Forsker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En forsker er generelt en person som arbeider med forskning, og brukes ofte som en bred og generisk betegnelse på en rekke typer vitenskapelige stillinger og aktiviteter. Tittelen er i sin videste forstand knyttet til en forskningsaktivitet en utøver uavhengig av formalkompetanse eller ansettelsesform. Forsker brukes både som en samlebetegnelse på personer som arbeider med forskning og som en spesifikk stillingstittel ved offentlige og private vitenskapelige institusjoner, og i bedrifter der forskning inngår i virksomheten, f.eks. legemiddelselskaper.

I Norge ble stillingstitlene forsker I, forsker II og forsker III innført som en egen stige i staten i 1959, opprinnelig til bruk i instituttsektoren etter at Stortinget samme år hadde etablert Norsk utenrikspolitisk institutt; forsker I er likeverdig med professor og krever professorkompetanse, forsker II er likeverdig med førsteamanuensis og krever minst doktorgrad og normalt kvalifikasjoner utover dette, og forsker III er likeverdig med universitetslektor. Forskere er primært det ordinære faste stillingshierarkiet i den norske instituttsektoren og brukes i tillegg som tittel for sykehusforskere, og tilsvarer der direkte stillinger i universitetshierarkiet. Etterhvert har tittelen også blitt tatt i bruk ved universiteter i mindre grad. Arbeidsoppgaver for forskere har hovedfokus på forskning, forskningsledelse og andre forskningsrelaterte oppgaver, men kan typisk også omfatte faglig veiledning f.eks. av doktorgradsstipendiater, undervisning, formidling og offentlige ekspertoppdrag.

Forskerstigen omfatter også de tre utdanningsstillingene vit.ass., stipendiat og postdoktor, som deles med den kombinerte stigen.

Norge[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Norsk utenrikspolitisk institutt ble opprettet av Stortinget i 1959. Stillingstitlene forsker I, forsker II og forsker III ble samtidig innført i staten som likeverdige med professor, førsteamanuensis og universitetslektor, og med felles kompetansekrav

Begrepet forsker ble på norsk brukt som en generell betegnelse på personer engasjert i forskning, gjerne ved universiteter, lenge før det ble en formell stillingstittel. Som formell stillingstittel kan forsker spores tilbake til etableringen av instituttsektoren i Norge ved midten av 1900-tallet, med forskningsinstitusjoner som Institutt for samfunnsforskning (1950), Fridtjof Nansens Institutt (1958), Norsk utenrikspolitisk institutt (1959) og Institutt for fredsforskning (1959). Stillingene forsker I, forsker II og forsker III ble formalisert i statens lønnsregulativ samtidig med opprettelsen av Norsk utenrikspolitisk institutt etter et stortingsvedtak. Kompetansekravene til dem ble knyttet direkte til de tre vanlige universitetsstillingene; forsker I ble plassert i sjefsregulativet på identisk nivå med professor (og ekspedisjonssjef i byråkratiet), mens forsker II og forsker III var plassert i hovedregulativet henholdsvis klasse 22 og klasse 20 og tilsvarte stillingene førsteamanuensis og universitetslektor ved universitetene.[1] Forskerstigen er den nest eldste av tre akademiske stiger i Norge, ved siden av den eldre kombinerte stigen og den nyere undervisningsstigen.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Forsker brukes som formell tittel for vitenskapelig ansatte som hovedsakelig arbeider med forskning ved flere typer norske forskningsinstitusjoner, primært innen instituttsektoren (eksempelvis NUPI), sykehusforskningssektoren (eksempelvis Oslo universitetssykehus) og enkelte forvaltningsorganer med forskningsvirksomhet (eksempelvis Folkehelseinstituttet). Innen instituttsektoren er forsker den vanlige tittelen på de faste vitenskapelig ansatte. Innen sykehussektoren er forsker en vanlig tittel på fast ansatte som (primært) jobber med biomedisinsk/helsefaglig forskning. Ved norske universiteter og høgskoler kunne forskertittelen tidligere bare brukes unntaksvis og ved eksternt finansierte prosjekter (typisk finansiert av forskningsrådene eller ulike EU-programmer), men det er nå en generell adgang til å foreta faste ansettelser i stillingen; større deler av instituttsektoren har dessuten blitt innlemmet i universitetssektoren gjennom fusjonsprosesser etter årtusenskiftet, og Universitetet i Oslo har etter årtusenskiftet lyst ut faste forskerstillinger ved noen enheter, særlig ved Det medisinske fakultet, som alternativ til å lyse ut førsteamanuensis-/professorstilling der stillingen har hatt en høyere forskningsandel enn vanlig.

