Dolly Parton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dolly Parton
Dolly Parton (6330904460).jpg
FødtDolly Rebecca Parton
19. jan. 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Pittman Center, Sevier CountyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
18 oppføringer
Gitarist, countrysanger, skuespiller[5][6], sanger og låtskriver[5][7], banjospiller, selvbiograf, forretningsdrivende[8][9][10], fjernsynsskuespiller, multiinstrumentalist[11][12], countrymusiker[13][14][15], plateprodusent[16][17][18], stemmeskuespiller, filmprodusent[19], manusforfatter[20][21][22], komponist[16][23], låtskriver, filmskuespiller, plateartist[24]Rediger på Wikidata
Ektefelle Carl Thomas Dean (1966–)Rediger på Wikidata
Far Robert Lee Parton[25]Rediger på Wikidata
Mor Avie Lee Parton[25]Rediger på Wikidata
Søsken
6 oppføringer
Stella Parton, Randy Parton, Rachel Dennison, Freida Parton, Willadeene Parton, Floyd PartonRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser
22 oppføringer
National Medal of Arts (2005), Grammy Lifetime Achievement Award (2011), American Music Award for Favorite Country Album (1978), Country Music Association Award for Entertainer of the Year (1978), Grammy Award for Best Female Country Vocal Performance (1978), Grammy Award for Best Country Song (1981), Grammy Award for Best Female Country Vocal Performance (1981), Favorite Country Single (1985), Grammy Award for Best Country Performance by a Duo or Group with Vocal (1987), Grammy Award for Best Country Collaboration with Vocals (1999), Grammy Award for Best Bluegrass Album (2000), Grammy Award for Best Female Country Vocal Performance (2001), Las Vegas Film Critics Society Award for Best Song (2005), Kennedy Center Honors (2006), Grammy Hall of Fame Award (2006), Grammy Lifetime Achievement Award (2010), Grammy Hall of Fame Award (2013), Library of Congress Living Legend (2004)[26], Johnny Mercer Award (2007)[24], Golden Raspberry Award for verste originalmusikk (1985)[27], stjerne på Hollywood Walk of Fame (1984)[28], Time 100 (2021)[29]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerCountry, ballade, gospelmusikk, bluegrass, country pop, popmusikk
InstrumentGitar, banjo, autoharpe, vokal
StemmetypeSopran
Aktive år1959–
PlateselskapAsylum Records, Columbia Records, Decca Records, Goldband Records, Mercury Records, Monument, RCA, RCA Nashville, Rising Tide Records, Sugar Hill Records, Warner Bros. Records
Nettstedhttp://www.dollyparton.com
IMDbIMDb
Notable verk
All I Can Do, I Will Always Love You, Jolene
Dolly Parton på Commons

Dolly Rebecca Parton (født 19. januar 1946 i Sevierville, Tennessee) er en amerikansk country-sanger, låtskriver og skuespiller.[30] Hun eier en radiostasjon, et filmselskap og et klesmerke samt temaparken Dollywood i fødebyen sin, som hun har hedret med en egen sang, «My Tennessee Mountain Home». Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Parton ble innvotert i Rock and Roll Hall of Fame i 2022.[31]

Parton har vært aktiv med sin musikk siden hun var barn. Tretten år gammel platedebuterte hun. I 1967 ble Partons første album Hello I'm Dolly utgitt. Parton er Miley Cyrus' gudmor.[32] Parton har per 16. juni 2008 skrevet mer enn 3000 sanger, har vunnet syv Grammy-priser, er blitt nominert til Oscar for beste filmmusikk og har toppet hitlister i mer enn tre tiår.

Hun er kåret til én av USAs femti mektigste av The Wall Street Journal.[trenger referanse]

Parton holdt konsert på Sør Arena i Kristiansand 17. juni 2008. Kristiansand var den eneste norske byen hun besøkte på sin verdensomspennende Backwoods Barbie Tour.

