Antaios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Antaios
Antaios
Herkules dreper Antaios,
Maleri Gregorio De Ferrari, ca 1690
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ἀνταῖος
Foreldre Gaia og Poseidon
Søsken Gaias barn
Make Tingis
Barn Alkeis eller Barke
Aspekt Jord, muskler
Bosted Libya
Tekster Bibliotheke
Hyginus: Fabulæ

Antaios (gresk: Ἀνταῖος) var i henhold til gresk mytologi en kjempe i Libya, sønn av Poseidon og Gaia.[1] De som reiste gjennom Libya tvang han til å møte seg i brytekamp. Han overvant dem alle og hodeskallene på de beseirede brukte han på å dekke taket på tempelet til sin far Poseidon.[2] Hans make var gudinnen Tingis og han hadde en datter kalt enten Alkeis eller Barke.

Det var fra sin mor Gaia (Jorden) at Antaios hadde sin voldsomme styrke, og da Herakles møtte ham til kamp, rådet Athene ham til å løfte Antaios opp fra bakken (jorden), og det svekket kjempen så mye at hans ribbein ble knekt og han ble drept.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Antaios og Herakles, gresk vasemaleri, 515–510 f.Kr.

Tvekamp mot Herakles[rediger | rediger kilde]

Grekerne hadde på 500-tallet f.Kr. etablerte kolonier langs kysten av Libya.[3] Her ble myten om Antaios plassert eller oppsto. Det ble sagt at alle som passerte Antaios' land ble utfordret til tvekamp, og han drepte dem alle, samlet deres hodeskaller slik at han en dag kunne bygge et tempel for sin far Poseidon. Han var ufattelig sterk så lenge han hadde kontakt med bakken (hans mor Jorden), men straks han ble løftet opp var hans styrke lik andre menn.

Antaios hadde beseiret sine motstandere inntil tiden kom for ham å møte den store greske helten Herakles (som da var på vei til hagen til hesperidene for å utføre sitt ellevte storverk). Da han fant ut at han ikke kunne beseire Antaios ved å kaste ham mot bakken grunnet at han trakk sin styrke fra Jorden, fant han ut at han (ved Athenes råd) kunne løfte den andre opp og deretter knuse ham i et kraftig favntak.[4]

Symbolisme[rediger | rediger kilde]

Fortellingen om Antaios har blitt benyttet som et symbol på åndelig styrke som økes jevnlig om den støttes av ens egen tro. Den opplagte tolkningen av myten er som et symbol på åndens seier over musklene, og var utstrakt brukt i renessanselitteraturen hvor Herakles ofte ble forstått som en form for Kristus-figur, slik som blant annet John Milton gjorde ham til i sitt dikt The Passion, og hans seier over Antaios kan sees som en parallell til Kristus seier over Satan.[5] Mytografene behandlet også Herakles som et symbol på solen, som igjen er et symbol på lyset og sannheten. I den forstand var Herakles' seier falskhetens nederlag for sannheten. Kampen mellom Antaios og Herakles var en yndet emne i antikkens og renessansens skulpturkunst. Det var et motiv som fremmet tallrike statuegrupper, relieffer og medaljonger som viste bryterne, Antaios løftet opp i Herakles favntak, mot en bakgrunn av Den libyske ørken.[5]

I våre dager har fortellingen om Herakles og Antaios mistet sin sjarme mens den i sin tid var den mest kjente av Herakels' tolv storverker. Dens mest kjente tolkningen som åndens triumf over ren muskelkraft «synes som et emblem på masochistisk puritanisme».[5]

Romersk tilnærming[rediger | rediger kilde]

Maleri av Antonio del Pollaiolo, ca 1475

En lokalisering for Antaios et sted bortenfor Maghreb (den delen av Nord-Afrika som ligger vest for Nilen og nord for Sahara) synes å være en elastisk lengdegrad da den romerske kommandant Quintus Sertorius krysset fra Hispania til Nord-Afrika. Han ble fortalt av beboerne i Tingis (Tanger nord i Marokko), langt vest for Libya, at de store levningene av Antaios ville bli funnet innenfor en bestemt gravhaug. Da romerne gravde denne ut fant de store bein. De lukket stedet og Sertorius gjorde forsonende ofringer og «bidro til å forstørre gravens omdømme».[6]

I bok 4 av Marcus Annæus Lucanus' episke dikt Pharsalia (ca. 65-61 e.Kr.), er fortellingen om Herakles' seier over Antaios fortalt til romerske Gaius Scribonius Curio av en lokal navnløs beboer i Libya. Den romerske klientkongen Juba II av Numidia (død 23 f.Kr.), ektemann av Kleopatra Selene II, datteren til Marcus Antonius og dronning Kleopatra av Egypt, hevdet å nedstamme fra en affære som Herakles hadde med Tingis, hustruen til Antaios.[7]

I sin bok Livet til Sertorius sitert ovenfor, gjenforteller Plutark hva han sier er en lokal myte om hvordan Herakles tok Tingis til sengs etter at Antaios var blitt drept, og med henne fikk han sønnen Sufax. Denne navnga en by i Nord-Afrika etter sin mor, hvilket skal ha vært Tingis (Tanger). I tillegg har Sufax selv en by i Tunisia oppkalt etter seg selv, Sfax.[8]

I Dante Alighieris store dikt Den guddommelige komedie er Antaios framstilt som blant kjempene som er halvfrosset opp til midjen ved utkanten av forræderiets sirkel. Han senker Dante og Vergil ned i forræderiets sirkel.

Herakles' avkom[rediger | rediger kilde]

SkoliaisterPindaros' Pythiske ode 9 har også nedtegnet en fortelling om hvordan Antaios ble konge av byen Irassa i Libya, og far til en datter som enten het Alkeis eller Barke. Antaios lovte hennes hånd til vinneren av et kappløp, akkurat som Danaos (legendarisk gresk konge av Egypt) gjorde for å finne ektemenn for sine døtre. Alexidamos beseiret alle andre friere og giftet seg med Antaios' datter. Det er tre utgaver av denne fortellingen med mindre forskjeller mellom seg som ble samlet av skoliaistene; en av disse versjonene gjorde Antaios, konge av Irassa, til en figur fjernt fra den som Herakles drepte, mens en annen antyder at disse var samme figur.[9]

berbisk er Antaios antatt å være kjent som Änti. En annen, ikke tilknyttet figur fra egyptisk mytologi, Anti, ble omskrevet som «Antaios» av grekerne. Det greske ordet ἀνταῖος som ligger bak hans navn har betydningen «satt-imot» eller «fiendtlig».

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 2.5.11; Hyginus: Fabulæ 31
  2. ^ «Antaios», Theoi Project
  3. ^ Malkin, I. (1994): Myth and Territory in the Spartan Mediterranean, s. 181-187, gir kilder, benyttet av Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 182 og note 51.
  4. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke ii. 5; Hyginus: Fabulæ 31.
  5. ^ a b c Milton, John; Hughes, Merritt Yerkes ([1957] 2003): Complete Poems and Major Prose, Hackett Publishing, s. 479
  6. ^ Fox (2008), s. 182, viser til Plutark, Sertorius 9.3-4.
  7. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, 5. 2-3; Strabon 17. 3. 8, notert av Roller, D.W. (2003): The World of Juba II and Kleopatra Selene, s. 54 og 154; og av Fox (2008), s. 182.
  8. ^ Plutark: Life of Sertorius, 9. 4
  9. ^ Skolia på Pindaros: Pythiske ode 9, 185, viser til Ferekydes av Athen, Peisanderos av Kameiros og andre uspesifiserte skribenter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]