Vor Frelsers kirke (København)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 55°40′22,5″N 12°35′38,5″Ø

Vor Frelsers kirke (København)
Vor Frelsers kirke (København)
Sted Amager, København
Byggeår 168296 Spiret: 174952
Viet til Vår Frelser
Kirkegård Nei
Arkitektur
Periode Sen-barokk
Arkitekt Lambert van Haven og Laurids de Thurah (spir)
Materiale Murstein
Tårn Tårn med spir
Kirkerommet
Prekestol Sannsynligvis utført av C.F. Harsdorff og Johannes Wiedewelt. Satt opp i 1773.
Døpefont Fra ca.1700 utført i marmor
Alter Altertavle av Nicodemus Tessin fra ca.1732
Wikimedia Commons Vor Frelsers kirke (København) på Commons
Sørsiden av kirken.
Thurahs spiralspir som ble bygget på i årene 1749–1752.

Vor Frelsers kirke er en kirke i nederlandsk barokk som ligger i Sankt Annæ Gade 29 på Christianshavn i København. Kirken er kjent for sitt spiralspir og den inneholder også en imponerende, utskåret orgelfasade fra 1698 og Nicodemus Tessins mesterstykke altertavlen.

Vor Frelsers kirke har en lang historie bak seg før dagens byggverk ble oppført og kirkens utseende slik den fremstår i dag ble oppført etter tegninger av Lambert van Haven og regnes for hans hovedverk. Femti år etter fikk den sitt særpregede spir etter tegninger av Laurids de Thurah.

Kirken ligger med symmetriakseen orientert fra sørvest – tårnet – mot nordøst – alteret – men for enkelhets skyld benevnes denne aksen som vest-øst i denne artikkelen. Tårninngangen kalles derfor vestportalen, selv om det ikke stemmer helt overens med kompasset.

Da Christian IV rundt 1617 bestemte seg for å anlegge Christianshavn, var den tenkt som en selvstendig kjøpstadAmager. Den skulle derfor ha både en kirke og et rådhus. Rådhuset ble aldri bygget, men kirken var med allerede på Johan Semps første utkast til en byplan for området i september 1617. Her var kirken plassert tett ved det sentrale torget, men allerede desember samme år ble planen endret og kirken flyttet til en posisjon vest for den nåværende kirkens. Rundt 1620 ble det lagt et fundament på dette stedet, men det skjedde ikke noe mer.

Det tredje forsøket kom i 1639 i form av en midlertidig kirke som ble reist like sør for den nåværende. Idéen var å oppføre en bygning som kunne benyttes som kirke inntil den planlagte var ferdig og siden kunne fungere som skole, preste-og kapellanbolig. For at det ikke skulle ofres for mye på bygget, ga kongen Niels Trolle beskjed om å finne brukbart inventar i lageret på slottet. Trolle var blitt ansatt som byggmester.

Byggingen startet med oppfylling av den lave, sumpete grunnen. Det ble lagt et fundament i 2 stens tykkelse, men murene var bare en og en halv stens tykke, så dermed ble det murt fem støttepilarer på hver langside. Bygningen var 60 alen lang, men bare 13 alen bred (cirka 37,5 x 8 m). Langmurene var 9 alen høye (ca. 5,5 m) og gavlene 14 alen (ca. 8,7 m). Murerarbeidet gikk raskt og det var avsluttet innen utgangen av 1639. Murene var åpenbart for tunge, for allerede i begynnelsen av 1640 begynte de å gi etter slik at man måtte mure ekstra støttepilarer på innsiden.

Det var to rekker med vinduer rundt på bygningen, av hensyn til pulpiturene. I tømrerkontrakten nevnes et tårn, som antakelig var en takrytter. Det nevnes også et «skur» foran inngangen, altså et våpenhus. Det var plassert ved nordsiden, tett på vestgavlen. Innvendig var det ét stort rom med bjelkeloft og mursteinsbelagt gulv. Et korgitter skilte koret fra skipet og i skipet var det pulpiturer, antakelig på alle tre sider.

Kirken ble innviet i mai 1640 selv om det åpenbart manglet mye arbeid. Først i oktober 1641 var det synsforretning over tømrerarbeidet. Hastverket med å få bygningen oppført hadde sine følger. Da man endelig kunne flytte inn i den nåværende kirken i 1696, var den midlertidige så forfallen, at man ikke kunne bruke den til de formål som man opprinnelig hadde planlagt. Den ble brukt som billedhuggerverksted i noen år, inntil den i 1708 ble solgt til nedrivning. I 1709 ble fundamentet også revet og dermed var sporene av Christianhavns første kirke slettet.

Den midlertidige kirkens utgifter til inventar ble også holdt på det jevne. Alteret besto av eikeplanker på et murt fundament. Altertavlen og prekestolen ble kjøpt fra Sankt Petri kirke i København. Christian IV skjenket altersølvet, og messehagler ble overført fra Slotskirkens beholdning. Døpefonten beskrives som et lite åttekantet furubord. Kirkens orgel ble levert av Johan Lorentz og omtales kun som et positiv, noe som antakelig innebærer et instrument med bare et manual og ingen pedal.

Det meste av inventaret er siden forsvunnet, men ikke alt. Blant annet et sett alterstaker fra 1670, et nattverdssett, et maleri og klokkene som ble overført til den nye kirken. Prekestolen og et sett alterstaker fra 1640 ble overtatt av Kærby Kirke, og Abel Cathrines Stiftelse overtok noe av altersølvet, som senere er gått videre til pleiehjemmet Gammel Kloster og Københavns Bymuseum.

Neste plan for den prosjekterte kirken ble klar først i 1668. Nå var det Frederik III som sto bak og planen brøt med forgjengerne ved å plassere kirken ved Strømmen (det nåværende Havneløbet) rett ved den første Knippelsbroen. Det ble kjørt mengdevis av stein til den nye plassen, men mer skjedde ikke. I 1672 fikk Christian V området avgrenset med en kampesteinsmur og bygningens grunnplan avmerket med fundamentstein, men så gikk arbeidet i stå igjen og til sist ble prosjektet gitt opp til fordel for Lambert van Havens plan.

Lambert van Havens kirke[rediger | rediger kilde]

Femte forslag til en kirke på Christianshavn kom fra Lambert van Haven og var det største og flotteste av dem alle – i virkeligheten alt for stort til den lille nye byen. Akkurat når forslaget ble fremlagt vites ikke, men regnskapene starter i 1681, da de forberedende arbeidene var godt i gang. Man valgte en tomt til bygningen, like vest for den midlertidige kirken, som denne hadde brukt som begravelsesplass.