Scenemusikalen 9 to 5 (basert på filmen Hvordan bli kvitt sjefene) inneholdt sanger skrevet av Parton. Den hadde premiere i 2008.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Dolly Rebecca Parton ble født 19. januar 1946 i et ett-roms hus på elvebredden av Little Pigeon River i Pittman Center, Tennessee. Hun var det fjerde av tolv barn av Avie Lee Caroline (født Owens; 1923–2003) og Robert Lee Parton Sr. (1921–2000). Parton's mellomnavn stammer fra mormoren Rebecca (Dunn) Whitted. Parton's far, kjent som "Lee", arbeidet i fjellene i østlige Tennessee, først som leilending og senere med sin egen lille tobakksfarm. Han arbeidet også som husbygger for å øke farmens inntekter. Selvom faren var analfabet, har Parton ofte kommentert at han var en av de smarteste menneskene hun hadde kjent når det gjaldt forretning og det å skape profitt

Partons mor, Avie Lee, tok godt vare på sin store familie. Hennes 11 graviditeter (den tiende ble tvillinger) i løpet av 20 år, gjorde henne til en mor til 12 da hun var 35 år gammel. Parton krediterer sin mor når det gjelder sine musikalske evner. Selv om morens helse var svak, klarte hun å stelle huset og underholde barna sine med "Smoky Mountain folklore" og gamle ballader. Avie Lee hadde walisiske forfedre som kunne gamle ballader som immigranter fra de Britiske øyer brakte med seg til det sørlige Appalachia i det 18. og 19. århundre.

Da Parton en ung pike, flyttet familien hennes fra Pittman Center området til en farm nær Locust Ridge. de fleste av hennes gode minner fra ungdommen hendte der. Nå finnes det en kopi av "Locust Ridge cabin" i Parton's temapark, "Dollywood".

Parton har beskrevet sin familie som "lutfattige". Partons far betalte misjonæren Dr. Robert F. Thomas med en sekk med maismel for at han hjalp til ved Dollys fødsel. Parton skrev en sang om Dr. Thomas da hun ble voksen. Hun forsatte med å understreke sin families fattigdom i en av sine tidlige sanger, «Coat of Many Colors» og «In the Good Old Days (When Times Were Bad)». I seks, syv år bodde Parton og hennes familie lived i i deres gamle hus med kun ett soveværelse på sin lille farm i Locust Ridge. Dette var for det meste et protestantisk område nord for Greenbrier Valley i Great Smoky Mountains. Musikk spilte en vesentlig rolle i hennes ungdom. She ble oppdratt i "Church of God" (Cleveland, Tennessee), i en menighet hennes bestefar, Jake Robert Owens, var pastor i. Hennes første opptreden for et publikum var i denne kirken, da hun var seks år. Da hun var syv år, begynte hun å spille på en hjemmelagd gitar. Da hun var åtte år, kjøpte hennes onkel den første ordentlige gitar til henne.

Parton begynte å opptre som barn, da hun sang i lokale radio og TV-program øst i Tennessee. Da hun var ti år, opptrådte hun i "The Cas Walker Show" som ble sendt i både WIVK Radio og WBIR-TV i Knoxville, Tennessee. Da hun var blitt 13 år, spilte hun inn singelen "Puppy Love") for et lite plateselskap i Louisiana, Goldband Records, og opptrådte i Grand Ole Opry, der hun for første gang møtte Johnny Cash, som oppfordret henne til å følge sine egne instinkter når det gjald hennes karriere.

Etter eksamen på Sevier County High School i 1964, flyttet Parton til Nashville dagen etter. Hennes første suksess kom som låtskriver, og hun signerte for Combine Publishing ikke lenge etter sin ankomst sammen med sin vanlige låtskriverpartner, hennes onkel Bill Owens, og hun hadde flere sanger som klatret opp på hitlistene på denne tiden, inkludert to Topp 10 hits: Bill Phillips's «Put It Off Until Tomorrow» (1966) og Skeeter Davis's «Fuel to the Flame» (1967). Hennes sanger ble innspilt mange andre artister i denne perioden, inkludert Kitty Wells og Hank Williams Jr. Hun signerte en kontrakt med Monument Records i 1965, da hun var 19 gammel. I begynnelsen ble hun ansett som en bubblegum pop sanger. Hun ga ut en mengde singler, men bare en kom på hitlistene, «Happy, Happy Birthday Baby», men kom ikke opp på Billboard Hot 100. Selv om hun uttrykte et ønske om å spille inn country materiale, så nektet Monument, som tenkte at hennes, unike, høye sopranstemme ikke passet til den sjangeren.

Etter hennes komposisjon «Put It Off Until Tomorrow», som ble spilt inn av Bill Phillips (med Parton, ukreditert med korsang), klatret til nummer seks på country hitlisten i 1966, endret plateselskapet seg og lot henne få spille inn countrymusikk. Hennes første country singel, «Dumb Blonde» (komponert av Curly Putman, en av de få sangene i denne perioden der hun spilte inn sanger hun ikke hadde skrevet selv), klatret til nummer 24 på country chart i 1967, etterfulgt av «Something Fishy», som klatret til nummer 17. Disse to sangene var med på hennes første full-lengdes album, Hello, I'm Dolly.

