Olympiske leker og politikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Olympiske leker og politikk er en oversikt over større politiske hendelser som har påvirket de moderne olympiske leker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den olympiske ideologi bygger på at mennesker med ulik bakgrunn skal møtes til fredelig kappestrid. Videre har den et mål om at idretten skal tjene en harmonisk utvikling av mennesket og underbygge utviklingen av et fredelig samfunn som er opptatt av å ivareta den menneskelige verdighet. Dette skal gjøres gjennom utdanning av ungdom gjennom idrett som praktiseres uten noen form for diskriminering, og gjensidig forståelse og vennskap, solidaritet og fair play. Dette blir gjerne beskrevet som idrettslige konkurranser i den olympiske ånd.

I dette lå et ønske om å holde den olympiske ånd politisk uavhengig og adskilt fra politiske konflikter og uenigheter. Listen under viser at dette ikke har vært lett å oppnå, og jevnlig har internasjonale konflikter fått influere i lekene. Ettersom lekenes størrelse og popularitet vokste, og de olympiske leker ble regnet som det fremste mesterskap i mange idretter, ble det fristende for arrangører å bruke disse for å profilere eget lands natur, kultur og følgelig politikk.

Historisk har idrettslige prestasjoner blitt knyttet til nasjonalpolitisk bygging, og dermed er det største arrangementet utsatt for ulike politiske markeringer av landets politiske motstandere. IOK har blitt kritisert for å ha tillatt en voldsom kommersialisering av lekene, og det har vært avslørt korrupsjon i forbindelse med søknadsprosesser. IOKs historie og håndtering av de politiske markeringer i forbindelse med lekene har åpnet for flere angrep på IOKs integritet.

Liste over politiske hendelser[rediger | rediger kilde]

Denne listen er dessverre ufullstendig. Om du vet mer, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

1908[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1908 i London ble utsatt for tidenes første OL-boikott, da irske utøvere protesterte mot at Storbritannia ikke ville gi Irland uavhengighet, og nektet å stille under britisk flagg.

1932[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1932 i Los Angeles ble utsatt for en politisk handling fra seierspallen, da en italiensk OL-vinner viste en fascistisk hilsen under premieutdelingen.

1936[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1936 i Berlin er kanskje OL-historiens mest kontroversielle leker. Adolf Hitler brukte lekene til propaganda for det nye Tyskland og hans nazistiske ideologi.

1952[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1952 i Helsingfors ble påvirket av den kalde krigen ved at de sovjetiske utøverne bodde på russisk side av grensen og reise til og fra konkurranser og øvelser.

1956[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1956 i Melbourne hadde flere boikotter. Egypt, Irak og Libanon boikottet i protest mot Storbritannia, Frankrike og Israels invasjonen av Suez i Egypt.[1] Nederland, Spania og Sveits boikottet i protest mot Sovjetunionens invasjon av Budapest i Ungarn.

1964[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1964 i Tokyo ble boikottet av Nord-Korea og Indonesia. For første gang ble en nasjon utestengt, da Sør-Afrika som en del av den internasjonale fordømmingen av apartheid var utestengt fra all internasjonal idrett.

1968[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1968 i Mexico by. Studenter i Mexico by protesterte mot det autoritære regimet i Mexico i forkant av OL. Den meksikanske regjeringen svarte med vold, og 2. oktober, ti dager før lekenes start, skjedde Tlatelolcomassakren, der mer enn to hundre demonstrerende studenter ble skutt av regjeringsstyrker.

Amerikanerne Tommie Smith og John Carlos, gull- og bronsemedaljører på 200 meter, viste black power-hilsen under flaggheisingen under medaljeseremonien. De hevet hver sin knyttet neve kledd i en svart hanske. De to utøverne ble utvist fra lekene, og sendt hjem. I ettertid er dette ansett som en sentral markering av den amerikanske borgerrettsbevegelsen.

1972[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1972 i München i daværende Vest-Tyskland. Elleve israelske utøvere ble kidnappet og senere drept av palestinske terrorister. Terroristene krevde løslatelse av 234 palestinere. Se München-massakren.

1976[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1976 i Montréal ble rammet av flere boikotter. Boikottene ble gjennomført av 26 afrikanske land fordi New Zealands rugbylag hadde trosset de internasjonale sanksjonene mot apartheid, og spilt mot Sør-Afrika. Taiwan fikk ikke delta fordi vertsnasjonen Canada ikke ville anerkjenne øya som Republikken Kina.

1980[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1980 i Moskva ble rammet av tidenes største OL-boikott, da USA og 61 andre land uteble i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Norge støttet boikotten.

1984[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1984 i Los Angeles ble som svar på boikotten i 1980, boikottet av Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Cuba og 14 andre hovedsakelig østeuropeiske land. Dette var første gang siden 1932 at Kina deltok.

1988[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1988 i Seoul ble også rammet av en boikott, men Nord-Korea fikk bare støtte fra Etiopia og Cuba, og effekten av boikotten ble minimal, og knapt nevnt i media.

1996[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 1996 i Atlanta ble rammet av bombeattentatet i Centennial Olympic Park, hvor en spikerbombe ble plassert i OL-byen. Bomben drepte to, og skadet 111 personer. President Bill Clinton kalte hendelsen for en «ondsinnet terrorhandling».[2]

2008[rediger | rediger kilde]

Sommer-OL 2008 i Beijing ble av Norge og en rekke andre land brukt til å legge press på kinesiske myndigheter. Rundt 140 mennesker mistet livet etter en rekke demonstrasjoner som pågikk fra den 10. mars i Tibet og andre provinser.[3] Fakkelstafetten til sommer-OL 2008 går gjennom Tibet. Opptøyene i Tibet 2008 er de hardeste siden 1959. Demonstranter forsøkte å avbryte seremonien som ble holdt den 24. mars 2008 da ilden skulle tennes i Olympia med budskapet: «Boikott landet som tramper på menneskerettighetene».[4] Amnesty International har laget en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008.[5] Fakkelstafetten ble videre rammet av større og mindre demonstrasjoner i Olympia, i London, Paris, San Francisco, Buenos Aires, New Delhi, Jakarta, Canberra, Nagano og Seoul. Kinesiske myndigheter forsøkte å ignorere urolighetene inntil den 4. mai 2008, da de lovet å innlede samtaler med Dalai Lama.

Referanse[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]