Klassisismen (musikk)

Klassisismen er en epoke innen europeisk klassisk musikk som strekker seg omtrent fra 1750 til 1830. Klassisismens begynnelse går noenlunde parallelt med slutten på den galante stilen, og den siste delen av klassisismen er en glidende overgang til romantikken. I perioden 1770-1810 især var perioden sterkt dominert av musikken i Wien, der komponister som Joseph Haydn (1732–1809), Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og Ludwig van Beethoven (1770–1827) var de viktigste. Denne perioden har gitt opphav til navn som wienerklassisismen, som ofte brukes om betegnelse for hele klassisismen som periode, og Den første wienerskole.

Wien som kultursentrum spiller en viktig rolle også før (med komponister som Christoph Willibald Gluck) og etter (Johann Nepomuk Hummel, Franz Schubert) midtperioden. Likevel var det en rekke komponister som ikke hørte direkte hjemme i Wien, som Carl Philipp Emanuel Bach (Potsdam, Hamburg), Johann Christian Bach, Muzio Clementi (begge London) og Luigi Boccherini (Madrid). Områder som Mannheim og Paris var viktige i begynnelsen, mens italienske operakomponister som Gioacchino Rossini og Gaetano Donizetti var med på å dominere slutten på perioden, sammen med virtuoser som Fernando Sor og Niccolo Paganini.

Som perioden var klassisismen særlig formgivende innen opera, symfonier, sonater og strykekvartetter. Klassisismen handlet i stor grad om å bytte ut barokkens polyfoni (flere melodier i samspill) med homofoni (en dominerende melodi med støtte fra andre instrumenter) og enklere musikkretninger. Likevel ble ikke barokkens grep helt glemt, og flere komponister benyttet seg av både kontrapunkt og fuger gjennom sin komposisjon. Likevel var klassisismen en bevegelse vekk fra teknikker som generalbass og terrassedynamikk, og hovedmelodien ble langt mer markant i denne perioden. I det klassisistiske kontrapunkt for eksempel hovedstemmen fortsatt en dominant stilling, og de andre stemmene var langt fra likeverdige.

Bakgrunn

Giovanni Battista Pergolesi var viktig i utviklingen vekk fra barokkmusikk både instrumentalt og i operaen.
Ukjent kunstner

Klassisismens forgjenger, Barokkmusikken forsvant på midten av 1700-tallet i og med at de store komponistene, François Couperin (1733), Antonio Vivaldi (1741), Johan Sebastian Bach (1750), Domenico Scarlatti (1757), Georg Friedrich Händel (1759) og Georg Philipp Telemann (1767), døde i denne perioden. Klassisismen er gjerne sett på som et motsvar til den tyngre og mer komplekse barokkmusikken, der enklere musikkuttrykk tok over. Nye komponister valgte bort musikkstiler som fuge og toccata, og erstattet ofte kontrapunkt med harmonier.

Likevel skjedde ikke skiftet i løpet av kort tid, og den galante stilen var en overgangsperiode der Couperin, Scarlatti og Telemann i tillegg til nyere komponister som Giovanni Battista Pergolesi og Jean-Philippe Rameau dominerte. De tok stadig større grep på vei mot det klassisistiske formspråket, blant annet ved å ha korte og repetitive melodier med enklere harmonisering. Galant stil er ofte også knyttet til rokokko-stilen innen arkitektur og møbeldesign, og alle tre kjennetegnes ved enklere og mindre forseggjorte versjoner av tidligere tider uten prangende bygninger, overdådige møbler og tung musikk. Mannheimerskolen, som blant annet erstattet generalbass med melodisk bass, ble et viktig bindeledd mellom barokk og klassisme.

Historisk var det også vesentlig at barokkens religiøsitet og kirkens politiske og kulturelle maktposisjon ble utfordret av opplysningstiden, og at et borgerskap vokste frem som et alternativ til fyrstehus og kirke. Dette var med på å «verdsliggjøre» musikken i større grad.

Musikalsk utvikling i tidlig klassisisme (1730-1770)

Hammerflygel av Conrad Graf. Hammerklaveret gjorde det mulig å moderere lyden på tonen man spilte mye bedre enn en cembalo, slik at man gikk vekk fra terrassedynamikk.

Foto: Andreas Praefcke

Med et framvoksende borgerskap ble musikken mer tilgjengelig. Den ble tilpasset ønsker om en renere, mer balansert og klarere stil, med stadardisering av flere musikkformer, som at:

• Melodien ble mer homofon
• Musikken ble bygget opp rundt to temaer, slik at enkelte satser kunne ha markant forskjellig stil i forskjellige deler
• Den harmoniske rytmen, altså akkordvekslingene, ble langsommere i klassisismen enn i Barokken, og akkordprogresjonene ble enklere
• Man droppet generalbassen, en melodisk og improvisert basslinje spilt av akkordinstrumenter som cembalo og viola da gamba, og erstattet den med en selvstendig basslinje som hadde taktmarkering som hovedfunksjon.

