Johann Christian Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johann Christian Bach
«Mailänder-Bach» (Milano), senere «Londoner-Bach»
Johann Christian Bach by Thomas Gainsborough.jpg
Født5. sep. 1735[1][2]Rediger på Wikidata
LeipzigRediger på Wikidata
Død1. jan. 1782[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (46 år)
LondonRediger på Wikidata
Gravlagt St Pancras Old ChurchRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Komponist, musiker, pianistRediger på Wikidata
Ektefelle Cecília GrassiRediger på Wikidata
Far Johann Sebastian BachRediger på Wikidata
Mor Anna Magdalena BachRediger på Wikidata
Søsken
19 oppføringer
Maria Sophia Bach, Johanna Carolina Bach, Regina Susanna Bach, Christiana Dorothea Bach, Christiana Benedicta Louisa Bach, Regina Johanna Bach, Elisabeth Juliana Friderica Bach, Wilhelm Friedemann Bach, Johann Gottfried Bernhard Bach, Johann Christoph Friedrich Bach, Gottfried Heinrich Bach, Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christoph Bach, Léopold Augustus Bach, Christiana Sophia Enrietta Bach, Johann August Abraham Bach, Ernestus Andreas Bach, Christian Gottlieb Bach, Catharina Dorothea BachRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kurfyrstedømmet Sachsen, Kongeriket StorbritanniaRediger på Wikidata
Perioderokokko, klassisisme
Sjangre/
former
Solokonsert, symfoni, kammermusikk
InstrumentSolokonsert, symfoni, kammermusikk

Johann Christian Bach (1735–1782) var en tidligklassisistisk komponist av den tyske musikerfamilien Bach og den yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner.

Den første musikkopplæringen fikk JC Bach av faren. Etter JS Bachs død reiste den knapt 15 år gamle JC Bach til Berlin der han fikk pianoutdanning av halvbroren Carl Philipp Emanuel Bach. I 1754 reiste han til Milano og gikk i tjeneste hos grev Agostino Litta før han i 1760 tiltrådte som andreorganist i Milano domkirke. I 1762 slo han seg ned i London og fikk med tida en sentral posisjon i byens musikkliv.

Den åtte år gamle Wolfgang Amadeus Mozart møtte JC Bach i London 1764 og fikk fem måneders undervisning av ham. Særlig i Mozarts tidlige verk kan en finne påvirkning fra JC Bach.

JC Bachs symfonier og klaversonater gav viktige impulser til utviklingen av den klassiske sonateformen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ungdom og første utdanning[rediger | rediger kilde]

JC Bach var den ellevte av de i alt tretten barna Johann Sebastian Bach fikk med sin andre ektefelle, Anna Magdalena Wilcke. Faren gav ham den første musikkundervisningen, men dette kan bare ha begrenset seg til et elementært grunnlag, for Johann Sebastian Bach var en svært etterspurt yrkesutøver helt inn i sine siste leveår. Det antas at den andre boken av farens Das Wohltemperierte Klavier ble skrevet og brukt som instruksjon for JC Bach. Komponisten Johann Elias Bach, som fra 1738 til 1743 var sekretær for fader Bach og bodde i husholdet hans, kan meget vel ha bidratt til opplæringen.

Fader Bach døde 28. juli 1750 uten å etterlate seg et skriftlig testamente, men hadde gitt JC Bach muntlig tilsagn om tre pedalklaver taksert til 50 taler hver. Under fordelingen av boet etter faren fikk han klaverene som lovet, tross prostester fra sine tre halvbrødre. I tillegg fikk han klær og 38 taler i kontanter. Samme år reiste den da 15 år gamle JC Bach til Berlin der halvbroren Carl Philipp Emanuel Bach var kammercembalist hos kong Fredrik II av Preussen. CPE lærte opp JC til å bli en dyktig pianist som endte opp med å holde flere vellykkede konserter i Berlin. Oppføringene ved Berlins kongelige opera, som den gang hadde sin glanstid under ledelse av hoffkapellmesteren Carl Heinrich Graun, gav ham sterke musikalske inntrykk.

Læreår i Italia: mellom kirke og opera[rediger | rediger kilde]

I 1754 reiste JC Bach til Italia og gikk i tjeneste hos grev Agostino Litta i Milano. Litta finansierte et studium i kontrapunkt hos padre Giovanni Battista Martini i Bologna. I tiden hos greven komponerte JC Bach instrumentalverker for grevens privatorkester, og framfor alt kirkemusikk. En messe, et Dies irae (begge rundt 1757/1758), et dobbeltkorig Magnificat (1758) og et Te Deum (1759) gjorde spesielt stor suksess.

I 1760 konverterte JC Bach til katolisismen, før han tiltrådte som organist i den romersk-katolske Milano domkirke,[5] Den øvrige Bach-familien var ikke begeistret for bruddet med familietradisjonene,[6] spesielt CPE Bach uttalte seg negativt.