Byggeprosessen[rediger | rediger kilde]

Det første året eller mer gikk med til å forberede den lavtliggende, sumpaktige grunnen til å kunne bli byggeplass. Det ble kjørt jord til, det ble lagt dreneringsgrøfter og man hentet fundamentsteinene fra de tidligere forsøkene på å få bygget en kirke. I denne perioden var det ikke mye å gjøre på byggeplassen for arkitekten og det daglige arbeidet ble ledet av presidenten for Københavns magistrat Peder Hansen Resen. Resen fant en mann med sans for det praktiske, Johannes Christensen Meller og satte han til å organisere byggeprosessen, fra 1682 med tittelen kirkeverge. Meller skulle senere stige i gradene og ende opp med selv å bekle posten som byens president. Meller har etterlatt seg et stort antall regnskapsbøker fra byggeperioden. De er ført med en usedvanlig detaljert nøyaktighet og setter en i stand til å følge hvordan byggeperioden skred frem. Hva regnskapene imidlertid ikke avslører er hvorfor arbeidet tok så lang tid som det gjorde.

Grunnplan.

1681 gikk med på å fylle jord på tomten og fra vår og sommer 1682 meddeles det bare at grunnen dreneres. Først utpå høsten ble bygningens plassering utpekt og det ble slått påler ned der den skulle stå. Det ble gravd fundamentsgrøfter og den 19. oktober kunne Christian V legge ned grunnsteinen til kirken. Det ble i den anledning slått en medalje, hvor man kan se kirken med det spiret i barokk som det var meningen at den skulle ha. Samme dag godkjente kongen offisielt van Havens tegninger til kirken.

Etter vinterpausen gikk murerarbeidet i gang våren 1683, i første omgang med grunnvollen. Av murermestrenes utregning kan man slutte seg til at ved utgangen av 1684 må murene ha vært ca. 3 alen høye. Arbeidet fortsatte gjennom 1685 og 1686 og ved arbeidets start i 1687 var man 15 alen opp på de murene som skulle ende opp med å være 30 alen høye (circa 19 meter). I mars 1687 skrev kongen til magistraten at han gjerne så kirken under tak samme år eller neste. Tar man i betraktning det trege byggetempoet må det sies å ha vært et optimistisk ønske og kongen måtte da også vente 5 år på at det kom tak på bygningen.

1687 var også året da Nicodemus Tessin besøkte byggeplassen. Man vet at Tessin var kritisk overfor van Haven, men man vet ikke i detalj hva kritikken gikk ut på. Antakelig syntes Tessin, som hadde studert i Roma, at van Havens nederlandsk-inspirerte barokkstil var gammeldags, sammenlignet med den romerske, som han kjente fra sine reiser. Det er ting som tyder på at van Haven tok noe av kritikken til etterretning. Det er ujevnheter i murverket, noe som indikerer at det opprinnelig har vært planen å lage hvelvingene i sideskipene lavere enn i midtskipet og at dette underveis ble endret til samme høyde. Tessins synspunkter syntes å ha gjort inntrykk på kongen, da det var han og ikke van Haven, som senere ble bedt om å tegne altertavlen.

I løpet av 1687 og 1688 ble murene ferdige og deretter var det mest de tre steinhuggerene som figurerer i regnskapene. De laget baser og kapitéler til pilarene og gikk derpå i gang med hovedgesimsen. Arbeidet tok sin tid og først i 1690 avregnes det for det siste arbeidet, utført i mai måned. Samtidig murtes de fire store pilarene inne i kirken. De var av tegl nederst, da denne delen skulle kles med panel og øverst av sandsteinsblokker rundt en teglkjerne. I 1691 var man åpenbart blitt usikker på underlagets stabilitet, for her berettes det om at det ble gravd dype graver rundt pilarene og at gravene ble fylt med kampestein. Ved utgangen av 1691 var muringen av buene mellom pilarene og veggene startet.

Fra våren til høsten 1692 ble takets tømmerkonstruksjon av pommersk furu reist. Murerne gikk i gang med å mure tårnet og steinhugggerne leverte sandsteinsdetaljene til dette. Det følgende år murtes de mindre hvelvene i kirkerommet, mens de store måtte vente, da murerne først skulle dekke taket med glasert nederlandsk taksten. Noe av taket ble dekket med kobber, som man kan se på bildet. Ved utgangen av 1693 var kirken endelig under tak, nå hadde også tårnet fått et spir, selv om den lille teglbekledde, pyramideformede hetten ikke minnet mye om van Havens planlagte store barokkspir.

I 1694 ble hvelvingene murt ferdig og steinhuggeren Christian Nerger kunne begynne på stukkaturen. Andre steinhuggere arbeidet i denne perioden på vestportalen under tårnet, som ble bygget opp i november. Maleren Hans Jørgen Drost, som malte og forgylte portalen, dekorerte også de 25 taklukene på kirkens tak med bilder av apostlene, patriarkene, evangelistene og de fire store profetene. Bildene er dessverre forlengst gått tapt. Under muringen av veggene hadde man satt inn vinduenes jernrammer, men ikke tatt høyde for hvor mye murverket ville tåle. Trykket ble så stort på rammene at jernrammene sprakk. En smed fikk midt i 1694 som oppgave å ta alle vindusrammene ut og rette dem ut igjen.

Det var mest innredningen av kirkerommet det ble arbeidet på i 1695. Det ble satt opp stukkatur (en blanding av gips, marmorstøv og kalk), det ble malt, lagt gulvfliser og kirkebenkene ble satt opp. I starten av 1696 var man travel med å få de siste detaljer på plass, slik at kirken endelig kunne innvies den 19. april, med kongelig deltakelse og en stor seremoni, 14 år etter at man begynte å klargjøre tomten.

Laurids de Thurahs spir[rediger | rediger kilde]

Selv om kirken nå var offisielt navngitt og ble tatt i bruk, så var den ikke ferdig. De sentrale inventardelene, som alter og prekestol, var av klart midlertidig karakter og fremfor alt manglet det et skikkelig spir på tårnet. I 1732 fikk kirken et alter, som kunne sammenlignes med bygningen; så storslått var det (se nedenfor), men i starten av 1740-årene, hvor Thurah i sine arkitekturbøker betegnet kirken som den prektigste i København, manglet den stadig prekestol og spir.

I 1744 skrev Københavns magistrat, via Kancelliet, til Christian VI og foreslo diplomatisk, at kongen burde fullføre sin forfaders prosjekt, ved å bygge van Havens spir. Det ble imidlertid ikke iverksatt noe, for kongen døde i 1746. Magistraten forsøkte igjen i 1747, og den nye kongen, Frederik V, skjenket 5 000 riksdaler til oppføringen av spiret og man skulle bruke den tidligere godkjente modellen som nå ble oppbevart i Rådstuen.

Spiralspiret[rediger | rediger kilde]

«Frelsermannen».

