Johann Christian Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Christian Bach
Johann Christian Bach
Født 5. september 1735
Leipzig i Kurfyrstedømmet Sachsen
Død 1. januar 1782 (46 år)
London
Yrke Komponist
Også kjent som «Mailänder-Bach» (Milano), senere «Londoner-Bach»
Periode rokokko, klassisisme
Sjangre/
former
solokonsert, symfoni, kammermusikk
Instrument klaver

Johann Christian Bach (født 5. september 1735 i Leipzig; død 1. januar 1782 i London) var en tidligklassisistisk komponist av den tyske musikerfamilien Bach og den yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner.

Johann Christian Bach var bare knapt 15 år da faren døde, så han tilbrakte fire læreår i Berlin hos halvbroren Carl Philipp Emanuel Bach, senere var han en periode i Milano, før han slo seg ned i London for godt. Her hadde han lenge en sentral posisjon i byens musikkliv.

Johann Christian Bach fikk stor innflytelse på den unge Mozarts stil.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ungdom og første utdanning[rediger | rediger kilde]

Johann Christian Bach var den ellevte av de i alt tretten barna Johann Sebastian Bach fikk med sin andre ektefelle, Anna Magdalena Wilcke. Faren gav ham den første musikkundervisningen, men dette kan bare ha begrenset seg til et elementært grunnlag, for Johann Sebastian Bach var en svært etterspurt yrkesutøver helt inn i sine siste leveår. Det antas at den andre boken av Johann Sebastians Das Wohltemperierte Klavier ble skrevet og brukt som instruksjon for Johann Christian.

Faren døde 28. juli 1750 uten å etterlate seg et testamente. Under fordelingen av boet etter ham fikk den knapt 15 år gamle Johann Christian tre pedalklaver taksert til 50 taler hver, klær og 38 taler i kontanter. I 1750 reiste han til sin halvbror Carl Philipp Emanuel Bach som var kammercembalist hos kong Fredrik II av Preussen i Berlin. Carl Philipp Emanuel lærte opp broren til å bli en dyktig pianist, og Johann Christian holdt flere vellykkede konserter i Berlin. Oppføringene ved Berlins kongelige opera, som den gang hadde sin glanstid under ledelse av hoffkapellmesteren Carl Heinrich Graun, gav ham sterke musikalske inntrykk.

Læreår i Italia: mellom kirke og opera[rediger | rediger kilde]

I 1754 reiste Bach til Italia og gikk i tjeneste hos grev Agostino Litta i Milano. Litta finansierte et studium i kontrapunkt hos padre Giovanni Battista Martini i Bologna. Man har ikke funnet ut hvordan Litta og Bach kom i kontakt med hverandre, kanskje var hoffmusikere i Berlin formidlere. I tiden hos greven komponerte Bach instrumentalverker for grevens privatorkester, og framfor alt kirkemusikk. En messe, et Dies irae (begge rundt 1757/58), et dobbeltkorig Magnificat (1758) og et Te Deum (1759) gjorde spesielt stor suksess.

I 1760 konverterte Bach til katolisismen og ble deretter organist i Milano domkirke, en stilling han ikke ville fått som lutheraner. Carl Philipp Emanuel tok dette bruddet med familietradisjonen tungt, og skal senere ha ytret seg nedsettende om halvbroren.

Ved siden av arbeidet som kirkemusiker, knyttet J.C. Bach også kontakter med operascenen. Han skrev allerede i 1758 arien «Misero pargoletto» for kastratsangeren Filippo Elisi, som til publikums gjentatte da capo-ønsker sang den i operaen Demofoonte av Giovanni Battista Ferrandini. Under karnevalet i 1761 førte Bach opp sin første opera, Artaserse i Torinos Teatro Regio. Den må ha gjort lykke, for han fikk straks i oppdrag å skrive to nye operaer for Teatro San Carlo i Napoli: Catone in Utica (4. november 1761) og Alessandro nelle Indie (20. januar 1762).

Opp- og nedturer i London[rediger | rediger kilde]

Oppmerksomheten som ble disse verkene til del, førte til at ble Bach kjent også utenfor Italia. Den britiske dronningen Sophie Charlotte ble oppmerksom på ham og engasjerte ham som hennes personlige musikklærer. I mai 1762 tok Bach avskjed hos Milano Domkapitel og reiste til London hvor han ankom sommeren samme år. Seks klaverkonserter op.1 (1763) var hans første publiserte verk i England. Den siste konsertens finalesats består av variasjoner over God save the King.

