Osteopati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Osteopati er en form for alternativ medisin og behandling. Behandlingen består i hovedsak i tøying og bevegelse av muskler og ledd ut i fra en teori om at dette skal hjelpe kroppen til å lege seg selv.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dr. Andrew T. Still (kirurg) introduserte osteopatien i USA i 1874 og var dermed den første som satte manipulasjonsbasert behandling inn i et lærbart system. I 1892 ble den første osteopatiskolen grunnlagt i Kirksville i USA. I 1913 ble British School of Osteopathy startet. Norsk Osteopatforbund ble stiftet i 1993. Undervisningen i osteopati begynte i 1997 i Norge.[1]

Fra 2008 ble det opprettet et fireårig heltidsstudium i Norge. For å komme inn på dette kreves generell studiekompetanse. I 2011 ble skolen en del av Høyskolen Kristiania, det er den eneste skolen i Norge som tilbyr utdanning innen osteopati. Studiet er lagt opp til et 4-årig heltidstudie, som avsluttes med en diplomoppgave (D.O). Dette får man i tillegg en bachelorgrad av. Studiet er NOKUT-godkjent, og gir derav rett til lån og stipend fra Lånekassen. [2][3]

Yrkets status i forskjellige land[rediger | rediger kilde]

I de fleste vestlige land er osteopati betraktet som en form for komplementær eller alternativ behandling. Osteopater må ha offentlig godkjenning i Australia, Belgia, England, Finland, Island og Frankrike, blant andre. I Storbritannia, Australia og New Zealand er osteopater en del av den ordinære primærhelsetjenesten og autoriserte utøvere har lov til å stille diagnoser og anbefale behandling uavhengig av leger og andre helseprofesjoner. I Storbritannia refunderes imidlertid ikke behandlingen av trygdesystemet. I Canada kan autoriserte osteopater med godkjent utdannelse fra USA praktisere på linje med leger. I Spania og Israel er en prosess med anerkjennelse av osteopati som helseprofesjon i gang.[4]

Diagnostisering[rediger | rediger kilde]

Osteopaten tar opp detaljert anamnese og foretar en undersøkelse om mulige sammenhenger til det aktuelle problemet. Osteopaten vurderer holdningen, utfører bevegelighetstester og bruker hendene for å vurdere fleksibilitet i kroppens bløtdelsvev. Hele kroppen blir tatt med i betraktning, også andre steder enn der plagene er.

Målet er å finne hvilken sammenheng og lokalisasjon på kroppen som gir plagene. Denne lokaliseringen er utgangspunkt for behandlingen, og hver behandling blir utformet individuelt.

Behandlingsområder[rediger | rediger kilde]

  • Rygg-, bryst- og nakkesmerter
  • Skulder-, albue- og håndleddssmerter
  • Hofte-, kne-, ankel- og fotsmerter
  • Hodepine, svimmelhet og balanseproblemer
  • Bekkensmerter og andre plager i forbindelse med svangerskap
  • Funksjonelle plager hos spedbarn
  • Akutte- og belastningsrelaterte plager
  • Idrettsskader

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Historikk - Norsk Osteopatforbund» (nb-NO). Besøkt 25. august 2016. 
  2. ^ «Osteopati | Høyskolen Kristiania» (nb-NO). Besøkt 25. august 2016. 
  3. ^ «Utdanning - Norsk Osteopatforbund» (nb-NO). Besøkt 25. august 2016. 
  4. ^ «Historikk - Norsk Osteopatforbund» (nb-NO). Besøkt 25. august 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jan Porthun Osteopati : for spedbarn, barn og voksne. En rådgiver for pasienter, foreldre og interesserte personer. 2008 ISBN 978-82-819-0045-5