Otto Thott

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grev Otto Thott, efter kobberstikk av Johan Martin Preisler, fra Danmarks Riges Historie vol. 5 av Edvard Holm
Otto Thott, formentlig malt av Andreas Brünniche, Frederiksborg Slot

Otto Tagesen Thott (født 13. oktober 1703 på Turebyholm, død 10. september 1785 i København) var en dansk greve og boksamler. Han var sønn av geheimeråd Tage Thott (død 1707) og Petra Sophie Reedtz.

Barndom og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Thotts far døde før Otto Thott hadde fylt 4 år. Hans mor solgte herregården Turebyholm og flyttet sammen med ham til Sorø, der han gikk på skole. Men han mistet også moren innen han var fylt 17 år. Den formuen hun hadde hatt var nesten borte og det var kun på grunn av et par kvinnelige slektninger at han ble i stand til å fortsette sin utdannelse. Slektningene hjalp med å reise til utlandet, noe den gang ble ansett for å være nødvendig for en ung adelsmann.[1]

Først oppholdt han seg en tid i Halle hvor han bodde hos en jurist Bøhmer. Han studerte særlig rettsvitenskap, derunder naturrett og dessuten historie og filosofi med mer. Disse studiene fortsatte han i Jena og senere under opphold i Nederland, England og Frankrike. Han kom i forbindelse med en rekke vitenskapsmenn i de forskjellige byene han oppholdt seg, og skjønt hans budsjett sikkert var begrenset, skaffet han seg verdifulle håndskrifter og bøker.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Suksessrik embetsmann[rediger | rediger kilde]

Etter han kom hjem fra reisen fikk han i 1723 en sekretærstilling i Danske Kancelli, selv om han bare var knapt 20 år. I 1728 ble han høyesterettsassessor, og to år senere medlem av kammerkollegiet. Herfra avanserte han til finans (15. februar 1734), og da General-, Landets-, Økonomi- og Kommercekollegiet ble opprettet, trådte han inn som fullmektig i det 5. desember 1735. Et betydelig skritt framover var det for ham, at han 30. august 1746 ble leder av finanskollegiet som 1. fullmektig, en stilling, han innehadde inntil 6. desember 1759. Året før hadde han nådd den høyeste statsmannsverdighet ved 21. juli 1758 å bli medlem av gehejmekonseillet.

Kort tid etter at Frederik 5. hadde besteget tronen mottok han Dannebrogordenen. Den 4. september 1747 fik han tittelen geheimeråd, og i 1752 hadde enkedronning Sophie Magdalene tildelt ham ordenen «de l’union parfaite», og han innehadde flere ganger over lengre tid stillingen som en av Den Københavnske Banks direktører. 17551758 moderniserte han Gavnø, som ble forvandlet til et rokokkoslott.

Statsøkonomisk forfatter[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at han fikk plass i kommersekollegiet kom han 31. desember 1735 med en lang betenkning med tittelen «Allerunderdanigste uforgribelige Tanker om Kommerciens Tilstand og Opkomst», hvori han redegjorde for Danmarks og Norges økonomiske forhold. Han sluttet seg her til en moderat form for merkantilisme. «Det er», sier han, «ikke alene Sølv og Guld, som medfører Rigdom; men det er fornemmelig Flittighed, Arbejde, Sparsommelighed, Forstand, Kunster og Videnskaber, som alle ere de troeste og aldeles fornødne tilhjælpere til et ægte Kommercium.» Dette argumentet underbygger han ved å peke på hvordan England og Nederland hadde forbigått Spania, som kun hadde hatt uhell med sin metallrikdom fra koloniene. I merkantilismen, sier han videre, er det viktig å eksportere for større verdier enn man importerer. Han beskriver også elendige forhold for landbruket som følge av lave kornpriser. Han skildrer både landeierne som gjeldstyngede og særlig de danske bøndenes elendige kår. «Det er», skriver han, «fast ubegribeligt, hvorledes Bonden kan få det, han skal svare … han må nødvendigvis arbejde med Ulyst og Lunkenhed, ja vorder lad og liderlig og drikker ofte op alt, hvad han kan overkomme.».

De årene som han ledet finansstyrelsen (1746–59) var en god periode for økonomien. Man klarte blant annet å nedbetale deler av statsgjelden. Nedbetalingene er ført til inntekt for Thotts administrative dyktighet, men også fredstiden spilte en rolle.

Herlufsholm slott på slutten av 1800–tallet, fra Danske Billeder For Skole Og Hjem, 2. Sydsjælland og Bornholm av Theodor Siersted, Forlagsbureauet i Kjøbenhavn, 1895.

Minkende innflytelse og avskjed[rediger | rediger kilde]

Han etterfulgte i februar 1763 Johan Ludvig Holstein både som oversekretær i danske kanselli, preses for misjonsskollegiet og Waisenhuset, 1. generalkirkeinspektør, preses i Videnskabernes Selskab, patron for Københavns Universitet og skolemester for Herlufsholm. Få uker etterpå ble han Ridder av Elefanten. På samme tid fikk han bygget om sitt store palé på Kongens Nytorv, Thotts Palé, ved Nicolas-Henri Jardin.