På dette tidspunktet ble Thurah involvert i prosjektet. Han uttalte seg positivt om van Havens prosjekterte spir, men det er ingen tvil om at han egentlig ikke hadde lyst til bygge 50 år gammel arkitektur. Det gikk i hvertfall ikke lenge før han påsto at kongen heller ville ha noe mer moderne og foreslo sitt eget prosjekt, som kongen straks godkjente. Magistraten var ikke glad for denne endringen, da prisen på det nye prosjektet ble anslått til å komme på 25 857 riksdaler mot 15 500 riksdaler for det gamle, og han reelt sett ikke hadde annet enn de overnevnte 5 000 riksdaler til rådighet. Man fornemmer også på ordvalget i hans klagebrev til Kancelliet, at han ikke brydde seg nevneverdig om Thurahs nymotens idéer.

Thurah var inspirert av Borrominis lanterne på Sant'Ivo alla Sapienza[1] og hans første prosjekt var for en lavere spiral, utført i bremersandstein, som gikk opp fra en åttekantet vektergang. På grunn av vekten av spiret ville han kutte ut den øverste etasjen på van Havens tårn. Før bygningsarbeidet kom i gang, endret han imidlertid dette til en mye lettere kobberkledd tømmerkonstruksjon, slik at det ikke var nødvendig å fjerne noe av tårnet og samtidig mulig å lage spiralen enda høyere.

Det nye prosjektet ble stadfestet av kongen i februar 1749. Det omfattet et åttekantet stokkverk oppå van Havens tårn, toppet med en vektergang, hvor spiraltrappen starter fra. Trappen løper fire omganger og toppes av en balustradefot, «vasen», som bærer globusen, hvor kristusfiguren, «Mannen», står. Byggingen startet i mars 1749 og bortsett fra noen mindre detaljer ble spiret utformet etter planen.

På de fire hjørnene rundt det åttekantede stokkverket ble det plassert statuer av de fire evangelistene, utført av J. F. Hännel. «Mannen» på toppen ble utført av kobbersmeden Jacob Høvinghof og er blitt betegnet som det styggeste stykke skulptur i København, men det skyldes at den med vilje er utformet med overdrevne proporsjoner, ettersom den er er beregnet på at man bare skal se den på stor avstand.

Reisingen av tømmerkonstruksjonen gikk fort og den 26. april 1750 kunne «Mannen» og kulen settes på plass på toppen. Arbeidet med kobberbekledningen og byggingen av trappen varte til slutten av 1752 og først den 28. august kunne kongen besiktige det ferdige resultatet. 3. september ble det avholdt en takkegudstjeneste i kirken.

Norddøren.

Det verserer en seiglivet myte som forteller at da spiret sto ferdig, gikk det opp for arkitekten at spiralen gikk feil vei rundt. Han skulle da ha begått selvmord ved å kaste seg ut fra toppen av spiraltrappen. Åpenbart skulle enten Frederik V eller arkitekten selv ha ønsket at trappen snodde motsatte vei. Ettersom det er et historisk faktum at Thurah døde av sykdom syv år etter ferdigstillelsen av spiret, skulle selvmordsdelen av myten være tilbakevist, men var det noe galt med spiralen? Hvis kongen hadde tenkt seg den i motsatt retning, så ville nok det ha kommet frem allerede ved godkjennelsen av tegningene. Det ville også ha vært en dårlig arkitekt som først oppdager hvordan hans verk ser ut når det er ferdigbygget. Dessuten dreier spiralen samme vei som på Sant'Ivo-lanternen, som Thurah selv nevner som sin inspirasjonskilde. Det er heller ikke noe som tyder på at hverken kongen eller Thurah var annet enn tilfreds med byens nye kjennemerke.

Kirkens historie etter 1752[rediger | rediger kilde]

Med ferdigstillelsen av spiret hadde Vor Frelsers Kirkes eksteriør fått sin endelige form, som det ikke er endret vesentlig ved siden. Det er utført reparasjoner og vedlikehold opp gjennom århundrene, men ingen grunnleggende endringer. Den største forskjell i kirkens ytre i dag i forhold til det opprinnelige, er at sandsteinsdetaljene og vestportalen var forgylt og marmorert. Denne utsmykkingen ble vedlikeholdt opp gjennom 1700-tallet, men siden har fasaden fått lov å stå med sitt naturlige utseende.

Da Tessins alter ble bygget opp i 1720-årene (se nedenfor), ble de to sidevinduene i korets østgavl murt igjen, etter Tessins ønske, for at altertavlen ikke skulle stå i motlys, men belyses harmonisk fra vinduene i korets sider. Midtvinduet i østgavlen, som opprinnelig var rundbuet, som de øvrige vinduene, er på et senere tidspunkt − kanskje 1890 − blitt endret til et mindre sirkulært vindu.

Opprinnelig var det planlagt at nord- og sørdøren også skulle ha sandsteinsportaler, akkurat som vestdøren, men det ble det aldri noe av. Sørdøren er blitt skiftet ut på 1700-tallet, mens norddøren skal forestille å være den originale. En dør i korets sørside ble gjenmurt i 1747 (antakelig). Alle innganger var forsynt med vindfang frem til 1780-årene. Tårninngangens vindfang har sannsynligvis vært innvendig, men på de andre inngangene var det utvendige 'skur' av tre med kobberinndekking.

I 1744 ble det foretatt en istandsetting av mur- og tømmerverk, men man kjenner ikke til detaljene. Ettersom Diderik Gercken var involvert, har den sikkert også omfattet sandsteinsarbeider. I 1772 ble det foretatt en hovedreparasjon, men igjen er det ikke overlevert noen detaljer. I 1791-93 ble det foretatt reparasjoner av taket.

Statsbyggmester Peder Malling ledet en hovedreparasjon i 1813-15 av tårn, kirke og gjerde, «hvortil den høiligen trængte», som det står på minnetavlen som fremdeles henger i kirken. Fra 1850 og fremover ble det reparert på sandsteinsgesimsen og fra 1863-68 foresto N.S. Nebelong reparasjonsarbeider på de øverste delene av muren og de nederste delene av taket. Ved denne anledningen ble det også bygget et likkapell på østsiden av tomten. I 1890 ble spiret reparert. Deler av tømmeret ble skiftet ut og det meste av kobberbekledningen ble fornyet og forgyllingene frisket opp. Sandsteinsfigurene ved spirets fot ble nyhugget av Hans Christian Petersen.