Musikalsk karriere[rediger | rediger kilde]

1967–1975: Countrymusikk suksess[rediger | rediger kilde]

Porter Wagoner og Dolly Parton i 1969

I 1967 inviterte countrymusikeren Porter Wagoner Dolly Parton til å bli med i hans organisasjon, der han lovte henne en fast plass i hans ukentlige RV-program, The Porter Wagoner Show. I sin selvbiografi fra 1994, initially, bemerker Parton at Wagoners publikum var misfornøyd med at Norma Jean, som Parton hadde erstattet, hadde forsvunnet fra showet, og at publikum var tvilsomme til å akseptere Parton (iblant var det høye rop fra publikum om Norma Jean). Med hjelo av Wagoner, ble Parton etter hvert akseptert. Wagoner overbeviste plateselskapet sitt, RCA Victor, til å signere Parton. RCA bestemte seg til å beskytte sin investering ved å utgi hennes første singel som en duett med Wagoner. Sangen, en cover av Tom Paxtons «The Last Thing on My Mind», ble utgitt i 1967, og klatret til Top 10 på country-hitlisten i januar 1968, og startet seks år lang periode med topp 10 singler for duoen.

Partons første solosingel for RCA Victor, «Just Because I'm a Woman», ble utgitt sommeren 1968 ble en moderat hit, som klatret til nummer 17. I de neste to årene, ble ingen av hennes soloutgivelser noen stor suksess – ikke engang «In the Good Old Days (When Times Were Bad)», som senere ble en av hennes standardlåter, ble noen suksess som en duett med Wagoner. Duoen ble valgt til "Vocal Group of the Year" i 1968 av Country Music Association, men Partons soloinnspillinger ble fortsatt ignorert. Wagoner hadde en økonomisk betydning for Parton fra 1969. Han var hennes samarbeidsprodusent og eide omtrent halvparten av "Owe-Par", platekompaniet Parton hadde startet sammen med Bill Owens.

I 1970, hadde både Parton og Wagoner blitt frustrerte fordi Parton ikke hadde fått noen suksess som soloartist. Wagoner overtalte Parton til å spille inn Jimmie Rodgers "Mule Skinner Blues". Innspillingen klatret til nummer 3, og ble etterfulgt, i februar 1971, av hennes første nummer 1 singel, «Joshua». De neste to årene hadde hun mange hits som soloartist, inkludert hennes signatursang, «Coat of Many Colors» (nummer 4 i 1971), i tillegg til hennes duetter. Topp 20 singler inkluderer «The Right Combination» og «Burning the Midnight Oil» (begge duetter med Wagoner i 1971), «Lost Forever in Your Kiss» (med Wagoner), «Touch Your Woman» (1972), «My Tennessee Mountain Home» og «Travelin' Man» (1973).

Selv om hennes solosingler og Wagoner-duettene ble suksess, var den største hiten hennes i denne perioden «Jolene». Den ble utgitt sent i 1973 og toppet country-hitlistene i februar 1974 og nådde inn på Hot 100. Låten kom etter hvert også inn på hitlistene Storbritannia, og klatret til #7 i 1976, og var Partons første suksess i Storbritannia). Parton, som alltid hadde forestilt seg en solokarriere, bestemte seg for å dra seg ut av Wagoners organisasjon. Paret framførte sin siste duettkonsert i april 1974, og hun stoppet med å opptre på hans TV-show på midten av 1974, men fortsatte et samarbeid. Han hjalp henne med å produsere innspillinger i 1975. Paret fortsatte med å gi ut duett-album. Deres siste utgivelse var albumet Say Forever You'll Be Mine fra 1975.

I 1974, ble hennes sang, «I Will Always Love You», skrevet om hennes profesjonelle brudd med Wagoner, klatret til nr. 1 på countrylisten. Samtidig indikerte Elvis Presley at han ønsket å spille inn sangen. Parton var interessert inntil Presleys manager, Colonel Tom Parker, fortalte henne at det var en standardprosedyre og overgi halvparten av publiseringsrettighetene til alle sanger som ble innspilt av Presley. Parton nektet. Dettee valget har blitt kreditert for å hjelpe Parton å tjene millioner av dollar på royalties fra sangen over mange år. Parton hadde tre solosingler som rakk opp til nummer 1 på country chart i 1974 («Jolene», «I Will Always Love You» og «Love Is Like a Butterfly»), og også duetten med Porter Wagoner, «Please Don't Stop Loving Me». Parton toppet singel-listen igjen i 1975 med «The Bargain Store».

