Alternativ behandling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Behandler gir en pasient «elektroakupunktur», det vil si akupunktur der det går en svak elektrisk strøm mellom to akupunkturnåler. Modellen bak viser et kart over såkalte meridianer eller energibaner. Akupunktur stammer fra tradisjonell kinesisk medisin og regnes som en pseudovitenskapelig behandlingsmåte.
Kiropraktisk behandling av ryggsøylen. Kiropraktikk behandler lidelser i nerve-, muskel- og skjelettsystemet. Behandlingsformen er beslektet med manuell fysioterapi, naprapati og osteopati. Metoden ble tidligere regnet som alternativ behandling men ble del av de offentlige helsevesenet i Norge i 2006.
Salg av homøopatiske legemidler, narremedisin med placebo-virkning, i den amerikanske matvarekjeden Whole Foods Market.


Alternativ behandling ble i Norge tidligere kalt alternativ medisin. Begrepsbruken ble endret i 2002 i forbindelse med innstilling til ny lov om alternativ behandling av sykdom. Lov om alternativ behandling av sykdom ble vedtatt i 2003 og alternativ behandling har siden vært den offentlig akstepterte termen. Loven definerer hva som er alternativ behandling § 2: «Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell.» Videre definerer lovens § 2 i tillegg behandling som utøves av autorisert helsepersonell som alternativ behandling når: «.. det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.»[1].

Begrepet alternativ behandling favner vidt og er bare avgrenset til at det skal være helserelatert og at det skal være metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Variasjonen i hva som kalles alternativ behandling er stort og i forarbeidene til loven omtales over 100 forskjellige former for alternativ behandling[2][3]. Lov om alternativ behandling av sykdom har, i tillegg til definisjonen av hva alternativ behandling er, også bestemmelser om registerordning, taushetsplikt, hvilke helsetilstander alternative behandlere ikke kan behandle, beskyttede titler, markedsføring av alternativ behandling og om straff[4].

Det som i Norge omtales som alternativ behandling eller alternativ medisin må ikke forveksles med tradisjonell medisin slik det er definert av WHO (FNs helseorganisasjon). Tradisjonell medisin er medisin som har lange tradisjoner i et land og er forankret i innbyggernes kultur. Bruk av et lands tradisjonelle medisinske kunnskap og praksis er anbefalt av WHO og for rundt 80% av verdens befolkning er primærhelsetilbudet å finne innenfor behandlingssystemer og -metoder som WHO betegner som tradisjonell medisin. I dag tilbys rundt 200 forskjellige alternative behandlingsformer i Norge i tillegg til det medisinske tilbudet innenfor helsetjenesten.

Hvorfor kalles dette feltet alternativ behandling?[rediger | rediger kilde]

Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2002 valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Begrunnelsen er begrunnet med at begrepet behandling har den fordel at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin, og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet. Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell.

Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål. Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.

Helse- og omsorgsdepartementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor alternativ medisin eller komplementær behandling. Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet regnes også som mer dekkende og nøytralt.

Valg av begrepet alternativ behandling ikke bygger på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen.[5][6]

Verdens helseorganisasjon (WHO) om alternativ medisin og tradisjonell medisin[rediger | rediger kilde]

«Lege» utfører årelating. Troen på en helbredende effekt av å tappe en pasient for blod ble ikke svekket før rundt år 1900. Illustrasjon fra et engelsk manuskript fra middelalderen.
Eksempel på «folkemedisin» eller «tradisjonell legekunst»: «Smöjning» av et barn med engelsk syke i Uppland i Sverige 1918. Metoden innebar å trekke de sjuke, oftest barn, gjennom et trangt hull eller forvridd tre for å gjøre dem friske.