Utviklingen av instrumenter

I klassisismen var det en utvikling av besetningen i et orkester. Instrumenter som klarinett, fløyte, waldhorn, fagott, obo med flere ble stadig mer brukt, og etter hvert ble både treblåserinstrumenter og messingblåsere en vanlig del av orkesteret - i tillegg til den uvanlige zinkfamilien. Enda trompet ble brukt til tider, ble ikke kromatiske ventiltrompeter introdusert før mot slutten av klassismen. Trombonen ble tatt mer i bruk, men var i hovedsak forbeholdt kirkemusikk fram til romantikken.

Hammerklaveret, en tidlig utgave av pianoet, ble raskt populært. Allerede tidlig på 1700-tallet hadde Bartolomeo Cristofori eksperimentert med et «fortepiano», et instrument lik cembalo, men der strengene ble slått på. I begynnelsen var instrumentet dyrt og klønete, men det ble senere utviklet, og på 1770-tallet begynte hammerklaveret å ta over for cembaloen, og i 1795 var cembaloen så godt som utdatert. En av grunnene til at hammerklaveret ble populært, var at det hadde større variasjon i dynamikken. Man kunne gå fra veldig svakt til veldig sterkt avhengig av hvordan man slo på tangentene. Dermed kunne også tangentmusikken bruke crescendo (gradvis sterkere) og diminuendo (gradvis svakere) melodier, i stedet for terrassedynamikken med enten sterkt eller svakt som kjennetegnet cembalo.

Med utviklingen vekk fra generalbass og over til en egen basslinje, ble alberti-bass (korte, ofte raske, brutte akkorder), mye brukt i klaversammenheng i klassisimen. Dette hjalp til med å få et homofont lydbilde der bassen ikke var del av melodi eller kontrapunkt, men en selvstendig del, obligato. Hammerklaveret utviklet seg også til å bli et soloinstrument i denne tiden, i stedet for et akkompagnementsinstrument. Dette gjaldt særlig i sonater.

Stor innvirkning for klavermusikk fikk også Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788). Han var den tredje sønnen til Johan Sebastian Bach, men den andre som overlevde. Bach var lært opp av sin far, og var alltid opptatt av musikk. Han valgte i utgangspunktet en juskarriere som blant annet fikk ham til Frankfurt ved Oder, men konsentrerte seg deretter om musikk, og senere ble han ansatt ved hoffet til Fredrik den Store.

I tillegg til at han skrev musikk for klaver, var hans verk «Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen» («Forsøk på den sanne kunst å spille klaver») banebrytende for all form for tangentspill, men særlig pianospill, i det 18. århundre. Mange ledende klaverlærere fulgte prinsippene i hans verk. Det var særlig da Fredrik den Store ble opptatt av Syvårskrigen at Bach fikk prøve seg som klaverkomponist.

Opera i klassisismen

Christoph Willibald Gluck forandret operaen stort på 1760-tallet.
Maleri av Joseph Duplessis

Opera hadde eksistert siden tidlig 1600-tall, men fikk en stor forandring under 1700-tallet. Den napolitanske skole hadde vært viktige i utviklingen av opera seria, en treakters opera som ofte hadde seriøse, ofte mytologiske, fortellinger, der resitativ ble brukt til å føre handlingen fremover og ariene ble brukt til kommentarer. Det var særlig i 1710 til 1770 denne operastilen hadde sin storhetstid. Opera seria var imidlertid begrenset både ved at den hadde som funksjon å få sangerne til å vise frem sine evner, ofte på bekostning av historien, og at den hadde nettopp en historie som appellerte til overklassen - ettersom greske guder ble erstattet av kloke herskere - på et 1700-tall som ble mer og mer opptatt av opplysnigstidens idealer og framveksten av et borgerskap.

Utover 1700-tallet ble små enakters operaer lagt inn i pausen mellom aktene i en opera seria. Disse ble etter hvert opera buffa, humoristiske og ofte med mer dagligdagse temaer. Særlig ble Pergolesis La serva padrona, om en tjenestejente som lurer sin herre og gifter seg med ham, populær, og nådde et publikum langt utover Napoli. Under den galante perioden hadde opéra comique (med samtaler uten sang imellom sangene) og tyske syngespill (en blanding mellom opera buffa og opéra comique) blitt stadig mer oppført. Felles for alle disse operaene var at de hadde som oftest ikke-adelige eller ikke-mytologiske historier som det framvoksende borgerskapet kunne assosiere seg med. Dette styrket den komiske operaen og fikk den alvorlige operaen (Opera seria) til å framstå som noe gammeldags.

Christoph Willibald Gluck ønsket å forandre operaen, og la vekt på å forandre opera seria. Hans ville unngå at fortellerflyten ble ofret for arienes skyld. Han mislikte særlig at arier repeterte seg så ofte og hadde så mye virutuoso at det ødela flyten, det var et for stort brudd mellom resitativ og arie og at overtyrer ikke gir noen antydning om hvordan handlingen kommer til å være. Kort fortalt ville Gluck vektlegge at operaer fortalte historier på bekostning av at de ble gjenstand for sangeres behov for å vise fram ferdighetene og ofte unødvendige danser og korstykker. Det var særlig hans operaer Orfeo ed Euridice (1761) og Alceste (1767), begge fra hans opphold i Wien, som demonstrerte den nye operaen.

