Bartolomeo Cristofori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bartolomeo Cristofori
Bartolomeo Cristofori.jpg
Født 4. mai 1655
Padova
Død 27. januar 1731 (75 år)
Firenze
Gravlagt Basilica di Santa Croce
Yrke Instrumentmaker, piano maker, oppfinner
Nasjonalitet Republikken Venezia, Storhertugdømmet Toscana

Pianoforte Cristofori, 1720

Bartolomeo Cristofori (født 4. mai 1655 i Padova, Republikken Venezia; død 27. januar 1731 i Firenze) var en italiensk musikkinstrumentmaker som regnes som oppfinner av hammerklaveret.

Navnene til Cristoforis foreldre var Francesco og Laura, ellers er lite kjent om hans tidlige liv.

Ferdinando de' Medici, sønnen til den toskanske storhertugen Cosimo III, ansatte i 1690 Cristofori som instrumentbygger og -stemmer ved hoffet i Firenze. På denne tiden begynte Cristofori å arbeide med en ny anslagsmekanikk som gjorde det mulig å spille dynamisk. I inventarfortegnelsen fra år 1700 er det listet opp et «arpicembalo che fà il piano e il forte» (dvs «cembalo som kan spille sterkt og svakt») med et toneomfang på fire oktaver. Instrumentet er datert 1698, og regnes som historiens første piano.

Ferdinand døde i 1713, men Cristofori fortsatte arbeidet i storhertugens verksted der han laget flere hammerklaver og perfeksjonerte teknikken. I 1726 hadde han fullendt instrumentet. Bare tre originale hammerklaver fra Christoforis verksted er bevart, ett står i Leipzig, ett i Roma og ett i New York.

Christofori bygde også en rekke andre instrumenter, tilsammen er det bevart ti eksemplarer av ulik type fra hans verksted. Han restaurerte enkelte verdifulle eldre cembali og utviklet to nye tangentinstrumenter, spinettone (stort spinett med flere registre) og et ovalt spinett med bass-strengene i midten, dvs der instrumentet er lengst. Dessuten bygde han instrumenter av eksisterende typer, også disse er dokumentert i inventarlista fra år 1700: et clavicytherium (cembalo med vertikalt stilte strenger) og to cembali av italiensk[1] 2 x 8' konstruksjon; en av dem med ramme i det uvanlige materialet ibenholt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Crombie: Piano. Evolution, Design and Performance, London 1995, ISBN 1-871547-99-7
  • Frank Hubbard: Three Centuries of Harpsichord Making. Cambridge, MA 1967, Harvard University Press; ISBN 0-674-88845-6.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hubbard 1967, kapittel 1