Operasjon Litani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Operasjon Litani
Konflikt: Israel-Palestina-konflikten
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	14. mars-21. mars 1978
Sted:	Sørlige Libanon opp til elven Litani
Resultat:	PLO retirerte fra Sør-Libanon, et bufferområde overvåket av UNIFIL, ble skapt
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Israel	PLO
Kommandanter
Styrke
25 000 mann i alt 7 000 mann i de fremskutte avdelingene	10 000 mann En mindre andel så kamp
Tap
23 drept i kamp 4 drept etter at våpenhvilen var inngått	200-300 hevdet drept 1 100-2 000 sivilister hevdet drept
{{{notater}}}

Operasjon Litani var Israels kodenavn for forsvarets invasjon av Libanon opp til elven Litani i 1978. Aksjonen kom som et militært svar på stadige provokasjoner fra den palestinske terroristorganisasjonen PLO, som også oppfattes som en frigjøringsbevegelse på vegne av det palestinske folket, som hadde forskanset seg i sørlige Libanon. Den siste hendelsen, var Massakren på Israels kysthovedvei den 11. mars 1978 med 35 sivile dødsfall og 71 sårede sivilister i et terrorangrep.

Dette meget brutale angrepet førte til at den israelske regjeringen med statsminister Menachem Begin besluttet en begrenset bakkeoffensiv inn i den sørlige delen av Libanon, kalt «Fatahland». Fire dager senere kom de første flyangrepene mot mål definert som PLO-infrastruktur samtidige med at 7 000 israelske soldater med pansrede enheter og artilleristøtte rykket over grensen. Tilsammen 25 000 israelske militære deltok i den største militæroperasjonen siden Yom Kippur-krigen 1973.

Operasjonen var en militær suksess, og PLOs styrker ble presset opp til elvens nordside. I løpet av syv dager hadde de israelske styrkene med tung flystøtte først trengt seg 10 km inn i Libanon, deretter ekspandert nord til sørbredden av elven Litani og omgått den libanesiske havnebyen Tyr. Selve byen og omegn ble åsted for brutale kamper mellom de israelske militære som var uten skrupler mot den sivile nærheten og de palestinske militsavdelingene som hadde blitt innhentet og nedkjempet. De fleste av disse hadde trukket seg nord for elven siden den militære forberedelsen hos israelerne hadde gitt dem et forvarsel.

Det har blitt beregnet at 1 100 til 2 000 hadde blitt drept, mesteparten sivilister, ifølge Robert Fisk. Israel hadde et tap på 23 under offensiven og i tillegg ble 4 drept etter at våpenhvilen var trådt i kraft. Israelsk side hevdet å ha påført PLO et tap på cirka 200 til 300 døde. Trolig hadde opptil 285 000 sivile flyktet nordover.

Den internasjonale opinionen reagerte sterkt på aksjonen, noe som førte til opprettelsen av den fredsbevarende styrken UNIFIL og delvis israelsk tilbaketrekking. De israelske styrkene overførte sine posisjoner til sine allierte, Sør-Libanon Armé (SLA) militsen under major Saad Haddad sent i 1978 etter at UNIFIL hadde etablert seg i sine egne posisjoner med baser og utposter.

Allerede den 19. april 1978 ble UNIFIL-hovedkvarteret bombardert av SLA som drepte 8 FN-soldater. Dette var begynnelsen på en lang og turbulent periode for de fredsbevarende styrkene i sørlige Libanon. Norge var blant landene som sendte soldater til FN-tjeneste i Sør-Libanon.

[rediger] Litteratur

• Ahron Bregman, Israel`s wars, 1947-93 2000 ISBN 0-415-21468-8