Jens Kragh Høst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Kragh Høst

Jens Kragh Høst (født 15. september 1772, død 26. mars 1844) var en dansk advokat, bladutgiver, litterat og historiker.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Jens Kragh Høst var sønn av Georg Hjersing Høst og ble født på Saint Thomas i Karibien. 4 år gammel kom Høst til Danmark, og etter å ha blitt undervist privat av forskjellige lærere ble han i 1788 av Frederik Sneedorff meldt inn ved Københavns Universitet, ennå ikke 16 år gammel. Etter å ha studert litteratur valgte han juss og tok etter kun 2 års studium juridisk embedseksamen i 1792. Samme år mottok han utnevnelse som prokurator ved Hof- og Stadsretten og begynte sin skribentvirksomhet med en oversettelse av en av Florians romaner; snart fulgte mer selvstendige litterære, politiske og juridiske arbeider efter.

Han skrev for bl.a. Minerva (fra 1793, bl.a. skrev han den historiske artikkel i 3 måneder fra januar 1993, og et innlegg om anonymitet under signaturen N.R.M., dvs Nærum hvor han på det tidspunkt bodde), Lærde efterretninger (1793-98, under signaturen E.C., dvs En Creoler, og J.K.H.), Journal for Politik, Natur og Menneskekundskab (fra 1794), Kiøbenhavns Aftenpost, Iris og Rasmus Nyerups Efterretninger om udenlandsk Litteratur (1793–1796).

I 1796 ble han opptatt i Drejers Klub. Han hadde en stor omgangskrets, med blant annet Schack von Staffeldt, familien Heger, Christen Henriksen Pram, Knud Lyne Rahbek (som han en periode i 1794 bodde hos på Bakkehuset), Nyerup, Frederik Høegh-Guldberg, Malthe Conrad Bruun og Peter Andreas Heiberg.

Jens Kragh Høst var således tidlig utviklet, men det var noe umodent over han. Der var gjennomgående noe uferdig over Høsts viten og virke; tilløp og brutte planer betegnet hans vei. Hans uorden – Henrik Steffens har i sine erindringer Was ich erlebte gitt en klassisk skildring av uordenen i hans værelse – og hans ustadighet skulle ikke inngi tillit til ham som sakfører.

Skandalen[rediger | rediger kilde]

21 år gammel forsøkte han å avlegge prøve for Advokaturen ved Højesteret, men måtte oppgi det. I 1799 konkurrerte han sammen med Anders Sandøe Ørsted og Matthias Hastrup Bornemann om en ansettelse ved universitetet, men den siste ble foretrukket. Imidlertid ble han dog i 1800 protokollsekretær ved Højesteret og i 1801 assessor i Hof- og Stadsretten, men dette embetet ble han fradømt ved en Højesteretsdom i 1808.

Bakgrunnen for dommen var følgende: Etter at Høst i 1802 hadde giftet seg med den vakre Susanne Margrethe Oxholm (Datter av sjøkaptein Jørgen Oxholm), som fødte ham flere barn, og da sykdom jevnlig hjemsøkte familien, var han i vedvarende økonomiske problemer, selv om han arbeidet flittig med sin penn. Blant de som hjalp ham med penger, var en kjøpmann Kyhn, som Høst bistod som juridisk konsulent, og for hvem han skrev innlegg i rettssaker; men Kyhn ble anklaget for falsknerier, og Høst ble dratt inn i saken. Høst var neppe medskyldig i forbrytelsen, men han hadde vist uforsiktig handlemåte og klart godtgjort, at en dommerstilling ikke kunne betros ham.

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Høst levede nå av å skrive innlegg for prokuratorer og derpå av den litterære virksomhet, som han tidlig hadde begynt. I årene 1796-1810 utgav han over et dusin tidsskrifter eller ukeblader, dels underholdende (Euphrosyne, 3 bind, 1796), dels litterære (Nye Efterretninger om udenlandsk Litteratur, 3 bind, 1796-98) eller belærende (Ej blot til Lyst, 4 bind, 1802-3), dels dramaturgiske (Theatret, 1805-6, Theaterblad 1807-8); de bestod gjerne kun et par år, men ble raskt etterfulgt av nye. Han var dessuten redaktør av Kiøbenhavns Aftenpost i perioden 1809-1812. Noe høyt ideelt preg var det ikke over dette, men den viste dog Høsts sans for interessante meddelelser, hans gode kjennskap til den fremmede litteratur og lette og hurtige penn.

Forholdet til Sverige[rediger | rediger kilde]

Det var imidlertid sak som Høsts engasjerte seg sterkt i på en ideell basis, arbeidet for å få en tilnærming til Sverige og litterær forbindelse med dette land. I 1794 besøkte han første gang Lund, hvor han vant mange venner; neste år begynte han sammen med Peder Horrebow Haste og Frederik Høegh-Guldberg månedsskriftet Nordia med det mål å kjempe for en litterær forbindelse mellom begge nasjoner. Skriftet fant tilslutning hos danske og svenske forfattere, men måtte dog av forskjellige uhell opphøre etter et års utgivelse.