WHO ser på tradisjonell medisin som et svært viktig tilbud. I «General Guidelines for Methodologies on Research and Evaluation of Traditional Medicine» fra 2000 [7] fra november 2008 oppfordrer WHO alle sin 193 medlemsland til å integrere tradisjonell medisin i sine nasjonale helsesystemer og dele erfaringer og kunnskap. WHO definerer tradisjonell medisin som summen av den viten, ferdighet og den praksis som er basert på opprinnelige teorier, tro og erfaring i innfødte kulturer enten de kan forklares eller ikke[8][9][10]. WHO omtaler også alternativ medisin og Nasjonalt Informasjonssenter for Alternativ Behandling, NIFAB skriver: «Verdens helseorganisasjon, (WHO) bruker følgende definisjon» (alternativ medisin): «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet”. Denne definisjonen ser man ofte brukt om alternativ behandling i Norge.»[11]

WHO anerkjenner tradisjonell medisin som viktig for primærhelsetjenesten både på grunn av tilgjengelighet og lave kostnader – og dens bidrag til forbedret helse hos mange, ikke minst i utviklingsland i Afrika og Asia. Samtidig ser man at 80% av befolkningen i Tyskland og 70% i Canada bruker alternativ behandling. I alle de tre skandinaviske land, Norge, Sverige og Danmark, ligger antallet brukere mellom 45 og 50%.[12]

I følge WHOs generaldirektør, Margaret Chan, er plantemedisin, tradisjonelle behandlinger og tradisjonelle utøvere det viktigste og ofte også det eneste helsetilbudet som finnes for millioner av mennesker. Chan mener tradisjonell medisin og skolemedisin ikke trenger å støte mot hverandre, men kan utvikles harmonisk sammen i primærhelsetjenesten og dra nytte av det beste i begge systemene. Dette kan i følge henne bare oppnås om myndighetene tar de riktige beslutningene. Hun sier videre at mange land har klart å kombinere systemene og nevner Kina som et godt eksempel hvor plantemedisin med dokumentert virkning tilbys i offentlige sykehus over hele landet ved siden av skolemedisin.[13]

Den norske legeforenings etiske retningslinjer[rediger | rediger kilde]

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandlings syn er at «Pasientens autonomi må respekteres fullt ut. Det forhold at en pasient søker alternativ behandling, gir ikke grunnlag for å endre holdning til pasienten fra legens side. Legen må opptre fordomsfritt i forhold til pasientens valg og gjøre sitt til at pasienten, i tillit til legens profesjonalitet, åpent tør fortelle om hvilke kontakter han eller hun har. Hvis det oppleves viktig for pasienten, bør legen søke kontakt med den alternative behandler og søke dialog til beste for pasienten».[14]

Dynamisk begrep[rediger | rediger kilde]

Hva som faller inn under begrepet alternativ behandling og hva som er medisin, endres og varierer over tid, over landegrenser, mellom fagmiljøer, og grensesnittet mellom områdene er flytende og i forandring.

I Norge ble alternativ behandling først introdusert på departementsnivå som ”politisk korrekt” begrep i forbindelse med ovennevnte lov. Tidligere er andre begrep brukt.

Eksempler på endringer og forskjeller[rediger | rediger kilde]

Kiropraktikk ble en fullt ut, integrert del av de offentlige helsevesen i Norge fra 1. januar 2006. Kiropraktorer ble først autorisert helsepersonell i Norge i 1988. Tidligere var kiropraktikk regnet som alternativ behandling.

Naprapati er integrert i helsevesenet og naprapater er autorisert helsepersonell i Sverige og Finland, men ikke i Norge. Osteopater er autorisert i Finland, men ikke i Sverige og Norge.

Andre betegnelser[rediger | rediger kilde]

Begrepet alternativ medisin er fortsatt i utstrakt bruk i forskjellige sammenhenger. Både i Norge og utlandet brukes ofte betegnelsene komplementær og alternativ medisin (KAM/CAM i engelskspråklige land). Også alternativ terapi er brukt samt ikke-skolemedisinsk behandling / konvensjonell terapi. En nyere variant er integrert medisin. Utøvere og brukere av behandlingene kan bruke betegnelser som naturmedisin, helhetsmedisin, ikke-toksisk medisin, holistisk medisin, naturlig medisin og tradisjonell medisin. Norges Forskningsråd bruker begrepene etablert og ikke-etablert medisin, og begrepsinnholdet vil dermed nødvendigvis endre seg over tid, ettersom forskjellige systemer, terapier og preparater vinner aksept etter hvert som det genereres forskningsresultater og dokumentasjon.

