Frostskade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også: Hypotermi
Frostskade
Frostskade
Frostskadete hender
ICD-10-kode T33-T35
ICD-9-kode 991.0-991.3
DiseasesDB 31167
MedlinePlus 000057
eMedicine emerg/209  med/2815 Derm/833 ped/803
MeSH D00562

Frostskade (congelatio i medisinsk terminologi) er en medisinsk tilstand der lokale skader er påført hud og andre vev på grunn av ekstrem kulde. Frostskader får man mest sannsynlig i kroppsdeler lengst bort fra hjertet og som har store eksponerte flater. De første stadiene av forfrysning blir noen ganger kalt overflatisk forfrysning.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere klassifikasjoner for vevsskader forårsaket av ekstrem kulde, inkludert:

  • Overflatiske forfrysninger er overflatisk nedkjøling av vev uten cellulær ødeleggelse .[1]
  • Frostknuter er overfladiske sår i huden som oppstår når en disponert person gjentatte ganger utsettes for kulde
  • Frostskader involverer vevsskader.

Faser[rediger | rediger kilde]

På eller under 0 ° C (32 ° F), begynner blodårer nær huden å trekke seg sammen, og blod føres vekk fra ekstremiteter via handlingene til glomus body. Det samme resultatet kan også være et resultat pågrunn av eksponering for sterk vind. Denne reguleringen bidrar til å bevare kjernetemperaturen i kroppen. I ekstrem kulde, eller når kroppen blir utsatt for kulde i lengre perioder, kan denne beskyttende strategien redusere blodgjennomstrømningen i enkelte områder av kroppen til farlig lavt nivå. Denne mangelen på blod fører til slutt til forfrynsing og dødt vev og hud i de berørte områdene. Det er fire grader av frostskader. Hver av disse gradene har varierende grad av smerter.[2]

  • Første grad

Dette kalles overflatiske forfrysninger og disse påvirker bare overflate huden, som er frossen. På starten er det kløe og smerte, og deretter utvikler huden hvite, røde og gule flekker og blir nummen. Området påvirket av en overflatisk forfrysning blir vanligvis ikke permanent skadet siden kun hudens øverste lag er berørt. Overfølsomhet for både varme og kulde kan noen ganger bli resultat etter en overflatisk forfrysning.

  • Andre grads

Hvis forfrysningen fortsetter, kan huden fryse og stivne, mens det dype vevet ikke berøres og fortsatt holder seg mykt og normalt. Andre grads skader får vanligvis blemmer 1-2 dager etter at de blir forfryst. Disse blemmene kan bli harde og svarte, men ser vanligvis verre ut enn de egentlig er. De fleste av skadene leges på en måned, men området kan bli permanent ufølsomt for både varme og kulde.

  • Tredje og fjerde grads

Hvis området forfryser ytterligere, oppstår en dypere forfrysning. Muskler, sener, blodårer og nerver vil alle forfryse. Huden blir hard, føles voksig, og bruk av området er tapt midlertidig, og i alvorlige tilfeller, permanent. De dype frostskadene resulterer i områder med lilla blemmer som blir svarte og som generelt er blod-fylt. Nerveskader i området kan føre til tap av følelse. Disse ekstreme frostskadene kan resultere i at fingre og tær blir amputert dersom området blir infisert med koldbrann. Hvis forfrysning har pågått ubehandlet kan fingre og tær falle av. Skadene som er påført området av forfrysingsprosessen kan det ta flere måneder å finne ut av, og dette utsetter ofte tiltak med kirurgi for å fjerne dødt vev.[3]

Risikofaktorer[rediger | rediger kilde]

Risikofaktorer for frostskader inkluderer bruk av beta-blokkere og tilstander som diabetes og perifer nevropati.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Faktorer som bidrar til frostskader inkludere ekstrem kulde, utilstrekkelige klær, våte klær, vindavkjølingseffekt, og dårlig blodsirkulasjon. Dårlig sirkulasjon kan være forårsaket av stramme klær eller støvler, sammenkrøpne stillinger, tretthet, visse medisiner, røyking, alkoholbruk, eller sykdommer som påvirker blodårene, for eksempel diabetes.[4] Eksponering for flytende nitrogen og andre kryogene væsker kan gi frostskader.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Ikke la berørte områder av huden berøre kalde eller varme gjenstander. Hold berørte områder varme. Behandling av frostskader fokuserer på oppvarming (og muligens tining) av det berørte vevet. Beslutningen om å tine er basert på nærhet til et stabilt, varmt miljø. Hvis oppvarmet vev ender opp med gjentagen forfrysning, vil det bli ytterligere vevsskader. Overdreven bevegelse av frostskadet vev kan føre til at iskrystallene som har dannet seg i vevet gjør ytterligere skade. Det er derfor anbefalt å unngå spjelking og / eller innpakning av frostskadete ekstremiteter for å unngå slike bevegelser. Av denne grunn er det skadelig å utføre gniing, massering, risting, eller andre måter å bruke fysisk makt i et forsøk på å få varmen igjen i frostskadet vev.[5] Forsiktighet bør utvises ved å ikke varme raskt opp det berørte området inntil en videre nedkjøling er forhindret. Oppvarming kan oppnås på to måter:

Passiv oppvarming[6] innebærer å bruke kroppsvarme eller omgivelsestemperatur til å hjelpe en persons kropp i å varme opp seg selv. . Dette inkluderer innpakning i tepper eller å flytte til et varmere miljø.[7]

