworks
- (en) storskarv hos Fauna Europaea
- (en) storskarv hos NCBI
- (en) storskarv hos ITIS
- (en) Kategori:Phalacrocorax carbo – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Phalacrocorax carbo – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Storskarv (SEAPOP)[død lenke]
|