I EU brukes forskjellige uttrykk, blant annet konvensjonell medisin og komplementær medisin. Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker forkortelsen TCAM, som står for tradisjonell, komplementær og alternativ medisin. I internasjonal sammenheng og i vestlig skolemedisin brukes ofte begrepet ”non-proven therapy” (ikke-utprøvd terapi).

Den fremste forskningsinstitusjonen på området i Norge har navnet Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) som er lagt til det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Det nasjonale informasjonssenteret kalles Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB). På engelsk brukes gjerne samlebetegnelsen complementary and alternative medicine, forkortet CAM. På fransk brukes betegnelsen médecine non conventionnelle og denne er også en del av begrepsapparatet i EU-kommisjonen. Svensk bruker begrepene alternativmedicin og komplementärmedicin om hverandre.

Definisjoner internasjonalt[rediger | rediger kilde]

WHO definerer alternativ behandling slik: «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet». WHO-definisjonen brukes ofte om alternativ behandling i Norge.

National Center for Complementary and Alternative Medicine (NCCAM) i USA har denne definisjonen: «En gruppe av mangfoldige medisinsk- og helseomsorgsystemer, praksiser og produkter, som for øyeblikket ikke vurderes som en del av konvensjonell medisin. Selv om det finnes vitenskapelig bevis for noen komplementære og alternative terapiformer, gjenstår det for de fleste å besvare nøkkelspørsmål med godt designede vitenskapelige studier. Spørsmål om hvorvidt terapiformene er trygge, og hvorvidt de virker mot sykdommene eller de medisinske tilstandene de brukes mot».

Ifølge VIFAB, Videns- og forskningscenter for alternativ behandling i Danmark, er alternativ behandling «behandlingsformer som ikke foregår i eller med støtte fra den offentlige helsetjenesten».

I Sverige er det vanligste begrepet komplementär medicin, men det finnes ingen offisiell definisjon av dette begrepet.

Bruk av komplementær og alternativ behandling ved norske sykehus[rediger | rediger kilde]

En studie publisert i januar 2011 viser at alternativ behandling tilbys ved om lag halvparten av norske sykehus. 40 sykehus tilbød akupunktur, mens 19 hadde tilbud om behandlinger som biofeedback, hypnose, kopping, øreakupunktur, urtemedisin, kunstterapi, homøopati, refleksologi, tankefeltterapi, gestaltterapi, aromaterapi, tai chi, akupressur, yoga, pilates og andre. 9 sykehus hadde flere enn ett tilbud.

Alternativ behandling brukes i flere avdelinger i sykehusene; i fødeavdelinger, smerteklinikker og kreftavdelinger. 
Alternativ behandling kan være aktuelt å tilby ved smerter i forbindelse med fødsel, ryggplager, hodepine, samt ved bivirkninger etter operasjon eller ved cellegiftbehandlinger. Også kvalme, leddsmerter, revmatiske lidelser, diabetes, allergier og søvnplager oppgis som tilfeller der sykehusene kan tilby pasientene å forsøke en alternativ behandlingsform.

Undersøkelsen viser at så godt som alle som har ansvaret for den alternative behandlingen som sykehuset tilbyr, er utdannet helsepersonell. Ved akupunktur stiller sykehusene også krav til utdanning i akupunktur til de som skal utføre den. Det er hovedsakelig fysioterapeuter, jordmødre, leger og sykepleiere som utfører den alternative behandlingen på sykehusets pasienter. I liten grad hentes det inn alternative behandlere utenfra.

Studien konkluderer med at det har vært en merkbar økning i tilbudet av alternativ behandling i norske sykehus fra 2001, da andelen som tilbudte pasientene slik behandling var 25%, mot 50% i dag. Grunnene til at sykehuset velger å tilby alternativ behandling, har endret seg noe fra 2001. Forskningsresultater og økt vitenskapelig dokumentasjon oppgis nå oftere som årsak til at sykehusene tilbyr akupunktur.[15]

Andre land og kulturer[rediger | rediger kilde]

Kina[rediger | rediger kilde]

I Kina har man to likestilte medisinsystemer: Vestlig medisin og tradisjonell kinesisk medisin (TKM). Begge systemene er anerkjent av staten, og finansieres for en stor del av staten. Helsemyndighetene ønsker å fremme systemenes likeverdighet blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Både medisin og tradisjonell kinesisk medisin utøves av leger, men de har forskjellig utdannelse. Under utdannelsen lærer studentene noe om den andre medisinformen.

