Hypnose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Hypnotisk seans» av Richard Bergh, 1887

Hypnose (fra gresk hypnos, søvn) er en metode for å sette et menneske i en transetilstand som kjennetegnes av endret oppmerksomhet og bevissthet. En hypnotisk transetilstand ofte oppleves som en konsenterert avspenning som er fremkalt av en annen person (hypnotisøren). Selvhypnose er når et menneske sette seg selv i en hypnotisk transe. En hypnotisk transetilstand ligner en rekke naturlige transetilstander som oppstår spontant, som for eksempel å bli oppslukt av en god bok, dagdrømmer, eller ser en film: Oppfatningen av ytre sanseinntrykk er innsnevret, og konsentrasjonen av bevisstheten er rettet mot en bestemt sak (boka, filmen eller ordene til hypnotisøren).

Forskning viser at ca. 10 % av befolkning ikke lar seg hypnotisere. For å måle om et menneske er hypnotiserbar, er det vanlig å måle et menneskes evne til å ta imot suggesjoner. Ca. 90 % av befolkning vil kunne gå i en transetilstand ved hjelp av hypnose.[trenger referanse] Noen vil kun gå inn i lette transetilstander mens andre vil kunne gå inn i dype tilstander.

Kun mennesker kan hypnotiseres, ettersom de i motsetning til dyr har en dominant bevissthet. Denne bevisstheten kan ved hypnose bli satt midlertidig til side, slik at underbevisstheten blir dominerende.

Hypnose blir brukt i hypnoterapi, og tilhører et fåtall av metoder innen psykoterapi som er vitenskapelig belagt og akseptert som effektive. I Norge er det fortsatt forbudt ved straffeloven § 364, å praktisere hypnose for de som ikke er leger og psykologer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hypnose har trolig blitt brukt tidlig i menneskehetens historie. Det finnes beretninger om kultiske handlinger i sjamanismen som absolutt har sammenheng med hypnose i form av selv- eller fremmedsuggesjon. Man kan derfor gå ut fra at hynose ble tilfeldig oppdaget, og har utgangspunkt i meditative og kultiske handlinger med et religiøst utgangspunkt. Man kan derfor spekulere i om hypnose har blitt utviklet med utgangspunkt i massepsykologiske manipulasjoner i religiøse eller kultiske riter, og i erfaringer med selvmeditasjon hos prester, medisinmenn og sjamaner.

Vitenskapelig oppdagelse av hypnose begynte rundt 1770 av Franz Anton Mesmer (17341815). Han eksperimenterte med magneter, som han la på pasientene. Han kalte effekten 'Magnetismus animalis', og tilskrev magnetene den legende egenskapen. På grunn av Mesmers popularitet, kalte man denne forløperen til hypnose «mesmerisering», et uttrykk som fremdeles eksisterer i engelsk.

James Braid, skotsk lege, regnes som opphavsmannen til begrepet hypnose. Han forklarte hypnose som en innsnevring av bevisstheten og en sterk konsentrert oppmerksomhet, etter å ha observert at mennesker i denne tilstanden ikke ble påvirket av deres omgivelser. Han ga denne tilstanden av ”nervesøvn” ordet hypnose etter den greske guden for søvn, Hypnos.

I det 19- århundre var Frankrike ledende innen hypnoseforskningen, med skolene i Nancy (Ambroise-Auguste Liebeault, Hippolyte Bernheim) og Paris (Jean-Martin Charcot).

Sigmund Freud (18561939) ble oppmerksom på Mesmers eksperimenter da han i 1885 studerte under nevrologen Jean-Martin Charcot i Paris. Han begynte selv å bruke Mesmers metoder i behandlingen av sine pasienter, og dette ble senere utgangspunkt for studiene av hysteri. Senere droppet han disse teknikkene til fordel for sin egen teknikk med frie assosiasjoner.

I den tyske tradisjonen ble hypnosen videreutviklet gjennom det 20. århundret blant andre av hjerneforskeren Oscar Vogt, og av hans elev Johannes Heinrich Schultz som utviklet teknikken autogen trening. I den amerikanske tradisjonen ble forskningen ledet av Milton Erickson. Erickson grunnla en ny form for hypnoterapi, som i dag går for å være den mest moderne form for hypnose. Flere nye hypnosemetoder har utviklet seg etter Ericksons prinsipper, for eksempel NLP (Nevrolingvistisk programmering).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hypnosis – bilder, video eller lyd
psykologistubbDenne psykologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.