Inokulasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Inokulasjon (av latin in – «i» og oculus – «øye, knapp») vil si immunisering mot sjukdom – framfor alt kopper – ved påført smitte. Inokulasjon var en forløper for koppevaksinen.

Andre betydninger:

  • Inokulasjon kan enkelte ganger ses brukt synonymt med vaksinasjon.
  • I hagebruk er inokulasjon det samme som poding.

Grunnprinsippet i inokulasjonen var å påføre et friskt menneske koppesmitte for derved å gjøre det immunt mot kopper ved framtidige epidemier. Dette ble utført ved at en tok materie fra en koppebyll, og gnidde inn i et snitt i armen. Mottakeren ville da utvikle kopper, men i en mye lettere grad enn ved alminnelige epidemier, og med langt mindre dødsrisiko. Det ble heller ikke like stygge kopparr som hos de som ble smitta på normalt vis. Den inokulerte var da immun mot koppesmitte for resten av livet.

Lady Mary Wortley Montague i tyrkisk drakt

Opphavet til metoden er uviss. Den hadde vært brukt i India og Kina i århundrer, men ble først kjent i Europa i det 18 århundre. Tidlig på 1700-tallet hadde Lady Mary Wortley Montague, gift med den britiske sendemannen til Det osmanske riket, vært vitne til inokulasjon i Konstantinopel (Istanbul). Metoden gjorde inntrykk på henne; hun hadde mista en bror i kopper og bar arr av sjukdommen sjøl. I 1718 fikk hun ambassadelegen til å inokulere den fem år gamle sønnen hennes. En yngre datter ble også inokulert noen år seinere. Tilbake i England fortalte hun venner om metoden, blant dem Sir Hans Sloane, George Is livlege. Det bredte seg en viss interesse for fenomenet, og en lege fikk tillatelse til å prøve ut metoden på seks innsatte i Newgate-fengselet. Immuniseringa var vellykka, og de dømte fikk sin frihet. I 1722 beslutta så prinsen av Wales – den seinere George II – å få sine døtre inokulert. Den vellykka kongelige inokuleringa førte til at metoden ble tatt i bruk ved flere europeiske kongehus, og litt etter litt vant metoden innpass i befolkninga for øvrig.

Metoden var imidlertid omdiskutert, og det reiste seg til tider kritiske røster mot den, særlig i Frankrike. Blant annet kritiserte Voltaire metoden i sine Lettres Philosophiques.

Etter at Edward Jenner fant på å inokulere med kukopper, og dermed oppfant vaksinasjonen i 1796, kom inokulasjon gradvis ut av bruk. Vaksinasjon viste seg langt tryggere og var uten bivirkninger.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Vaksinens historie på forskning.no