India[rediger | rediger kilde]

I India har man fire parallelle, likeverdige medisinsystemer som alle er anerkjent av staten og som delvis også finansieres av staten. I tillegg til vestlig medisin, er det ayurveda og siddha, unani samt homøopati. Helsemyndighetene søker å fremme de tradisjonelle medisinformene ayurveda, siddha og unani blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Også homøopati søkes fremmet av blant annet økonomiske grunner. Det er etablert offentlig godkjenning for leger innen alle fire systemer. De ulike typer leger utdannes ved forskjellige skoler.

Europa[rediger | rediger kilde]

En analyse foretatt ved Universitetet i Neuchâtel, Institutt for helserett, i forbindelse med et forskningsprosjekt om alternativ behandlings rettslige stilling i Europa omfatter 24 land. I tre land, Norge, Island og Ukraina er det kun medisin som inkluderes og som kan refunderes. I Danmark er akupunktur og osteopati inkludert i det offentlige helsevesen. Irland og Finland inkluderer akupunktur, naprapati, osteopati og lymfedrenasje, Latvia inkluderer akupunktur, homøopati, naprapati, osteopati, iridologi og bioresonans, Luxembourg og Malta inkluderer TKM. Private forsikringer gir dekning for homøopati, osteopati, og akupunktur i Østerrike og Belgia og osteopati og manipulasjonsteknikker i Liechtenstein, Spania og Storbritannia. Både private forsikringer og offentlige ordninger inkluderer refusjon for homøopati, akupunktur og osteopati i Frankrike, akupunktur, hypnose, laserterapi, lymfedrenasje og soneterapi i Italia og akupunktur og homøopati i Tyskland, Nederland og Sveits.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Flere former for komplementær og alternativ medisin (CAM) tilbys pasienter i det britiske helsevesenet (NHS). Begrunnelsen er at noen av disse er kjent for å lette symptomer på visse sykdommer i tilfeller hvor ortodoks medisin ikke har gitt en fullgod løsning. De mest brukte formene er:

  • akupunktur
  • aromaterapi
  • kiropraktikk
  • homeopati
  • massasje
  • osteopati
  • klinisk hypnoterapi

Akupunktur brukes noen ganger i forbindelse med fødsler ved offentlige sykehus og for smertelindring ellers. Homeopati brukes i offentlig, homeopatiske sykehus i London, Bristol. Liverpool og Glasbow. Forskjellige CAM-terapier brukes også i palliativ pleie av kreftpasienter. Bruk av CAM-terapier i offentlige sykehus skjer under ledelse av leger og annet registrert helsepersonell med tilleggskvalifikasjoner innen CAM.[16]

Innvandrermiljøer i Norge[rediger | rediger kilde]

Innvandrere i Norge velger gjerne de tradisjonelle behandlingssystemer de er kjent med fra hjemlandet, blant annet behandling med urter og healing. Årsakene er mange. Kulturelle, språklige, psykiske og religiøse på den ene siden, og at helsevesenet ikke er godt nok tilpasset det flerkulturelle samfullet på den andre. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse er kjent med dette, men påpeker at også mange etnisk norske pasienter tror på alternativ behandling.[17]

Alternative behandlingssystemer[rediger | rediger kilde]

Bak de ulike alternative behandlingssystemer er det en omfattende teori, filosofi og metoder. Disse spiller er viktig rolle både i behandling og forebygging av sykdom. For brukerne er bakgrunnen også en naturlig del av det daglige liv for opprettholdelse av balanse og helse.

TKM[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell kinesisk medisin (TKM/TCM) har røtter som går flere tusen år tilbake. TKM omfatter en rekke elementer innen behandling, blant annet akupunktur, kosthold, livsstilsveiledning og øvelser. Den bygger på taoisme, kinesisk kultur og livsvisdom. Et sentralt begrep i TKM er ”Qi” eller «livsenergi». I følge TKM sirkulerer «livsenergien» i hele kroppen gjennom meridiansystemet og opprettholder kroppens livsprosesser. Sykdomsteorien bygger på at sykdommer oppstår på grunn av ubalanser i Qi. Du blir frisk når likevekt og indre ro gjenopprettes.