Aktiv oppvarming[6] innebærer bruk av direkte varme til oppvarming av en person, som regel i tillegg til de behandlinger som er inkludert i passiv gjenoppvarming. Aktiv oppvarming krever mer utstyr og kan derfor være vanskelig å utføre i prehospitale miljøet.[5] Når aktiv gjenoppvarming blir utført prøver man å varme det skadde vevet så raskt som mulig uten å brenne det. Dette er ønskelig siden jo raskere vevet blir tint, jo mindre vevsskade oppstår[5] Aktiv oppvarming blir vanligvis oppnådd ved å dyppe det skadde vevet i ett vannbad som holder mellom 40-42 ° C (104. - 108F). Oppvarming av perifere vev kan øke blodstrømmen fra disse områdene tilbake til kroppens kjerne. Dette kan gi en nedgang i kroppens kjernetemperatur og øke risikoen for hjerterytmeforstyrrelser[8]

Kirurgi[rediger | rediger kilde]

Debridering og/eller amputasjon av nekrotisk vev blir vanligvis utsatt i tid, med unntak gjøres der det er tegn på infeksjoner eller koldbrann.[9] Dette har ført til at ordtaket "Frozen in January, amputate in July".[10]

Prognose[rediger | rediger kilde]

En rekke langtids følgetilstander kan oppstå etter frostskader. Disse inkluderer: forbigående eller permanente endringer i følelse, elektriske sjokk, økt svetting, kreft, og bein destruksjon/artritt i berørte områder.[11]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Bevisene er utilstrekkelige for å avgjøre om hyperbar oksygenbehandling som en tilleggsbehandling kan hjelpe til med vevshelbredelse.[12] Det har blitt rapportert om tilfeller der det har hjulpet, men få aktuelle forskningsstudier har vist effektiviteten av slik behandling.[13][14][15][16][17]

Medisinsk sympatektomi med intravenøs reserpin har også vært forsøkt med begrenset suksess.[11]

Mens ekstreme værforhold (kulde og vind) øker risikoen for forfrysning ser det ut til at enkelte individer og befolkningsgrupper er mer motstandsdyktige mot mildere former for forfrysninger, kanskje på grunn av lengre tids eksponering og tilpasning til kaldt vær og miljø. "Hunter's Response" eller Axon reflex er eksempler på denne type tilpasninger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marx, John (2010). Rosen's emergency medicine: concepts and clinical practice 7th edition. Philadelphia, PA: Mosby/Elsevier. s. 1862. ISBN 9780323054720. 
  2. ^ Frostbite, eMedicineHealth.com, http://www.emedicinehealth.com/frostbite/article_em.htm, retrieved 4/3/10
  3. ^ Definition of Frostbite, MedicineNet.com, http://www.medterms.com/script/main/art.asp?articlekey=3522, retrieved 4/3/10
  4. ^ Eric Perez, MD.National Institute of Health. Retrieved May 18, 2006.
  5. ^ a b c Mistovich, Joseph; Brent Haffen, Keith Karren (2004). Prehospital Emergency Care. Upsaddle River, NJ: Pearson Education. ss. 506. ISBN 0-13-049288-4. 
  6. ^ a b Mistovich, Joseph; Brent Haffen, Keith Karren (2004). Prehospital Emergency Care. Upsaddle River, NJ: Pearson Education. s. 504. ISBN 0-13-049288-4. 
  7. ^ Roche-Nagle G, Murphy D, Collins A, Sheehan S (June 2008). «Frostbite: management options». Eur J Emerg Med 15 (3): 173–5. doi:10.1097/MEJ.0b013e3282bf6ed0. Besøkt 2008-06-30.
  8. ^ Marx, John (2010). Rosen's emergency medicine: concepts and clinical practice 7th edition. Philadelphia, PA: Mosby/Elsevier. s. 1864. ISBN 9780323054720. 
  9. ^ McGillion, R (2005): «Frostbite: case report, practical summary of ED treatment.» – J Emerg Nurs, bind 31, nr. 5, s. 500–2.
  10. ^ Golant, A; Nord, RM; Paksima, N; Posner, MA (2008): «Cold exposure injuries to the extremities.» – J Am Acad Orthop Surg, bind 16, nr. 12, s. 704–15.
  11. ^ a b Marx, John (2010). Rosen's emergency medicine: concepts and clinical practice 7th edition. Philadelphia, PA: Mosby/Elsevier. s. 1866. ISBN 9780323054720. 
  12. ^ Marx, John (2010). Rosen's emergency medicine: concepts and clinical practice 7th edition. Philadelphia, PA: Mosby/Elsevier. ISBN 9780323054720. 
  13. ^ Finderle, Z; Cankar, K (2002): «Delayed treatment of frostbite injury with hyperbaric oxygen therapy: a case report» – Aviat Space Environ Med, bind 73, nr. 4, s. 392–4.
  14. ^ Folio LR, Arkin K, Butler WP (May 2007). «Frostbite in a mountain climber treated with hyperbaric oxygen: case report». Mil Med 172 (5): 560–3.
  15. ^ Gage AA, Ishikawa H, Winter PM (1970). «Experimental frostbite. The effect of hyperbaric oxygenation on tissue survival». Cryobiology 7 (1): 1–8. doi:10.1016/0011-2240(70)90038-6. Besøkt 2008-06-30.
  16. ^ Weaver LK, Greenway L, Elliot CG (1988). «Controlled Frostbite Injury to Mice: Outcome of Hyperbaric Oxygen Therapy.». J. Hyperbaric Med 3 (1): 35–44. Besøkt 2008-06-30.
  17. ^ Ay H, Uzun G, Yildiz S, Solmazgul E, Dundar K, Qyrdedi T, Yildirim I, Gumus T (2005). «The treatment of deep frostbite of both feet in two patients with hyperbaric oxygen. (abstract)». Undersea Hyperb Med. 32 (1 (supplement)). Besøkt 2008-06-30.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]