Det er fire stillingskoder i statens lønnskodesystem betegnet forsker, men bare tre av kodene er i utbredt bruk og har eget opprykksreglement i Statens personalhåndbok; disse er omtalt med betegnelsene under av vitenskapelige institusjoner i Norge. Basert på de opprinnelige formelle betegnelsene på stillingene i det tidligere statlige lønnsregulativet er det vanlig å angi nivået på stillingene med tall der det laveste tallet er stilling med høyest akademisk rang, fra forsker I som tilsvarer professor til forsker III som tilsvarer universitetslektor.[2] Forsker I betegnes også forsker med professorkompetanse mens forsker II ofte betegnes seniorforsker.

Forskerstigen har alle de tre utdanningsstillingene felles med den kombinerte forsknings- og undervisningsstigen; dette gjelder stillingene postdoktor, stipendiat og vitenskapelig assistent, som alle er tidsbegrenset og har hovedfokus på forskningsoppgaver. Stipendiatstillingen har som formål å oppnå den formalkompetansen som kreves for stilling som førsteamanuensis og forsker II (dvs. doktorgrad), mens postdoktorstilling har som formål å oppnå ytterligere kvalifikasjoner. I praksis er det vanlig å ha stilling som postdoktor før man senere eventuelt oppnår fast stilling som førsteamanuensis eller forsker II. Postdoktorperioden er sjelden nok i seg selv for å oppnå professorkompetanse, som kreves for stilling som professor og forsker I, men representerer et skritt på veien mot dette.

Tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høgskoler viser at forskere i universitets- og høgskolesektoren i gjennomsnitt bruker 66% av tiden på forskning og den øvrige tiden på andre oppgaver som administrasjon, faglig veiledning på doktorgrads-, evt. masternivå (rundt 10%), undervisning, formidling og andre utadrettede oppgaver. Til sammenligning bruker professorer 31% av tiden på forskning (evt. FoU), førsteamanuenser 28% og universitets-/høgskolelektorer 15%. Undersøkelsen er ikke nødvendigvis fullt representativ for instituttsektoren, der forskerne er de ordinære fast ansatte og også har viktige oppgaver innen akkvisisjon og innen ledelse av instituttene på alle nivåer. Undersøkelsen differensierer heller ikke for nivå slik den gjør for kombinerte stillingsinnehavere.[3] Det er også store forskjeller mellom institusjoner i den kombinerte stigen, med høy normert forskningstid på 50% for professorer ved Universitetet i Oslo og vesentlig lavere forskningstid i lavere stillinger og ved nye universiteter og høgskoler; innen akademia regnes forskning som klart mest meritterende, og stillinger med høy forskningsandel har derfor generelt høyere prestisje enn stillinger på samme formålnivå med mindre forskningstid. I en rekke land, herunder Sverige, er det i sterkere grad en lagdeling mellom faglig sterke forskere med høy andel forskningstid og undervisere med lav eller ingen forskningstid. Ved norske universiteter er det tradisjonelt et ønske om at alle vitenskapelig ansatte på minst førsteamanuensisnivå skal ha en rimelig grad av forskningstid for å unngå et «A-lag med forskere og B-lag med undervisere».[4]

Forsker I (forsker med professorkompetanse)[rediger | rediger kilde]

Stillingskode 1183 ble innført i staten i 1959 under betegnelsen forsker I som likeverdig med professorstilling og med identiske kompetansekrav (dvs. professorkompetanse), og inngikk opprinnelig i sjefsregulativet, som omfattet de øverste lederstillingene i staten, på nøyaktig samme nivå som professor. Stillingen kalles forsker I (særlig i instituttsektoren)[5] eller forsker med professorkompetanse (særlig i sykehusforskningssektoren, men delvis også i instituttsektoren).[6] Det er den øverste stillingen i forskerstigen og er faglig og administrativt likeverdig med professorstilling; forskjellen er primært at stillingene brukes ved forskjellige typer institusjoner. Kompetansekravene er fastsatt i Statens personalhåndbok (kapittel 10) som «professorkompetanse eller forskerkompetanse på professornivå»; kompetansen kan være tilkjent gjennom en professorkompetansebedømmelse etter universitets- og høyskoleloven eller gjennom en forskerbedømmelse som legger nøyaktig de samme kriteriene til grunn.[7][8] I European Framework for Research Careers tilhører forsker I og professor begge toppkategorien R4 (leading researcher).[9]