Et forsøk på å stifte en svensk boksamling i København fikk han heller ikke realisert. Men utrettelig arbeidet Høst allikevel videre for disse ideer, og det lykkes ham sammen med Jens Baggesen, Rasmus Nyerup og Christen Henriksen Pram å få stiftet Det skandinaviske Litteraturselskab i 1796. Med understøttelse av foreningen dro Høst i 1798 til Sverige for å arbeide for dets utbredelse og skaffe medarbeidere; han knyttet mange forbindelser, men følte snart, at iveren var større i Danmark enn i Sverige.

I 6 år var han sekretær for foreningen og skrev ofte i dets tidsskrift, Skandinavisk Musæum; da dette ikke helt tiltalte ham, utgav han på egen hånd Svenske Blade (1798–99), likesom hans forskjellige tidsskrifter ofte meddelte opplysninger om Sveriges historie og litteratur samt oversettelser fra svensk. Høst utgav også Svensk Haandordbog for danske (1799) og Kort svensk Sproglære for danske (1808).

Da Frederik 6. i 1810 arbeidet for sitt kandidatur ved valget av en svensk tronfølger, ble Høst og Gottsche Hans Olsen sendt til Sverige for å påvirke den offentlige mening, men forsøket var uheldig og unyttig.

Politisk opplysning og historiker[rediger | rediger kilde]

Høst har dog også fortjenester på et annet område. Han hadde ofte gitt oversikter over internasjonal politikk og i perioden 1812 – 1813 redigerte han Den danske Statstidende, han behandlet emner fra nåtiden; hans velskrevne skildring, Napoleons Levned (1810–14) ble raskt utsolgt i et antall av 2 000 eksemplarer (Frederik 6. hadde tegnet seg for 25). Likeledes holdt Høst vel besøkte forelesninger over dagens politiske nyheter, i det han leste opp meldinger fra utenlandske blader.

Han forsøkte dels i forelesninger, dels i skrifter å gi en grundigere historisk skildring av Christian VIIs lange regjeringsperiode, og det ble utgitt som Udsigt over de 5 første Aar af Kong Christian VII’s Regering (1821), J. F. Struensee og hans Ministerium (1824), Entwurf einer Geschichte der dänischen Monarchie unter der Regierung Christian VII (1813–16). Høst samlet her mye stoff fra eldre periodisk litteratur og andre skrifter, likesom endel tidligere upublisert materiale ble benyttet. Samlingen er til dels foretatt ut fra Høsts egne historisk biografiske tidsskrifter Clio (1813), Politik og Historie (1820–22) og Chronos (1822), som fortrinnsvis inneholder biografier over «udmærkede Mænd fra Christian den Syvendes Old».[1]

Høst kan fremsette treffende betraktninger, han karakteriserer ofte godt enkelte personer eller bevegelser – den ukritiske beundring av Johann Friedrich Struensee kommer først senere sterkt frem. Høst søkte og fikk støtte til sin litterære virksomhet hos flere privatpersoner, som Bernt Anker, Mendel Levin Nathanson, greve og statsminister Joachim Godske Moltke. I 1819 ble han tildelt ventepenger av statskassen.

I 1817 fikk han tillatelse til å disputere for den juridiske doktorgrad og forsvarte sitt skrift: De injuriis verbalibus secundum leges Danicas nunc vigentes. Men sitt hjem forsømte han, og da hans hustru hadde fattet en uovervinnelig tilbøyelighet for en annen, godtok han skilsmisse i 1825. Hun giftet seg så med kammerråd Niels Frederik Bernhard Schiern. Kun den eldste sønnen ble hos faren; av de 5 andre barna antok de 4 navnet Schiern (deriblant historikeren Frederik Schiern).

Siste år[rediger | rediger kilde]

Høst fortsatte ennå noen år sin litterære virksomhet, men hans hukommelse og andre åndelige evner ble svekket, noe som kan sees av hans i 1835 utgitte Erindringer om mig og mine samtidige[2], men den konstante skrivingen, ofte om natten og under nydelse av sterk kaffe, det omstreifende liv på cafeer og den derved foranledigede nydelse av alkohol, endelig også de huslige sorger svekket hans kraft; omsider ble også hans evner angrepet således, at han i sine siste år var åndsforvirret og plaget av mørke, fikse idéer. Han oppholdt seg hos slektninger på Islegaard ved København og døde der den 26. mars 1844

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jens Kragh Høst, Geheimekabinetsminister grev Johann Friedrich Struensee og hans Ministerium, bind 1, s. VII.
  2. ^ Digitalisert på Wikimedia Commons

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Teddy Petersen (red.), Skrivefrækhed, Tønder, 1989. Studier i Skandinavistik, 3.
  • Aage Heinberg, Fantaster, Skandinavisk Bogforlag, 1950.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ilnokole.jpgDansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905).