Ayurveda[rediger | rediger kilde]

Ayurveda / ayurvedisk medisin er antagelig ett av verdens eldste medisinske systemer som fortsatt er i bruk. Den er offentlig anerkjent i India. Både i India og på Sri Lanka er ayurvedisk medisin nært knyttet til hinduistisk filosofi. Den praktiseres også i Norge, resten av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den grunnleggende tanken bak behandlingstradisjonen er at alt i universet består av en kombinasjon av ulike livsenergier. Ubalanser mellom livsenergiene gjør at vi blir syke. I behandlingen inngår blant annet kosthold, mosjon, en lang rekke urter og planter, meditasjon, massasje og pusteøvelser.

Tibetansk medisin[rediger | rediger kilde]

Tibetansk medisin bygger på medisinske tradisjoner fra begynnelsen av 800-tallet og er påvirket av bl. a gammel indisk og kinesisk medisin. Det er dokumentert at en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina og Persia samt leger som beherske gammel gresk medisin til en konferanse hvor de utvekslet teorier og erfaringer om behandlinger for å finne frem til de beste. Det finnes varianter av denne medisinformen i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder. Tibetansk medisin består av forskjellige deler: Medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon (etsing/brenning), kosthold og åndelige og psykologiske metoder. I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnose og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.

En rekke behandlinger som er utviklet av indianere i Nord-Amerika, aboriginer i Australia og av stammer i Afrika, Midtøsten og Mellom- og Sør-Amerika regnes også som behandlingssystemer.

NCCAM regner homøopati og naturopatisk medisin til behandlingssystemene og bruker dem som eksempler på medisinske systemer som er utviklet i vesten.

Medisinske systemer i Norge[rediger | rediger kilde]

Også i Norge har vi tradisjonelle, medisinske systemer. Utviklingen i bruk av urter til medisin kan i grove trekk deles inn i følgende faser:

  • førhistorisk bruk
  • samisk folkemedisin
  • norrøn bruk
  • importert medisin fra munkeordener
  • folkemedisin og trolldomsurter
  • industriproduksjon
  • moderne, medisinsk bruk.

Hos oss eksisterer ikke den folkemedisinske tradisjonen lenger som et eget medisinsk system i den forstand at tradisjonen er en integrert del av folks verdensbilde og sykdomsoppfatning. Men deler av tradisjonen lever godt videre som «kjerringråd» og hos enkeltindivider med omfattende kunnskaper om urter og droger, særlig i vår nordlige landsdel. Denne overleverte kunnskapen er i noen grad blitt tatt opp i praksis av moderne, alternative behandlere. Dens rolle som supplement til medisinen er ikke noe nytt.

1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det i hele landet ikke mer enn 5 embetsleger og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet – Nordland hadde fått hele 2 leger! Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. I 1827 var det 120 leger i Norge. 80 hadde praksis i byene.

Samisk behandlingstradisjon[rediger | rediger kilde]

Syke samer fikk neppe særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige - og avstandene så store. Deres helseproblemer ble opp til vår tid fremlagt for deres tradisjonelle behandlere, noiader, i dag gjerne kalt sjamaner.[18] Den første distriktslegen kom til samiske områder i Finnmark så sent som på 1950-tallet. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin lenge levde i fredelig sameksistens i store deler av landet. På folkemunne har det gjennom tidene hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».

Kunnskapen om legemidler ble nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene brukte terapeutiske bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: Ballblom, bjerkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjerkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann var kjent som et middel mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.

Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst fra okser eller kuer for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode. Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.

Reinen har – naturlig nok – vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.

Sammenhengen mellom kropp og psyke[rediger | rediger kilde]

Til denne kategorien regnes behandlingsteknikker eller terapiformer som fokuserer på hvordan vi selv kan påvirke ulike kroppsfunksjoner og symptomer med bevisstheten eller tankene. Hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi styrer tankene påvirker oss hvordan vi har det fysisk og psykisk. Denne grunnidéen er den samme i adferds- og kognitiv terapi.