Wolfgang Amadeus Mozart lånte både av Gluck og Pergolesi - og syngespill - da han lagde sine operaer, og blant hans mest kjente operaer var det som oftest humoristiske librettoer, for eksempel i Figaros bryllup, Tryllefløyten og Cosi fan tutte. Tryllefløyten foregikk også på tysk, et av få tilfeller av operaer ikke sunget på italiensk.

Sonatens utvikling

Sonaten ble også forandret fra barokken til klassisismen. I barokken var «sonate» et upresist begrep som betydde at noe ble spilt, i motsetning til «kantate», som ble sunget. Sonater besto ofte av flere varierte stykker, ofte for ett instrument. I klassisismen ble sonate stort sett brukt om stykker skrevet for soloinstrument med kammerorkester, eller senere soloinstrument med piano. I tillegg ble sonaten formalisert. En typisk sonate i klassismen hadde fire satser:

1. Allegro i sonateform
2. Sakte (Largo eller andante)
3. Menuett og trio (3/4-takt) eller Scherzo
4. Allegro

Med sonateform (også kalt sonate-allegroform fordi den stort sett går i allegro) menes en formell oppbygning av en eller flere satser i en sonate - som oftest altså i første sats, som har tre deler: Eksposisjon, gjennomføring og reprise. Eksposisjonen består av hovedtema som går i hovedtonearten (altså vil en førstesats som er en Allegro i D-dur ha en eksposisjon i D-dur), et sidetema i dominant (i denne sammenhengen A-dur) eller parallelltonearten (H-moll) og sluttgruppe. Gjennomføringen er en bearbeiding av melodi,rytme, harmoni og eventuelt kontrapunkt fra eksposisjonsdelen. Reprise er en gjentakelse av eksposisjonen, da ofte med sidetemaet i hovedtonearten (altså D-dur igjen). Etter hvert ble det lagt på en saktegående introduksjon og en koda, begge frivillig.

Symfoniens utvikling

Carl Philipp Emanuel Bach ved hammerklaveret i Potsdam med Fredrik den Store på fløyte. De var særlig etter at han dro til Hamburg at han utvillet symfonien.
Maleri av Adolph Menzel

Symfoni var opprinnelig en utarbeiding av den neapolitanske operasinfonia, men den utviklet seg sterkt i klassisismen ettersom instrumenteringen økte. Det var under Mannheimerskolen, særlig under Johann Stamitz, Franz Xaver Richter og Ignaz Holzbauer at symfonien utviklet seg særlig, med bruk av nye instrumenter, crescendo og diminuendo og fokus på et større publikum, det sistnevnte medførte at man fikk symfoniorkestre, som hadde flere musikere enn vanlige orkestre. Da Stamnitz og hans stjerneelev Franz Ignaz Beck tilbrakte tid i Frankrike, spredte symfonoen seg dit, og særlig til Paris.

CPE Bach var også en viktig komponist innen utviklingen av symfonien. Da han var ansatt hos Fredrik den Store, spilte fløytekonsertene til Johann Joachim Quantz, som i motsetning til CPE Bach selv var tilbakeskuende. Bach ønsket derfor å komme seg vekk, og han greide det til slutt. I 1768 tok Carl Philipp Emanuel Bach over som kapellmester i Hamburg etter at Telemann døde. Det ga ham større kunstnerisk frihet, og han utviklet symfonien stort melodisk, blant annet med mange «tutti» (at alle spiller samtidig), store kontraster i stemninger, ekstreme modulasjoner (gjentatte bytter av tonearter) og plutselige brudd. Bach hadde en stor påvirkning både innen symfoni og sonate på Haydn, Mozart og Beethoven.

Utviklingen av symfoniorkestre fortsatte utover klassisismen. Under Mannheimerskolen ble orkestre standardisert med rundt 50 utøvere fordelt på strykerinstrumenter, treblåserinstrumenter, messingblåserinstrumenter og slagverk. Dette ble markant økt allerede til oppsetningen av Mozarts symfoni nr. 34:

Mannheim (ca. 1770)	Wien, 1871
20 fioliner	40 fioliner
4 bratsjer	10 bratsjer
4 celli	8 celli
4 kontrabasser	10 kontrabasser
4 fløyter	2 fløyter
2 oboer	2 oboer
2 klarinetter	2 klarinetter
4 fagotter	6 fagotter
2 horn	2 horn
	2 trompeter
Pauker	Pauker

Bach brukte som oftest tresatsers-symfonier, men under Haydn, Mozart og især Beethoven ble symfonien nådde sin firesatsers form.