1976–1986[rediger | rediger kilde]

Parton i 1977

Mellom 1974 og 1980, hadde Dolly Parton en rekke countrymusikk hits, med 8 singler som rakk opp ti nr. 1. Hennes påvirkning av popmusikk-kulturen vises ved de mange coverversjoner det er av hennes sanger, inkludert pop og crossover artister som Olivia Newton-John, Emmylou Harris og Linda Ronstadt.

Parton begynte på en høyprofilert crossover-kampanje, der hun forsøkte å lage musikken sin mer i retning av populærmusikk og øke sin synlighet også på utsiden av country-musikken. I 1976, begynte hun å arbeide tett sammen med Sandy Gallin, som ble hennes personlige manager i de neste 25 årene. Med hennes album fra 1976, All I Can Do, som hun produserte sammen med Porter Wagoner, begynte Parton å innta en mer aktiv rolle i produksjonen, og begynte å sikte inn musikken sin i en mer "mainstream", pop-retning. Hennes første helt selvproduserte album, New Harvest...First Gathering fra 1977, viste hennes sans for popmusikk, både når det gjaldt valg av sanger, albumet inneholdt coverversjoner av pop og R&B klassikere som "My Girl" og Higher and Higher«» – og selve produksjonen. Selv om albumet ble godt mottatt og toppet U.S. country albums listen, gjorde ikke singelen «Light of a Clear Blue Morning» stort inntrykk på Pop-hitlistene.

Etter New Harvest's skuffende crossover resultat, vendte Parton seg til den profilerte pop-produsenten Gary Klein for hjelp med sitt neste album. The result, 1977 års Here You Come Again, som ble hennes første millionselgende album, som også toppet country-album listen og ble nummer 20 pop-listene. Barry Mann og Cynthia Weil hadde skrevet tittelsporet som klatret til topps på "the country singles chart", og ble Dolly Partons første Topp 10 singel på The Pop Chart (nr. 3). Den andre singelen, den dobbelt A-sidedede «Two Doors Down» / «It's All Wrong, But It's All Right» toppet country hitlisten og plasserte seg på poplistens topp 20. For resten av 1970-tallet i i begynnelsen av 1980s-tallet, ble mange av hennes etterfølgende singler på vei oppover på begge hitlistene samtidig. Albumene hennes på den tiden utviklet spesielt for pop-crossover suksess.

Med Carol Burnett, 1979

I 1978 vant Parton en Grammy Award for "Best Female Country Vocal Performance" for hennes album Here You Come Again. Hun fortsatte med å få hits, for bl.a. «Heartbreaker» (1978), «Baby I'm Burning» (1979) og «You're the Only One» (1979) alle klatret opp til pop Topp 40 og toppet country chart. «Sweet Summer Lovin'» (1979) ble den første Parton singel på to år som ikke topppet the country chart (men den klatret til Topp 10). I denne perioden, ble hun mer og mer synlig, med mange opptredener på TV. Et publisert intervju på Barbara Walters Special i 1977 (sendt idet albumet Here You Come Again ble utgitt) og ble fulgt opp med opptreden i 1978 på Cher's "ABC television special", og et program med Carol Burnett på CBS, Dolly & Carol in Nashville.

Parton var en av tre programverter (sammen med Roy Clark and Glen Campbell) på CBS-programmet Fifty Years of Country Music. I 1979 var Parton programvert i NBC prgrammet The Seventies: An Explosion of Country Music, med liveopptreden ved Ford Theatre i Washington, D.C., der publikum inkluderte President Jimmy Carter. Hennes kommersielle suksess vokste på 1980-yallet, med tre country chart nr. 1 hits, den Donna Summer-skrevne «Starting Over Again» (skrevet sammen med Bruce Sudano), «Old Flames Can't Hold a Candle to You», og «9 to 5» også skrevet av Dolly Parton og toppet både country og pop-listene tidlig i 1981. Hunn hadde en annen Topp 10 singel det året med «Making Plans», en singel utgitt fra et 1980 album med Porter Wagoner, utgitt som en del av en løsning på en rettssak mellom paret.

