Mannheimerskolen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En Mannheimer Rakete skytes opp i begynnelsen av 4. sats av Mozarts Symfoni nr. 40

Mannheimerskolen (også mannheimskolen; fra tysk Mannheimer Schule eller Mannheimer Vorklassik) var en musikerkrets av overveiende bøhmisk herkomst som blomstret i perioden 1743 til 1778. Deretter ble musikkmiljøet i Wien dominerende.[1]

Betegnelsen mannheimerskolen brukes også om den epokegjørende orkesterteknikken som disse musikerne utviklet i hofforkesteret til kurfyrst Karl Theodor av Bayern i Mannheim.

Som grunnlegger regnes Johann Stamitz.

Historikk og betydning[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med dreide det seg framfor alt om en fiolin- og orkesterskole, deretter ble det i stigende grad en komposisjonsskole.

Musikerne i mannheimerskolen gjorde mye av pionerarbeidet i overgangen fra barokkmusikk til wienerklassisismen og den senere romantikken. De vendte ryggen både til generalbass-tradisjonen, som fram til da hadde dominert den europeisk orkestersatsen og til den senbarokke patos, og utviklet en ny, elegant stil med en harmonikk som fulgte melodiforløpet.

På grunn av mannheimerskolen og det internasjonalt anerkjente kurfyrstelige hoffkapellet, valgte Wolfgang Amadeus Mozart å oppholde seg en måneds tid i Mannheim.[2]

Framstående representanter[rediger | rediger kilde]

Johann Stamitz

Ved siden av Johann Stamitz (1717–1757) var følgende komponister aktive: Franz Xaver Richter (1709–1789), Christian Cannabich (1731–1798), Karl Joseph Toeschi (1731–1788). Dessuten Ignaz Holzbauer (1711–1783), Anton Filtz (1733–1760), Georg Joseph Vogler (1749–1814), Peter von Winter (1754–1825) og sønnen til J Stamitz, Carl Stamitz (1745–1801). De førstnevnte videreutviklet sonatesatsen fram til den fikk sin klassiske form som deretter dannet grunnlaget for symfonien. Stamitz kalte sine symfonier «sonater for orkester» siden oppbygningen er lik for begge formene.

Stilistiske kjennetegn ved tidligklassisistisk musikk[rediger | rediger kilde]

Med en orkesterbesetning bestående av solistiske blåsere (fra 1758 med klarinetter) og fra 1760-årene uten cembalo, skapte musikerne i Mannheim det såkalte klassiske symfoniorkesterets moderne orkesterklang. Dette klangidealet lå til grunn for Haydn, Mozart, Beethoven og andre komponisters symfonier helt inn på 1800-tallet. Spillekulturen og -displinen til orkestermusikerne i Mannheim ble et forbilde og dannet skole. Et eksempel er den enhetlige buestrøkteknikken som den myndige orkesterlederen Christian Cannabich fikk gjennom.

Hugo Riemann ga navn til ulike musikalske figurer som orkesteret brukte i rikt monn, selv om disse musikalske virkemidlene ikke ble funnet opp av mannheimerne, eksempelvis Mannheimer Rakete, crescendo, Mannheimer Seufzer og Mannheimer Walze.

Under gjensidig påvirkning med wienerskolen ble sonatesatsformen i tiltakende grad utvidet med et sidetema, og gjennomføringen ble gjenstand for mer oppmerksomhet. Med ytterligere stilistiske kjennetegn, som også Bachsønnene til en viss grad tok i bruk, fikk tidligklassisismen i Europa en tilnærmet enhetlig linje fram til ca 1760:

  • Empfindsam («ekspressiv» eller «følsom») stil og den galante musikkens letthet
  • Homofon sats i stedet for den barokke polyfonien
  • En overliggende melodistemme bærer uttrykket alene; melodiutformingen er bundet til treklangen
  • Mer kontrasterende iverksetting av musikalske ideer og temaer, som nå fikk en hovedsakelig symmetrisk utforming.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]