Hovedinngangen

I begynnelsen av 1900-tallet ble det foretatt reparasjoner på kransgesimsen, et arbeid som først ble meldt ferdig i 1913. I 1933 ble Nebelongs likkapell fjernet igjen. I 1944 ble trappene i vestportalen fornyet. I 1949 konstaterte man at murene i prinsippet var i ferd med å falle fra hverandre. De kraftige jernankrene som var murt inn over vinduene, rustet og rusten spaltet murverket. Reparasjonsarbeidet varte frem til 1955-56 og man sikret ved denne anledningen også hvelvingssystemet med en armert betongkonstruksjon, anbragt på loftet over hvelvingene. Kirken ble gjenåpnet 15. mars 1957.

I 1991 ville man reparere vektergangen under spiret, men da man undersøkte tingenes tilstand, viste det seg nødvendig med en gjennomgripende renovering av hele spiret. Kobberplatene var i ferd med å blåse av, og det var gått råte i treverket, så spiret nærmest var livsfarlig å gå opp i. Store deler av treverket ble skiftet ut, kobberbekledningen fornyet og de forgylte delene nyforgylt, inklusive globen og «Mannen» på toppen. Wohlert Arkitekter sto for arbeidet, som ble 10 ganger dyrere enn først antatt. Spiret ble åpnet igjen for offentligheten i mars 1996, men de siste arbeidene var først ferdige på slutten av 1997.

I september 2006 ble kirken stengt for en større renovering. Den sumpaktige byggegrunnen hadde alltid gitt problemer og nå var det igjen nødvendig å rette opp gulvet. Vinduene vil også bli ettersett og forsynt med forsatsruter. Man benyttet samtidig anledningen til å etterse inventardelene, hvitte vegger og hvelvinger samt å modernisere bygningens tekniske fasiliteter.

Kirkebygningen[rediger | rediger kilde]

Vor Frelsers Kirke fremstår i dag i den form som den fikk i 1752 ved ferdigstillelsen av spiret, når man ser bort fra staffering og forgylling av sandsteinsdetaljene, som man sluttet å vedlikeholde rundt begynnelsen av 1800-tallet. Bygningens grunnform er det greske kors, dvs. fire like lange korsarmer, men i innhakkene mellom korsarmene er det kvadratiske utbygninger. Den vestre korsarm er litt lenger enn de øvrige for å få plass til tårnet, og ved den østre gavlen er det et lavere tilbygg til sakristiet, noe som gjør at kirkens øst-vest-akse er noe lenger enn nord-sør-aksen, hhv. 57 m og 48 m.

Murene hviler på en høy sokkel av tilformede granittblokker. Murverket er av blanding av rød og gul teglstein, men ikke systematiske striper, som på Christian IVs bygninger. Fasaden er oppdelt med pilastre i palladiansk stor orden, dvs. i hele bygningens høyde fra sokkel til kransgesims. Pilastrene er i toscansk orden med basis og kapitél i sandstein. Den høye kransgesimsen er også i sandstein, men med den glatte frisen i tegl. Den går rundt hele kirken og er krummet rundt pilastrene. Mellom pilastrene sitter høye rundbuede vinduer av klart glass med jernsprossser, innsatt direkte i murverket uten sandsteinsinnfatninger.

Kirken har innganger i gavlene på korsarmene, unntatt østgavlen, hvor sakristiet er bygget til. Sakristiet har sin egen dør i sørsiden. Av de tre øvrige inngangene er det primært den vestlige, under tårnet, som benyttes. Det er også den eneste, som er blitt utsmykket med en sandsteinsportal. Inngangene er hevet fire trinn over gatenivå. På hver side av tårnet er det en port i gatenivå, som gir adgang til de to gravkryptene som ligger der. Den nordre har et utvendig kobbertekket «skur», som er malt mørkegrønt («portgrønt») akkurat som alle dørene.

Taket på korsdelen av kirkebygningen er fullvalmet og kledd med sortglassert tegl. Det er 25 små loftsluker, fordelt på to nivåer, som alle er dekket inn med kobber. Utbygningene mellom korsarmene er kobbertekket.

Det firkantede tårnet hever seg tre stokkverk over den vestlige korsarmen. Stokkverkene avgrenses av sandsteinsgesimser, som blir større med høyden. Det er rundbuede åpninger på de frie sidene i hvert stokkverk, med sandsteinssprosser og rødmalte luker. Øverste stokkverk er utsmykket med flate pilastre i samme stil som bygningen og under øverste gesims henger midt på hver side en forgylt, gjennembrutt urskive. Viserne er forbundet til et urverk i tårnet.

På toppen at tårnet står spiret, som er en kobberbekledd tømmerkonstruksjon. Nederst et åttekantet stokkverk med rundbuede åpninger og runde vinduer med forgylte karmer. Vinduene er flankert av pilastre med forgylte kapitéler i komposittstil. Rundt om stokkverket, på tårnets frie hjørner, står fire evangelistfigurer, som med sine sorte overflater forsvinner litt blant alle de forgylte detaljene.

Åttekanten toppes av en vektergang med forgylt rekkverk. Fra vektergangen utgår den berømte spiraltrappen, som med 150 trinn snor seg, med stadig mindre radius, fire ganger rundt spiret, og ender ved «vasen», som bærer globen der frelsermannen står med sin fane. Veggen langs trappen er utsmykket med flatbuede nisjer med forgylte karmer. Etter fornyelsen av kobberet i 1990-årene fremstår spiret i en avdempet brun farge, men med årene vil den velkjente irrgrønne fargen komme tilbake.

Interiør[rediger | rediger kilde]

Kirkerommet[rediger | rediger kilde]

Interiør

Kirkerommet opptar størstedelen av bygningen. Bare sakristiet og den ytterste delen av vestarmen er skilt fra. På grunn av utbyggingene mellom korsarmene dannes det et stort kvadratisk midtskip, mens koret og tverrskipsarmene er relativt korte. De fire søylene markerer hvor korsarmene krysser hverandre. Koret er forlenget en drøy meter ut i midtskipet og hevet fire trinn over dette. Korskranken er av tre, med firkantede balustre av tre og befolket av seks englefigurer utført av Erich Warnheim.

Etter utskiftingen av det midlertidige alteret og den midlertidige prekestolen i henholdsvis 1732 og 1773 er det ikke endret avgjørende på kirkens interiør, annet enn når det gjelder stoler og pulpiturer.

Hele rommet er overhvelvet med i alt 12 krysshvelv. Den kvadratiske hovedhvelvingen hviler på de fire søylene. De fire utbygningene har også kvadratiske hvelv, mens korsarmene har hver to rektangulære hvelv – vestarmen imidlertid kun ét, da resten ikke inngår i rommet. Hvelvene hviler på pilastre i toscansk orden. Der hvelvenes ribber møter pilastrene, er de utsmykket med stukkaturarbeider av Christian Nerger. I midthvelvets toppkryss er det også stukkaturutsmykking i form av riksvåpenet og Christian Vs monogram. Hvelvkappene er utsmykket med forgylte trestjerner, noe som har vært alminnelig i de gamle københavnske kirker, men de er forsvunnet i de fleste av dem.

