Carl Stamitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Stamitz
Karel Stamic.jpeg
Født7. mai 1745
Mannheim
Død9. november 1801 (56 år)
Jena
Beskjeftigelse Komponist, dirigent, fiolinist
Nasjonalitet Tyskland, Tsjekkia

Carl Philipp Stamitz (født 7. mai 1745 i Mannheim; død 9. november 1801 i Jena) var en tysk bratsjist og komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Carl Stamitz[1] var komponisten Johann Stamitz' eldste sønn. Faren var virtuos på fiolin, bratsj og viola d'amore og gav sønnen den første undervisningen på fiolin, bratsj og cello. Etter farens tidlige død i 1757 overtok Christian Cannabich, Ignaz Holzbauer og Franz Xaver Richter undervisningen.

Stamiz var andrefiolinist ved det berømte hoffkapellet i Mannheim fra 1762 til 1770, da han ble hoffkomponist hos hertug Louis de Noailles. To år senere bodde han i Versailles og komponerte sin første programsymfoni, La promenade royale. I 1779 reiste han til Den Haag, der han gav 28 konserter ved Vilhelm V av Oraniens hoff. Den tolv år gamle Ludwig van Beethoven spilte fortepiano på en av dem. Årene etter foretok Stamiz en lang rekke reiser som brakte ham til Straßburg, London, Sankt Petersburg, Augsburg, Nürnberg, Kassel, Lübeck, Magdeburg og Jena. I 1786 ledet han en oppføring av Händels Messiah.

Carl Stamitz regnes til den andre generasjonen av den såkalte Mannheimerskolen.

Stil[rediger | rediger kilde]

Stilistisk er Stamitz' musikk ikke ulik den unge Mozart eller Haydns midtre periode.

Stamitz' verk kjennetegnes av regulære perioder og tiltalende melodier med en stemmeføring i terser, sekster og desimer. Solomusikken er idiomatisk og forholdsvis virtuos.

Åpningssatsene i Stamitz' konserter og orkesterverk er i en regulær sonatesatsform med en omfattende dobbel eksposisjon. Strukturen er additiv uten den tematiske utviklingen som er typisk for wienerklassisismen. Mellomsatsen er ekspressive og lyriske, noen ganger kalles de «romanse» og er vanligvis oppbygd på liedformen (ABA, ABA' or AA'B). Avslutningssatsen er ofte – i konsertene nesten alltid – en rondo i fransk stil.

I likhet med læreren Franz Xaver Richter foretrakk Stamitz molltonearter og brukte vanligvis flere ulike tonearter, ofte fjerntliggende.

Verk i utdrag[rediger | rediger kilde]

  • 2 operer (tapt)
  • 11 klarinettkonserter
  • 1 obokonsert
  • 15 fiolinkonserter
  • bratsjkonserte i D-dur op.1
  • 7 fløytekonserter
  • 4 cellokonserter
  • 80 symfonier, delvis med konserterende sologrupper
  • triosonater
  • 6 kvartetter op.14
  • 12 stryketrioer op.16
  • 6 duoer for fiolin og cello op.19
  • 19 duoer for fioline og bratsj
  • fiolinduetter
  • 7 Fagottkonsserter
  • 1 bassetthornkonsert
  • 3 hornkonserter (tapt)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klaus Stübler, Christine Wolf: Harenberg Komponistenlexikon. MAYERS Lexikonverlag, Mannheim 2004, ISBN 3-411-76117-2, s. 895.
  • Don Michael Randel (red): The Harvard Biographical Dictionary of Music. Cambridge, Massachusetts: The Belknap Press of Harvard University Press, 1996.
  • Nicolas Slonimsky (red): Baker's Biographical Dictionary of Musicians. 5. reviderte utgave. New York, 1958.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Allgemeine Enzyklopädie der Musik., 1949-1987), Oppslag «Carl Stamitz»; (Randel, 1996), s. 861; (Slonimsky, 1958), s. 1555.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]