August Hermann Francke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
August Hermann Francke (1663-1727)

August Hermann Francke (født 12. marsjul./ 22. mars 1663greg. i Lübeck, død 8. juni 1727 i Halle) var en tysk teolog, pietist og pedagog.

Bakgrunn og liv[rediger | rediger kilde]

Francke studerte ved universitetene i Erfurt, Kiel og Leipzig. I 1686 grunnla han i sistnevnte by et Collegium philobiblicum for øvelser i Bibelens filologiske og praktiske tolkning. Det religiøse inntrykket var hos Francke tidlig det fremherskende, men selv betegnet han år 1687 som tiden for sin omvendelse til en «levende kristendom». Fra 1690-91 var han diakon ved Augustinkirken i Erfurt. Hans mere oppbyggende enn dogmatiske prekener der vakte stor oppmerksomhet og fant et stort antall tilhørere, også blant katolikkene. Mange blant disse ble ledet til å gå over til protestantismen, og til slutt befalte den katolske fyrstebiskopen av Mainz, som Erfurt da hørte til, ham å forlate byen innen 48 timer.

I 1692 ble Francke professor i østerlandske språk ved universitetet i Halle og dermed pastor i Glaucha (en forstad til Halle). I 1698 byttet han nevnte professorat mot et teologisk ved samme universitet. Gjennom sin virksomhet som prest og akademisk lærer utøvet han stor innflytelse og ble ved siden av Philipp Jacob Spener, hvis bekjentskap han hadde gjort i 1689, en av den såkalte pietismens grunnleggere. I 1695 etablerte han en fri- og fattigskole og et par andre skoler og i 1697 en latinskole. Med fattigskolen forente han en anstalt for far- og morløse barn, og da plassen snart ble for liten for det store antall som ble meldt inn til skolen, la han den 24. juli 1698 ned grunnstenen til Waisenhuset i Halle, i det han stolte på at midler til å fullføre bygget skulle komme gjennom frivillige bidrag. Hans regnestykke slo til, og i 1701 var bygget ferdig. Ved Franckes død var det 100 gutter og 34 jenter i Waisenhuset og ved samtlige anstalter ble over 2200 barn undervist av 167 lærere og 8 lærerinner.

Foruten disse anstalter etablerte Francke et misjonsinstitutt (1705), og til den ble den av friherre von Canstein i 1710 etablerte såkalte cansteinske bibelanstalt for Bibelens spredning. Gjennom inntektene av en bokhandel og et apotek samt gjennom frivillige gaver ble han i stand til å underholde sine stiftelser uten offentlig støtte. Ved en god organisasjon og støtte av medhjelpere kunne han, ved siden av sin omfattende prestelige og akademiske virksomhet, overvåke og lede disse anstalter helt til sin død.

Franckes fortjenester som pedagog var den vekt han la på barnas moralske dannelse, hans velvilje for alle de barn som stod under hans beskyttelse, hans tese om at hvert barn burde behandles etter sin individualitet, den betydning han tilla de såkalte realfagene og hans omsorg for lærerutdanningen. Feilen (?)i hans pedagogiske system var en ensidig religiøs innretning som førte til at barna ble oppfostret mer til kristne i pietistisk mening enn till mennesker. Denne ensidighet, som under Franckes levetid ble motvirket av hans harmoniske personlighet, ble mer framtredende etter Franckes død, da ledelsen av hans stiftelser for en tid ble utøvet av hans sønn, Gotthilf August Francke (1696–1769), men forsvant med tiden mer og mer. Bønnestundene ved skolene ble kortere og den klosteraktige tukten forsvant. Varm menneskekjærlighet og utrettelig iver for sine medmenneskers opplysning og forbedring har ikke engang Franckes motstandere kunnet frakjenne ham. Et eksempel på hans iver i denne retning er at han i 1711 og følgende år sendte oppbyggelsesskrifter til de svenske krigsfangene i Sibir.

Statuen av Francke laget 1829 av Rauch

En bronsestatue som forestiller Francke ble i 1829 reist i Halle.

Bibliografi i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • 1702 – Offentliches zeugniss vom werk, wort und dienst Gottes, (inneholder hans samtlige til da utgitte skrifter, utenom de polemiske)
  • 1702-09 – Segensvolle fussstapfen des noch lebenden und waltenden liebreichen und getreuen Gottes etc. (en redegjørelse for hans stiftelsers utvikling)
  • 1704 – August Hermann Franckes Schrift über eine Reform des Erziehungs- und Bildungswesens als Ausgangspunkt einer geistlichen und sozialen Neuordnung der Evangelischen Kirche des 18. Jahrhunderts: der Grosse Aufsatz. Mit einer quellenkundlichen Einführung. Hrsg. v. Otto Podczeck. Berlin. Akademie 1962.

Bibliotek[rediger | rediger kilde]

Reinhard Breymayer: Zum Schicksal der Privatbibliothek August Hermann Franckes. Über den wiedergefundenen Auktionskatalog der Privatbibliothek seines Sohnes Gotthilf August Francke. 3., verbesserte Auflage. Tübingen: Noûs-Verlag Thomas Leon Heck 2002. – 32 S. – ISBN 3-924249-42-3.