Pierre Boulez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pierre Boulez
Pierre Boulez (1968).jpg
Født 26. mars 1925
Montbrison
Død 5. januar 2016
Baden-Baden
Utdannet ved Conservatoire national supérieur de musique et de danse
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Akademie der Künste der DDR, Akademie der Künste Berlin, Det europeiske akademi for vitenskap og kunst, Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung, American Academy of Arts and Sciences, Bayerische Akademie der Schönen Künste, American Academy of Arts and Letters
Utmerkelser Commandeur des Arts et des Lettres‎, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Gloria Artis-medaljen for kulturinnsats, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Theodor-W.-Adorno-prisen, Praemium Imperiale, Léonie Sonnings musikkpris, Glenn Gould-prisen, Pour le Mérite, Royal Philharmonic Society Gold Medal

Pierre Boulez (født 26. mars 1925 i Montbrison i Frankrike, død 5. januar 2016 i Baden-Baden i Tyskland[1]) var en fransk dirigent og komponist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdannelse[rediger | rediger kilde]

Pierre Boulez var sønn av forretningsmannen Léon Boulez og av Marcelle Calabre. Han begynte på hjemstedets katolske skole som seksåring; det var lange skoledager, de daglige og bønnestundene i skolekapellet i ti år klarte å gi ham selvdisiplin, men gikk ut over gudstroen.

Som barn viste han talent og interesse både innen matematikk og som pianomusiker.

Han begynte høyere matematikkstudier i Lyon før han gikk over til Musikkonservatoriet i Paris under Olivier Messiaen og Andrée Vaurbourg. Han fortsatte med å skrive tolvtonemusikk i postwebernsk seriell stil, svært påvirket av Messiaen.

Komponist[rediger | rediger kilde]

Pierre Boulez ble en av de viktigste ledere for dem som strebet etter større abstraksjon og eksperimentering etter annen verdenskrig.

Blant hans verker finnes en del instrumental- og vokalverker, blant annet Le marteau sans maître for sanger og ensemble, Pli selon pli for orkester og sanger og Rituel: In Memoriam Bruno Maderna for et orkester delt inn i åtte grupper. I likhet med forgjengerne Pierre Schaeffer og Edgard Varèse gjorde han fremskritt innen klassisk elektronisk musikk og musikk laget med datamaskiner. Et av hans viktigste elektroniske verker er Répons, for orkester og elektronikk. Fra 1950-årene eksperimenterte han med aleatorisk musikk («tilfeldig musikk») og hadde kontakt med John Cage, som var interessert i det samme; imidlertid endte de to opp med ulike syn på hvilken funksjon tilfeldigheten skulle ha.

Boulez reviderer ofte sine egne verker, for eksempel er hans tredje klaversonate et «åpent» verk som har vært gjenstand for stadige forandringer siden premièren i 1957 (bare to av fem satser har blitt utgitt). ...explosante-fixe..., en fløytekonsert med elektroniske instrumenter, ble komponert i 1970-årene og fullstendig revidert to tiår senere.

I 1970 fikk Boulez i oppdrag av Frankrikes president Georges Pompidou å opprette og lede en institusjon for utforskning og utvikling av moderne musikk: IRCAM, Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique. Boulez fortsatte som leder for IRCAM til 1992, og har fremdeles et kontor der. Fra 1976 til 1995 var han leder for Invention, technique et langage en musique ved Collège de France.

Pierre Boulez har også gjort seg bemerket som dirigent, særlig innen musikk fra første halvdel av 1900-tallet, av komponister som Claude Debussy, Gustav Mahler, Arnold Schönberg, Igor Stravinskij, Béla Bartók, Anton Webern og Edgard Varèse. Han var musikalsk leder for New York-filharmonikerne fra 1971 til 1977 og er idag hovedgjestedirigent for symfoniorkesteret i Chicago.

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

  • Klaversonate nr. 1 (1946)
  • Klaversonate nr. 2 (1947–48)
  • Polyphonie X (1951)
  • Structures (1952)
  • Le marteau sans maître (alt, altfløyte, gitar, vibrafon, xylorimba, slagverk og bratsj, 1953-55)
  • Klaversonate nr. 3 (1955-...) (Ufullendt: Bare to satser er utgitt.)
  • Pli selon pli (sopran og orkester, 1957-62)
  • Domaines (klarinett solo, 1968-69)
  • Domaines (klarinett og ensemble, 1968-69)
  • Cummings ist der Dichter (for sangkor og ensemble, 1970)
  • Rituel: In Memoriam Bruno Maderna (orkester, 1974-75)
  • Messagesquisse (for syv celli, 1976-77)
  • Notations (pianoversjon 1945, orkesterversjon 1978-...)
  • Répons (to pianoer, harpe, vibrafon, klokkespill, cimbalom, orkester og elektronikk, 1980-84)
  • Le visage nuptial (sopran, alt, damekor og orkester, 1951-89)
  • ...explosante-fixe... (ensemble og elektronikk, første utgave 1972-74, annen utgave 1991-93)
  • Sur Incises (1996–98)

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Renaud Machart (6. januar 2016). «Mort du compositeur et chef d’orchestre Pierre Boulez» (fransk). Le Monde. Besøkt 6. januar 2016.