Daniel Barenboim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Daniel Barenboim
Daniel Barenboim.jpg
Født15. november 1942 (75 år)
Argentina Buenos Aires i Argentina
Ektefelle Jacqueline du Pré (1967-87) (død)
Elena Bashkirova (1988-) (to barn)
Utdannet ved Mozarteum
Beskjeftigelse Pianist og dirigent
NasjonalitetArgentina, Israel, Spania, Palestina
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
23 oppføringer
Storoffiser av Æreslegionen, kommandørridder av Order of the British Empire, Großes Verdienstkreuz mit Stern und Schulterband des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Ernst-Reuter-Plakette, Bruno Kreiskys menneskerettspris, Fyrsten av Asturias' pris for enighet, Wolf-prisen (kunst), Praemium Imperiale, Léonie Sonnings musikkpris, Pour le Mérite, Hessischer Friedenspreis, Otto Hahns fredsmedalje, Prize Franco Abbiati Italian Music, Royal Philharmonic Society Gold Medal, æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Goethe-gullmedaljen, Buber-Rosenzweig-medaljen, Goethemedaljen, Æreslegionen, Order of the British Empire, Republikken Italias fortjenstorden, Grammy Award
Sjangerklassisk musikk
Instrumentpiano
Aktive år
PlateselskapDeutsche Grammophon
Nettstedhttp://www.danielbarenboim.com/

Daniel Barenboim (født 15. november 1942 i Buenos Aires) er en argentinsk-israelsk pianist og dirigent. Hans foreldre er russiske jøder. Han har israelsk, palestinsk og spansk statsborgerskap.

Daniel Barenboim (11 år gammel) sammen med komponisten Eithan Lustig t Gadna ungdomsorkester (1953)

Barenboim ble først berømt som pianist. Begge foreldrene var pianolærere og han var med foreldrene på konsert med berømte musikere i Buenos Aires. Han var et vidunderbarn, han opptrådte første gang 7 år gammel og gjorde det første plateopptaket da han var 11 år gammel. Wilhelm Furtwängler møtte guttungen og erklærte at han «er et fenomen».[1] Barenboim gikk i dirigentlære fra han var 9 år gammel. Selv om han skulle bli pianist var han regelmessig i dirigentkurs hos Igor Markevitsj i Salzburg på 1950-tallet. I 1956 ble han kjent med Zubin Mehta.[2]

Som dirigent er han kjent for sitt arbeide med orkestre bestående av såvel arabere som jøder og for sitt samarbeide med palestineren Edward Said. I 2001 vakte han furore i Israel ved å dirigere musikk av Richard Wagner med Berlin Staatskapelle. Han hadde opprinnelig lovet å ikke spille Wagner, men inviterte publikum til å si sin mening hvorpå en lang og heftig diskusjon brøt ut i salen. Noen tilhørere gikk i protest eller ropte «fascist» til Barenboim. Ehud Olmert kritisert Barenboims Wagner-konsert for å være arrogant, ukultivert og uakseptabel.[3]

West-eastern Divan Orchestra, Salzburg, 2013

I januar 2008 ble han innvilget palestinsk statsborgerskap for sitt arbeid for kulturell utveksling mellom ungdom i Israel og arabiske deler av verden. Han er tidenes første til å inneha både israelsk og palestinsk pass. Overrekkelen av palestinsk pass ble av den palestinske politikeren Mustafa Barghouti, begrunnet med at «under svært vanskelige omstendigheter har han vist solidaritet med det palestinske folk». Konserten ble holdt til inntekt for medisinsk hjelp for barn på Gazastripen[4]. Barenboim uttalte i 2017 at staten Israel mister “all sense of decency and humanity” med sin okkupasjon av områder tiltenkt en palestinsk stat. Han er svært kritisk til Israels høyreorienterte regjering og sier boikott av Israel er forståelig, men at det er kortsiktig å boikotte israelere som enkeltpersoner. Han har holdt konserter på Vestbredden og i Gaza.[5]

Han er sjefdirigent for Staatsoper Berlin («Staatsoper Unter den Linden»). I Berlin er det også et Barenboim-Said-akademi. Sammen med sin venn Edward Said etablerte han i 1999 West–Eastern Divan Orchestra, et ungdomsorkester for utøvere fra hele Midtøsten. Ved 75-årsdagen ble han beskrevet som en av verdens mest innflytelsesrike innenfor musikk.[6][7]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Barenboim var gift med cellisten Jacqueline du Pré fra til hennes død i 1987. Bryllupet var i Jerusalem og du Pre hadde konvertert.[8] Zubin Mehta var forlover og midlertidig kalt Moshe Cohen for at det skulle være et fullverdig jødisk bryllupet.[9] Hun utviklet multippel sklerose og måtte gi opp spillingen.[1] Hans vennskap med musikerne Itzhak Perlman, Zubin Mehta og Pinchas Zukerman, og giftemålet med du Pré, ledet til den kjente filmen av Christopher Nupen av deres oppføring av Schuberts ørret-kvintett. De fem refererte til seg selv som «Den jødiske musikalske mafia».

Du Pré utviklet multippel sklerose, og tidlig i 1980-årene, bodde Barenboim med pianisten Elena Bashkirova. De fikk to barn sammen, David og Michael, begge født etter du Prés død. Barenboim og Bashkirova giftet seg i 1988.

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

President for Øst-Berlin jødiske forening Peter Kirchner, president Richard von Weizsäcker og Barenboim på den jødiske gravlunden i Berlin-Weissensee (1990)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Chakrabortty, Aditya (16. august 2016). «Daniel Barenboim on ageing, mistakes and why Israel and Iran are twin brothers». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. november 2017. 
  2. ^ Greenfield, Edward (14. januar 1969). «1969 interview with Jacqueline du Pre and Daniel Barenboim». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. november 2017. «Edward Greenfield interviews young married couple Jacqueline du Pré and Daniel Barenboim (1969). Publisert på nytt 1. desember 2015» 
  3. ^ MacAskill, Ewen (9. juli 2001). «Barenboim stirs up Israeli storm by playing Wagner». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. november 2017. 
  4. ^ http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.4531004
  5. ^ «Subscribe to read». Financial Times. 12. juni 2017. Besøkt 19. november 2017. 
  6. ^ «Subscribe to read». Financial Times. 16. november 2017. Besøkt 19. november 2017. 
  7. ^ «West-Eastern Divan Orchestra». West-Eastern Divan Orchestra (engelsk). Besøkt 19. november 2017. 
  8. ^ "Barenboim, Daniel," Who’s Who in World Jewry. Baltimore: WWIWJ, Inc., 1987, p. 28
  9. ^ Zubin Mehta, The Score of My Life. New York: Amadeus Press, 2009, pp. 90, 25–26.