I forbindelse med arkitekt Hans Jørgen Holms restaurering av kirken rundt 1890, mente han at det var behov for mer stukkaturutsmykking, og han lot billedhuggeren H. Chr. Petersen utføre noen englebarn i skyformasjoner til toppkrysset i korets hvelv. Nergers stukkarbeider måtte fornyes ved restaureringen og i 1955 ble Holms tilføyelser fjernet igjen.

Kirkens indre har gjennomgått reparasjoner i 1744 og 1772, som ikke har medført merkbare endringer, uten at man allikevel kjenner til detaljene ved disse arbeidene. Ved en større istandsetting i 1815-18 ble bl.a. steingulvet erstattet av et plankegulv. I 1849-53 ble det reparert igjen og ved denne anledningen ble det innredet et likkapell i Mellers krypt (se nedenfor).

Våpenhuset

I 1870 fikk kirken et varmeapparat og Mellers krypt ble nå varmekjeller, mens likkapellet ble flyttet til et separat nybygg på tomten bak kirken. N.S. Nebelong foresto dette arbeidet. Varmesystemet fungerte åpenbart ikke tilfredsstillende, for i 1889 ble det lagt om og i den forbindelse ble det støpt et nytt betonggulv som underlag for varmerørene under plankegulvet. Varmesystemet ble skiftet ut igjen i 1916-17.

Rundt 1950 oppdaget man at midthvelvingen var revnet og pusset var begynt å falle ned. Undersøkelser viste at hele konstruksjonen var blitt ustabil, kanskje på grunn av krigens bombeeksplosjoner, kanskje på grunn av den økte trafikken, men den sumpede grunnen, som kirken ble bygget på, har aldri vært helt stabil. I 1954-57 ble hvelvingene sikret med en betongkonstruksjon anbrakt på loftet. Revnene ble utfylt ved injeksjon under hydraulisk trykk.

Vestre korsarm[rediger | rediger kilde]

Den vestre korsarmen, som understøtter tårnet, fungerer som kirkens hovedinngang. Nord- og sørportalene brukes sjelden. Mellom de tykke veggene, som bærer tårnet, dannes et våpenhus, som er atskilt fra kirkerommet med to sett dører. Våpenhuset er meget enkelt innredet med en benk på den ene siden og tre gamle pengeblokker på den andre. På begge sider er det rundbuede åpninger med trapper opp til hhv. dåpsventeværelset (nordsiden) og tårntrappen (sørsiden). Lokalet er bare opplyst av det halvsirkelformede vinduet over inngangsdøren.

Frem til 1881 var det en trapp i våpenhuset, som førte opp til et organistrom over. I 1890 ble rommet nedlagt for at man skulle kunne lage en tønnehvelving i våpenhuset for å få lys inn gjennom vinduer over portalen. I 1956 ble hvelvingen tatt ned og erstattet av det flate loftet man ser i dag. Organistrommmet kunne derfor oppstå igjen, men nå med inngang fra tårntrappen.

På hver side av våpenhuset er det innredet et gravrom. Det nordlige ble i 1845 omgjort til likkapell, og i 1870 til varmekjeller. Det sørlige overtok funksjonen som likkapell i 1933, da Nebelongs ovennevnte kapell måtte nedlegges.

Stolestader og pulpiturer[rediger | rediger kilde]

Da kirken ble innviet var den innredet med de lukkede stolestadene som fremdeles står i kirken. Det er naturligvis skjedd reparasjoner og utskiftinger siden da, men det er ikke endret vesentlig ved utseendet deres. Stolene kunne avlåses, noe som gjorde det mulig å selge dem til velhavende familier i sognet. De fleste av stolene i de midterste gruppene rundt søylene er delt opp med en skillevegg, så delene kunne selges hver for seg, den ene med adgang fra midtgangen, den andre fra sidegangen.

Ved innvielsen ble den forreste stolestaden etter tverrgangen på mannssiden (sørsiden) benyttet som kongestol. Det ble innført igjen i forbindelse med restaureringen i 1889–90, hvor det ble stilt opp seks stoler trukket i rødt. Stolestadene er senere blitt supplert med åpne benker i tverrgangen. Det fremgår ikke av kildene når dette skjedde.

Kirken hadde ikke pulpiturer fra starten av, men man ville ikke unnvære denne gode inntektskilden og de mer velbeslåtte medlemmene av menigheten ville gjerne betale for å slippe trekk i den uoppvarmede kirken. I 1729–1731 ble det derfor oppført lukkede pulpiturer ved nord- og sørarmens øst- og vestvegger. Hver av de fire pulpiturene hadde ni stoler og var antakelig i flere etasjer. Langs vestveggen under orgelet ble det i 1732–1733 oppført pulpiturer med adgang fra de såkalte elefantstolene. De ble fjernet igjen i 1818 av Peder Malling, som ga elefantstolene sitt nåværende utseende.

I 1781–1782 oppførte Andreas Kirkerup pulpiturer i de to tverrskipsarmene, som fylte opp hele armen, i fire etasjer og med såkalte engelske vinduer. I det søndre var det innredet kongestol og magistratstoler i første etasje og i nederste etasje i det nordre var det en skriftestol. Begge ble revet ved restaureringen 1889–1890, da det ikke lenger var leietakere til dem. Noe av panelverket ble brukt til vindfangene innenfor nordre og søndre kirkedør.

Altertavler[rediger | rediger kilde]

Krusifiks.

Man kjenner ikke til utseendet på kirkens første midlertidige alter. Kanskje overførte man alteret fra den midlertidige kirken til den nye kirkens kor. Da man begynte å lage fundament til det nåværende alteret i 1710 ble det midlertidige alteret etter alt å dømme flyttet til søndre korsarm. Da man innså at det kom til å vare lenger enn antatt med oppføringen av det nye alteret, anskaffet man en ramme som altertavle til det midlertidige og samtidig mottok kirken et krusifiks til alteret, som anonym gave.

Bymuseet oppbevarer en ramme, som ifølge overleveringen tidligere skulle ha tjent som altertavle i Vor Frelsers Kirke. Det er umulig å avgjøre om det er riktig. Det er mulig at krusifikset, som i dag henger i det blendede vinduet i søndre korsarm, kan være det nevnte alterkrusifikset, men det er i så fall for stort til rammen på Bymuseet. Det er nok mer sannsynlig at det ble anskaffet ved innvielsen av kirken. Stilmessig kan det tidsfestes til rundt 1700. Det kan kanskje også ha vært beregnet til van Havens altertavle. Utformningen av det flagrende lendekledet er i hvert fall besnærende lik det som kan sees på van Havens utkast til alteret, som finnes i Nationalmuseets arkiv.