Visualisering er en type behandling som faller inn i denne gruppen. Teorien er at det er mulig å påvirke konkrete fysiske forhold eller problemer ved å lage mentale bilder. Andre alternative behandlinger/teknikker i denne gruppen er gestaltterapi, kunst- og uttrykksterapi, musikkterapi og meditasjon.

Behandlinger som tar utgangspunkt i biologiske prosesser[rediger | rediger kilde]

Behandlinger som baserer seg på biologiske prosesser tar i bruk ulike biologiske produkter som naturlegemidler, naturmidler, urter, mat og kosttilskudd (vitamin- og mineralpreparater og planteuttrekk). Disse behandlingsformene overlapper på flere felt kost- og diettbehandling i helsetjenesten.

Ernæringsterapi, urtemedisin, biopati og ortomolekylær medisin er eksempler på alternative behandlinger innenfor denne gruppen.

Behandlinger med berøring og manuell manipulasjon av kroppen[rediger | rediger kilde]

Felles for denne gruppen av behandlinger er idéen om at forstyrrelser i kroppen et sted påvirker funksjoner andre steder i kroppen. Metodene som brukes baseres på manipulering og/eller bevegelse av en eller flere deler av kroppen. Ved behandling av spesifikke steder på kroppen antas at kroppens øvrige organer, systemer og funksjoner påvirkes.

Soneterapi er et eksempel på den typen behandlingsformer. Ved å trykke eller massere på bestemte punkter på føttene antar kan man påvirke kroppens organer. Teorien bak er at punktene på føttene korresponderer med bestemte organer i kroppen.

Kraniosakral terapi er en manuell behandlingsform som bruker svært lette trykk og bevegelser for å manipulere/påvirke ryggmargvæskens rytmiske puls som igjen stimulerer kroppens selvhelbredende evner.

Andre behandlingsformer som kommer inn under denne gruppen er ulike former for massasje. Under massasje søker man å manipulere kroppens mykvev, muskler og bindevev for å normalisere kroppens funksjoner. Under massasje anvendes statiske og bevegelige trykk, gjerne i kombinasjon med bevegelse. Enkelte massører tar også med psykologiske aspekter i behandlingen.

Behandlinger som tar utgangspunkt i kroppens energisystem[rediger | rediger kilde]

«Energibehandling» tar sikte på å gjenopprette kroppens evne til selvhelbredelse ved å tilføre kroppen såkalte energetiske kvaliteter enten i form av et remedie eller energi fra en «livskraft»«utsagn» via en behandler.

Et eksempel på behandlingsform er healing som benytter ulike metoder som håndspåleggelse, energibalansering, bønn, eller lignende spirituelt orienterte metoder for å søke å gjenopprette balanse i kroppen gjennom å løse opp blokkeringer.

Et annet eksempel på behandlinger som tar utgangspunkt i kroppens energisystem er klassisk homøopati. Alle homøopatiske legemidler er fremstilt ved en rekke fortynninger (potensering) langt utover grensen hvor det er mulig å måle rester av det opprinnelige råstoff. Homøopater forklarer effekten av behandlingen ved at under fortynningen vil det opprinnelige stoffets energimessige egenskaper overføres til bærestoffet og forsterke effekten.

Bachs blomstermedisin er også eksempel på denne kategorien behandlinger. Blomstermedisinen er laget av planteuttrekk og tanken bak er at uttrekket inneholder energi eller kraft som kan virke inn på menneskets psyke og hjelpe til med å balansere kroppens energi.

NCCAM skiller mellom terapiformer som har som mål å påvirke kroppens energifelt (f.eks healing) og terapiformer som innbefatter bruk av elektromagnetisme som for eksempel magnetfeltterapi.


Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I følge NAFKAM brukte nordmenn NOK 4,7 milliarder på alternativ behandling i 2012.[19]


Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Internasjonalt tilbyr stadig flere akademiske institusjoner undervisning innen alternativ behandling. Blant disse er University of California i Los Angeles, University of Arizona, Stanford University, Columbia University, John Hopkins og University of Maryland.