Temasangen til filmen 9 to 5 fra 1980, Dolly Parton spilte sammen med Jane Fonda og Lily Tomlin, klatret ikke bare til nummer 1 på the country hitlisten i februar 1981, men klatret også til nummer 1 på pop-hitlisten og "adult-contemporary" hitlisten, noe som ga henne en trippel nummer 1 hit. Parton ben av de få kvinnelige countrysangerne til å ha en nummer 1 singel både på country og pop hitlistene samtidig. Sangen mottok også en nominasjon til en Academy Award for Best Original Song. Hennes singler fortsatte å dukke opp i "the country Top 10". Mellom 1981 og 1985, hadde hun 12 Top 10 hiter; hvorav halvparten av dem var en nummer 1 hit. Hun fortsatte å opptre på pop-hitlistene også. En nyinnspilt versjon av «I Will Always Love You», fra filmen The Best Little Whorehouse in Texas (1982) var innom Top 50 det året og hennes duett med Kenny Rogers, «Islands in the Stream» (skrevet av Bee Gees og ble produsert av Barry Gibb), lå to uker som nummer 1 i 1983.

På midten av 1980-tallet, solgte plateinnspillingene hennes fortsatt relativt godt, med låter som «Save the Last Dance for Me», «Downtown», «Tennessee Homesick Blues» (1984), «Real Love» (nok en duett med Kenny Rogers), «Don't Call It Love» (1985) og «Think About Love» (1986) var sanger som alle klatret til country Top 10 («Tennessee Homesick Blues» og «Think About Love» ble nummer 1; «Real Love«» klatret også til nummer 1 på the country chart og ble en beskjeden crossover hit). Likevel ville RCA Records ikke fornye hennes kontrakt etter at den utgikk i 1986. Dermed signerte hun for Columbia Records i 1987.

1987–2005: Country og bluegrassperiode[rediger | rediger kilde]

Sammen med Emmylou Harris og Linda Ronstadt, ga Parton ut albumet Trio i 1987, et album som fikk god kritikk. Albume "revitaliserte" Partons musikalske karriere- Albumet lå spending fem uker som nr. 1 på Billboard's Country Albums hitliste, og klatret også til topp 10 på Billboard's Top 200 Albums hitliste. Albumet solgte noen millioner kopier og ga flere Top 10 country hits, inkludert Phil Spector's «To Know Him Is to Love Him», som klatret til nr. 1. Trio vant Grammy Award for Best Country Performance by a Duo or Group with Vocal og ble nominert til "Grammy Award for Album of the Year". Etter et nytt forsøk på pop suksess med albumet Rainbow i 1987, som inkluderte singelen «The River Unbroken», endte som en kooersiell fiasko, noe som fikk Parton ttil å fokusere på innspillinger av countrymusikk. Albumet White Limozeen (1989) produserte to nummer 1 hits, «Why'd You Come in Here Lookin' Like That» og "Yellow Roses". Selv om Parton's countrykarriere virket å ha blitt gjenopplivet, var det bare for en kort stund før den nye nåværende countrymusikken kom tidlig på 1990-tallet og presset de fleste veteranartistene ut av hitlistene.

Dolly Parton i lydstudio 1989.

En duett med Ricky Van Shelton, «Rockin' Years» i 1991, ble en nummer 1 hit, men Partons største kommersielle hit på 1990-tallet kom når Whitney Houston spilte inn «I Will Always Love You» til soundtracket til filmen The Bodyguard (1992). Både singelen og albumet ble en massiv suksess. Partons soundtrack-album fra filmen Straight Talk]] i 1992, ble mindre suksessfull. Men hennes album fra 1993, Slow Dancing with the Moon fikk god kritikk, klatret til nummer fire på countryalbum-listen, og til nummer 16 på Billboard 200 album chart. Hun spilte inn låten «The Day I Fall in Love» som en duett med James Ingram til filmen Beethoven's 2nd i 1993. Låtskriverne (Ingram, Carole Bayer Sager og Clif Magness) ble nominert til en "Academy Award for Best Original Song", og Parton og Ingram opptrådte med sangen ved utdelingen av priser, som også ble vist på TV. I likhet med hennes tidligere samarbeidsalbum med Harris og Ronstadt, ga Parton ut albumet Honky Tonk Angels høsten 1993 med Loretta Lynn og Tammy Wynette. Albumet ble klassifisert til "Gull" av Recording Industry Association of America og hjalp til med å gjenopplive Wynette og Lynns karrierer. I 1994, bidro Parton med sangen "You Gotta Be My Baby" på albumet til kampen mot AIDS, Red Hot + Country, produsert av "Red Hot Organization". Et akustisk album, Heartsongs: Live from Home, som inneholdt forkortede versjoner av noen av hennes hits, sammen med noen tradisjonelle sanger, ble utgitt i 1994.

