Norsk adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norsk adel har eksistert både i middelalderen og i nyere tid.[bør utdypes]

Historikk[rediger | rediger kilde]

De fleste norske adelsslekter døde ut på 1500-tallet.[1] Norge har likevel noen få nålevende slekter som opprinnelig kom fra utlandet, særlig fra Danmark, Slesvig og Holsten. Som i andre land ble adelskapet for disse slektene arvet agnatisk. Gjennom kvinneledd, kognatisk, nedstammer imidlertid et høyt antall nordmenn fra personer og slekter som hadde en eller annen form for adelig status.[trenger referanse]

Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel,[2] og de siste, ganske beskjedne,[trenger referanse] adelige privilegiene ble gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.[3]

Betegnelsen adel var ikke brukt i den norske middelalderen,[trenger referanse] og ble tatt i bruk senere, selv om samfunnsgruppen var den samme.

Betegnelsen uradel ble lansert på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere.[trenger referanse]

Studier utført av Jens Chr. Berg i københavnske arkiver tyder på at det var 120 godseiendommer, såkalte setegårder, i Norge på 1500-tallet, mange av dem i Båhuslen.[trenger referanse]

Den norske adelen ble utarmet i løpet av 1500-tallet, med redusert antall, rikdom og innflytelse.[4] Kong Frederik I ønsket å gi danske adelsmenn rettigheter i Norge. Det norske riksrådet holdt tilbake anerkjennelsen av den nye kongen. Selv om han ble kronet i København 5. august 1523, blir ikke det norske anerkjennelsesdokumentet (håndfestingen) utstedt før i november 1524.

Ved herredagen i København i 1536 ble det norske riksrådet avskaffet, og selv om Norge fortsatte å være et eget kongerike,[5] forble det deretter uselvstendig og underlagt kongen og det danske riksrådet i København.[6] Flere unionskonger lot seg hylle av den norske adelen, blant annet på Akershus festning.

For å styrke eneveldet av 1660, ble det i 1671 innført et nytt system med grevetitler og friherretitler i tillegg til adelsklassen. Uansett stand var den som eide nok jord i teorien kvalifisert til å motta tittelen greve[trenger referanse] . Tilsvarende ble tittelen friherre gitt til eiere av mindre godssamlinger. Et par utenlandske adelsmenn ble gitt titler til norske områder.[7]

Friherretittelen avløses senere av tittelen «baron». To grevskaper blir skapt: Laurvigen i 1671 for kongens sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve, og Jarlsberg i 1673 for Peder Schumacher, bedre kjent som Griffenfeld. Etter at sistnevnte ble dømt for høyforræderi i 1678, ble grevskapet solgt til Gyldenløve, som solgte det videre til baron Gustav Wilhelm von Wedel som fikk tittelen greve Wedel-Jarlsberg. Et baroni i Rosendal ble opprettet i 1678 for Ludwig Rosenkrantz, som hadde giftet seg med en norsk adelskvinne, Karen Mowat, som arvet store eiendommer.

Adel i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Årsakene til at noen norske middelalderætter fikk framstående posisjoner i samfunnet gjennom flere generasjoner, kan ikke alltid kartlegges. Årsakene kan være slikt som samling av store jordeiendommer, lokalt etablerte høvdings- og lederposisjoner samt spesiell nærhet til konger som rådgivere og i krigstjeneste.

Særlig titler som ridder, væpner, lendmann og baron, ble tildelt for tjenester til kongen. Lendmannen fikk rett til et landområde (len) og også rett til å inndrive skatter. Dette systemet minner om baroniene i det tyske og engelske adelssystemet.

Slektene Bolt, Smør, Galte, (senere: Galtung), Benkestok og Kane er noen av de norske adelsslektene i middelalderen.

Stamfaren til ætten Galte skal være GautÆnes i Hardanger, født cirka 1100.[trenger referanse] Han var lendmann og hans antatte sønn Jon Gautsson var lendmann hos kong Magnus Erlingsson.[trenger referanse]

Stamfaren til slekten Bolt antas å være Alv Sigerstad,[trenger referanse] som holdt til på gården Sigerstad i nåværende Fredrikstad.

