Den multinasjonale styrken i Libanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et amerikansk amfibiefartøy ankommer Beirut i 1982

Den multinasjonale styrken i Libanon (forkortet MNF) var en internasjonal fredsbevarende styrke som ble opprettet i 1982 for å se til evakueringen av PLOs styrker fra Libanon i kjølvannet av Israels invasjon av landet. Styrken bestod av amerikanske, franske, italienske og britiske tropper.[1]


Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franske soldater i Libanon
Den amerikanske kassernen i Beirut

USA hadde tidligere vært involvert i libanesiske affærer gjennom Operasjon Blå Flaggermus under krisen i Libanon i 1958. Under denne intervensjonen ble 14,000 amerikanske tropper utplassert i Libanon for å slå ned på den libanesiske opposisjonens opprør mot president Camille Chamoun. Operasjonen ble ansett som en suksess, og Chamoun forble ved makten.

I 1975 brøt den libanesiske borgerkrigen ut. Videre destabilisering ble forårsaket av Israels invasjon av landet i 1982, som hadde som mål å tvinge PLO ut av Libanon.

Mens Libanons hovedstad Beirut var under beleiring av israelske styrker, forhandlet den amerikanske ambassadøren Philip Habib mellom de krigførende partene for å få istand en fredsbevarende styrke i Beirut. I august lyktes man i å få på plass en avtale som innebar en tilbaketrekning av syriske og palestinske soldater fra Beirut. Avtalen innebar også utplasseringen av en multinasjonal styrke som skulle være til stede under evakueringen og forhindre videre trefninger mellom partene.

Innledende utplassering[rediger | rediger kilde]

De franske styrkene landet i Beirut den 21. august, og amerikanske tropper ankom tre dager senere. Den 26. august ankom også italienske soldater Libanon. Denne innledende styrken bestod av 800 amerikanere, 400 franskmenn og 519 italienere. Den 30. august trakk PLO seg ut fra Beirut og evakuerte sine medlemmer til Tunisia. Ikke lenge etterpå trakk også de utenlandske styrkene seg ut.

Økt involvering i Libanon[rediger | rediger kilde]

Et sjekkpunkt i Beirut bemannet av amerikanske og libanesiske soldater.

Til tross for PLOs tilbaketrekning fra Beirut, var MNFs oppdrag langt fra ferdig. Den 14. september ble Libanons nylig valgte president Bashir Gemayel likvidert, og som en hevnaksjon massakrerte falangistene hundrevis av palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila. Som et resultat av massakren bestemte USAs daværende president Ronald Reagan seg for å organisere en ny multinasjonal styrke sammen med Frankrike og Italia. Den 29. september ankom styrken Beirut, med omlag 1200 soldater. Denne gangen gikk styrkens oppdrag ut på å hjelpe den nye libanesiske regjeringa og landets hær med å skape stabilitet.

Den amerikanske kontingenten bestod opprinnelig av 1400 tropper, og økte senere til 1800. Den amerikanske bataljonens hovedkvarter ble plassert ved Beiruts internasjonale lufthavn. Frankrikes bidrag bestod av 1500 soldater som ble utplassert i Vest-Beirut. Italia bidrog med 1400 tropper som ble utplassert mellom de franske og de amerikanske troppene. I februar 1983 bestemte Storbritannia seg for å støtte styrken ved å bidra med væpnede kjøretøy.

Under vinteren 1982-83 var lykkes MNF med oppdraget sitt. Selv om styrken offisielt var nøytral, hadde den flere ganger æren for å ha forhindret trefninger mellom varierende libanesiske fraksjoner og israelske styrker. Den 23. februar kom det nesten til trefninger mellom amerikanske og israelske styrker når israelerne ble nektet passasje gjennom et amerikansk-kontrollert område i Beirut. Etterhvert som amerikanerne begynte å samarbeide mer og mer med den libanesiske hæren, økte antallet angrep fra shia-muslimske fraksjoner, kanskje fremfor alt Hizbollah. Den 18. april ble den amerikanske ambassaden i Beirut bombet, og 63 mennesker mistet livet.[2]

Den 17. mai 1983 ble den såkalte 17. mai-avtalen undertegnet mellom Israel og Libanon. Avtalen gjorde offisielt slutt på Israels første krig i Libanon, og tillot Israel å utplassere styrker i det sørlige Libanon for å se til at ingen militante infiltrerte Nord-Israel. Med denne avtalen trakk Israel sine styrker ut av Beirut, og begynte en ettappedelt tilbaketrekning fra Libanon. Ettersom israelerne trakk seg ut, gikk Syria til offensiv mot den libanesiske hæren, som led et alvorlig nederlag i den såkalte Fjellkrigen.