Klassisismens hovedperiode (1770-1810)

Der den første delen av klassisismen var en glidende overgang fra barokk og galant periode, ble denne perioden nær definisjonen på klassisisme, og opphavet til begrepet «wienerklassisisme». Den ble sterkt dominert av tre komponister, den sjangerdefinerende Joseph Haydn, vidunderbarnet og melodiskaperen Wolfgang Amadeus Mozart og arvtakeren og symfonimesteren Ludwig van Beethoven. Perioden avsluttes som oftest i 1810, ettersom Haydn døde i 1809, men det finnes gode argumenter for å avslutte den tidligere, for eksempel i 1808, da Beethovens 5. og 6. symfonier definerte et markant brudd med klassisismen både fra denne og foregående periode.

Symfoniens utvikling

Joseph Haydn var en av de viktigste komponistene i verdenshistorien.
Maleri av Thomas Hardy

Til tross for at CPE Bach hadde gjort mye for å utvikle symfonien, hadde den ikke en definert oppbygning. Det kom med Joseph Haydn.

Haydns bidrag

Franz Joseph Haydn (1732-1809) regnes blant de største og mest innflytelsesrike komponistene innen europetisk musikkhistorie. Han er også ansett som komponisten som mer enn noen andre fanger opp klassisismens mål og oppnåelser. Haydns bidrag til klassisismen var, i tillegg til komposisjonene for sin egen del, særlig utviklingen av strykekvartetten og symfoniene. Han var selv svært inspirert av CPE Bach, Vivaldi, Stamnitz og senere Händel, og var selv en direkte inspirasjon til Mozart og Beethoven blant andre.

Det var gjennom Haydns innvirkning at symfoniene fulgte mye av sonateformen med fire satser:

1. En hurtig førstedel i sonateform
2. En langsom andredel i tema og variasjoner
3. En tredje sats, ofte en menuett med variasjon fulgt av triodel med variasjon og så førstedelen igjen,
4. En hurtig tredjesats i rondoform eller sonaterondoform

Haydn var ikke først ute med de fire satsene, imidlertid, og han bandt seg ikke til sine egne forordninger, da han varierte mye innen symfoniene. Likevel er Haydns innvirkning på og utvikling av symfoniene fra 1770 av så stor at han fikk tilnavnet «symfonienes far».

Haydn ble også knyttet til Sturm und Drang-bevegelsen, og symfoniene hans ble mer ekspressivt, med dynamikk og verk i moll, noe man kan se i symfoni nummer 26 og nummer 45. Han introduserte også en langsom introduksjon i den ellers hurtige førstedelen i symfonien, og han hadde også trompeter og pauker, sistnevnte særlig kjent fra Paukeslagssymfonien, også kjent via sitt kallenavn på engelsk, «surprise symphony». Haydns variasjonsform i andre del var også en stor forandring fra tidligere symfonier.

Haydns symfoniorkester var relativt beskjedent sammenliknet med flere samtidige i begynnelsen, men utviklet seg sakte. Haydn brukte derfor oppfinnsomhet for å få mest mulig ut av orkesteret sitt. Også med symfoniene sine hadde Haydn en utvikling i tre deler. Først (fram til ca. 1770) hadde han et med galant preg over symfoniene sine, delvis med fuge-inspirerte deler, men en bevegelse mot fire satser. Deretter (ca. 1770-1780) fant han mer sin egen stil, ofte en leken en der han hadde falske repriser i sonateformen, overraskelser, dissonans, modulasjoner og uventede vendinger. Del tre (ca. 1780-), hans «modne» periode, er mer strukturert og homofon, men samtidig ofte med kontrapunkter, og inspirert av Mozarts kromatiske komposisjon. I tillegg var også Haydn i denne perioden, som i flere andre deler av sin komposisjon, mer opptatt av folkelig musikk.

Mozart og Beethoven

Mozart debuterte tidlig som konsertpianist, men det er først og fremst som komponist at han huskes for ettertiden.
Maleri av Louis Carrogis Carmontelle

Mozarts symfonier var i begynnelsen mest relevante for sin instrumentering, men utviklet seg på 1770-tallet til å bli mer italensk «bel canto», og siden stadig mer rendyrket klassisistiske etter gjensidig inspirasjon mellom ham og Haydn. Mozart lot seg inspirere både av Paris, Mannheim og Wien, slik at han hadde en italiensk-fransk-tysk-østerriksk blanding. I likhet med Haydns utvikling i strykerkvartettene (se under), hadde Mozart symfonier også fra tidlig 1770-tall mer frittstående cello- og bratsjstemmer, og stadig mer kromatiske melodier. I senere tid ble Mozarts symfonier også preget av eksperimentering med utdaterte teknikker som fuge, kontrapnkt og tre-satsers-symfonier. Spesielt gjaldt dette Jupitersymfonien. Mozarts bidrag var også at han i konserter og symfonier hadde med hele, fullendte fraser, i stedet for de korte, og han jobbet mer mot en videreføring av sonatesatsformen med et mer dystert og melankolsk preg.

Ludwig van Beethovens store bidrag til symfonien kom i slutten av den klassiske perioden. Hans liv som komponist deles som oftest inn i tre deler. Den første, før han begynte å bli døv, handler mest om Beethovens forsøk på å tilpasse seg den klassisistiske stilen til Haydn og Mozart. Den andre perioden, fra 1802, da han prøvde å kurere døvheten og skrev, men ikke sendte, et testamente, til omtrent 1814, var preget av langt større eksperimentering og en langt mer romantisk retning i romantikken. Den siste perioden tilhører den sene perioden innen klassismen.

Beethovens 1. symfoni tilhører den første delen, og her er han klart påvirket av Haydn og Mozart. Hans andre symfoni eksperimenterte litt med den sakte delen, som er lengre enn vanlig, og som også hadde en sonatesatsform, noe som vanligvis er forbeholdt førstesatsen. Den har imidlertid store dynamiske forskjeller fra det muntre til de sørgmodige - muligens knyttet til det faktum at Beethoven skrev et testamente samtidig som han skrev dette stykket. Stykket varte i nesten 33 minutter, og er dermed klart lengre enn andre samtidige symfonier.

Det er imidlertid med den tredje symfonien, Eroica, der Beethoven inkluderer musikalsk og rytmisk dissonans i første sats, en grandios begravelsesmarsj i andresats, vanskelige horndeler til tredje del og den sterkt varierende fjerdedelen. Originalt dedisert til Napoleon Bonaparte, er symfonien langt mer hyllende og optimistisk - og i noen grad seriøs - enn hans tidligere. Eroica er et klart skritt vekk fra Haydns og Mozarts symfonier. Lengden var også revolusjonerende i seg selv, med litt under 49 minutter var Eroica nesten dobbelt så lang som Beethovens første symfoni. Mens Den fjerde symfonien har fått noe hard medfart for ikke å ha vært særlig oppfinnsom, var Den femte symfonien ansett som en naturlig følge av Eroica, særlig med mye av dem samme vektleggingen av sammenhengen mellom helheten og delene. Den sjette symfonien var klart romantisk i karakter, og hadde fra begynnelsen navnet «Pastoralesymfonien». Den var den nest lengste symfonien til da, men har få overraskelser. Den blir regnet som en av de bedre romantiske skildringene av naturen. De to neste symfoniene er ofte knyttet til Beethovens andre periode, men de tilhører klassisismens tredje periode, og blir derfor tatt opp senere.

Strykekvartettens utvikling

Ludwig van Beethoven omtrent 1804. Det var rundt da at han begynte å miste hørselen.
Maleri av Joseph Willibrord Mähler

Strykerkvartettene i klassisismens hovedperiode fulgte langt på vei samme utviling som symfoniene; Haydn utviklet dem formmessig, mens Mozart utviklet dem musikalsk og Beethoven ga dem et mer dramatisk formspråk.

Akkurat som med symfoniene, ble Haydn også kjent som «strykekvartettenes far» for sinavgjørende betydning for å få dem anerkjent. Det var Haydn som definerte instrumenteringen (to fioliner, bratsj og cello), og han var opptatt av en likestilling av instrumentene og mye bearbeiding med alle delene av hovedmotivet - altså gjennomføringsdelen i en soneteform (se over). Til tross for at CPE Bach ikke skrev strykekvartetter, var det han som var Haydns største innflytelse. Haydn var imidlertid opptatt av å videreføre klassisismens idealer om intern orden og symmetri.

Haydn begynte med strykekvartetter der de to fiolinene spilte sammen med parallelle oktaver, mens bratsjen og celloen hadde motstemmen. Deretter ga Haydn midtstemmene, altså andrefiolinstemmen og bratsjen, mer frihet, mens han også etablerte at strykekvartettene skulle følge sonatesatsformen, det vil si hurtig - langsomt - menuett - hurtig. I senere tid gjorde han alle stemmene enda friere, og lyktes å oppnå en slags polyfoni innen homofoinien, altså flere motstemmer uten at det gikk utover idealet at hovedstemmen skulle dominere.

Nettopp denne friheten innen instrumenteringen benyttet Mozart seg av i sine verk, særlig symfoniene. Haydn og Mozart brukte også de enkelte instrumentenes frihet til å spille egne stemmer til å bringe tilbake kontrapunktisk musikk der stemmer og motstemmer spiller sammen, men fortsatt beholde homofonien, det vil si at hovedstemmen dominerer over de andre. Mozarts strykekvartetter var i stor grad inspirert av Haydn, og han dediserte to av sine konserter til komponisten.

Det var særlig i 1782-1786 at Mozart virkelig utviklet seg innen strykekvartetten - og konsertene. Han hadde latt seg inspirere av Johann Sebastian Bachs Musikalisches Opfer og av Haydns strykekvartett opus 33, og skapte noe som senere er blitt kalt «motivføring», det vil si at melodien allerede i åpningsdelen ble modulert og eksperimentert med. Han skrev dermed flere Haydnkvartetter som resultat av dette.