Partons innspilte musikk under midten av 1990-tallet var fortsatt godt likt. Hennes nyinnspilling av "I Will Always Love You" fra 1995, som en duett med Vince Gill, fra hennes album Something Special vant "Country Music Association's Vocal Event of the Year Award". Året etter, Treasures, et album med coverlåter fra 1960 og 1970-talls hitsanger ble utgitt og inneholdt en blanding av materiale, inkludert sanger av Mac Davis, Pete Seeger, Kris Kristofferson, Cat Stevens og Neil Young. Hennes innspilling av Cat Stevens «Peace Train» ble senere re-mixet og utgitt som en "dansesinge"l, som klatret opp på Billboards "dance singles" liste. Hennes country-rock album, Hungry Again fra 1998 bestod utelukkende av hennes egne komposisjoner. Selvom ingen av albumets to singler, «(Why Don't More Women Sing) Honky Tonk Songs» og «Salt in my Tears», kom på hitlistene, fikk videoene av begge sangene mye visning på dem amerikanske TV-kanalen, CMT. Et andre og senere samarbeid mellom Dolly Parton, Emmylou Harris og Linda Ronstadt, studioalbumet, Trio II, ble utgitt i 1999. Albumets cover av Neil Youngs sang «After the Gold Rush» vant en "Grammy Award for Best Country Collaboration with Vocals". Parton ble også opptatt i Country Music Hall of Fame i 1999.

Parton spilte inn en serie med bluegrassinspirerte album, som begynte med The Grass Is Blue i 1999, som vant en Grammy Award for "Best Bluegrass Album" og Little Sparrow i 2001, med en cover av bandet Collective Soul's "Shine" som vant en Grammy Award for "Best Female Country Vocal Performance". Det tredje albumet, Halos & Horns fra 2002, inkluderte en bluegrassversjon av Led Zeppelin-sangen «Stairway to Heaven». I 2005, ga Parton ut albumet Those Were The Days som bestod av hennes tolkninger av hit-låter fra folkrock-perioden sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, inkludert «Imagine (sang)|Imagine» av John Lennon, «Where Do the Children Play?» av Cat Stevens, "Crimson and Clover" av Tommy James and the Shondells og «Where Have All the Flowers Gone?» av Pete Seeger.

2005–idag[rediger | rediger kilde]

Dolly Parton tildelt sin andre Academy Award nominasjon for "Best Original Song" for «Travelin' Thru«», som hun skrev for filmen Transamerica fra 2005. På grunn av sangens song's (og filmens) akseptering av en transperson, mottok Parton en rekke dødstrusler. She returnerte til nummer på country hitlistene senere i 2005 ved å låne sin harmonisang ut til Brad Paisleys ballade, «When I Get Where I'm Going». I september 2007, ga Parton ut sin første singel fra sitt eget plateselskap,, Dolly Records, med tittelen "Better Get to Livin'", som klatret til nr. 48 på "Billboard's Hot Country Songs chart". Singelen ble etterfulgt av studioalbumet Backwoods Barbie, som ble utgitt 26. februar 2008, og kom opp til nr. 2 på "the country chart". Albumets debut som nummer 17 på Billboard 200 for "alle sjangere album" var det beste i hennes karriere. Backwoods Barbie produserte fire singler, inkludert tittelsporet, som egentlig ble skrevet til hennes musikal 9 to 5: The Musical, som opprinnelig var skrevet til hennes framtidige film. Etter at Michael Jackson, som Parton kjente personlig, døde, ga hun ut en video, der hun fortalte om sine følelser for Jackson og hans død.

Parton i Grand Ole Opry i 2005.

