Slaget ved Kringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Kringen
Konflikt: Kalmarkrigen 1611-1613
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	28. august 1612
Sted:	Kringen i Sel, Gudbrandsdalen
Resultat:	Norsk seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter
Oberst Alexander Ramsay	Lensmann Lars Hågå
Styrke
Over 300 mann	400-500 væpnede bønder
Tap
134 fangne, 200 hevdet falne	6 falne og 12 sårede
{{{notater}}}

Slaget ved Kringen der et norsk bondeoppbud overfalt og utslettet en skotsk avdeling av leietropper i gjennomfart til Sverige under det såkalte «skottetoget» er ett av de mer minneverdige slagene i Norgeshistorien. Det ble deretter fulgt av en massaker i den såkalte skottelåven, der mesteparten av fangene ble drept.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Den skotske vervingen 3 Skottetoget 4 Slaget 5 Etterspillet 6 Kilde

[rediger] Bakgrunnen

I Kalmarkrigen var det utstrakt bruk av leietropper hos begge parter. Noen av de fremste rekrutteringsområder i Europa var England og Skottland. Den dansk-norske kongen, Christian IV, ved å være svoger med Jakob I av England hadde enerett på rekruttering av engelsk-skotske leietropper som ved flere anledninger var til stor nytte. Jakob I hadde forbudt verving av soldater dersom de skulle brukes i krigen mot svogeren. Den unge svenskekongen Gustav II Adolf vil likevel trosse det kongelige forbudet. Gjennom hans far Karl IX hadde en verver, en såkalte militæringeniør for rekruttering av leietropper vært anskaffet i tidlig tid i svensk tjeneste. I november 1611 skrev Gustav II Adolf et brev på Nyköpings slott til ververen sir James Spens med en anmodning om å få leverte leietropper i Älvsborg innen 1. april 1612. Svenskekongen ønsket seg 3000 leiesoldater, for det meste fotfolk.

Spens var en betrodd mann ved kong Jakob Is hoff i London. Han hadde besøkt Sverige for å etablerte diplomatiske kontakt med Vasa-slekten. Den gang var det tatt opp planer om et giftermål mellom den unge prinsen Gustav Adolf og Jakob Is datter Elisabeth. I forbindelse med giftermålsplanene var det avgitt løfte om disse 3000 leiesoldater. Som vederlag for troppene skulle den svenske dronnings representant i Hamburg betale 20 000 joakimsdaler. Brevet som ble sendt ut, skulle minne ververen på dette løftet fra 1610, men det kom aldri fram, for skipet ble kapret av et dansk-norsk krigsskip. Oberst Andrew Ramsey måtte kastet brevet på sjøen og ble sluppet fri mot løfte om å ikke verve tropper for den svenske konge.

[rediger] Den skotske vervingen

Men obersten holdte ikke sitt løfte og engasjerte sin bror Alexander Ramsey, sir Robert Ker og kapteinene George Hay og George Sinclair. Med Spens's hjelp begynte disse å verve soldater med forskjellige metoder, Ker for eksempel arresterte røvere i grensetraktene mellom England og Skottland og disse ble frifunnet mot å la seg verve. Fra tukthusene i Edinburgh og Dunbar ble fangene tatt og tvangsrekrutterte. Reisende ble overfalt og ført bort sammen med tjenestefolk og ungdom som skulle til innhøstningsarbeid. Rekrutteringen var gått så hardhendt at folk la på flukt og kongen i London ble underrettet. Det skotske riksrådet grep inn og fikk vervingen stoppet, befalte skippere og redere om å føre deres skip inn til Leith for å stoppe utskipningen.

Etter nærmere gransking utstedte riksrådet befaling om at de kompaniene som allerede var tatt ombord skulle settes i land og oppløses, og skipene skulle avtakles. En halvdel av troppene skulle landsettes i Leith og den annen på Burntisland av sikkerhetshensyn for å avverge væpnet motstand. Fangene og røvere ombord på skipene måtte utleveres fra skipene under vakt og føres vekk mens de øvrige skulle få reise hjem til sine hjem.

Men tre kompanier kom seg likevel av sted og kunne ikke innhentes av de skotske myndighetene, som fikk oberst Ramsey stevnet for riksrådet. Ramsey unnlot å møte opp der han skulle svare for sine handlinger og ble erklært som opprører. Senere ble han arrestert i England etter en episode med sir Robert Ker som var utfordret til duell, beskyldt for å ha røpt foretaket for kongen. Ramsey ble etter arrestasjonen dømte til landsforvisning.