Akkurat som med symfoniene, utsatte Beethoven utgivelsen av sine første strykekvartetter til rundt århundreskiftet, da Mozart hadde vært død i ni år og Haydn nærmet seg slutten på sin karriere. De første strykerkvartettene var til og med dedisert Haydn, og fulgte tradisjonelle klassisistiske regler for strykekvartetter. Skjønt Beethoven hadde enkelte forandringer. Han brukte små motiver som bandt verket sammen i stedet for de lengre linjene til Haydn, og jobbing med coda-delen slik at han fikk jobbe mer med avslutningen enn or eksempel Mozart og Haydn gjorde.

De neste strykekvartettene, skrevet på bestilling fra grev Razumovsky i 1802 og fullført i 1806, var markant forskjellige. Komposisjonene var lange, følelsene skiftende, rytmen komplisert og kommunikasjon mellom stemmene vanskelig å forstå - og dermed langt mer romantiske i stil.

Sonatens og konsertens utvikling

Haydn hadde en stor rolle i å utvikle sonateformen (se symfonier), og han skrev flere sonater som fulgte sonateformen. Mozart lekte seg særlig i pianosonatene, der han kunne flytte på de sakte delene, fjerne de raske delene og ha menuetter i andresatsen i stedet for tredjesatsen. Mozart hadde i hovedsak fire satser, men han tok seg store friheter. Mozart brukte også ofte kromatiske løsninger i sine sonataer.

Mozart brukte sonateformen til andre konsertstykker, inkludert serenaden. Et av hans mest kjente verk, Eine Kleine Nachtmusik, er en serenade med en sonateform som avslutter med en rondo. Formmessig gjorde imidlertid Mozart lite med konsertene, og han beholdt hurtig - langsom - hurtig-formen fra tidligere. Flesteparten av konsertene han skrev var klaverkonserter, slik at han selv kunne bidra. Han skrev 20 klaverkonserter, fem fiolinkonserter, fire hornkonserter, to fløytekonserter (en av dem muligens for obo), en klarinettkonsert og en fagottkonsert.

Til tross for at han skrev noen tidlige stykker, anså Beethoven selv sine sonater fra 1795 som sine første verk. I Beethovens første periode, fram til omtrent 1800, var han opptatt av det følelsesmessige uttrykket, og brukte ofte store stilkontraster for å begrense formen og vektlegge uttrykket. Dette forandret seg imidlertid, og hans sonater varierte sterkt mellom fire-, tre- og tosatser - alle med stort følelsesmessig register. Beethoven er tillagt rollen at han fikk sonaten fra stuen til konsertsalen. Beethoven skrev 32 sonater for piano, 10 for fiolin, 5 for cello, 1 for horn og 1 (uten opusnummer) for fløyte. Særlig pianosonatene var viktige, og ansett blant klaververdenens hovedverk sammen med J.S. Bachs Das Wohltemperierte Klavier. Akkurat som Haydn og især Mozart, valgte også Beethoven å bruke fugestilen i sine komposisjoner, især sine klaversonater. Til til tross for den store variasjonen innen form og melodi i senere tid, var det viktig for Beethoven at melodiene som gikk igjen var lett gjenkjennelige, og han la mye vekt på tonalitet i komposisjonene sine.

Operaens utvikling

Scene fra Figaros bryllup der Cherubino gjemmer seg bak stolen til Susanna når Greven kommer inn.
Kunster ukjent

Om Haydn og Beethoven hadde større dominans innen utvikling av sonater og symfonier, var Mozart den mest avgjørende innen utviklingen av operaer. Mozart var inspirert av operaen slik Gluck hadde jobbet med den, og var selv opptatt av at operaene måtte ha en handling som musikken måtte drive frem; ideelt en krise og en påfølgende løsning. Mozart var flink til å bearbeide sitt persongalleri musikalsk, og brukte resitativer til ytre handling og arier til indre, det vil si at historien i korte trekk ble dekket i resitativet og hensiktene og tankene - og de viktigste handlingene - i ariene. Dette bruddet med Glucks anmodning om å ha nettopp et mindre skille mellom arie og resitativ i verk som Die Entführung aus dem Serail gjorde at Mozart av enkelte, Johann Wolfgang von Goethe inkludert, ble ansett som gammeldags og inspirert av italiensk opera. Samtidig kunne Mozart også gå den motsatte veien, for eksempel med Tryllefløyten, som følger Glucks prinsipper og dessuten har tysk tekst.

Nettopp Tryllefløyten var del av den tyske syngespill-tradisjonen. Mozart skrev i syngespilltradisjonen allerede i 1768 med Bastien und Bastienne, en komisk parodi på et mer berømt stykke av Jean-Jacques Rousseau. Imidertid bearbeidet Mozart syngespill-tradisjonen fra den tyske der sangene sto friere fra handling og med mindre krevende sanger til langt mer krevende sanger, særlig i Tryllefløyten, mer inspirasjon fra italiensk sangstil og med stor variasjon i musikken. Slik kan man snakke om at Mozart skapte en slags wiener-syngespill.

