Norske adelsslekter

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Norske adelsslekter har eksistert både i middelalderen og i nyere tid.

De fleste norske adelsslekter døde ut på 1500-tallet. Norge har likevel noen få nålevende slekter som tilhører fortrinnsvis utenlandsk, særlig dansk, adel. Som i andre land ble adelskapet for disse slektene bare arvet agnatisk. Gjennom kvinneledd, kognatisk, nedstammer imidlertid et høyt antall nordmenn fra personer og slekter som hadde en eller annen form for adelig status.

Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel, og de siste, ganske beskjedne, adelige privilegiene gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.

Betegnelsen adel var ikke brukt i den norske middelalderen, og ble tatt i bruk senere, selv om samfunnsgruppen var den samme. Hvordan man bør nærmere avgrense en egen gruppe «adelige» personer og slekter, kan diskuteres. Men kjernen av mektige stormenn med særrettigheter, og deres slekter, ligger nokså fast.

Betegnelsen uradel ble lansert på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere.

Studier utført av Jens Chr. Berg i københavnske arkiver tyder på at det var 120 godseiendommer som såkalte setegårder i Norge på 1500-tallet, mange av dem i Båhuslen.

Den norske adelen utarmes i løpet av 1500-tallet, med redusert antall, rikdom og innflytelse. Kong Frederik I ønsker å gi danske adelsmenn rettigheter i Norge. Det norske riksrådet holder tilbake anerkjennelsen av den nye kongen. Selv om han ble kronet i København 5. august 1523, blir ikke det norske anerkjennelsesdokumentet (håndfestingen) utstedt før i november 1524.

Ved herredagen i København i 1536 ble det norske riksrådet avskaffet, og selv om Norge fortsatte å være et eget kongerike, forble det deretter uselvstendig og underlagt kongen i København. Samtidig blir de danske landsdelene avskaffet.^{[trenger referanse]} Den norske nasjon fortsetter å eksistere, og flere unionskonger lar seg hylle av den norske adelen, blant annet på Akershus festning.

Noen få danske og utenlandske adelsmenn ble gitt titler til norske områder. For å styrke eneveldet av 1660, innføres i 1671 et nytt system med grevetitler og friherretitler i tillegg til adelsklassen. Uansett stand kan enhver som eier nok jord skaffe seg tittelen greve. Hvis man eier mindre jord, må man nøyes med å bli utnevnt til friherre.

Friherretittelen avløses senere av tittelen «baron». To grevskaper blir skapt: Laurvigen i 1671 for kongens sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve, og Jarlsberg i 1673 for Peder Schumacher, bedre kjent som Griffenfeld. Etter at sistnevnte ble dømt for høyforræderi i 1678, ble grevskapet solgt til Gyldenløve, som solgte det videre til baron Gustav Wilhelm von Wedel som fikk tittelen greve Wedel-Jarlsberg. Et baroni i Rosendal ble opprettet i 1678 for Ludwig Rosenkrantz som hadde giftet seg med en norsk kvinne, Karen Mowat, som arvet store eiendommer.

Den norske adelen fra eldre og senere tid, kan inndeles på flere forskjellige måter. Inndelingene nedenfor er nokså foreldet^{[trenger referanse]} og kopiert fra en artikkel av adelsforskeren H. J. Huitfeldt-Kaas som selv fremhevet at han tilhørte adelige slekter.

Norsk uradel

Den opprinnelig tyske betegnelsen uradel på framstående norske slekter i middelalderen, så som Bjarkøyætten, er diskutabel, se ovenfor.^{[trenger referanse]}

Årsakene til at noen norske middelalderætter fikk framstående posisjoner i samfunnet gjennom flere generasjoner, kan ikke alltid kartlegges. Årsakene kan være slikt som samling av store jordeiendommer, lokalt etablerte høvdings- og lederposisjoner samt spesiell nærhet til konger som rådgivere og i krigstjeneste.

Særlig titler som ridder, væpner, lendmann og baron, ble tildelt for tjenester til kongen. Lendmannen fikk rett til et landområde (len) og også rett til å inndrive skatter. Dette systemet minner om baroniene i det tyske og engelske adelssystemet.