Forskere i denne stillingskoden er stort sett ansatt i instituttsektoren og er nesten alltid fast ansatt; da lønnen var sentralt regulert var den knyttet direkte til professorlønnen. En viktig oppgave for forskere I ved siden av egen forskning er faglig ledelse, herunder ledelse av forskningsprosjekter, forskergrupper og forskningskonsortier, og en ledende rolle i akkvisisjon av forskningsprosjekter/søknader om forskningsmidler. Veiledning av yngre forskere på stipendiat-, postdoktor- og seniorforskernivået er en annen viktig oppgave for forskere I. Selv om forskere I som regel ikke har undervisningsplikt på grunn av institusjonens art er det vanlig for forskere I å påta seg doktorgradsveiledning av stipendiater og eventuelt mer begrensede (gjerne eksterne) undervisningsoppdrag; noen forskningsinstitutter kan ha en mer begrenset undervisningsaktivitet, evt. i samarbeid med andre institusjoner. Faglig formidling er også en viktig oppgave. Forskere I deltar ofte som eksperter i offentlige utredninger. For å fremme samarbeid mellom rene forskningsinstitutter og universiteter er det ikke uvanlig at en forsker I har bistilling som professor II ved et universitet, og motsatt kan en professor i hovedstilling ved et universitet ha bistilling som forsker I ved et forskningsinstitutt.

Tittelen forsker I oversettes som Research Professor på engelsk[10][11] og den tilsvarende stillingen er vanligvis betegnet som dette i engelskspråklige land; i de fleste engelskspråklige land vil stillingen forstås som en professorstilling med arbeidsoppgaver fokusert på forskning snarere enn en egen stillingskategori. I Danmark, Sverige og Finland er den tilsvarende stillingen offisielt betegnet forskningsprofessor på dansk og svensk og tutkimusprofessori (med samme betydning) på finsk. I 2010-årene tok flere norske institutter, bl.a. NUPI, i bruk forskningsprofessor som norsk tittel på stillingskode 1183 (forsker I), basert på tittelbruken på engelsk og i de andre nordiske landene; det har også vært foreslått å endre den formelle tittelen til forskningsprofessor for å få samsvar med titlene på engelsk og andre nordiske språk, og fordi det norske tittelsystemet med tall både er en norsk særordning og dårlig forstått utenfor instituttsektoren i Norge.[12] Kunnskapsdepartementet uttalte i 2016 i brev til institusjonene at tittelen forskningsprofessor ikke kan brukes på norsk for personer som ikke er tilsatt som professor etter universitets- og høgskoleloven, men presiserte samtidig at Research Professor kan brukes som engelskspråklig oversettelse av tittelen forsker I i tråd med vanlig internasjonal språkbruk.[13] Tittelen professor er en av få titler som er lovbeskyttet i Norge, og kan etter universitets- og høyskoleloven «bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved universiteter og høyskoler» (§ 6-7), mens instituttsektoren bare delvis er en del av universitets- og høyskolesektoren. Ordet professor inngår derimot i de engelskspråklige oversettelsene av flere andre titler, bl.a. førsteamanuensis (associate professor), universitetslektor (assistant professor) og forsker I (research professor).