Antonio Salieri var en anerkjent musikklærer.
Maleri av Joseph Willibrod Mähler

Mozart skrev tilsammen 17 operaer, fordelt på 5 opera seria, 7 opera buffa og 5 singspiel. Enda Mozart skrev operaer hele livet, var det først da han flyttet til Wien at han fikk prøve seg skikkelig, og Idomeneo (1782) regnes som hans første store opera. Etter denne dominerte de humoristiske operaene; Die Entführung aus dem Serail (1782), Der Schauspieldirektor (1786) og Tryllefløyten (1791) er syngespill, mens Figaros bryllup (1786), Cosi fan tutte (1790) og Don Giovanni (1791) er buffa. I tillegg til Idomeneo, er det bare La clemenza di Tito (1791), den nest siste operaen han skrev, som var en opera seria.

Andre komponister i klassisismens hovedperiode

Antonio Salieri var i hovedsak en operakomponist som samarbeidet godt med Gluck og videreførte flere av dennes prinsipper. Salieri hadde flere store operasuksesser, der spesielt Tartare ble en suksess. Salieri greide imidlertid i liten grad å fornye seg, og ble derfor etter hvert mindre aktuell som operakomponist i løpet av 1790-tallet. Salieri hadde imidlertid også en god karriere som musikklærer for komponister som Beethoven, Schubert, Franz Liszt og Hummel.

Luigi Boccherini var en italiensk cellist og komponist som var med på å påvirke strykekvartetten. Han var med på å påvirke samtidige komponister, inkludert Mozart. Han er i ettertiden i hovedsak kjent for sin menuett fra strykerkvintett opus 13. Boccherini utviklet stykekvintetten, det vil si en kvartett med en ekstra cello, og var med på å gi celloen en viktigere rolle enn tidligere. Boccherini tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i Madrid.

Michael Haydn var yngre bror av Joseph Haydn, og en anerkjent komponist på egen hånd. Han var en personlig venn av Mozart, og de to påvirket hverandre. Haydns Requiem er likt nok Mozarts skrevet tjue år etter til at det er stor grunn til å mistenke at Mozart kjente til Haydns verk. Også Mozarts symfoni nummer 37 er stort sett skrevet av Michael Haydn. Haydns stil er langt mer optimistisk enn både Mozart og Joseph Haydn, og han er unntaksvis innom moll-tonerarter.

Overgangsperioden til romantikken (1810-1830)

Etter at Joseph Haydn døde i 1809 og Ludwig van Beethoven hadde omdefinert symfonien, ble de siste 20 årene av klassisismen en sakte overgang til romantikken. I tillegg til Beethoven, var skikkelser som Franz Schubert især, men også Fernando Sor, Johann Nepomuk Hummel med på å bevege musikken i den retning. I tillegg var det enkelte vesentlige komponister som Nicolò Paganini, Gioacchino Rossini og Gaetano Donizetti som ikke egentlig passet til romantikken, men likevel satte sitt preg på perioden. Carl Maria von Weber og Felix Mendelssohn, som skrev i slutten av den klassisistiske perioden, regnes i denne sammenhengen som romantikere.

Symfonien under Beethovens sene perioder

Forsiden til Beethovens 5. symfoni, i ettertid omtalt som «Skjebnesymfonien».

Instrumentering fra Mozart til Beethoven
Mozart, Wien, 1871	Bethovens 9.
2 fløyter	3 fløyter
2 oboer	2 oboer
2 klarinetter	2 klarinetter
6 fagotter	3 fagotter
2 horn	4 horn
2 trompeter	2 trompeter
	2 tromboner
Pauker	Pauker, cymbaler, triangel, stortromme
	Kor

Enda Ludwig van Beethoven lagde operaer med mye drama og store forandringer i dynamikken, var ikke orkesteret hans veldig forandret. Te par ekstra horn, en større slagverksgruppe og bruk av tromboner var den største forandringen - da i tillegg til et helt kor for avslutningen - til uroppføringen av Den niende symfonien.

Imidlertid var Beethoven allerede med Den syvende symfonien i A-dur både i forlengelse av, og med et klart brudd med, den konvensjonelle stilen til Mozart og Haydn. I eksposisjonen gikk ikke Beethoven til dominanttonearten til A-dur (D-dur) eller parallelltonearten (fiss-moll), men til først subdominanten (C-dur) og så submedianten (F-dur) og tilbake til A-dur. Andresatsen, som tradisjonelt er sakte, var her i alegretto, langt raskere enn tradisjonelt, og i tillegg i A-moll. Etter en presto-del av tredjesatsen igjen i F-dur, går trio-delene av samme sats i D-dur. Også sistesatsen har hurtig tempo og mange uvanlige akkordskifter. Den åttende symfonien var ikke like dramatisk eller oppfinnsom (eller lang), men den beholdt den raske andresatsen, hadde en usedvanlig lang coda i sistesatsen og hadde flere musikalske spøker. Symfoniene ble skrevet omtrent samtidig rundt 1811, men fremført met ett års mellomrom.