Fra 1277 blir det bestemt at lendmannen skal kalles baron.[trenger referanse] Dette kan ha vært resultatet av hyppig kontakt med England og Skottland.[trenger referanse] I 1308 avskaffet Håkon V barontittelen.[trenger referanse]

I Norge ble slike titler tildelt som personlige æresbevisninger,[trenger referanse] og de ble i mindre grad knyttet til landområder.[trenger referanse] Så lenge lendmannen giftet seg innen sin egen stand, gikk tittelen i arv til den eldste sønnen. Militær makt og velstand var viktigere enn formelle adelstitler.[trenger referanse] Allianser og ekteskap på tvers av de ledende familiene var den vanlige måten å sikre den sosiale posisjonen på.

Minst to slekter er av enkelte personer påstått å være "norsk uradel":

Dansk uradel i Norge[rediger | rediger kilde]

En del danske adelsslekter hadde medlemmer som i kortere og lengre tid hadde opphold og embeter i Norge. Blant de framstående er:

  • Bildt
  • Gjedde
  • Iuel
  • Kaas (herunder Munthe-Kaas)
  • Urne

Slekter med adelsbrev fra unionskongen[rediger | rediger kilde]

  • Adeler opprinnelig navn Adelaer
  • Blixenskiold opprinnelig navn Blix
  • Gyldenkrantz opprinnelig navn Geelmuyden
  • Gyldenpalm opprinnelig navn Hagerup
  • Holberg
  • Rosenheim opprinnelig navn Toller
  • Schouboe
  • Svanenhielm opprinnelig navn Seehusen
  • Tordenskiold opprinnelig navn Wessel
  • von Wessel opprinnelig navn Wessel
  • von Westervick opprinnelig navn Irgens
  • Anker – adlet 1778 og 1798, påsto å stamme fra svensk adel - opprinnelig navn Ancker
  • Bille - adlet linje i 1679
  • Falsen – adlet 1758 - opprinnelig navn Fallesen
  • Galtung, adelsstadfesting 1646, mannslinjen kjent sikkert tilbake til 1519 - opprinnelig navn Galte
  • Heubsch – adlet 1691 – friherrer i Tyskland
  • Kløcker – adlet 1760
  • Knagenhjelm – adlet 1721 - opprinnelig navn Knag
  • Løvenskiold – adlet 1739 - opprinnelig navn Leopoldus
  • von Munthe af Morgenstierne – adlet 1755 og påsto tidligere adelskap - opprinnelig navn Munthe
  • Roepstorff – adlet 1701
  • Rosenvinge – adlet 1505
  • Sundt – adlet 1733
  • Treschow – adlet 1812 - opprinnelig navn Treskomaker
  • Ulricsdal (Vagel) – adlet 1782
  • Werenskiold – adlet 1717 - opprinnelig navn Wernersen
  • Wibe (Vibe, de Vibe) – adlet 1634
  • Wleugel – adlet 1782

Slekter før 1660[rediger | rediger kilde]

Slekter adlet av embete/rang[rediger | rediger kilde]

Slekter med tapt adelskap[rediger | rediger kilde]

Slekter som giftet seg ikke-adelig i tiden 1591-1660 mistet sitt adelskap:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverre Bagge und Knut Mykland: Norge i dansketiden. Oslo 19983 s. 35.
  2. ^ Grundloven § 108.
  3. ^ Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder. 1. august 1821.
  4. ^ Sverre Bagge und Knut Mykland: Norge i dansketiden. Oslo 19983 s. 90.
  5. ^ «Konge til Danmark og Norge»
  6. ^ Norgesartikkelen
  7. ^ Markgrever av henholdsvis Lister (1709) og Mandal (1710), se Thiset og Wittrup side 174 og 186-187.

Øvrige emner[rediger | rediger kilde]