Folkemedisin
Folkemedisin er fellesbetegnelse for sykdomsteori og terapi basert på et folkelig, ikke-vitenskapelig grunnlag,[1] og omfatter alt fra gamle overleveringer til alternativ medisin som homøopati. Mange naturmidler i Norge har sitt opphav i tradisjonell norsk og europeisk folkemedisin, jfr «svartebøker» som lånte fra gamle legebøker og muntlige overleveringer gjennom generasjoner, en blanding av gammel legekunst og ren overtro, fra bruk av urtemedisiner til magisk tenkning, der ritualer tenkes å flytte sykdommen fra den syke til noe utenfor.
Bruk av tran til både ernæring og behandling er et gammelt folkemedisinsk råd som fortsatt brukes og lar seg dokumentere medisinsk. Bruk av tran i sårbehandling har sammenheng med vitamininnholdet, jfr salver med vitamin A. Allerede på 1700-tallet var det alminnelig å ta tran mot engelsk syke. Først på 1900-tallet oppdaget man innholdet av A- og D-vitaminer i tran.
Illeluktende ting, som dyvelsdrek og gammelost, ble antatt å hjelpe best mot smittsomme sykdommer. I samisk folkemedisin heter det fra Kautokeino at «dyvelsdrek ble røkt i sygdomstider».[2] Svartebøkene fra traktene ved Elverum nevner dyvelsdrek og bevergjel som midler til å fremkalle abort.[3] Gammelost, som inneholder samme slags muggsopper som penicillin, er kjent i folkemedisinen som et middel mot forkjølelse og hoste.
Bevergjel kunne kjøpes på norske apoteker til innpå 1800-tallet, anbefalt allerede i antikkens Hellas av Æsop, Herodot og Hippokrates, og brukt mot epilepsi helt til mellomkrigstiden.[4] Når beveren var truet av utryddelse, var det også fordi hatter av beverskinn var etterspurt fra slutten av 1500-tallet, både fordi de er bortimot vanntette, og fordi overtroen hevdet at en døv person kunne få hørselen tilbake om hen gikk med beverhatt.[5]
Forfatteren Jeppe Aakjær fortalte fra traktene rundt Herning i Jylland, at man rundt 1885 hentet «dødningeknokler» fra kirkegården, pulveriserte dem og ga pasienten dette som kur mot krampe. Aakjær var eier av Estvad Cyprianus, en «svartebok» fra Jylland som forteller at om noen er henfallen til brennevin, kan det kureres om en borer tre hull i en død manns hode og heller brennevin igjennom. Grisens fett hjalp angivelig mot byller, vorter, forstoppelse, podagra og skabb. Årelating ble brukt av både «kloke koner» og autoriserte leger, ofte ved hjelp av igler. Til hjelp mot tannbyll fikk iglen en tråd sydd gjennom seg, så den ikke krøp ned i svelget på pasienten. Ane Jensdatter Trøgelborg (f. 1816) fra Vejle visste råd mot hårtap. Angivelig kom håret tilbake om man kokte en muldvarp og gned fettet i hodebunnen. I stedet kunne en bruk blod fra en snegl eller asken av en brent hoggorm. Alternativt kunne man gni inn pannen med en salve av knuste fluer og honning. I 1794 prøvde staten å bremse alt dette med en forordning mod kvakksalveri, med trussel om bøter eller fengsel på vann og brød.[6]
Ane Trøgelborg reddet livet til en gutt som ble oppgitt av legen etter et hoggormbitt. Legen anmeldte henne likevel, men hun anket; og ettersom hun faktisk hadde reddet gutten, ble hun frifunnet.[7] Så sent som i 1931 ble en annen «klok kone», Frida Hansen fra Tolne ved Hjørring, bøtelagt 100 kroner for å ha prøvd å behandle en gutt for et urent sår. Frida Hansen overbeviste guttens far om at hun kunne kurere sønnen, som også hadde lungetuberkulose - men gutten døde. Befolkningen i Tolne fortsatte likevel å kjøpe Hansens hjemmelagde urtemedisiner mot byller, eksem, magesår og diaré. Frida Hansen døde i 1984, 92 år gammel.[8]
- Spis 7 (eller 9) slags kål på skjærtorsdag, så er du vernet mot sykdom i et år.
- Spis kål mot forhekselse - men det måtte være kål stjålet i tre forskjellige hager.
- Strø knuste sennepsfrø rundt huset som vern mot onde makter.[9]
Ginseng er blant urtepreparater fra fremmede lands folkemedisin. Den prisbelønte danske naturopaten Arno Wolle markedsførte en rekke urtemedisiner, deriblant «livspillen» med 55 urter, blandet etter oppskrift fra en kinesisk tempelprest.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Holck, Per: «folkemedisin» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. april 2026 fra
- ↑ Torbjørn Alm: «Dyvelsdrek», botaniskforening.no (s. 40)
- ↑ Torbjørn Alm: «Dyvelsdrek» (s. 42)
- ↑ Bjørn Bandlien: «Bever med baller», folkeminner.no
- ↑ Fra beverhattenes historie, bernardhats.com
- ↑ Anmeldelse av Inge Kjær Kristensen og Mette Kjær: Bævergejl og muldvarpefedt, folkemedisin, historie-online.dk
- ↑ Kloge mænd og koner, bagklogskab.dk
- ↑ Den kloke konen fra Tolne, naturparktolne.dk
- ↑ Inge Kjær Kristensen: «Lægeurter og haven», MånedsMagasinet, Skive og Salling, september 2021 (s. 41)
- ↑ «Arno Wolle (1903-88)», gravsted.dk
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Om folkemedisin i søkbare bøker i Nasjonalbiblioteket
[rediger | rediger kilde]- Aamund Salveson: Folkeminne (1924)
- Ida Hydle: Kultur og helse i et lokalsamfunn (1991)
- Ardis Kaspersen: Folkemedisin fra hele landet (1994)
- Per Holck: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi (1996)
- N. A Quislings: Overtroiske kurer og folkemedisin i Norge (1918/1999)
 | Helsemessige forbehold: Du bør aldri bruke informasjon fra internett, inkludert Wikipedia, som eneste kilde til avgjørelser eller tiltak i helsemessige spørsmål. Ved legemiddelspørsmål bør du rådspørre apotek eller lege, ved helsespørsmål relevant autorisert helsepersonell, og ved dyresykdom bør du rådspørre veterinær. Bruk aldri reseptbelagte legemidler uten etter råd fra lege. Søk råd på apoteket ved bruk av reseptfrie legemidler, kosttilskudd og naturmidler, spesielt om du også bruker reseptbelagte midler. Bruk av flere legemidler samtidig kan gi utilsiktede effekter. |