Italias historie under senantikken og middelalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Italias historie under senantikken og middelalderen strekker seg fra perioden fra Det romerske keiserrikets deling mellom vest og øst i 395 og Vestromerriket oppløsning 4. september 476, og fram til innledningen av den italienske renessansen fra slutten av 1300-tallet.

Perioden for det området vi idag kaller Italia var preget av erobringer av folkegrupper utenfor Apenninerhalvøya, samt en rekke ulike, lokale/regionale statsdannelser, dels under kontroll av andre stater. Videre er et særlig kjennetegn framveksten av Den katolske kirkes posisjon, etter hvert også politisk gjennom etableringen av Kirkestaten i 752 og dennes videre vekst.

Invasjon av gotere og langobarder[rediger | rediger kilde]

Etter at Vestromerriket hadde blitt invadert, og Roma blitt beleiret av den vestgotiske kongen Alarik I to ganger, ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt av Odovakar i 476. Dette markerer opphøret av Vestromerriket, og Odovakar regnes som den første italienske kongen. Odovakar sendte den vestromerske keiserens regalia til den østromerske keiser Zenon, og etablerte det nye kongeriket Italia som en vasallstat til Konstantinopel i 480. Forholdet mellom keiseren og Odovakar forverret seg med tiden, og Zenon sendte i 489 den østgotiske hærføreren Teoderik den store til Italia for å fjerne Odovakar. Teoderik lyktes etterhvert å overvinne Odovakar, og i 493 ble han tvunget til å overgi seg. Teoderik plasserte etter dette seg selv som konge i Italia.

560- og 570-tallet etablerte Langobardere et kongedømme med kjerneområde i de nåværende Lombardia og med hovedstad i Pavia. Det første senteret av betydning de hadde tatt kontroll over var Cividale del Friuli. De bysantinske styrkene hadde trukket seg ut av disse områdene på grunn av kriger de var i med østgoterne andre steder, og ønsket å konsentrere sine styrker til forsvar av kystområdene.

Del av Italia som var møteplass for flere makthavere: Pentapolis under bysantinsk kontroll, det uavhengige Venezia og det tidligere longobardiske, senere frankiske Toscana og Verona

Det langobardiske kongedømmet var en vasallstat under den østromerske keiseren, og denne beholdt kontrollen over kystområder, herunder Liguria og langs Adriaterhavskysten, samt i det sentrale Italia, tilsvarende områdene i dagens Lazio og Romagna, samt øyene Sardinia og Sicilia. I det sørlige Italia var det delvis selvstendige hertugdømmer under kontroll av langobardene.

Det var imidlertid det dårlig forhold mellom paven og de arianske langobardiske herskerne.

Frankiske konger[rediger | rediger kilde]

På pavelig oppfordring invaderte Karl den store det langobardiske kongedømmet i 774 og annekterte dette. I 782 ble Karl den stores tredje sønn, Pippin av Italia kronet til konge over Italia av pave Hadrian I, og dette innledet en periode med frankiske konger fram til kongedømmet Italia ble stått sammen med Det tysk-romerske riket i 962, noe som skulle vare fram til oppløsningen av dette i 1806, i hvert fall for den nordlige delen av landet.

Deler av kysten og hele det det sørlige Italia var under langobardisk eller bysantisk kontroll, og Republikken Venezia var en av flere uavhengige statsdannelser. Etter fredsavtalen Pax Nicephori fra 803 mellom Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes var venetiansk uavhengighet sikret da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden.

Det tysk-romerske rike[rediger | rediger kilde]

Det hellige romerske riket etter traktaten i Verdun

Det hellige romerske rike oppsto som en følge av at det karolingiske Øst-Frankerriket ble dannet gjennom traktaten i Verdun i 843. Det var slik en videreføring av det frankiske herredømmet over det sentrale og nordlige Italia, mens det sørlige Italia forble under østromersk kontroll eller langobardisk kontroll. Noen kystbyer, som Gaeta, Amalfi og Napoli mot Tyrrenhavet, og Venezia mot Adriaterhavet forble under latinsk/gresk kontroll og opparbeidet seg en stadig støtte uavhengighet fra østromerriket.

Årene under Karl den store var fredelige for dette området, og pave Leo III er den første pavene som referer til Karl den stores regjeringstid, i stedet for til østromerske keisere.

Tiden etter Karl den store er preget av veksten av sarasenernes militære ekspansjon i området, og erobring av særlig østromerske besittelser i sør. I 827 erobret de Sicilia, og holdt denne fram til normannerne under Huset Hauteville erobret øya i 1053. I 846 ble Roma erobret av arabiske muslimer, og plyndret den daværende Peterskirken, noe som førte til at pave Leo IV samme år startet byggingen av muren (senere kalt «den leoniske muren») rundt Vatikanet, ferdigstilt i 853.