Tessins altertavle[rediger | rediger kilde]

Tessins altertavle.
Tessins alter, midttablået.

Lambert van Haven hadde naturligvis tegnet en altertavle av passende format til sin store kirke, men Christian V var i mellomtiden blitt interessert i Nicodemus Tessins idéer. Van Havens tegninger ble forelagt for Tessin, som ikke overraskende feide dem til side. På slutten av 1694 fikk Tessin bestilling på et alterprosjekt og på vårparten i 1695 ankom det en modell til København.

Der van Havens forslag var en stor og stillestående arkitektonisk oppbygging rundt en nisje med et krusifiks, var Tessins mye mer dynamisk. Over et svunget fundament med innebygget alterbord, bærer fire søyler en buet arkitrav og segmentgavl, som begge er gjennombrutt. I midtfeltet mellom søylene gjengis scenen fra Getsemane Hage, hvor Kristus trøstes av én engel, mens en annen svever ned med den gylne kalk. På hver side, mellom søylene, illustreres kongens valgspråk av to figurer, Pietas og Justitia. Bak åpningen i den gjennombrutte gavlen er det plassert en rute med Jahves navn på hebraisk med belysning bakfra. Rundt ruten er en stor forgylt strålekrans og skyformasjoner som nesten virker som en eksplosjon. I skyformasjonene boltrer det seg atskillige englebarn. Over segmentgavlen skulle det ha svevet ytterligere to engler, som mellom seg holder en stor kongekrone, men de ble utelatt. Inspirasjonen hadde Tessin bl.a. hentet fra Berninis altertavle i Santi Domenico e Sisto i Roma. Materialene som alteret er utført av er italiensk marmor i fundamentet og de stående figurene. Søylene er av fransk marmor, og resten er for det meste utskåret tre og stukk. Skulpturene ble utført av Abraham Breusegem og Emmanuel Cuekelaer, som begge var ansatt hos Thomas Quellinus, som antas å ha modellert figurene. Gruppen med Kristus og engelen ble ikke utformet som i Tessins utgave, hvor Kristus ligger med benene strukket ut, og engelens vinger er utslått. Om det skyldes at marmorblokken som var avsett til figurene, ikke var stor nok, vites ikke, men endringen har gått hardt ut over hele midttablåets balanse.

Utfra det man kan lese av regnskapene, var marmorfigurene ferdige rundt 1700 og de øvrige delene til altertavlen synes å være ankommet til kirken innen 1708, hvor man solgte og rev ned den midlertidige kirken, som hadde fungert som billedhuggerverksted. Allikevel ble altertavlen først innviet i 1732. Hva kom denne forsinkelsen av?

Første problem var funderingen av den tunge marmorkonstruksjonen. Igjen spilte den sumpete tomten inn og man brukte et par år bare på å drenere. I 1710 kunne man endelig begynne å mure opp fundamentet, men fra 1713 opphører all omtale av byggearbeidet. Man må anta at det var den store nordiske krig som har gitt Frederik IV annet å bruke penger på enn altertavler. Først i 1725 kom arbeidet i gang igjen, men da var de oppmagasinerte delene så medtatt, at de måtte restaureres, før de kunne brukes.

Billedhuggeren J.C. Heimbrod fikk i oppgave å vurdere skadene og hans dom var hard, men så fikk han også kontrakten på å utbedre skadene. Undersøkelser i forbindelse med en restaurering i 1955-56 viser at det kanskje ikke var så galt som Heimbrod ga inntrykk av. Det var imidlertid på dette tidspunktet at man oppga de to englene med kronen, da de var for medtatt.

I 1728 deltok 184 mann fra Flådestation Holmen i oppføringen av et stillas, slik at de store marmordelene kunne heises på plass – et arbeide hvor det deltok 74 matroser og 10 underoffiserer. Man antar at altertavlen var stilt opp i 1730, men allikevel tok det to år før den ble innviet. Muligens har man ventet på ferdigstillelsen av korskranken.

I årenes løp er altertavlen reparert ved flere anledninger og man har enda funnet det for godt å foreta endringer og tilføyelser i visse tilfeller, men ved den store restaureringen i 1955-56 ble tingene så vidt mulig satt tilbake til sin opprinnelige farve og form. Ved den anledning måtte den svevende engelen fornyes helt. Én ting som man ikke kunne gjenskape, var bakgrunnen for midtfigurene. Den var opprinnelig et landskapsmaleri, Oliebjerget, som rundt 1773 var blitt overmalt med skyformasjoner. I stedet malte Ingolf Røjbæk den blå bakgrunnen man ser i dag.

Prekestoler[rediger | rediger kilde]

Prekestol.

I 1696 skjenket Christian V kirken en prekestol i norsk marmor. Mens man ventet på at den skulle ankomme fra Norge, tømret man sammen en enkel prekestol i forventning om at den bare skulle brukes i kort tid. Imidlertid forliste skipet som fraktet marmorstolen på sjøreisen til København, så den midlertidige stolen kom til å stå betydelig lenger enn det var meningen, i nesten 80 år.

Da kirken hadde fått sitt nye spir i 1750, syntes man at det var på tide med en prekekestol som kunne tåle sammenligning med det øvrige inventaret. På Thurahs oppfordring sendte J.F. Hännel inn et forslag sammen med en tegning, som fremdeles finnes på Københavns Bymuseum og sikkert stammer fra Thurahs tegnestue, til en prekestol i sterkt svungen rokokkostil. Prosjektet ble henlagt, sannsynligvis fordi magistraten syntes prisen på 5 668 riksdaler var for høy.

Døpefonten som kan ha vært utført av Christian Nerger[1] eller av Andreas Gercken

Etter flere forgjeves forsøk på å få skiftet ut den midlertidige prekestolen, tok kirkens prest, Jacob Jensen Hvid, initiativ til å skaffe midler til en ny stol, utenom de offisielle kanalene. Han fikk C.F. Harsdorff, Johannes Wiedewelt og maleren Peder Als til å lage en modell, som han fikk kongens godkjennelse av, før han meddelte magistraten om prosjektet. Magistraten likte naturligvis ikke å bli omgått på denne måten, men kunne jo ikke underkjenne kongen og måtte godkenne prosjektet. Det figurerer imidlertid ikke i kirkens regnskaper og det vites derfor ikke hvem som utførte hva på prekestolen. Alt taler allikevel for at den arkitektoniske oppbygningen skyldes Harsdorff og at Wiedewelt står for relieffrisen på kurven.

