Claudio Abbado

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Claudio Abbado
Claudio Abbado Senato.jpg
Født26. juni 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Milano[5][6]Rediger på Wikidata
Død20. jan. 2014[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (80 år)
Bologna[8][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dirigent, politiker[9], pianist, sjefdirigent, komponistRediger på Wikidata
Embete
  • Livstidssenator (2013–2014) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Conservatorio Giuseppe Verdi, Accademia Musicale Chigiana, Universität für Musik und darstellende Kunst WienRediger på Wikidata
FarMichelangelo Abbado
Søsken Marcello AbbadoRediger på Wikidata
Barn Daniele AbbadoRediger på Wikidata
Parti Partito Comunista ItalianoRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (1933–1946), ItaliaRediger på Wikidata
Medlem av BerlinfilharmonienRediger på Wikidata
Utmerkelser
20 oppføringer
storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1984)[10]
storkors av Æreslegionen
Ehrenring der Stadt Wien
stort ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester
Ernst-Reuter-Plakette (2004)
Praemium Imperiale (2003)[11]
Gramophone Award for Lifetime Achievement (2012)[12]
Gramophone Award for Recording of the Year (2015)[13]
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (2003)
Grammy Award
æresdoktor ved universitetet i Cambridge
æresdoktor ved Universitetet i Aberdeen
Ernst von Siemens' musikkpris (1994)[14]
Hans von Bülow-medaljen
stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2002)
Gullmedalje av den italienske fortjenstorden for kultur og kunst
honorary doctor of the University of Ferrara
æresdoktor ved Universitetet i Basilicate (2003)[15]
Echo Klassik for årets dirigent (2005)
Echo Klassik for årets dirigent (2002)
Claudio Abbado på Commons

Claudio Abbado (født 26. juni 1933 i Milano, Italia, død 20. januar 2014[16] i Bologna) var en italiensk dirigent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Milano i Lombardia. Abbado studerte piano ved musikkonservatoriet i Milano med sin far Michelangelo Abbado, senere studerte han dirigering med Hans Swarowskij i musikkakademiet i Wien.

I 1958 vant han Koussevitskij-konkurransen, som gjorde at han etablerte seg i Italia, hvor han videre vant Mitropoulos-prisen i 1963, hvoretter han hurtig ble kjent internasjonalt som en orkester- og operadirigent.

Abbado gjorde sin debut i La Scala i Milano i 1960. Han tjente som musikkdirektør der fra 1968 til 1986. Han dirigerte ikke bare det tradisjonelle italienske repertoaret, men presenterte også en samtidig opera hvert år, så vel som en konsertrekke av verkene til Alban Berg og Modest Mussorgskij. Mens han var i La Scala, grunnla Abbado Orchestra della Scala, for utførelsen av konsertorkesterrepertoire.

Abbado dirigerte filharmonien i Wien for første gang i 1965 i en konsert ved Salzburg-festivalen. Han tjente som musikkdirektør for den statlige operaen i Wien fra 1986 til 1991, med merkbare produksjoner som Mussorgskijs Boris Godunov, hans sjeldne Khovansjtsjina, Schuberts Fierrabras og Rossinis Il viaggio a Reims.

Han var dirigent for symfoniorkesteret i London fra 1979 til 1987, gjestedirigent for symfoniorkesteret i Chicago fra 1982 til 1986, og i 1989 avløste han Herbert von Karajan som hoveddirigent for Berlinerfilharmonien, en stilling han forlot i 2002.

Abbado har fremført og innspilt en stor rekke av romantiske verker, særlig av Mahler, hvis symfonier han har spilt inn flere ganger. Han er også kjent for sine fortolkninger av moderne verker av Schönberg, Stockhausen og Luigi Nono.

I 1988 grunnla Abbado musikkfestivalen Wien Modern, som siden har utvidet seg til å inkludere alle aspekter av samtidig kunst. Denne festivalen som går på tvers av grener tar hvert år plass under Abbados ledelse.

Abbado er også velkjent for hans arbeid med unge musikere. Han er grunnlegger og musikkdirektør for European Union Youth Orchestra (1978) og Gustav Mahler Youth Orchestra (1986). Han er også en hyppig gjestedirigent med Europas kammerorkester, med hvem han har innspilt en syklus av Schuberts symfonier til betydelig anerkjennelse.

Han har mottatt mange priser og påskjønnelser, der Mahler-medaljen, Bundesverdienstkreuz, Khytera-prisen og æresdoktorgrader fra universitetene i Ferrara, Cambridge, Aberdeen og Havanna er blant dem.

Abbado ble diagnostisert med magekreft i 2000, og behandlingen ledet til fjerningen av en del av hans fordøyelsessystem. Etter bedringen, dannet han festivalorkesteret i Luzern i 2003, og deres konserter har blitt høyt anerkjent. Hans sønn er operadirigenten Daniele Abbado, og hans nevø, Roberto Abbado er også dirigent.

I 2004 tilbakevendte han for å dirigere Berlinerfilharmonien og fremførte Mahlers 6. symfoni.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cordula Groth: Das Berliner Philharmonische Orchester mit Claudio Abbado. Mit Beiträgen von Helge Grünewald, Hans-Jörg von Jena, Ulrich Meyer-Schoellkopf. Fotografiert von C. Groth. Nicolai, Berlin 1994, ISBN 3-87584-481-5.
  • Frithjof Hager: Claudio Abbado: Die anderen in der Stille hören. Suhrkamp, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-518-39662-5.
  • Christian Försch: Abbado – Die Magie des Zusammenklangs, Henschel Verlag Berlin 2001, ISBN 3-89487-399-X
  • Musik über Berlin. Claudio Abbado im Gespräch mit Lidia Bramani, aus dem Ital. übersetzt von Agnes Dünneisen und Beatrix Birken unter Mitarbeit von Doris Adloff. 2. Auflage. Dielmann, Frankfurt am Main 2002, ISBN 3-929232-82-0.
  • Ulrich Eckhardt (Hrsg.): Claudio Abbado. Dirigent. Nicolai, Berlin 2003, ISBN 3-89479-090-3.
  • Annemarie Kleinert: Berliner Philharmoniker von Karajan bis Rattle. Jaron Verlag, Berlin 2005, S. 1–189, ISBN 3-89773-131-2 (online lesbar: [1]) bzw. PDFs; Stand 15. August 2008.
  • Wolfgang Schreiber: Große Dirigenten. Piper, München 2005, ISBN 3-492-04507-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Claudio-Abbado, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011959, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 1782, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Corriere della Sera, «Addio al grande maestro Claudio AbbadoIl morto a 80 ann», talte eller skrevne språk italiensk, besøkt 20. januar 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Openpolis, Openpolis ID 708126, besøkt 6. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 28. november 2013[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ offisielt nettsted www.gramophone.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ offisielt nettsted www.gramophone.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.abbadiani.it[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Claudio Abbado, renowned Italian conductor, dies at 80», BBC News, 20. januar 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Claudio_Abbado&oldid=23158262»