Fra 936 hadde Otto vært tysk konge, og fra 951 ble han også konge over Italia. I 962 ble disse kongedømmene slått sammen til Det tysk-romerske riket, og Otto regnes derfor som den første tysk-romerske keiser.

Den katolske kirkes vekst[rediger | rediger kilde]

Kirkestatens utbredelse innen Italia

Utdypende artikkel: Kirkestaten

Den katolske kirke begynte sin eksistens i Romerriket som en forbudt bevegelse, og var dermed også ute av stand til å inneha eiendom eller foreta transaksjoner i eget navn. Etter at forbudet mot kristendommen ble opphevet i 313 av keiser Konstantin I, vokste kirkens eiendommer raskt ved gaver og arv fra de troende. Lateranpalasset var den første større donasjon, og var gitt av keiser Konstantin selv. Andre donasjoner fulgte, for det meste på den italienske halvøy, men også i provinsene.

Lenge hadde kirken bare kontroll over de eiendommer som utgjorde «Patrimonium Sancti Petri» (St. Peters arvestykke, «kirkegods»), særlig knyttet til Roma. Men de eiendommen kirken hadde fått donert rundt på den italienske halvøy var som privat landeier, og ikke som uavhengig verdslig makthaver. Fra 754 ble imidlertid kirkens kontroll mer tydelig, spesielt over Roma og områdene omkring, og også over de landeiendommer kirken hadde fått donert og disse ble også en del av kirkens verdslige myndighetsområde. I løpet av 800-tallet omfattet Kirkestaten en stor del av Mellom-Italia.

Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg; Frankerriket falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall. I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle langobardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger.

Etter en rekke felttog lyktes det den tyske hersker Otto I å legge det nordlige Italia under seg på midten av 900-tallet. Pave Johannes XII kronet ham til keiser, og de to ratifiserte «Diploma Ottonianum», som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etter hohenstaufernes tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år 1300 var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.

Sør-Italia[rediger | rediger kilde]

Ludvig II ved erobringen av Bari i 871
Den italienske halvøya i 1050

Etter Karl den stores erobring av det langobardiske riket i nord, var Nord- og Sør-Italia fullstendig adskilt. Østromerriket hadde kontroll over deler av Puglia og Calabria, mens de tidligere langobardiske hertugdømmene erklærte seg uavhengig etter Karol den stores erobring. Dette ble innledningen til en omskiftelig periode, med etablering av uavhengige hertugdømmer, særlig med basis i Benevento og Salerno, og de byene som hadde opparbeidet seg større uavhengighet tidlige, som Napoli, Sorrento og Amalfi. Det var stadig kamper disse imellom og skiftende allianser for kontroll og utvidelse av maktområdet.

Etter 827 var Sicilia under kontroll av sarasenere, og disse angrep også fastlandet. I 852 tok de Bari og etablerte et emirat der. Særlig den østromerske innflytelsen i området ble svekket, og de søkte assistanse hos den romerske keiseren Ludvig II hvor de gjenerobret Bari i 871 etter en lang beleiring.

Under det makedonske dynastiet i Østromerriket gjenvant dette noe av den tidligere makten, også i det sørlige Italia, herunder utvidelse av det territoriet som var underlagt det østromerske keiserriket. Fra rundt 1000 hadde Østromerriket økt sitt området fra deler av Puglia og Calabria til hele det sørlige Italia sør for en linje mellom Amalfi og Foggia, og dette ble organisert som en egen provins, kalt katepanat Italia.

Samtidig, rundt 999 ankom normannerne området og la under seg stadig støtte områder. Først i Puglia, men beveget seg etter hvert lengre vest mot Calabra og tilslutt også Sicilia. I motsetning til Normannernes invasjon av England i 1066, gikk den normanniske erobring av Sør-Italia over flere ti-år, og uten avgjørende slag tilsvarende slaget ved Hastings. Tilsvarende ble det i første omgang opprettet flere normanniske stater som i perioder var uavhengige av hverandre, selv om herskerne var i nær slekt gjennom Huset Hauteville, og først senere, i 1282 ble de normanniske besittelsene samlet i et rike. Erobringen av Sicilia ble fullført av Roger I av Sicilia i 1091, og Kongedømmet Sicilia ble opprettet av Roger II av Sicilia i 1130.

Sen-middelalderen[rediger | rediger kilde]

På slutten av middelalderen var det sentrale og sørlige Italia, to ganger selve hjertet i Romerriket, langt fattigere enn det nordlige Italia. Roma var en by som hovedsakelig lå i ruiner, og pavestatene var et løst administrert område med lite lov og orden, på grunn av at paven hadde flyttet til Avignon i Frankrike etter press fra kong Filip IV av Frankrike. Napoli, Sicilia og Sadinia hadde for en tid vært under utenlandsk herredømme.