Massakrene i Sabra og Shatila

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Massakrene i Sabra og Shatila fant sted i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Vest-Beirut i Libanon mellom 16. og 18. september 1982. Sabra var egentlig en forstad i Vest-Beirut befolket av palestiniske flyktninger, mens Shatila var en regulær palestinisk flyktningeleir etablert i 1949. Massakren fremstod som en hevnaksjon etter drapet på den nyvalgte libanesiske president Bachir Gemayel, leder for Falangistpartiet. Det ble alment antatt at det var palestinske militante som hadde gjennomført bombeangrepet mot ham.

Militære operasjoner under Libanon-krigen 1982
Slaget om Beaufort - Slaget om Jezzine - Operasjon Jordkreps 19 - Slaget om Sultan Yacoub - Beleiringen av Beirut - Massakrene i Sabra og Shatila

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den 6. juni 1982 hadde Israel invadert Libanon med det mål å fordrive PLO, som i flere år hadde operert mot mål i Israel fra baser i landet. I løpet av sommeren omringet de Beiruts vestre forsteder, der befolkningen var overveiende shiamuslimsk. Den 18. august ble det inngått våpenstillstandsavtale etter amerikansk mekling ledet av Ronald Reagans spesielle sendebud Philip Habib. PLOs væpnede styrker skulle forlate Libanon under internasjonalt tilsyn, og Israel lovet å ikke rykke lengre inn i Beirut. Avtalen garanterte sikkerheten for de palestinere som ble igjen i Beirut. En internasjonal styrke, MNF, som skulle overvåke PLOs tilbaketrekning, ble opprettet. Den 1. september var tilbaketrekningen fullført. Drøyt 14.000 palestinere hadde forlattt Beirut. Yassir Arafat var den siste lederen som forlot Beirut den 30. august da han gikk ombord på den greske krysseren Atlantis og seilte mot Tunis.[1]

Den 23. august var falangistenes leder Bashir Gemayel blitt valgt til Libanons president. Den 1. september traff han Menachem Begin, Israels statsminister, i Nahariya nord i Israel. Begin ville at Libanon skulle skrive under en fredsavtale. Kanskje diskuterte man også situasjonen i Sabra og Shatila, men det er ingen kilder som belegger dette. De syriske lederne var rasende på Gemayel for at han hadde truffet israelerne.[2]

PLOs utmarsj var blitt overvåket av en internasjonal styrke bestående av amerikanske og franske soldater som var plassert i vestre Beirut. De amerikanske styrkene forlot Libanon den 10. september og de franske straks etter.[3]

Den 11. september sa Ariel Sharon at 2000 terrorister fortsatt var igjen i palestinske flyktningeleirer nær Beirut.[4] Dette avviste palestinerne, men den 14. september ble Bashir Gemayel myrdet da falangistenes høykvarter i Beirut ble sprengt i luften. PLO ble straks mistenkt. (I etterhånd innrømmet en syrisk agent, Habib Tanious Shartouni, at han sto bak mordet. Det er imidlertid ikke funnet noen sannhetsbevis for dette.)

Den påfølgende natt okkuperte israelske styrker vestre Beirut, i strid med avtalen fra august. Isrelerne viste til at mordet på Bashir Gemayel hadde forandret situasjonen.

Massakren[rediger | rediger kilde]

Om kvelden den 16. september gikk 150 bevæpnrde falangister under ledelse av Elie Hobeika inn i flyktingeleirene Sabra og Shatila for å finne den bevæpnede PLO-milits som Israel trodde gjemte seg i leiren. Da falangistene forlot leiren 36 timer senere etterlot de seg et høyt antall døde palestinere, menn, kvinner og barn.[5]

Falangistmilitsen gjennomsøkte leirene systematisk og de drepte var alle sivilister. Ikke bare fra palestinsk side, men også fra falangister som hadde vært med, ble det opplyst at flere av ofrene i tillegg ble lemlestet. Det skal ha forekommet tortur og voldtekter.