Den skotske vervingen som var skjedd uten den engelsk-skotske kongens viten ledet til diplomatisk forvikling da Christian IV trodde vervingen var funnet sted ved Edinburgh med kongens samtykke. Den engelske sendemann i København, sir Robert Anstruther, måtte motta klager fra kongen over dette.

[rediger] Skottetoget

Etter den opprinnelige planen skulle tre partier av leietropper, det ene under Johan Mönnichhoven, det annen under general Halkett og det tredje under Alexander Ramsey møtes ved Shetland for deretter å seile over til Norge i samlet styrke. Men Mönnichhoven fortsatt nordover uten å ha kommet til Shetland med sterk vestavind i veien og Halkett dukket aldri opp som avtalt. Bare Alexander Ramsey fulgte planen og seilte fra Dundee med et kompani og møtte de to kapteinene, George Sinclair og George Hay med hver sitt kompani på et enkelt skip fra Caithness ved Shetland.

2. august 1612 satt så disse to skipene kurs for norskekysten, men kom ut for dårlig vær og ble forsinket, senest den 20. august fikk skottene landkjenning i Romsdalen. De valgte å gå i land i Isfjorden innerst i Romsdalsfjorden istedenfor å fortsatt nordover til Trondheimsfjorden, mulige med opplysning om veien som førte til Gudbrandsdalen fra Romsdalen i bakhodet. Etter å ha tatt seg innover Romsdalsfjorden gikk de på land på Åndalsnes der de tvang to nordmenn til å være veivisere, den ene angivelig Per Klungnes som etter det lokale sagnet skulle ha fått skottene til å gå i land på nordsiden av fjorden ved Klungnes der den såkalte «Skottehammaren» lå. Skottene rykket om Bjørnekleiva opp på et fjell på nordsiden som het Toppen, trolig kalt «Mærratoppen» den gang og kom ned til Bjorligårdene på grensen mellom Romsdalen og Gudbrandsdalen. En stolpe merket 1612 fra gården Einbu 4 km sør for Bjorli er bevart. Den skal være reist til minne om en døl drept av skottene.

Skottene skulle etter det lokale sagnet ha gått fram med stor voldsomhet der man skjendet piker og koner hvor de kom fram og røvet rikdommer, fordrive folk med skrekk og gru, en episode fra gården Skauge var tatt fram der en eldre bestemor ble slått ihjel og brent i sin egen gård. Men krigen hadde ledet til ukontrollert rykteflom gjennom Norge der mangel på riktige opplysninger i forvirrende tider ledet til overdrivelser og løgnhistorier. Stattholderen i Norge kunne ikke bekrefte disse opplysninger som sagnene formidlet i ettertiden, utenom røveri av sølvtøyet fra en danske på Setnes i Romsdalen enda mild framferd av leietropper ikke var karakterisk i den tid.

Bøndene i Norge var tidligere organiserte som bondeoppbud ved krigstid og mobilisering av væpnede bønder som hadde våpen og utstyr, var effektiv. Lensmann Laurits Hage (Lars Hågå) fikk samle bøndene i Vågå og Lesja, deretter trakk de seg nedover Gudbrandsdalen etter å ha rede på skottenes egentlige styrke. I Fron og Ringebu kom det ut bud til folk som samlet seg under lensmann Peder/Per Rankleiv og Berdon Seielstad. Ramsey kunne ha valgt å rykke over Dombås og Hjerkin ned Folldalen til Tynset i en nordlig rute eller ta den såkalte «presteveien» fra Ringebu til Sollia og videre langs Atnas dalføre. Begge ruter kunne ha førte skottetoget om gjennom tynt befolkede områder uten å støtt på sterkere motstand og i sikkerheten i Sverige over Herjedalen. Men han fortsatte nedover Gudbrandsdalen. Den 26. august 1612 nådde Ramsey Kringen.

[rediger] Slaget

Med 400 til 500 væpnede bønder fra Dovre, Lesja, Vågå, Fron og Ringebu besluttet de to lensmenn Lars Hågå og Per Randkleiv sammen med bondelederne Arne Gunstad og Berdon Seielstad å ta opp kampen. Bondeoppbudet var godt utstyrt med spyd, økser, sabler og ljåer samt noen få geværer og armbrøst. De tok stilling i den bratte skråningen ved Kringen på østsiden av dalen et stykke nedenfor stedet hvor elven Otta renner ut i Lågen. På dalsbunnen med elven lå det flere småøyer og myk terreng så rommet mellom elven og skråningen var ikke bare trang, men også farlig å krysse.