Den nye prekestolen ble satt opp i løpet av sommeren 1773. Den sitter på den sørøstre pille med en trapp, som går rundt pillen. Den er utført i tre som er marmorert i gule nyanser og med forgylte detaljer. Relieffrisen og trappens balustre er hvite. Relieffet forestiller de 12 apostlene flankert av to skriftsteder og ytterst de fire store profetene, to på hver side. På toppen av lydhimmelen står en figur sammensatt av marterredskaper.

Døpefont[rediger | rediger kilde]

I de første årene benyttet kirken den enkle døpefonten fra den midlertidige kirken, men allerede rundt 1700 ble den nåværende fonten skjenket til kirken, så vidt man vet av grevinne Elisabeth Helene von Vieregg. Den har alltid vært plassert i den nordøstre utbygning av skipet.

Fonten har en sylindrisk marmorkum båret av fire putti (englebarn), som er utstyrt med forskjellige attributter, f.eks. et eple og en slange eller lovens tavler. Utvendig på kummen er det en relieffrise, som bl.a. fremstiller Jesu dåp og vandringen til Emmaus. Til fonten brukes et dåpsfat fra 1704 og en dåpskanne fra 1731, begge deler av sølv.

Fonten står i en kvadratisk fontelukkelse, ca. 355 cm på hvert ledd. Hver side er oppdelt av postamenter i fire fag. Det hele er utført i tre som er marmorert, i samme farver som prekenstolen, og forgylt. Hvert fag har to balustre i form av putti, som er hvitmalte. Over fonten henger en forgylt fontehimmel, som nederst utgjøres ac en grevekrone, og over den en mengde figurer, bl.a. putti, kerubhoder og skjold.

Man vet ikke hvem som har utført det omfattende dåpsutstyret. Det gjettes på Christian Nerger, som har utført så mye annet arbeid i kirken, men også Andreas Gercken nevnes, da han var aktiv i København på denne tiden.

Orgel[rediger | rediger kilde]

Orgelfasaden
Detalj av orgelfasaden

Da kirken ble innviet i april 1696 hadde ikke kirken noe orgel. Man klarte seg med et lite positiv som var kjøpt fra Vor Frue Kirke for 30 riksdaler, men allerede i juli samme år ble det skrevet kontrakt med brødrene Johan og Peter Petersen Botzen om et skikkelig orgel.

Christian Nerger fikk i oppgave å skjære ut orgelfasaden og det er hans imponerende verk man fortsatt ser i kirken i dag. Det er også Botzen-brødrenes tinn-piper som fremdeles pryder fasaden, men de er, sammen med «kukkeren» og cymbelspillet, det eneste som er tilbake av det opprinnelige orgelverket. Orgelfasaden bærer årstallet 1698, selv om det fortsatt ble arbeidet på den i 1699, og er den eldste bevarte orgelfasaden i København. De øverste galleriene på sidene av hovedverket er imidlertid føyet til først i 1732.

Nergers fasade er en stor hyllest til Christian V. Øverst sees hans forgylte monogram og midt i ryggpositivet er det en portrettbyste. På sidene av ryggpositivet gjenfinner man Pietas og Justitia – kongens valgspråk – og høyere oppe, på sidene av hovedverket, Troen og Håbet. På de store pipene står det «Deo & C5 Gloria» (Til Guds og Christian 5.s ære). De to elefantene, som «bærer» orgelfasaden, må sees i lyset av at Christian V få år tidligere hadde gjort Elefantordenen til landets fineste orden.

Orgelverket ble reparert ved flere anledninger opp gjennom 1700-og 1800-tallet, inntil det ble skiftet ut med et nytt av Busch og Søn i 1889. Man valgte å beholde orgelfasaden, men pipene i den ble satt ut av drift. Det nye orgelet var i romantisk stil etter tidens smak. Marcussen & Søn bygget om orgelet i 1939, og ved restaureringen midt på 1950-tallet, lyktes det Poul-Gerhard Andersen å få de gamle fasadepipene til å klinge igjen. Klangen deres inspirerte han til å bygge det nåværende orgelet i 1965, da han hadde fått eget firma. Orgelet har 57 stemmer fordelt på 4 manualer og pedal og man har benyttet forskjellig eldre pipemateriale. Disposisjonen er nybarokk etter orgelbevegelsens prinsipper, men med noen romantiske klangfarver som gjør instrumentet allsidig. Det er utført flere tekniske forbedringer på det siden det ble bygget, senest i 1998, da orgelet hadde 300-års jubileum.

Tårnur, klokker og klokkespil[rediger | rediger kilde]

I 1697-1700 bygget urmaker Johann Mercki et urverk i tårnet. Verket er stort − 285 cm langt og 295 cm høyt − men det drev i starten bare de to urskivene i hvelvingen over orgelet, som henholdsvis viser minutter og timer. Først i 1744 ble det satt opp urskiver utenpå tårnet, på vest- og nordsiden. I starten var det bare timevisere på urskivene, men i 1882 kom det endelig minuttvisere på. I denne perioden kom det også urskiver på de andre sidene. I 1891 gikk verket i stå og man anså det ikke mulig å reparere det mer. I stedet ble et elektrisk verk fra Kemp og Lauritzen satt opp i 1896. Et tordenvær gjorde at det nye verket stoppet i 1920, og det gamle verket, som tårnurfabrikant Bertram Larsen i mellemtiden hadde satt i stand, ble tatt til nåde igjen.

Fire klokker fra 1640 ble overført fra den midlertidige kirken og de ble supplert med den såkalte Gyldenløve-klokken, som var krigsbytte fra krigen i Skåne. Tre av dem henger fremdeles i tårnet, men de er alle blitt støpt om en eller flere ganger. En av dem, som senest er omstøpt i 1725 benyttes allikevel ikke lenger. Gyldenløve-klokken ble støpt om i 1889 og 1922, og den tredje, som man mistet under oppheisingen i tårnet, slik at den gikk i stykker og måtte omstøpes allerede da, er senest støpt om i 1931. De to siste klokkene ble gitt til henholdsvis Immanuelskirken i Kolding og Obbekjær Kirke i Ribe i 1931, da klokkespillet ble satt opp.

Kirkens klokkespill ble hengt opp i perioden 1928-32, først med 33 små klokker, og senere supplert med 11 større. Den største oppgis til å veie 3.600 kg − sammenlagt var malmvekten ca. 16 tonn. I 1953 ble noen av de små klokkene skiftet ut med 15 nye, slik at det sammenlagt var 47 klokker. Hele klokkespillet er fornyet i 1981 med 48 klokker fra Petit & Fritsen i Holland. De største klokkene henger i tårnets øverste stokkverk, de mindre i spirets åpne kuppel. Spillebordet − stokklaveret − befinner seg på etasjen imellom. Klokkespillet spiller automatisk hver fulle time fra kl 8 til midnatt.