Forsker II/seniorforsker[rediger | rediger kilde]

Stillingskode 1109 ble innført i staten i 1959 under betegnelsen forsker II som likeverdig med førsteamanuensisstilling. Stillingen kalles delvis forsker II og delvis seniorforsker. Den oversettes som Senior Researcher på engelsk. Formalkravet til stillingen er det samme som for førsteamanuensis, dvs. doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse; de enkelte forskningsinstituttene kan også stille krav utover dette ved ansettelser. Det er den midterste stillingen i forskerstigen.[8] Forskere i denne stillingskoden er som hovedregel fast ansatt i instituttsektoren. I European Framework for Research Careers tilhører forsker II og førsteamanuensis begge den nest øverste kategorien R3 (established researcher).[9]

Kompetansekravet for stillingen er fastsatt i Statens personalhåndbok som «norsk doktorgrad, eller utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller førsteamanuensiskompetanse ved norsk virksomhet, eller dokumentert kompetanse på tilsvarende nivå gjennom vitenskapelig arbeid av tilsvarende omfang og kvalitet». En forsker III (SKO 1108) som oppnår slik kompetanse har rett til opprykk til forsker II (SKO 1109).[14]

Kodene 1109 og 1110 har ved de fleste institusjonene identiske kvalifikasjonskrav og anses derfor i praksis som identiske; 1110 er lite brukt og blir faset ut ved de fleste institusjonene.[15] 1110 har ikke et eget reglement i Statens personalhåndbok, men er nevnt sammen med SKO 1109 som en av to stillingskoder som kan søke opprykk til den høyere stillingen SKO 1183 ved oppnådd professorkompetanse.

Forskere med doktorgrad ansettes innen instituttsektoren også midlertidig som postdoktorer, en stilling som i European Framework for Research Careers er plassert på det lavere nivået R2.[9]

Forsker III/forsker[rediger | rediger kilde]

Stillingskode 1108 ble innført i staten i 1959 under betegnelsen forsker III som likeverdig med universitetslektor- og amanuensissstillinger. Stillingen kalles vanligvis forsker III eller bare forsker. Formalkravet er høyere grads eksamen (hovedfag, embetseksamen, mastergrad eller lignende).[15] Institusjonene kan ha krav om kvalifikasjoner utover dette, slik som en viss forskningskompetanse. Stillingen oversettes som Researcher på engelsk. På samme måte som for universitetslektorstillingen har nyansettelser på forsker III-nivået blitt mindre vanlig etter årtusenskiftet, men kan fortsatt forekomme, særlig ved oppdragsinstitutter og andre institutter med et mer anvendt virkeområde; ellers er det vanlig at forskere med mastergrad eller tilsvarende i stedet ansettes som stipendiater for å ta en doktorgrad.

Sammenligning av norske stillingstyper[rediger | rediger kilde]

Tabellen er en oversikt over det vanligste moderne stillingshierarkiet og innplasseringen i European Framework for Research Careers. Engelske oversettelser står i kursiv. Grønn bakgrunn angir en tidsbegrenset utdanningsstilling.

Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[9]
Forskerstigen
(hovedsakelig
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(hovedsakelig
ved universiteter)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I
(SKO 1183)
(Research Professor)
Professor
(SKO 1013/1404)
(SKO 8013/9301 – II-stillinger)
(Professor)
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II/seniorforsker
(SKO 1109/1110)
(Senior Researcher)
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
Postdoktornivå
(utdanningsstilling)
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Amanuensisnivå Forsker III/forsker
(SKO 1108)
(Researcher)
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
(Assistant Professor)
Felles kompetansekrav: Høyere grad
Utdanningsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019)
(Research Assistant)

Andre land[rediger | rediger kilde]

Forskertittelen brukes ved institutter og universiteter i en lang rekke land, bl.a. Danmark, Sverige, Finland og de fleste engelskspråklige land.

I både Danmark, Sverige og Finland er seniorforsker på samme måte som i Norge en stilling for en forsker på førsteamanuensisnivå, mens forskningsprofessor er en forskerstilling på professornivå.

I Storbritannia er research fellow en forskerstilling på universitetslektornivå (lecturer/assistant professor) og senior research fellow en forskerstilling på førsteamanuensisnivå (senior lecturer/associate professor), mens toppstillingen i forskerstigen er betegnet enten research professor, professorial research fellow eller bare professor. Forskerstigen er en av tre karriereveier ved britiske universiteter ved siden av kombinerte stillinger og undervisningsstillinger. Varianter av det britiske systemet brukes i store deler av den engelskspråklige verden, særlig innen Samveldet av nasjoner.

I USA utgjør forskerstillinger ved universitetene et eget hierarki analogt med de ordinære stillingene, der research professor svarer til professor, research associate professor svarer til associate professor osv.