Ramsey hadde på forhold sendte ut speidere som rekognoserte for skottene, så han var varslet om faren ved å forsere passet ved Kringen som var gunstig for overfall med stor overraskelse. Det var oppført store forskansninger langs veien på skråningen, deriblant en tømmervelte som skulle slippes på skottene ovenfra. En liten flokk av bønder ble forlagt nordover der de skulle vente til skottene var kommet forbi og så rykke ned på veien som ville bli sperret med nedhogde trær og andre hindringer. En mur av tømmer og stein var reist sørover for å stoppe skottene under skråningen.

Detaljene om slaget formørkes av fantasifulle historier gjengitt i vers, prosa og sagn med tilføydelse i senere tid så det er derfor stor usikkerhet om hvordan slaget fant sted og hvordan skottene ble nedkjempet. Men den mest sannsynlige versjonen var at man tok i bruk forhugninger ved å kutte ned trær og fikk lagt disse over veien i en aggressiv taktikk. Veien var langstrakt og skottene var delte i en fortropp og flere separate avdelinger samt en baktropp.

Da kampen startet, ble veien avsperret på begge ender og fra forskansningene på skråningen ble stokker, stein og spyd kastet ned på skottene som ikke maktet å organiserte seg i slagorden på så trangt rom. Deretter stormet bøndene ned og kan ha gjort bruk av tømmervelte eller trær man hadde forberedt for å kutte opp den skotske styrken og omringe disse med overmakt på egne side. Skottene med sterk ild ovenfra, rasende angrep på begge sider og med en elv i ryggen forsvarte seg hardnakket, men uten nytte. Flere kom seg ut i elven til småøyene i forsøk på å reddet seg, men mange druknet og bønder på vestsiden var raskt med å slå i hjel alle som kom seg over.

[rediger] Etterspillet

De skotske tapene under slaget er ikke kjent, men opptil 200 skulle ha blitt drept, mange druknet i elven Lågen som var sagt ha blitt farget rød og på veien lå mange døde som ble siden plyndret for sine våpen. Fortroppen ble tatt til fange for andre gang da de brøt deres ord om å overgi seg.

Bondeoppbudet under Slaget ved Kringen var i virkeligheten ikke en utrent enhet uten militær kompetanse, for gudbrandsdølene var med i grensevakten mot den svenske grensen i 1611 og der hadde de fått opplæring og nye våpen som tessak, sabler og eventuelt gevær (bøsse).

De skotske leiesoldatene var ikke bedre trent eller bedre utstyrt med en opplæring for mer konvensjonell strid, bare offiserene og deres få menn hadde militær bakgrunn. Lensmenn og bondeførere hadde demonstrert god militær kjennskap i sin slagplan. I ettertiden var det påslått at skottene var enten lettere bevæpnet eller uvæpnet fordi få skotske våpen var funnet etterpå, men det er imidtertid ikke sannsynlig.

134 fanger var førte vekk fra slagstedet til Kvam. Der ble de utsatt for en massakre i Skottelåven dagen etter, bare atten ble skånet, blant dem oberst Ramsey.

Ramsey sammen med tolken James Moneypenny, løytnantene Henry Bruce og James Scott ble ført til Oslo og siden til København. Andre overlevende ble satt inn i Jørgen Lunges regiment ved Älvsborg i dansk tjeneste. De fire offiserene skulle ha vært stilt for krigsrett siden de ikke hadde fullmakt verken fra svenskekongen eller fra Andrew Ramsey. De kunne straffes som røvere etter datidens oppfatning. Men sir Robert Anstruther reddet disse ved å overtale danskene til å holdt et forhør i nærvær av Brede Rantzau. Etter forhøret fikk de lov til å reise hjemover.

De første beretninger nedskrevet i bok om den tradisjonelle fremstilling av slaget fra dølenes perspektiv var i 1830-årene av prosten H.P.S. Krag. Siden den gang var Skottetoget blitt en spore til ulike folkefortellinger med ganske mange urimeligheter.

[rediger] Kilde

• Arne Marensius Bull Oppland regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Ørnulf Hodne For konge og fedreland 2006 ISBN 82-02-26107-4