Beethoven brukte ti år på å skrive sin siste symfoni, den niende. Denne tilhører som eneste verk Beethovens siste periode som komponist og klassisismens siste år da den kom ut i 1824. tilhører en slags syntese mellom de to første stilene. Det er en symfoni som blender det klassisitiske og det romantiske i en konflikt - det gamle med det nye, system og orden mot det følelsesmessige og uhåndgripelige. Dette bruddet mellom de to stilene var med på å definere musikken i store deler av 1800-tallet. Samtidig gikk Beethoven i noen grad bakover, da han gjeninnførte polyfon musikk inspirert av Händel og Bach.

Franz Schubert

Franz Schubert var med på å utvikle romantikken, men han ble først anerkjent etter sin død.
Maleri av Wilhelm August Rieder

Det er uvisst hvor vidt Franz Schubert (1797 - 1828) og Ludwig van Beethoven noen gang møttes. De to var begge elever av Antonio Salieri, og Schubert ser ut til tidlig i karrieren å ha delt Salieris konservative skepsis til Beethovens blanding av det tragiske og det humoristiske, det helligste med Harlekin. Schubert skal også ha gått så langt som å si at østerriksk musikk måtte kvitte seg med tysk innflytelse - en kommentar beregnet på Beethoven - før han senere snudde om og ble en beundrer av tyskeren.

Schubert tilhørte den klassisistiske perioden, men hans musikk var en tilrettelegging av romantikken, spesielt i sanger («Lieder»), der akkompagneringen blir enda mer selvstendig fra melodien enn den allerede var i klassisismen. Lieder hadde eksistert siden 1700-tallet, og eksisterte i hovedsak enten som strofiske - at vers og refreng gjentok seg, gjennomkomponert - at vers og/eller refreng varierte eller variert strofisk, en blanding der det er mest strofisk, men med noe varianter. Gjennomkomponerte lieder var uvanlige fram til Schubert, men han komponerte i samtlige tre former. Han ha også pianoet en avgjørende rolle i lieder, og lot melodien og rytmen være med på å beskrive fortellingen for eksempel ved å skildre natur eller gjenstander.

Schubert var sterkt inspirert av Beethoven i senere tid, og var også opptatt av å bruke musikk for å skape følelser. I tillegg hadde Schubert en egen evne til å skrive iørenfallende melodier. Ettersom han hadde svært liten suksess i sin samtid, hadde Schubert ingen direkte påvirkning på sin tids musikk, men Schumann oppdaget ham kort tid etter og lot seg inspirere.

Gioachino Rossini

Gioachino Rossini fra året før han skrev Barbereren i Sevilla.
Maleri av Vincenzo Camuccini

Italiensk komposisjon hadde hatt beskjeden suksess siden Pergolesi, men i 1812 begynte Gioachino Rossini å merke seg med sine operaer. Han begynte med opera seria, blant annet Otello, men det er særlig innen opera buffa at Rossini er kjent. I 1816 skrev Rossini musikken til Barbereren i Sevilla, blant annet ved å resirkulere overturen fra Aureliano in Palmira, en opera seria som aldri ble en suksess. Barbereren i Sveilla ble en stor suksess, og markerte Rossini som en av de største operakomponistene i sin tid. Han fulgte opp suksessen med La Centenerola året etter.

Rossinis musikalske stil er påvirket av bel canto, det vil si at opera skulle være til for sangenes del, og at sangene uttrykte følelser, ofte gjennom et sett etablerte regler. Dette kunne for eksempel være at koloratur indikerer sinne og kromatisk nedadgående stil betyr sorg. Slik var Rossinis opera et skritt vekk fra Glucks anmodninger om at handlingen skulle drives frem og at unødvendig virtuositet skulle fjernes. På den annen side var Rossinis musikk enklere og mindre dramatisk enn Schuberts og Beethovens.

Rossini skrev til sammen 39 operaer, flere av hvilke ble store sukesser. I 1829 ga han seg etter William Tell i en alder av 37.

Andre komponister i senklassisismen

Gaetano Donizetti var en operakomponist som holdt på mye i samme stil som Rossini, og det var først etter at Rossini la ned pennen at Donizetti fikk sin store suksess, først i 1830 med Anna Bolena, og så særlig i 1833 med L'elisir d'amore. Donizetti komponerte i et voldsomt tempo, og kunne skrive opp til fire operaer i året.

Fernando Sor var en spansk komponist som, til tross for et stort antall musikkstykker for stykekvartetter, symfonier og annet, stort sett nå er kjent for gitarmusikk. Sor var avgjørende i å få gitarmusikk anerkjent som klassisk musikk.

Hummel var i sin ungdom elev hos Mozart, og han ble en populær musikklærer og klavervirtuos, men detvar først på midten av 1800-tallet han begynte sin prduktive karriere som kapellmester i Stuttgart (1816) og Weimar (1819). Hummel skrev særlig for klaver.