27. oktober 2009, ga Parton ut en 4-CD box, Dolly, som inneholdt 99 sanger dekket det meste av hennes karriere. She ga også ut sitt andre live-album og live DVD, Live From London i oktober 2009, som ble filmet på hennes utsolgte konserter i Londons The O2 Arena. 10. august 2010, ga Parton ut albumet Brother Clyde sammen med sin venn Billy Ray Cyrus. Parton er med på låten «The Right Time», som hun skrev sammen med Cyrus og Morris Joseph Tancredi. 6. januar 2011, annonserte Parton at hennes nye aalbum skulle hete Better Day. I februar 2011, annonserte hun at hun skulle ut på en "Better Day World Tour" med start den 17. jul 2011, med show i det nordlige Europa og i USA. Albumets "lead-off" singel, «Together You and I», ble utgitt 23 mai 2011, og Better Day ble utgitt 28 juni 2011. I 2011, haddee Parton stemmen til karakteren "Dolly Gnome" i tegnefilmen Gnomeo & Juliet. 11. februar, 2012, etter Whitney Houstons plutselige død, uttalte Parton:, "Mine is only one of the millions of hearts broken over the death of Whitney Houston. I will always be grateful and in awe of the wonderful performance she did on my song, and I can truly say from the bottom of my heart, Whitney, I will always love you. You will be missed."

I 2013 kom Parton sammen med Lulu Roman for en nyinnspilling av «I Will Always Love You» til Romans album, At Last. I 2013, kom Parton og Kenny Rogers sammen igjen for en innspilling av tittelsangen til hans album You Can't Make Old Friends. For dette ble de nominert på 2014 års Grammy Awards til Grammy Award for "Best Country Duo/Group Performance". I 2014, dro Parton ut på "Blue Smoke World Tour" til støtte for hennes førtiandre studioalbum, Blue Smoke. Det var hennes første album som ble utgitt i Australia og New Zealand den 31. januar for å være utgitt ved konsertene i februar, og gikk opp til Topp 10 i begge land. Albumet ble utgitt i USA den 13. mai og debuterte som nummer 6 på Billboard 200 listen, hvilket ble hennes første Topp 10 album og hennes beste album på hitlistene. Det klatret også til nummer 2 på U.S. country chart. Albumet ble gitt ut i Europa den 9. juni, kom opp til nummer 2 på UK album chart. 29 juni 2014, opptrådte Parton for første gang på Glastonbury Festivalen der hun fremførte låter som "Jolene", "9 to 5" og "Coat of Many Colors" for en tilskuerskare på over 180.000. 6. mars 2016, annonserte Parton at hun skulle dra ut på turnê, til støtte for sitt nye album, Pure & Simple. Turnêen var en av Partons turnêer i USA i de siste 25 årene. 64 ble planlagt were planned i USA og Kanada, der de ville besøke steder der de ikke hadde opptrådt på tidligere turnéer.

Parton opptrer i Thompson–Boling Arena i Knoxville, Tennessee.

Høsten 2016 ga hun ut «Jolene«» som en singel sammen a cappella gruppen Pentatonix og opptrådte på "The Voice" sammen med Pentatonix og Miley Cyrus i november 2016. Også i 2016, var Parton en av de tretti artistene som opptråde med «Forever Country«», en blanding av mange sanger, som f.eks. «Take Me Home, Country Roads», «On the Road Again» og hennes egen «I Will Always Love You». Sangen feirer 50 år med CMA Awards (Country Music Association Awards). Under selve seremonien, ble Parton æret med "Willie Nelson Lifetime Achievement Award", hvilken ble presentert av Lily Tomlin og ble etterfulgt av en hyllning der Jennifer Nettles, Pentatonix, Reba McEntire, Kacey Musgraves, Carrie Underwood og Martina McBride. I 2017 opptrådte Parton på Rainbow, fra det tredje studioalbumet til Kesha der Dolly opptrer i en duett, «Old Flames Can't Hold a Candle to You». Låten ble skrevet sammen med Keshas mor, Pebe Sebert. Låten var tidligere en hit for Parton og ble inkludert på hennes 1980 album Dolly, Dolly, Dolly. Hun samarbeidet også med låtskrivningen og la til sang på «Rainbowland» på Younger Now, det sjette albumet med grand-datteren Miley Cyrus.