Storbritannia og andre samveldestater[rediger | rediger kilde]

Tilsvarende norsk stilling Kombinerte forsknings- og
undervisningsstillinger
Rene forskerstillinger
Professor/forsker I Professor
(Professor)
Forskningsprofessor/professor
(Research Professor, Professorial Research Fellow eller Professor)
Førsteamanuensis/forsker II Førsteamanuensis
(Senior Lecturer eller Associate Professor)
Seniorforsker
(Senior Research Fellow)
Universitetslektor/forsker III Universitetslektor
(Lecturer eller Assistant Professor)
Forsker
(Research Fellow)

USA[rediger | rediger kilde]

Tilsvarende norsk stilling Kombinerte forsknings- og
undervisningsstillinger
Rene forskerstillinger
Professor/forsker I Professor
(Professor)
Forskningsprofessor
(Research Professor)
Førsteamanuensis/forsker II Førsteamanuensis
(Associate Professor)
Seniorforsker
(Research Associate Professor)
Universitetslektor/forsker III Universitetslektor
(Assistant Professor)
Forsker
(Research Assistant Professor)

Forsker som stillingstittel i bedrifter[rediger | rediger kilde]

Innen medisinske og naturvitenskapelige fag brukes på engelsk ofte begrepet scientist som ledd i stillingstitler, hovedsakelig om forskere i industrielle/anvendte sammenhenger og laboratoriebaserte stillinger, f.eks. i forskningsavdelinger i legemiddelselskaper (det engelske begrepet science brukes snevrere enn norsk vitenskap, og betegner som regel bare naturvitenskap og medisin). Stillingshierarkier varierer sterkt mellom ulike legemiddelselskaper, men et vanlig hierarki er scientist (evt. research scientist) som begynnerstilling, senior (research) scientist som mellomstilling og principal (research) scientist som øverste ordinære forskerstilling. Mange legemiddelfirmaer har flere stillingsnivåer over dette med til dels svært ulike betegnelser, f.eks. director og senior director, men forfremmelsen til disse stillingene bygger som regel mer på kommersielle og interne bedriftsrelaterte forhold enn på vitenskapelige kvalifikasjoner. Slike forskerstillinger er vanskelige å sammenligne direkte med forskerstillinger ved institutter og universiteter som omtalt over.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adresseavisen 9. oktober 1969 s. 39
  2. ^ Forskerrekruttering i Norge – status og komparative perspektiver, s. 30, NIFU-STEP, rapport 2/2007
  3. ^ Gunnes, Hebe (2018). Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler (PDF). Oslo: NIFU. 
  4. ^ «– Ikke en menneskerett å være forsker», Forskerforum
  5. ^ «EU under lupen - Nyhet | NUPI». www.nupi.no. Besøkt 14. november 2015. 
  6. ^ Tromsø-professor leder for nytt institutt
  7. ^ «10.3.2 Regler for opprykk til forsker kode 1183». lovdata.no. Besøkt 7. september 2019. 
  8. ^ a b Regler for opprykk til forsker kode 1183 Personalmelding i staten, 1998, nr 11.
  9. ^ a b c d Eric Iversen; m.fl. (2014). International and Sector Mobility in Norway (PDF). NIFU. 
  10. ^ Employees, NIFU
  11. ^ Translations of Norwegian job titles to English, NTNU
  12. ^ Høring: Forslag fra utvalg om endring i stillingsstrukturen
  13. ^ «Bruk av professortittel». Nyheter, klinisk institutt 1. Universitetet i Bergen. 23. september 2016. Besøkt 12. november 2017. 
  14. ^ «10.3.1 Reglement for opprykk til forsker 1109 i statlige virksomheter». lovdata.no. Besøkt 7. september 2019. 
  15. ^ a b «Regler for bruk av forskerstillinger SKO 1108, 1109, 1110 og 1183 ved UiO». Universitetet i Oslo. Besøkt 7. september 2019. «Stilling som forsker SKO 1183 forutsetter professorkompetanse, SKO 1109 forutsetter doktorgrad og SKO 1108 universitetsutdanning tilsvarende masternivå. [...] Ved UiO har praksis vært identiske kvalifikasjonskrav til stillingene SKO 1109 og SKO 1110, uten føringer om differensiering i oppgaver. SKO 1110 brukes i liten grad.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]