I London fortsatte Bach å skrive operaer, det ble 12 tilsammen. I 1763 oppførte han to nye operaer ved King's Theatre: Orione (19. februar) og Zanaida (7. mai). Etter at han måtte ta en pause på grunn av intriger ved teateret, slo hans neste opera Adriano in Siria feil under premieren 26. januar 1765. En to år lang operapause fulgte, men 24. februar 1767 opplevde han større suksess med Carattaco. I tillegg leverte Bach bidrag til opera-pastisjer, som var svært populære i London på den tiden. Til den britiske førsteoppføringen av Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice 7. april 1770, bidro Pietro Alessandro Guglielmi og J.C. Bach med en rekke arier. 22. mars 1770 førte Bach opp oratoriet Gioas Re di Giuda, men det fikk problemer med å hevde seg i konkurransen med Händels oratorier, som allerede nå hadde fått klassikerstatus i Storbritannia. Da Bach spilte en orgelkonsert i en pause, slik Händel hadde gjort på sin tid, ble han pepet ut av publikum. Ifølge en samtidig avisartikkel spilte han ikke orgel «slik det skulle gjøres».

Som konsertarrangør høstet Bach stor suksess. Sammen med komponisten og gambevirtuosen Karl Friedrich Abel, som han en tid delte bolig med, grunnla han «Bach-Abel Concerts». Det var de første abonnementskonsertene i London, og i 17 år blant de mest populære arrangementene i Londons selskapsliv. Den første konserten gikk av stabelen 29. februar 1764, den siste 9. mai 1781. På programmet satte Bach og Abel sine nyeste symfonier og solokonserter, utdrag av operaer og til og med kirkelige korverk. Bach gjenopptok også pianistkarrieren som han startet opp i Berlin. 2. juni 1768 spilte han under en konsert av oboisten Johann Christian Fischer en «solo på pianoforte», og ble dermed den første som presenterte instrumentet for et britisk publikum.

Leopold Mozart og den åtte år gamle Wolfgang Amadeus oppholdt seg i London i 1764 og 1765. Bach og W.A. Mozart spilte sammen for første gang i april 1764, og Leopold Mozart anbefalte sin sønn å etterligne Bachs tiltalende komposisjoner. Bekjentskapet fikk stor musikkhistorisk betydning ved at man kan påvise innflytelse fra Bachs stil i W. A. Mozarts første Londonsymfonier; ja selv i Mozarts modne verk kan man finne spor av Bachs påvirkning.

Det største høydepunktet i Bachs karriere var en oppføring av operaen Temistocle ved hoffteateret i Mannheim 5. november 1772, som kom i stand på invitasjon av kurfyrst Karl Theodor av Bayern. Etter at Bach vendte tilbake til London, giftet han seg sannsynligvis med den italienske operasangerinnen Cecilia Grassi, som hadde vært engasjert som primadonna i London siden 1766. En andre opera som han skrev for Mannheim, Lucio Silla (4. november 1774, etter en libretto som Mozart allerede hadde tonesatt for operaen i Milano), fikk ikke samme oppsiktsvekkende suksess som Temistocle, men med La clemenza di Scipione opplevde Bach 4. april 1778 i King's Theatre enda en dundrende suksess. Verket ble tatt opp igjen sesongen etter, og ble også oppført posthumt i 1805 – også da med stor suksess.

Siste år[rediger | rediger kilde]

I 1779 ble Bach invitert til å oppføre en ny opera ved Académie Royale de Musique i Paris, men oppføringen av Amadis des Gaules med en libretto av Philippe Quinault (tidligere tonesatt av Jean-Baptiste Lully) 14. desember 1779, falt gjennom, hovedsakelig på grunn av artillerioffiser Vismes' dårlige dramaturgi. I Paris traff Bach igjen Wolfgang Amadeus Mozart, og i følge Mozarts egne uttalelser i et brev til sin far 27. august 1779, hilste Bach ham som en god venn.

