Norsk adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norsk adel har eksistert både i middelalderen og i nyere tid.[bør utdypes]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den norske adelen ble utarmet i løpet av 1500-tallet, med redusert antall, rikdom og innflytelse.[1] Kong Frederik I ønsket å gi danske adelsmenn rettigheter i Norge. Det norske riksrådet holdt tilbake anerkjennelsen av den nye kongen. Selv om han ble kronet i København 5. august 1523, blir ikke det norske anerkjennelsesdokumentet (håndfestingen) utstedt før i november 1524. Ved herredagen i København i 1536 ble det norske riksrådet avskaffet, og selv om Norge fortsatte å være et eget kongerike,[2] forble det deretter uselvstendig og underlagt kongen og det danske riksrådet i København.[3] Flere unionskonger lot seg hylle av den norske adelen, blant annet på Akershus festning.

De fleste nålevende adelsslekter i Norge kan føre sin historie tilbake til særlig Danmark, Slesvig og Holsten. Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel,[4] og de siste adelige privilegiene ble gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.[5]

Betegnelsen adel var ikke brukt i den norske middelalderen,[trenger referanse] og ble tatt i bruk senere, selv om samfunnsgruppen var den samme. Betegnelsen uradel ble lansert på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere.[trenger referanse]

For å styrke eneveldet av 1660, ble det i 1671 innført et nytt system med grevetitler og friherretitler i tillegg til adelsklassen. Et par utenlandske adelsmenn ble gitt titler til norske områder.[6]

Friherretittelen avløses senere av tittelen «baron». To grevskaper blir skapt: Laurvigen i 1671 for kongens sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve, og Jarlsberg i 1673 for Peder Schumacher, bedre kjent som Griffenfeld. Etter at sistnevnte ble dømt for høyforræderi i 1678, ble grevskapet solgt til Gyldenløve, som solgte det videre til baron Gustav Wilhelm von Wedel som fikk tittelen greve Wedel-Jarlsberg. Et baroni i Rosendal ble opprettet i 1678 for Ludwig Rosenkrantz, som hadde giftet seg med en norsk adelskvinne, Karen Mowat, som arvet store eiendommer.

Adel i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Årsakene til at noen norske middelalderætter fikk framstående posisjoner i samfunnet gjennom flere generasjoner, kan ikke alltid kartlegges. Årsakene kan være slikt som samling av store jordeiendommer, lokalt etablerte høvdings- og lederposisjoner samt spesiell nærhet til konger som rådgivere og i krigstjeneste.

Særlig titler som ridder, væpner, lendmann og baron, ble tildelt for tjenester til kongen. Lendmannen fikk rett til et landområde (len) og også rett til å inndrive skatter. Dette systemet minner om baroniene i det tyske og engelske adelssystemet.

Slektene Bolt, Smør, Galte, (senere: Galtung), Benkestok og Kane er noen av de norske adelsslektene i middelalderen.

Stamfaren til ætten Galte skal være GautÆnes i Hardanger, født cirka 1100.[trenger referanse] Han var lendmann og hans antatte sønn Jon Gautsson var lendmann hos kong Magnus Erlingsson.[trenger referanse]

Stamfaren til slekten Bolt antas å være Alv Sigerstad,[trenger referanse] som holdt til på gården Sigerstad i nåværende Fredrikstad.

Fra 1277 blir det bestemt at lendmannen skal kalles baron.[trenger referanse] Dette kan ha vært resultatet av hyppig kontakt med England og Skottland.[trenger referanse] I 1308 avskaffet Håkon V barontittelen.[trenger referanse]

I Norge ble slike titler tildelt som personlige æresbevisninger,[trenger referanse] og de ble i mindre grad knyttet til landområder.[trenger referanse] Så lenge lendmannen giftet seg innen sin egen stand, gikk tittelen i arv til den eldste sønnen. Militær makt og velstand var viktigere enn formelle adelstitler.[trenger referanse] Allianser og ekteskap på tvers av de ledende familiene var den vanlige måten å sikre den sosiale posisjonen på.

Minst to slekter er av enkelte personer påstått å være "norsk uradel":

Dansk uradel i Norge[rediger | rediger kilde]

En del danske adelsslekter hadde medlemmer som i kortere og lengre tid hadde opphold og embeter i Norge. Blant de framstående er:

  • Bildt
  • Gjedde
  • Iuel
  • Kaas (herunder Munthe-Kaas)
  • Urne

Slekter med adelsbrev fra unionskongen[rediger | rediger kilde]

  • Adeler opprinnelig navn Adelaer
  • Blixenskiold opprinnelig navn Blix
  • Gyldenkrantz opprinnelig navn Geelmuyden
  • Gyldenpalm opprinnelig navn Hagerup
  • Holberg
  • Rosenheim opprinnelig navn Toller
  • Schouboe
  • Svanenhielm opprinnelig navn Seehusen
  • Tordenskiold opprinnelig navn Wessel
  • von Wessel opprinnelig navn Wessel
  • von Westervick opprinnelig navn Irgens
  • Anker – adlet 1778 og 1798, påsto å stamme fra svensk adel - opprinnelig navn Ancker
  • Bille - adlet linje i 1679
  • Falsen – adlet 1758 - opprinnelig navn Fallesen
  • Galtung, adelsstadfesting 1646, mannslinjen kjent sikkert tilbake til 1519 - opprinnelig navn Galte
  • Heubsch – adlet 1691 – friherrer i Tyskland
  • Kløcker – adlet 1760
  • Knagenhjelm – adlet 1721 - opprinnelig navn Knag
  • Løvenskiold – adlet 1739 - opprinnelig navn Leopoldus
  • von Munthe af Morgenstierne – adlet 1755 og påsto tidligere adelskap - opprinnelig navn Munthe
  • Roepstorff – adlet 1701
  • Rosenvinge – adlet 1505
  • Sundt – adlet 1733
  • Treschow – adlet 1812 - opprinnelig navn Treskomaker
  • Ulricsdal (Vagel) – adlet 1782
  • Werenskiold – adlet 1717 - opprinnelig navn Wernersen
  • Wibe (Vibe, de Vibe) – adlet 1634
  • Wleugel – adlet 1782

Slekter før 1660[rediger | rediger kilde]

Slekter adlet av embete/rang[rediger | rediger kilde]

Slekter med tapt adelskap[rediger | rediger kilde]

Slekter som giftet seg ikke-adelig i tiden 1591-1660 mistet sitt adelskap:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverre Bagge und Knut Mykland: Norge i dansketiden. Oslo 19983 s. 90.
  2. ^ «Konge til Danmark og Norge»
  3. ^ Norgesartikkelen
  4. ^ Grundloven § 108.
  5. ^ Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder. 1. august 1821.
  6. ^ Markgrever av henholdsvis Lister (1709) og Mandal (1710), se Thiset og Wittrup side 174 og 186-187.

Øvrige emner[rediger | rediger kilde]