I Norge har myndighetene gitt Universitetet i Tromsø et særlig ansvar for forskning og undervisning innenfor alternativ behandling. I Norge har 4 av de største skolene samlokalisert seg til samarbeide i bygningen til den gamle Sjømannsskolen på Ekeberg. Disse skolene er Norsk Akademi for Naturmedisin, NAN, Atlantis Medisinsker Høgskole, AMH, Nordisk Akupunktur Høgskole, NAHS og Institutt for Refleksologi og Massage, IRMAS. Disse arbeider med å få sine skoler offentlig godkjent og enkelte har fått hele, eller deler av sine studier godkjent.

Yrkesbetegnelsene på alternative behandlere er ubeskyttede. Det vil si at hvem som helst kan bruke tittelen uten formell utdannelse.

Kvalitetssikret informasjon[rediger | rediger kilde]

I Norge opprettet Helse- og omsorgsdepartementet et eget, nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, i 2005. Planleggingen av senteret startet i desember 2003. Senteret er organisasjonsmessig plassert under det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Informasjonen er rettet mot brukere, utøvere og helsepersonell og skal gi kvalitetssikret, nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling basert på erfaring og forskning. Mye av faktainformasjonen i denne artikkelen er hentet fra Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling siden alt tekstmateriale på deres sider kan benyttes fritt til ikke-kommersielle formål.

Se også[rediger | rediger kilde]

Liste over alternative behandlinger

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norsk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lov av 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. Norges lover hos Lovdata på nett: http://www.lovdata.no/all/nl-20030627-064.html
  2. ^ Ot.prp.nr.27 (2002-2003). Om lov om alternativ behandling av sykdom mv.
  3. ^ NOU 1998:21 Alternativ medisin
  4. ^ Lov av 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. Norges lover hos Lovdata på nett: http://www.lovdata.no/all/nl-20030627-064.html
  5. ^ Alternativ medisin eller alternativ behandling, besøkt 4. desember 2012
  6. ^ Ot.prp.nr.27 (2002-2003). Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. Kapittel 4
  7. ^ WHO dokument nummer: WHO/EDM/TRM/2000.1 http://whqlibdoc.who.int/hq/2000/WHO_EDM_TRM_2000.1.pdf
  8. ^ Kort omtale fra WHO sitt nettsted, besøkt 4. desember 2012 http://www.who.int/medicines/areas/traditional/definitions/en/
  9. ^ Sitat fra «Traditional medicine has a long history. It is the sum total of the knowledge, skills and practices based on the theories, beliefs and experiences indigenous to different cultures, whether explicable or not, used in the maintenance of health, as well as in the prevention, diagnosis, improvement or treatment of physical and mental illnesses. The terms complementary/alternative/non-conventional medicine are used interchangeably with traditional medicine in some countries..» I en forklarende note sier WHO videre: «The term complementary and alternative medicine is used in some countries to refer to a broad set of health care practices that are not part of the country’s own tradition and are not integrated into the dominant health care system.» http://whqlibdoc.who.int/hq/2000/WHO_EDM_TRM_2000.1.pdf
  10. ^ avgjoerende_erklaering_fra_who Avgjørende erklæring fra WHO, besøkt 4. desember 2012
  11. ^ Sitert fra Nasjonalt Informasjonssenter for Alternativ Behandling, NIFAB sitt nettsted, hentet 4. desember 2012 http://www.nifab.no/om_alternativ_behandling/hva_er_alternativ_behandling/definisjoner
  12. ^ Artikkel i Aftenposten om alternativ behandling
  13. ^ Alternative health treatments get a boost from WHO, besøkt 31. august 2011
  14. ^ Sitat hentet fra nifab
  15. ^ Mange sykehus tilbyr alternativ behandling, artikkel basert på «Use of complementary and alternative medicine at Norwegian and Danish hospitals», besøkt 4. mars 2011
  16. ^ Complementary and alternative medicine (CAM), besøkt 21. mai 2013
  17. ^ [1] Besøkt 19. mars 2009
  18. ^ NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge
  19. ^ Fønnebø, Vinjar. "Rapport: Bruk av alternativ behandling i Norge 2012." Tromsø. NAFKAM, 2013. Web. 25. Feb. 2014(nifab.no).