Etter dette begynte Bachs stjerne å synke. Det ble fortalt at en av hans tidligere elever, pianisten og komponisten Johann Samuel Schroeter, tok pianoelever, en viktig inntektskilde, fra ham. Inntektene fra Bach-Abel-konsertene var også begynt å svikte. På grunn av de finansielle problemene flyttet Bach til Paddington. I tillegg kom en raskt forverret helsetilstand som førte til at Bach satte opp sitt testamente 14. november 1781. Han døde 1. januar 1782 i Paddington og ble gravlagt 6. januar 1782 på St. Pancras Churchyard i grevskapet Middlesex. Dronningen betalte gravferdskostnadene og tildelte Bachs enke en livslang pensjon på 200 pund, samt 100 pund til hjemreisen til Italia.

Betydning[rediger | rediger kilde]

J.C. Bach er den eneste av Bach-sønnene det finnes bevarte operaer etter. I tillegg til en original oppfinnsomhet og de tekniske ferdighetene han ervervet seg hos padre Martini, viser Bachs kirkemusikk og spesielt de italienske operaene, trekk som er typiske for den neonapolitanske skolen. Temistocle, som han skrev for det kurfyrstelige hoffet i Mannheim, står med sin bruk av kor og selvstendige orkesterstykker, nær operaene til Niccolò Jommelli og Tommaso Traetta. Ved slutten av siste akt leder flere påfølgende solo- og ensemblesatser via sømløse overganger til en gjennomkomponert aktfinale. Slike finaler var allerede vanlige praksis i den muntre opera buffa-formen; i den alvorlige opera seria var de fremdeles en nyhet.

Bach overførte den sangbare italienske bel cantostilen til symfoniene og klaversonatene, og skapte dermed en egen, personlig farget stil. De svingende-elegante melodiene i symfoniene og sonatenes åpningsatser ble et varemerke for den galante stilen, også kalt «syngende allegro». Bachs symfonier består stort sett av tre satser: en hurtig sats i sonatehovedsatsform, en langsom sats som lyrisk hvilepunkt og en finale i en dansbar takt. Symfoni i g-moll op. 6 står i en særstilling, da det er hans eneste som går i moll. Den benytter seg av et Sturm und Drang-preget musikalsk språk – dvs. lidenskapelig begeistrede gester, skarpe og hyppig forekommende dynamiske kontraster – og regnes som en av komponistens mest personlige verk; til vanlig var han mest opptatt av en viss overflatisk eleganse.

Bachs kammermusikk preges også av hans lette og finslepne skrivemåte; de seks kvintettene op. 11 for fløyte, obo, fiolin, bratsj og cello er de mest kjente av hans kammermusikalske verker.

J. S. Bach og J. C. Bachs kontrasterende stiler[rediger | rediger kilde]

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

Faren døde da Johann Christian var knapt femten år, og det er kanskje en grunn til at det er vanskelig å finne likhetspunkter i musikken deres. Som kontrast kan nevnes at Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christian's mye eldre halvbror, som var 36 år da J.S. Bach døde, anvendte enkelte av farens elementer i sine pianosonater, spesielt kontrapunkt.

Johann Christians melodiske stil skiller seg fra resten av familien. Han komponerte i den galante stilen, det vil si at han anvendte balanserte fraser med vekt på melodi og akkompagnement uten mye kontrapunktisk kompleksitet. Rokokkobevegelsens vektlegging av lettflytende melodier med periodiske fraser oppsto som en reaksjon på barokkmusikkens intrikate linjer og ble en forløper for wienerklassisismen, som kombinerte den galante estetikken med en fornyet interesse for kontrapunkt.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

To andre i familien Bach bar navnet Johann Christian, men ingen av dem var komponister.

Det fjerde bindet av Charles Burneys History of Music inneholder en full gjennomgang av J.C. Bachs karriere

Mozart satte J.C. Bachs musikk høyt og arrangerte tre sonater fra Bachs op. 5 til pianokonserter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heinz Gärtner: Johann Christian Bach. München: Nymphenburger Verlagshandlung 1989. Engelsk oversettelse Portland OR 1994. ISBN 0-931340-79-9
  • Heinrich Peter Schökel: Johann Christian Bach und die Instrumentalmusik seiner Zeit. Wolfenbüttel 1926
  • Fritz Tutenberg: Die Sinfonik Johann Christian Bachs. Wolfenbüttel 1928
  • Ernest Warburton: A Study of Johann Christian Bach's Operas. Avhandling Oxford 1969
  • Carl Ferdinand Pohl: Bach, Johann Christian. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 747–749.
  • Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Christian». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, s. 483.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]