Høsten 1983 ble amerikanske styrker gjentatte ganger bombardert av shiamuslimske og drusiske militser, og mange soldater ble drept som følger av trefningene. Som en gjengjeldelse bombarderte amerikanske krigsskip militsenes baser nær Beirut.

Kasernebombingen[rediger | rediger kilde]

Bilde av bombeangrepet mot den amerikanske kasernen i Beirut.

Den 23. oktober ble MNF-styrken påført et hardt slag når biler fylt med eksplosiver detonerte inne i den franske og den amerikanske basen i Beirut, hvor 241 amerikanere og 58 franskmenn ble drept. De store tapstallene førte til harde reaksjoner hjemmefra, og mange amerikanere ønsket en tilbaketrekning fra Beirut. Imidlertid ønsket ikke Reagan å trekke seg ut ennå, og uttalte at soldatene ville forbli utplassert.

Senere trefninger og tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

Amerikanske fly på et hangarskip i desember 1983.

Franske fly gjengjeldte kasernebombingen ved å bombe Irans revolusjonsgarde i Bekaa-dalen i november. På dette tidspunktet økte spenningen mellom USA og Syria, ettersom syriske batterier skjøt mot amerikanske fly som patruljerte libanesisk luftrom. Spenningene kulminerte den 4. desember da amerikanske fly gjengjeldte et syrisk missilangrep ved å gå til et omfattende angrep mot syriske batterier i fjellområdene øst for Beirut. Under operasjonen skjøt syrerne ned to amerikanske fly, hvor en pilot døde og en annen tatt til fange av syriske soldater. Den samme dagen ble åtte amerikanske soldater drept når syrisk-støttede militser bombarderte en observasjonspost.

Mens kampene i Libanon pågikk, forlot Yassir Arafat og mange av hans PLO-krigere den 20. desember Tunisia for å returnere til Libanon. Den 21. desember ble MNF igjen utsatt for et dødelig bombeangrep, hvor en fransk soldat og 14 libanesere ble drept.

USS New Jersey skyter mot drusiske og shia-muslimske militsers baser like ved Beirut.

I januar 1984 gikk USAs president Ronald Reagan med på å trekke styrkene ut etter at Libanons statsminister og hans kabinett hadde trukket seg og Libanon vandret inn i en ny periode med kaos. Sekterisk vold, hvor drusiske og shiamuslimske grupperinger begynte å kjempe mot hverandre utenfor Beirut, brøt ut for fullt i februar, og den 7. februar trakk de 1700 amerikanske soldatene seg ut av landet. Det siste amerikanerne foretok seg i Libanon, var å utføre et omfattende bombardement av syriske styrker, hvor generalen som kommanderte de syriske styrkene i Libanon ble drept. Italienerne trakk seg ut den 20. februar, og den siste franske soldaten var ute den 31. mars.

Tapstall[rediger | rediger kilde]

Totalt 265 amerikanske soldater mistet livet i Libanon. Alle unntatt ni av disse omkom i trefninger med libanesiske eller syriske styrker, og alle unntatt 24 under bombingen av kasernen. Frankrike mistet 58 soldater, hvorav 58 av dem døde under kasernebombingen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jordan, David (2005). The History of the French Foreign Legion: From 1831 to the Present Day. Globe Pequot. s. 103. ISBN 9781592287680. 
  2. ^ Disaster in Lebanon: US and French Operations in 1983 Until today there are frequently discussions about what exactly were the MNF-troops looking for in Lebanon: the situation in the country at the time was such that there was no possibility of establishing a durable peace, and the Americans, French, and the Italian could not but end being entangled into serious arguments with most of the involved parties – including the Israelis. On 2 February 1983, for example, a column of Israeli tanks attempted to enter the US compound around the Beirut IAP. The Israelis were so stubborn in their insistence to enter the area that a captain of the US Marines had to climb to the leading Merkava and threaten the commander to turn around at a gun-point. When the Israeli column refused to pull away from the USMC finally deployed several AH-1T Cobra helicopters, equipped with TOW-anti-tank missiles, forcing them to do so under a threat of attack. This incident could not change anything in the way the Muslims regarded the presence of the MNF-troops as a threat to their positions. Quite on the contrary, as soon as the US troops started mounting joint patrols with the Lebanese army, in March and April 1983, their bases came under attacks by the Shi’ia and the Syrians. Then the situation escalated.
  3. ^ Khoury, Hala. "Last French peacekeepers ready to leave Beirut." UPI, March 31, 1984.