Suzannah Ibsen
| Suzannah Ibsen | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 26. juni 1836 Herøy i Møre og Romsdal |
||
| Død | 3. april 1914 Kristiania |
||
Suzannah Ibsen (født Suzannah Daae Thoresen) (født 1836 i Herøy i Møre og Romsdal, død 1914) var Henrik Ibsens kone. Hennes foreldre var sokneprest Hans Conrad Thoresen (1802-1858) og hans andre hustru Sara Margrethe Daae (d. 1841). Etter at moren døde i barselseng, giftet faren seg med familiens danske guvernante, Magdalene Thoresen (1819-1903). De flyttet så til Bergen hvor Hans Conrad Thoresen ble prost i Korskirken. Suzannah Ibsens stemor ble senere en berømt forfatter.
Etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Ibsen invitert til prostefruens litterære salong, og det var da han først møtte og ble forelsket i husets datter, Suzannah. Henrik Ibsen var på denne tid sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, (i det samme Komediehuset på Engen som senere huset Den Nationale Scene.
Suzannah ble forlovet med Henrik Ibsen i januar 1856 og gift 18. juni 1858. Deres eneste barn, Sigurd Ibsen, ble født 23. desember 1859. Karoline Bjørnson fortalte senere Francis Bull at det i Kristiania i 1860 ble gjengitt med forferdelse at Suzannah kort etter fødselen hadde sagt til sin mann: «Nå vil jeg ikke ha flere barn.» Det ble dengang oppfattet som den rene ugudelighet. [1]
Hun har vært beskrevet som sin manns litterære konsulent, og skal dessuten ha tjent som inspirasjon for mange av de sterke og ubøyelige kvinneskikkelser som er å finne i hans forfatterskap. I 1858 oversatte hun Gustav Freytags Graf Waldemar til norsk for å hjelpe Kristiania norske Theater, hvor ektemannen den gang slet i motvind som artistisk direktør. Stykket ble spilt tre ganger, 25., 27. og 29. september 1861.
Parets oldebarn, Jon Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at hans oldefar først skrev en versjon av Et dukkehjem hvor Nora blir hos Helmer. Susannah var uenig i at Nora kunne bli i et så sørgelig ekteskap, og ropte: «Nora går!» Ibsen ropte: «Nora blir!» Etter to uker på dette viset ropte Susannah: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Ibsen kjente sin kone og valgte versjonen der Nora går. Da ble iallfall Susannah i sitt ekteskap. Og versjonen der Nora blir, kom i bruk i Tyskland, der man ikke ville godta at en gift kone forlot sine barn. [2]
Henrik Ibsen kalte gjerne sin hustru for «Ørnen», en forklaring på kjælenavnet kan trolig leses ut av en passus i det historiske dramaet Hærmændene paa Helgeland (1858):
 |
Hm, sæt en Ørn i Bur og den vil bide i Stængerne
|
 |
| – Hærmændene paa Helgeland, 2. akt, 1. scene. | ||
Som en takk til Suzannah for alt hva hun hadde betydd for hans dramatiske arbeider, forfattet Henrik Ibsen diktet Tak (1871), som hvis det leses baklengs, blir «Kat». Tittelen skal henspille til hennes andre klengenavn, «katten»:
|
Hendes sorg var de vånder, som knudred min sti, - Hendes hjem er her ude Hendes slægt er de skiftende Hendes mål er at tænde Og just for hun venter |
|
[rediger] Litteratur og referanser
- ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 204), forlaget Gyldendal, Oslo 1945
- ^ Johannes Møllehave: Replikker og pointer (s. 95), forlaget Lindhardt og Ringhof, 1984, ISBN 87-7560-679-8
- Eva Braathen Dahr: Fruen fra Bergen.
- Erik Henning Edvardsen: «Ibsen får et anfall av nervefeber» (s. 61-65) og «Blant sjøfolk og loser i Gamlebyen» (s. 65-68). Ibsens Christiania. N.W. Damm & Søn. Oslo 2003. ISBN 82-496-0657-4.
- Astrid Sæther: Suzannah - fru Ibsen. Gyldendal 2008. ISBN 978-82-05-35366-4.
|
|||||||