JC Bachs inntreden i den katolske kirke medvirket trolig til at hans verker ble trykket i stort omfang, og blant annet fikk større utbredelse i Østerrike enn de øvrige i Bach-familien. Hans symfonier fylte i Østerrike den samme funksjon i liturgien som kirkesonaten vanligvis gjorde.[7]

Ved siden av arbeidet som kirkemusiker, knyttet JC Bach også kontakter med operascenen. Han skrev allerede i 1758 arien «Misero pargoletto» for kastratsangeren Filippo Elisi, som til publikums gjentatte da capo-ønsker sang den i operaen Demofoonte av Giovanni Battista Ferrandini. Under karnevalet i 1761 oppførte JC Bach sin første opera, Artaserse i Torinos Teatro Regio. Den må ha gjort lykke, for han fikk straks i oppdrag å skrive to nye operaer for Teatro San Carlo i Napoli: Catone in Utica (4. november 1761) og Alessandro nelle Indie (20. januar 1762).

Opp- og nedturer i London[rediger | rediger kilde]

Oppmerksomheten som ble disse verkene til del, førte til at ble JC Bach kjent også utenfor Italia. Den britiske dronningen Sophie Charlotte ble oppmerksom på ham og engasjerte ham som sin personlige musikklærer. I mai 1762 tok JC Bach avskjed hos Milano Domkapitel og reiste til London hvor han ankom sommeren samme år. Seks klaverkonserter op.1 (1763) var hans første publiserte verk i England. Den siste konsertens finalesats består av variasjoner over God save the King.

I London fortsatte JC Bach å skrive operaer, det ble 12 tilsammen. I 1763 oppførte han to nye operaer ved King's Theatre: Orione (19. februar) og Zanaida (7. mai). Etter at han måtte ta en pause på grunn av intriger ved teateret, slo hans neste opera Adriano in Siria feil under premieren 26. januar 1765. En to år lang operapause fulgte, men 24. februar 1767 opplevde han større suksess med Carattaco. I tillegg leverte JC Bach bidrag til opera-pastisjer, som var svært populære i London på den tiden. Til den britiske førsteoppføringen av Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice 7. april 1770, bidro Pietro Alessandro Guglielmi og J.C. Bach med en rekke arier. 22. mars 1770 oppførte han oratoriet Gioas Re di Giuda, men det fikk problemer med å hevde seg i konkurransen med Georg Friedrich Händel oratorier, som allerede nå hadde fått klassikerstatus i Storbritannia. Da JC Bach spilte en orgelkonsert i en pause, slik Händel hadde gjort på sin tid, ble han pepet ut av publikum. Ifølge en samtidig avisartikkel spilte han ikke orgel «slik det skulle gjøres».

Som konsertarrangør høstet JC Bach stor suksess. Sammen med komponisten og gambevirtuosen Karl Friedrich Abel, som han en tid delte bolig med, grunnla han «Bach-Abel Concerts». Det var de første abonnementskonsertene i London, og i 17 år blant de mest populære arrangementene i Londons selskapsliv. Den første konserten ble holdt 29. februar 1764, den siste 9. mai 1781. På programmet satte JC Bach og Abel sine nyeste symfonier og solokonserter, utdrag av operaer og til og med kirkelige korverk. JC Bach gjenopptok også pianistkarrieren som han startet opp i Berlin. 2. juni 1768 spilte han under en konsert av oboisten Johann Christian Fischer en «solo på pianoforte», og ble dermed den første som presenterte instrumentet for et britisk publikum.

Leopold Mozart og den åtte år gamle sønnen Wolfgang Amadeus oppholdt seg i London i 1764 og 1765. JC Bach og W.A. Mozart spilte sammen for første gang i april 1764, og Leopold Mozart anbefalte sin sønn å etterligne JC Bach tiltalende komposisjoner. Bekjentskapet fikk stor musikkhistorisk betydning ved at man kan påvise innflytelse fra JC Bach stil i W. A. Mozarts første Londonsymfonier; ja selv i Mozarts modne verk kan en finne spor av JC Bach påvirkning. JC Bach og Mozart traff hverandre igjen i Paris i 1778.[7]

Det største høydepunktet i JC Bachs karriere var en oppføring av operaen Temistocle ved hoffteateret i Mannheim 5. november 1772. Oppføringen kom i stand på invitasjon av kurfyrst Karl Theodor av Bayern. Etter at JC Bach vendte tilbake til London, giftet han seg sannsynligvis med den italienske operasangerinnen Cecilia Grassi, som hadde vært engasjert som primadonna i London siden 1766. En andre opera som han skrev for Mannheim, Lucio Silla (4. november 1774, etter en libretto som Mozart allerede hadde tonesatt for operaen i Milano), fikk ikke samme oppsiktsvekkende suksess som Temistocle, men med La clemenza di Scipione opplevde JC Bach 4. april 1778 i King's Theatre enda en dundrende suksess. Verket ble tatt opp igjen sesongen etter, og ble også oppført posthumt i 1805 – også da med stor suksess.