25. juni, 2019, listet The New York Times Magazine Parton som en av hundrevis av artister som fikk sitt materiale ødelagt i brannen i Universal Studios i Hollywood i 2008. I juli 2019, opptrådte Parton ved en uannonsert forestilling ved Newport Folk Festival i Rhode Island og opptrådte med flere sanger akkompanert by the Highwomen og Linda Perry. I 2020, fikk Parton stor oppmerksomhet etter å ha lagt ut fire bilder som she som skulle vise hvordan hun ville presentere seg selv på de sosiale plattformene LinkedIn, Facebook, Instagram and Twitter. Den originale posten på Instagram gikk viralt etter at kjendiser postet deres egne versjoner av den såkalte "Dolly Parton utfordringen" på sosiale media. 10 April 2020, gjenutgav Parton 93 sanger fra 6 av sine klassiske album, Little Sparrow, Halos & Horns, For God and Country, Better Day, Those Were The Days og Live and Well og alle er spillbare online. 27. mai 2020, utga Parton en helt ny sang, «When Life Is Good Again«». Denne sangen ble gitt ut for å hjelpe folk å holde motet oppe om de var rammet av 2020 COVID-19 pandemien. Parton ga også ut en musikkvideo for «When Life Is Good Again» som fikk premiere på "Time 100" 26 May 2020.

In august 2020 annonserte Parton en plan om å gi ut sitt første "holiday album" på 30 år. A Holly Dolly Christmas kom ut i oktober 2020. 6. desember 6, sendte CBS en "Christmas special" med navnet "A Holly Dolly Christmas", der Parton opptrådte sanger fra sine album.

I 2022, ble Dolly valgt for inntak i Rock and Roll Hall of Fame. Parton takket først nei til nominasjonen, da hun trodde at Rock and Roll Hall of Fame var kun "for the people in rock music", men etter å ha lært at set ikke var sånn, sa Parton at hun ville akseptere dersom hun ble innvalgt. Ii mai ble hennes induksjon annonsert, til slutt, den 5. november 2022, ble hun indusert i Rock and Roll Hall of Fame. I oktober 2022 fastslo Parton i et intervju at hun ikke lenger ville turnere, men ville fortsette å spille live iblant. 17. januar, 2023, annonserte Parton at hun ville utgi sitt første rock-album, med tittelen Rock Star, senere samme år, i et intervju på The View.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Dolly Parton det fjerde av 12 barn. Hennes søsken er: Willadeene, David Wilburn, Coy Denver, Robert Lee, Stella Mae, Cassie Nan, Randel Huston (død), Larry Gerald (død), tvillingene Floyd Estel (død) og Frieda Estelle og Rachel Ann.

30 mai 30 1966 giftet Dolly Parton og Carl Thomas Dean (født 20. juli 1942, i Nashville, Tennessee) seg i Ringgold, Catoosa County, Georgia. Selvom Dolly Parton aldri bruker Deans etternavn profesjonelt, har hun fastslått at navnet i passet hennes er "Dolly Parton Dean" og at hun iblant bruker navnet "Dean" når hun underskriver kontrakter. Dean, som har trukket seg tilbake fra asfalteringsarbeid i Nashville. Han har aldri likt publisitet og har nesten aldri vært sammen med kona si til noen konserter eller andre steder der det er folksomt. Parton sa litt spøkefullt at han kun har sett henne opptre en gang. Hun har kommentert Deans romantiske side, og sier at han iblant overrasker henne og noen ganger skriver dikt til henne. I 2011 sa Parton: "We're really very proud of our marriage. It's the first for both of us. And the last".

6. mai 2016, annonserte Parton at hun og mannen skulle fornye sine ekteskapsløfter ved sitt 50års bryllupsjubileum senere in måneden.

Parton og Dean har hjulpet til med å oppdra flere av Partons yngre søsken i Nashville og instruert sine nieser og nevøer til å kalle Dean og Parton "Uncle Peepaw" og "Aunt Granny", det siste navnet var et navn som ga navn til Parton's Dollywood restauranter. Parton er gudmor til skuespiller og sanger og låtskriver Miley Cyrus.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Albumliste

Singler (topp 10 på Hot Country Songs)

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000027265, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=dolly;n=parton[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID partond[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.worldatlas.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.fanmail.biz[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.telegraph.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.gettyimages.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.towleroad.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.noise11.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.contactmusic.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nzherald.co.nz[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b www.allmusic.com[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.discogs.com[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.discogs.com[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ www.buddytv.com[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.discogs.com[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.discogs.com[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.cbc.ca[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.allmusic.com[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ a b besøkt 10. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ Library of Congress, «Dolly Parton - Living Legends»[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ arkiv-URL web.archive.org, razzies.com, besøkt 16. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ Hollywood Walk of Fame, «Dolly Parton»[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ web.archive.org, besøkt 31. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ Discogs
  31. ^ Omtale på nettstedet til Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 25. januar 2023.
  32. ^ Geller, Wendy. «Dolly Parton Has A Surprising Family Role–That You Just May Not Know About!». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dolly_Parton&oldid=23263516»