Utenfor leirene var det israelske observasjonsposter med utsyn over leirene. Utgangene var avsperret, og om natten ble det fra israelske posisjoner sendt opp lysraketter for å gi "arbeidslys" til falangistene inne i leiren. .[6]

Dødsofrenes antall[rediger | rediger kilde]

Opplysninger fra libanesisk Røde Halvmåne, libanesisk sivilforsvar og tall fra sivile tyder på at 460 ble drept. I tillegg ble minst 360 meldt savnet. En antar derfor at mer enn 800 ble drept. Ifølge den israelske etterretningen ble mellom 700 og 800 drept. Palestinsk Røde Halvmåne oppgav et betydelig høyere antall drepte, 3.300. Atter andre kilder mente det måtte være 2.000.

Bakgrunnen for beskyldninger om Sharons medansvar[rediger | rediger kilde]

Sharon hadde sagt til falangistene noen timer innen før gikk inn at PLO hadde myrdet Gemayel[7] og argumentet om israelsk medansvar hviler på at de var seg vel bevisst falangistenes raseri mot palestinene.

Det ble videre hevdet at Sharon og israelske myndigheter på et tidlig tidspunkt måtte ha sett hva som foregikk. Utover observasjon og hjelp med nattlig opplysning hadde israelske styrker også stilt bulldozere til falangistenes rådighet, og sørget for deres forpleining og ammunisjonsforsyning.

Israelsk rapport[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke for de døde i Sør-Beirut.

Etter svært hardt indre press gikk den israelske statsministeren Begin med på å etablere en offisiell kommisjon som gransket hendelsen. Den la fram sin rapport i februar 1983.

Ifølge rapporten var det styrker fra det kristne falangistpartiets milits som angrep leirene og gjennomførte massakren.[8] Mange israelske toppledere fikk sterk kritikk. Forsvarsminister Ariel Sharon måtte gå av etter at rapporten ble fremlagt.

Massakren i de to flyktningeleirene pågikk fra ettermiddag 16. september til morgenen 18. september. Israelske militæravdelinger holdt til på utkikksposter bare noen hundre meter fra leirene, men grep aldri inn, selv om israelske offiserer tidlig ble klar over at det ikke var kamper som pågikk, men rene nedslaktinger.

Først på morgenen 18. september begynte omverdenen å bli klar over hva som hadde skjedd. Hele familier ble funnet drept. Noen steder var så mange som 18-20 mennesker samlet sammen og skutt ned.

Flere arabiske og europeiske organisasjoner forsøkte å få Ariel Sharon, som de mener hadde ansvaret for massakren, tiltalt for krigsforbrytelser. Det lyktes dem ikke.

Libanesisk rapport[rediger | rediger kilde]

Den offisielle libanesiske rapporten konkluderte med at 460 var drept, og det skyldtes ukjente gjerningsmenn. Israel ble pålagt det juridiske ansvaret for massakren i denne rapporten. Ingenting ble gjort av libaneserne for å avdekke hvem som var skyldige for angrepet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ahron Bregman og Jihan El-Tahri (1998): The Fifty Years War. Israel and the Arabs. London: BBC Books. ISBN 0-14-026827-8
  • Helena Cobban (1985): The Making of Modern Lebanon. London: Hutchinson. ISBN 0-09-160791-4
  • The Beirut Massacre: the Complete Kahan Commission Report. Karz-Cohl, Princeton (NJ) 1983, ISBN 0-943828-55-4
  • Leila Shahid: «The Sabra and Shatila Massacres: Eye-Witness Reports.» i: Journal of Palestine Studies bind 32, nr. 1 (Høst 2002), s. 36-58

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cobban (1985), s. 181-185
  2. ^ Bregman/El-Tahri, s. 172-174
  3. ^ Cobban (1985), s. 187-188
  4. ^ Trial Watch: Ariel Sharon
  5. ^ Bregman/El-Tahri, s. 175-176
  6. ^ Thomas L. Friedman: Beirut Massacre: The Four Days. i: New York Times vom 26. September 1982.
  7. ^ Utdrag fra The Great War For Civilisation: The Conquest of the Middle East (2005) av Robert Fisk
  8. ^ BBC: «Sabra and Shatila 20 years on» besøkt 1.11.2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]