Gravminner[rediger | rediger kilde]

Kirkegårder[rediger | rediger kilde]

At den midlertidige kirken hadde kirkegård på det området hvor Vor Frelsers Kirke står i dag, vet man ettersom graveren var nødt til å fjerne likrester fra fundamentgrøftene til bygningen. Hvor stor kirkegårdens utstrekning var, vet man allikevel ikke noe om.

Den nybyggede kirkens kirkegård var avgrenset av Sankt Annæ Gade og Bådsmandsstræde på den ene siden og Dronningensgade og Prinsessegade på den andre. Disse gatene var imidlertid dengang rent teoretiske, ettersom området fremdeles stort sett var ubebygget. Reelt lå kirken i begynnelsen mellom fyllinger og områder som ennå lå under vann. Kirken hadde også (fra 1711-1889) en fattigkirkegård som befant seg et stykke lenger mot sørøst mot Sankt Annæ Gade, på samme side som kirken, men som er helt forsvunnet i dag.

Kirkegårdens avgrensinger er forblitt uendret på tre sider, men i østenden er det i flere omganger blitt skåret fra områder. I 1761 ble det tatt en stripe til borgervernets ekserserplass, i 1884 ytterligere et stykke til den kommunale friskole som lå der dengang og endelig i 1934 var det skolens etterfølger Christianshavns Gymnasium, som behøvde mere plass.

Først 10 år etter at man hadde stukket ut kirkegården rundt kirken, som for øvrig kaltes urtegården, var den drenert nok til at man kunne gjerde den inn. I løpet av 1692 satte man opp 134 fag stakitt, med porter utenfor de tre inngangene til kirken. Under byggingen av spiret ble porten utenfor tårninngangen fjernet og erstattet av de murte portpilarene som man ser i dag. Et par år etter ble stakittet langs Sankt Annæ Gade erstattet av en mur, men man fikk aldri gjort det samme på de andre sidene av urtegården. I 1883 var muren så forfallen, at man fjernet den og satte opp det nåværende jernstakittet, med murte pilarer tilsvarende som portalen. I løpet av 1880-årene ble det ført videre langs de to andre gatene.

Etter at forbudet mot begravelser innenfor vollene nådde Christianshavn i 1853, har man benyttet kirkegårdenAmagerbrogade, ved Prags Boulevard, men også Assistens og Vestre kirkegårder.

Begravelser i kirken[rediger | rediger kilde]

Som det var vanlig på denne tiden, kunne de som hadde råd til det, bli begravet under kirkegulvet eller, enda bedre, under koret. Dette var en viktig inntektskilde for kirkene. Et gravkart for Vor Frelsers Kirke datert 1682 viser at det var tenkt på det fra starten av. Det er systematisk avmerket like store felter i alle gangarealene, tre ved siden av hverandre i midtgangen, to i sidegangene (med en liten avvikelse rundt døpefonten), og to over hverandre fra dør til dør i tverrgangen. I koret er det ytterligere 6 felter ved siden av hverandre, slik at det til sammen er 133 felter på planen.

På 1700-tallet ble det foretatt rundt 600 begravelser i kirken, og det ble lagt 43 likstener. I 1818, da det ble lagt plankegulv i kirken, er de fleste av stenene formodentlig fjernet, og ved neste store istandsettingen var det bare tre tilbake. I dag er det bare stenen over Niels Brock og hustru Helene Bredahl fra rundt 1802 tilbake. Den er anbragt under en utskjæring i teppet i korets nordvestre del (dette er med forbehold av, hva som måtte endre seg i forbindelse med den restaureringen som pågår nå).

På tross av alle gravene er det ingen epitafier å se i kirken. Det skyldes ganske enkelt at det fra starten av var forbud mot «paa Vægge og Piller, at sætte Tavler, Sarkofager, Epitafier og saadant Stads». Om det var arkitektens eller kirkefolkenes ønske, at det skulle være slik, fremgår ikke av kildene.

Murte begravelser[rediger | rediger kilde]

Som nevnt var det en gravkrypt i hver side av tårnet. I tillegg kom en krypt under sakristiet, som ble brukt til midlertidige bisettelser. Den sumpede grunnen ga imidlertid så mange problemer med inntrengende vann, at man til slutt ga opp krypten, sannsynligvis rundt 1778, senest ved restaureringen i 1818.

Det tønnehvelvede gravrommet på nordsiden av tårnet ble tildelt kirkevergen Meller for hans store arbeide med kirkens oppføring. Mellom 1711 og 1795 ble det anbragt 19 kister her fra familiene Meller og Valeur. I 1845 åpnet man krypten pga. av den dårlige lukten som kom derfra og samlet restene i de to beste kistene som ble begravet under gulvet i krypten. Deretter brukte man den som likkapell, inntil Nebelongs kapell på kirkegården sto ferdig i 1868. Siden da er rommet benyttet som varmekjeller.

I den tilsvarende gravkrypten på sørsiden ble grevinne Elisabeth Helene von Vieregg bisatt i 1704, sammen med den lille sønnen hun fikk med Frederik IV. Da man innredet en lavere trapp til tårnet i 1889-90, kapslet man de to kistene inn i rommets østside. I 1932-33, da Nebelongs kapell ble offer for Christianhavns Gymnasiums arealudvidelse, ble tårntrappen endret tilbake, og rommet reetablert, nå som likkapell, noe det har vært siden. I forbindelse med restaureringen i 2006-09 ble Viereggs to kister den 22. juni 2007 flyttet inn i kirken og begravet igjen under det nye betonggulvet.

Det ble også gitt tillatelser til murte begravelser under stolene i kirkerommet, men på grunn av problemer med vann som trengte inn, ble det aldri den inntektskilden som kirken hadde håpet. Danmarks Kirker omtaler bare tre slike graver.

Kirkegårdsmonumenter[rediger | rediger kilde]

Etter forbudet mot begravelser innenfor vollene lå kirkegården uendret til 1884, da den ble planert og beplantet, som vi ser det i dag. Antallet av bevarte gravstener og monumenter er minsket med varierende hastighet opp gjennom årene. Danmarks Kirker beskriver 12 identifiserte monumenter og 3 uidentifiserte, som fortsatt fantes da man skrev om kirken (1960–65), og av hvilke de fleste stadig er å finne på området. To støpejernsplater over C.F. Rousing og P.C. Rousing fra 1843 synes å være forsvunnet. Danmarks Kirker redegjør også for 25 monumenter som allerede da var gått tapt, men som var registrert, bl.a. i Personalhistorisk Tidsskrift.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stilling, s. 239

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Danmarks Kirker, København, bind 2: Vor Frelsers Kirke. s. 461-635 (Hefte 13-14), Nationalmuseet 1960-1965
  • Niels Peter Stilling: Danmarks kirker, Politikens Forlag A/S, 2000, ISBN 87-567-6059-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]