Storskarv

Storskarv

Vitenskapelig(e) navn:	Phalacrocorax carbo L., 1758
Norsk(e) navn:	storskarv skarv
Hører til:	skarver, sulefugler, pelikanfugler
Habitat:	hekker på klipper eller i trær ved kysten og ved større innsjøer
Utbredelse:	de fleste steder i verden

Storskarv i utløpet av Farriselva

Storskarvskranium.

Storskarv (Phalacrocorax carbo) er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen skarver (Phalacrocoracidae), en familie i gruppen av pelikanfugler (Pelecaniformes). Storskarven har en rekke mer eller mindre aksepterte underarter.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Storskarven er en trekkfugl som blir omkring 80–95 centimeter lang. Vingespennet er 130–160 centimeter og fuglen veier rundt 2,5–3 kg. Det grå nebbet, hvor overnebbet er bøyd ned over undernebbets spiss, er gult innerst ved nebbroten. Voksen storskarv har en hvit lårflkk og mangler fjærtopp, slik toppskarven har. Beina er korte og sitter langt bak på kroppen, noe som er typisk for gode dykkere. De mørke føttene har svømmehud mellom alle fire tær. Baktåen er lang og vender innover. Mellomtåen har tenner som står på rad som på en kam, og yttertåen er lengre enn mellomtåen. Vingene er korte. Stjerten er avrundet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann i motsetninng til andre dykkere som er vannavstøtende. Dette gjør skarven til kanskje havets beste dykker, da den ikke strever med oppdrift fra fjærdrakten. Skarv er funnet i en breiflabbmage på 65 meter dyp, og er observert mens den forfølger en makrellstim. Den er svært sky og endrer retning på mange hundre meters hold om den blir mistenksom.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet en rekke underarter av storskarv, men det uklart om disse kan klassifiseres som egne underarter eller om de må betegnes som varianter.

I Norge er de to mest vanlige nordlig storskarv (P. c. carbo) og kontinental storskarv (P. c. sinensis). Førstnevne hekker fra Trøndelag (mest vanlig fra Lofoten) og nordover, mens sistnevnte hekker lenger sør (den etablerte seg i Øra i Østfold i 1997^[1]) og har til nå vært mindre vanlig.^[2]

Forskjellen mellom disse to underartene er minimal. Noen mener at utformingen på den nakne huden på innsiden av nebbet er den mest sikre måten å skille dem på, men man ser også på vinkelen mellom munnviken og den bakre kanten av den nakne huden som vender ned mot halsen. Om vinkelen er mindre enn 65 grader skal det være nordlig storskarv, mens om den er over 76 grader så skal det være en kontinental storskarv.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Storskarven trives langs kysten og ved større innsjøer og elvemunninger der maten er lett tilgjengelig på grunnene. Den bygger reir av kvist og kvast som den finner i nærmiljøet. Reiret plasseres enten oppe i et tre eller på en berghylle. Hunnen legger vanligvis 3–4 egg, som er lys blågrønne i fargen. Rugetiden er ca. 27 dager, hvoretter ungene klekkes. De bli i reiret i cirka 50 dager.

Storskarven er en dyktig flyger som er i stand til å gjøre imponerende manøvere for å vinne høyde. På et kvarters tid kan den stige til 1 500–2 000 meter. I Norge trekker storskarven sørover om vinteren, men langt de fleste overvintrer i landet. Noen trekker imidlertid også ned mot Mellom-Europa.

Annet[rediger | rediger kilde]

Storskarv regnes som en sosial fugl som er lett å lære opp. Mange steder i verden blir storskarven lært opp til å fange fisk for mennesker. For å unngå at fisken den fanger blir svelget tres en ring ned over halsen på fuglen, slik at passasjen blir for trang til å svelge byttet.