Siste år[rediger | rediger kilde]

I 1779 ble JC Bach invitert til å oppføre en ny opera ved Académie Royale de Musique i Paris, men oppføringen av Amadis des Gaules med en libretto av Philippe Quinault (tidligere tonesatt av Jean-Baptiste Lully) 14. desember 1779, falt gjennom, hovedsakelig på grunn av artillerioffiser Vismes' dårlige dramaturgi. I Paris traff JC Bach igjen W. A. Mozart, og ifølge Mozarts egne uttalelser i et brev til sin far 27. august 1779, hilste JC Bach ham som en god venn.

Etter dette begynte JC Bachs stjerne å synke. Det ble fortalt at en av hans tidligere elever, pianisten og komponisten Johann Samuel Schroeter, tok pianoelever, en viktig inntektskilde, fra ham. Inntektene fra Bach-Abel-konsertene var også begynt å svikte. På grunn av de finansielle problemene flyttet JC Bach til Paddington. I tillegg kom en raskt forverret helsetilstand som førte til at JC Bach satte opp sitt testamente 14. november 1781. Han døde 1. januar 1782 i Paddington og ble gravlagt 6. januar 1782 på St. Pancras Churchyard i grevskapet Middlesex. Dronningen betalte gravferdskostnadene og tildelte JC Bachs enke en livslang pensjon på 200 pund, samt 100 pund til hjemreisen til Italia.

Betydning[rediger | rediger kilde]

J.C. Bach er den eneste av Bach-sønnene det finnes bevarte operaer etter. I tillegg til en original oppfinnsomhet og de tekniske ferdighetene han ervervet seg hos padre Martini, viser JC Bachs kirkemusikk og spesielt de italienske operaene, trekk som er typiske for den neonapolitanske skolen. Temistocle, som han skrev for det kurfyrstelige hoffet i Mannheim, står med sin bruk av kor og selvstendige orkesterstykker nær operaene til Niccolò Jommelli og Tommaso Traetta. Ved slutten av siste akt leder flere påfølgende solo- og ensemblesatser via sømløse overganger til en gjennomkomponert aktfinale. Slike finaler var allerede vanlige praksis i den muntre opera buffa-formen, men i den alvorlige opera seria var de fremdeles en nyhet.

JC Bach overførte den sangbare italienske bel cantostilen til symfoniene og klaversonatene, og skapte dermed en egen, personlig farget stil. De svingende-elegante melodiene i symfoniene og sonatenes åpningsatser ble et varemerke for den galante stilen, også kalt «syngende allegro». JC Bachs symfonier består stort sett av tre satser: en hurtig sats i sonatehovedsatsform, en langsom sats som lyrisk hvilepunkt og en finale i en dansbar takt. Symfoni i g-moll op. 6 står i en særstilling, da det er hans eneste som går i moll. Den benytter seg av et Sturm und Drang-preget musikalsk språk – dvs. lidenskapelig begeistrede gester, skarpe og hyppig forekommende dynamiske kontraster – og regnes som en av komponistens mest personlige verk.

Kammermusikken preges også av JC Bachs lette og finslepne skrivemåte. De seks kvintettene op. 11 for fløyte, obo, fiolin, bratsj og cello er de mest kjente av hans kammermusikalske verker.

JC Bach var ingen dypsindig komponist, men tross den overflatiske elegansen er musikken hans følsom og oppfinnsom.

J. S. Bach og J. C. Bachs kontrasterende stiler[rediger | rediger kilde]

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

Faren døde da Johann Christian var knapt femten år, og det er kanskje en grunn til at det er vanskelig å finne likhetspunkter i musikken deres. Som kontrast kan nevnes at Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christians mye eldre halvbror, som var 36 år da fader Bach døde, anvendte enkelte av farens elementer i sine pianosonater, spesielt kontrapunkt.

JC Bachs melodiske stil skiller seg fra resten av familien. Han komponerte i den galante stilen, det vil si at han anvendte balanserte fraser med vekt på melodi og akkompagnement uten mye kontrapunktisk kompleksitet. Rokokkobevegelsens vektlegging av lettflytende melodier med periodiske fraser oppsto som en reaksjon på barokkmusikkens intrikate linjer og ble en forløper for wienerklassisismen, som kombinerte den galante estetikken med en fornyet interesse for kontrapunkt.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

To andre i familien Bach bar navnet Johann Christian, men ingen av dem var komponister.

Det fjerde bindet av Charles Burneys History of Music inneholder en full gjennomgang av J.C. Bachs karriere

Mozart satte J.C. Bachs musikk høyt og arrangerte tre av sonatene i Bachs op. 5 til Klaverkonsert K. 107.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 5084[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Musicalics, Musicalics composer ID 78738[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biographie, Deutsche. «Bach, Johann Christian - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 22. august 2021.  en post han ikke ville fått som lutheraner.
  6. ^ «Johann Christian Bach | German composer». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 22. august 2021. 
  7. ^ a b Forschungen, Institut für kunst-und musikhistorische (2002). «Bach, Familie Johann Christian:». ISBN 978-3-7001-3043-7 (tysk). Besøkt 22. august 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]