Slektene Bolt, Smør, Galte (senere: Galtung), Benkestok og Kane er noen av de norske adelsslektene i middelalderen.

Stamfaren til ætten Galte skal være Gaut på Ænes i Hardanger, født cirka 1100. Han var lendmann og hans antatte sønn Jon Gautsson var lendmann hos kong Magnus Erlingsson.

Stamfaren til slekten Bolt antas å være Alv Sigerstad, som holdt til på gården Sigerstad i nåværende Fredrikstad.

Fra 1277 blir det bestemt at lendmannen skal kalles baron. Dette kan ha vært resultatet av hyppig kontakt med England og Skottland. I 1308 avskaffet Håkon V barontittelen.

I Norge ble slike titler tildelt som personlige æresbevisninger, og de ble i mindre grad knyttet til landområder.^{[trenger referanse]} Så lenge lendmannen giftet seg innen sin egen stand, gikk tittelen i arv til den eldste sønnen. Militær makt og velstand var viktigere enn formelle adelstitler. Allianser og ekteskap på tvers av de ledende familiene var den vanlige måten å sikre den sosiale posisjonen på.

Minst to slekter er av enkelte personer påstått å være "norsk uradel":

• Galtung (ubevist, men admiral Lauritz Galtungs linje fikk i 1648 adelsstadfesting av den dansk-norske unionskongen, se III)
• Paus (ubevist, men godseier og kammerherre Christopher Tostrup Paus ble i 1923 dels på grunnlag av denne påstanden adlet av paven, se VI)

Dansk uradel i Norge

• Bille

• Bildt

• Huitfeldt

• Iuel

• Kaas (herunder Munthe-Kaas)

• Rosenkrantz

"Brevadelige familier", ifølge Huitfeldt-Kaas

• Anker - adlet 1778 og 1798, pretenderte å nedstamme fra svensk adel.
• Falsen - adlet 1758
• Galtung, adelsstadfesting 1646, kjent tilbake til 1519 og påstått norsk "uradel"
• Heubsch - adlet 1691 - friherrelig stand i Tyskland
• de Kløcker - adlet 1760
• Knagenhjelm - adlet 1721
• Løvenskiold - adlet 1739
• von Munthe af Morgenstierne - adlet 1755 og påstått adelig tidligere
• Roepstorff - adlet 1701
• Rosenvinge - adlet 1505
• Sundt - adlet 1733
• Treschow - adlet 1812
• Werenskiold -adlet 1717
• Wibe (Vibe, de Vibe) - adlet 1634
• Wleugel - adlet 1782

«Slekter anerkjent som dansk-norsk adel», ifølge Huitfeldt-Kaas

• Aubert - fransk, adlet 1612, naturaliseret

• le Normand de Bretteville (Bretteville) - fransk, naturaliseret i Danmark 1804
• Lowzow - mecklenburgsk, naturalisert 1777.
• Lützow - tysk (ubevist)
• Staffeldt - pommersk, naturaliseret 1777
• Trampe - pommersk, «riksgrevelig» 1735, dansk grevelig verdighet 1743.
• Wedel-Jarlsberg (Wedel, Wedell) - pommersk, dansk-norsk lensgrevelig verdighet 1684

Rangadel («Rangadelige slekter»)

• Motzfeldt
• Rosing
• Sibbern

Litteratur

• Lars Løberg:«Norsk adel, hadde vi det?», Genealogen 2/1998, s. 29-32. Kilder Genealogi.no
• Trætteberg, Hallvard (1933): Norske By- og Adelsvåben, som imidlertid idag særlig har betydning som et heraldisk verk.
• Huitfeldt-Kaas, H.J.: «De nulevende Adelsslægter i Norge», Christiania 1885, som har foreldede genealogiske og rettshistoriske synspunkter.
• A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
• Achen, S. T.: Danske adelsvåbener, København 1973

Øvrige emner

• Adel
• Danske adelsslekter
• Svenske adelsslekter