Han beholdt sine stillinger ved Christian 7.s kroning, men merket overgangen fra en rolig tid under Frederik 5. til en forvirret og intrikat periode. Han var her på Bernstorffs side, hvilket gjorde at han sammen med ham og D. Reventlow etter keiserinne Cathrine 2.’s uttrykkelige ønske ble gjort til lensgreve 14. desember 1767.

Bernstorffs fall 15. september 1770 ga ikke umiddelbart anledning til avskjed av Thott. Men Struensee lot konseillet være full inaktivt. Unntaket var en erklæring som Thott 24. september med sine kolleger avga om hvordan et statsråd best kunne innrettes i en monarkisk stat. Erklæringen provoserte Struensee og han gikk imot de gamle statsrådsmedlemmene. Det varte ikke lengre enn til 10. desember 1770 innen alle konseillets medlemmer ble avskjediget. Pensjon fikk Thott ikke. Hermed opphørte hans virke i samtlige av hans tidligere stillinger. Struensee lot ham allikevel beholde stillingen som skolemester i Herlufsholm.

Gavnø slott 2008

Uvirksomhet i Struenseetiden[rediger | rediger kilde]

Etter sin avskjedigelse trakk Thott seg tilbake til sine gods på Sørsjælland. Han hadde i 1732 giftet seg med Birgitte Charlotte Kruse, en datter av generalmajor Ulrik Christian Kruse, og hun hadde gitt ham Lindersvold i medgift. I 1731 hadde han kjøpt Strandegård, og 1737 tilegnet han seg gjennom arv og kjøp Gavnø. Det virker som om han i Struenseetiden levde nokså isolert nede på Gavnø, mens hans tidligere kolleger stod i aktiv forbindelse med hverandre.

Tilbake i embetet[rediger | rediger kilde]

Etter Struensees fall ble han av de nye makthaverne tiltenkt en ny rolle som statsråd. Han har da blant annet deltatt i forhandlingene om Forordningen av 13. februar 1772. Det antas at Thott stod bak to viktige paragrafer i den nye forordningen. Han foreslo at fra nå skulle utenriksministeren ha fast plass i statsrådet. Videre gikk han inn for at «alting herefter (det alene undtagen, som angår vore tyske Provinser) skal søges, behandles; foredrages og udfærdiges i det danske Sprog». Dette siste tyder på at han stort sett var enig i den dansk-nasjonale retning, som kjennetegnet regjeringen under den såkalte «guldbergske tid».

Ettersom ingen av medlemmene av statsrådet, unntatt utenriksministeren, etter den nye forordningen kunne lede et regjeringskollegium, kunne han ved gjeninntreden i regjeringsrådet ikke på nytt bli kansellipresident. Derimot fikk han plass i flere av de viktige kommisjoner, som i dette tidsrommet fikk gjennomgripende innflytelse på finansstyringen. Han ble 29. oktober 1772 medlem av den ekstraordinære finanskommisjon og 11. mars 1773 medlem av Overskattestyret. 19. mai 1774 ble han en av direktørene i Skattekammeret og 13. april 1782 fik han plass i Overbankstyret. Disse utnevnelsene vitnet om hvordan man i ytre henseende viste den nå sterkt aldrende mann alle mulige hensyn, men det er dog tydelig nok, at han ikke på noen måte har spilt en rolle som egentlig ledende statsmann i denne perioden. Tiltagende alderdomssvakhet synes også å ha gjort det nødvendig å lette trykket av embetsgjerningen for ham. I det minste forekommer det oftere kabinettordrer om at den «gode Grev T.» skal lettes, først for et, så for et annet verv.

Den siste tiden[rediger | rediger kilde]

Til alderens tynge kom private sorger. Hans hustru døde etter 49 års lykkelig ekteskap 1781, og like etter mistet han sitt eneste barn, datteren Christine Sophie, som var enke etter hoffmarskalk Chr. D. Rantzau. Selv om han som en følge av alt dette må syntes å være mett av dage da Guldbergs styre falt, beholdt han allikevel sin plass i gehejmestatsrådet etter regjeringsforandringen 14. april 1784. Han fikk til og med like etter (5. mai) tilbake stillingen som patron for Københavns Universitet, som han hadde innehatt før Struensees tid. Men han var nå utslitt, han led også av en alvorlig øyesykdom, og 10. september 1785 døde han i den høye alder av 82 år. Han ble begravet i Sorø klosterkirke. Hans betydelige boksamling ble solgt på auksjoner, mens Det Kongelige Bibliotek fikk testamentert både håndskrifter og paleotyper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ E. Holm Thott, Otto i 1. at the Dansk biografisk leksikon, p. 336

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]