Uradel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Uradel, også kalt eldgammel adel (særlig på dansk), er uttrykk som i noen grad er brukt om den «eldste adelen» i et område, men med svært varierende definisjoner.[1] Definisjonene varierer som oftest mellom ulike land, og i mange tilfeller har begrepet flere mulige definisjoner også innenfor samme land. På mye av kontinentet brukes begrepet ofte om den del av adelsstanden som i mannslinjen («agnatisk») stammer fra en person i middelalderen eller tidligere, og som hadde en samfunnsmessig posisjon som adelig («fri») uten å være adlet av en fyrste eller lignende, det vil si med en ukjent opprinnelig årsak til adelsposisjonen.

Betegnelsen uradel ble lansert i Skandinavia på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere,[2] og brukes i Danmark,[3][4] Sverige[5][6] og Norge.[7] Begrepet er likevel mer vanlig i Sverige og Danmark enn Norge, noe som bl.a. skyldes at disse landene har flere slike nålevende slekter.

I Danmark og Norge går det fremste skillet mellom den gamle ridder- og væpneradelen, og den hoffadelen, embedsadelen eller brevadelen som oppstod etter innføringen av Eneveldet på 1600-tallet. Et kjennetegn på den nye adelen var at kongen brukte tildeling av adelskap som belønning for personer som utmerket seg i statsadministrasjonen eller på andre måter i kongens tjeneste, mens den eldre adelen ofte stod i et motsetningsforhold til kongen, særlig i valgmonarkiet Danmark der nye konger måtte undertegne en håndfestning som sikret adelens rettigheter mot kongen (en ordning som også ble innført i Norge i 1448). En annen brukt definisjon, særlig i Danmark, er å regne den adel som kjennes fra før reformasjonen som «uradel».

Sverige har en ganske tallrik uradel, med slekter som Beck-Friis, Bielke, Bonde, Gyllenstierna, Leijonhufvud, Lilliehöök, Natt och Dag, Oxenstierna, Posse, Rålamb, Stenbock, Thott og Trolle. Også Danmark har flere nålevende slekter som regnes som uradel, som Arenfeldt, Bille, Brockenhuus, Holck, Huitfeldt, Høeg, Juel, Juul, Krabbe, Kaas, Rosenkrantz, Sehested, Skeel og Vind.

I Polen kan den adelen som kalles uradel sjeldent føres lenger tilbake enn rundt år 1500. I Finland og Baltikum består uradelen i stor grad av innvandrede tyske og svenske slekter.

Norge hadde i følge Terje Bratberg opprinnelig en tallrik uradel, men svært få har overlevd i adelig stand til vår tid, men «mange gamle uradelsslekter [har] overlevd i bondestand».[1]

Det er diskutabelt om betegnelsen uradel bør brukes – og er treffende – om de norske høvdings- og stormannsslektene i middelalderen, som for eksempel Bjarkøyætten, Sudrheimsætten, Finnenætten, Bolt og mange andre tilsvarende ætter.

Flere norske slekter er av forskjellige personer på 18–1900-tallet, blitt kalt for «norsk uradel», bl.a.:

Gruppen av «dansk uradel» inkluderer bl.a. følgende slekter som har, eller har hatt, medlemmer i Norge:

Øvrige emner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b http://snl.no/uradel
  2. ^ Jacob Grimm, Deutsches Wörterbuch "erst im 19. jh. gebraucht zur bezeichnung ältesten adels." ("i bruk bare fra det 19. århundre for å betegne den eldste adelen"), sitert fra Karl Friedrich Eichhorn (1821, 1827).
  3. ^ Den Store Danske Encyklopædi
  4. ^ Ordbog over det danske Sprog
  5. ^ Nationalencyklopedin
  6. ^ Nordisk familjebok
  7. ^ Store Norske Leksikon
  8. ^ Galtung, Johan Ellertsen: Galtungslekten i fortid og nutid. 1974.
  9. ^ «Paus». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 4. utgave (2005–2007). Oslo: Kunnskapsforlaget.
  10. ^ S.H. Finne-Grønn (1943). Slekten Paus : dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer
  11. ^ Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo