Toneart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Toneart er et musikkteoretisk begrep brukt for å definere skalaen et musikkstykke er bygget over.

Teorien bak toneartene[rediger | rediger kilde]

Den europeiske kunstmusikken fra ca. 1600 fram til ca. 1915, samt største parten av all rytmisk musikk er bygget over skalaene dur og moll. Musikk før 1600 er som regel bygget over de såkalte kirketoneartene. Det samme gjelder for bestemte typer jazz som f.eks. modal jazz.

Moll deles igjen inn i tre undervarianter. (Ren, melodisk og harmonisk moll).

Med enkelte unntak som kan inkludere for eksempel kvarttoner kan man si at musikk som står i en bestemt toneart, består av 12 toner innordnet i halvtonetrinn C (H♯), C♯ (D♭), D, D♯ (E♭), E (F♭), F (E♯), F♯ (G♭), G, G♯ (A♭), A, A♯ (B, skrives også H♭), og H (skrives også B) (C♭).

Tonene C, D, E, F, G, A, og H utgjør en C-durskala, eller tonearten C-dur. Denne spilles på kun hvite tangenter på pianoet. Dersom en skal spille i D-dur (en heltone høyere enn C-dur) må alle tonene klinge en tone høyere enn C-dur. Alle tonene i D-dur unntatt tonene C♯ og F♯ vil bli spilt på hvite tangenter. De to andre må spilles på svarte tangenter. Siden disse to tonene forekommer hyppig når man spiller i D-dur, skrives tegnet ♯, som symboliserer at tonen det er satt foran heves en halv tone, på notelinjene til C og F i starten av hver linje på notearket.

Vi skiller mellom ♯- og ♭-tonearter hvor ♯ som sagt indikerer at tonen heves et halvt trinn, mens ♭ indikerer at tone senkes et halvt trinn. De eneste toneartene som skrives uten fortegn er tidligere nevnte C-dur, og A-moll som er C-durs parallelltoneart. En fullstendig oversikt over fortegn og parallelltonearter finnes i kvintsirkelen.

Unntak[rediger | rediger kilde]

Ingen musikkstykke forblir i en og samme toneart hele tiden. Det kan f.eks. bli kortvarige endringer i toneart (tonalt utsving), enkelttoner som ikke finnes i toneartens skala, at hele musikken forflytter seg til en annen skala (modulasjon), eller andre ting. I dette tilfelle brukes det løse fortegn. I bestemte komposisjonteknikker som ikke bygger på toneartbegrep, f.eks. tolvtonemusikk, er det vanlig å skrive uten noen faste fortegn og bruke kun løse fortegn.

Se også[rediger | rediger kilde]