Roger II av Sicilia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roger II av Sicilia
Konge av Kongedømmet Sicilia
Roger II av Sicilia
Roger II, fra Liber ad honorem Augusti av Petrus de Ebulo, 1196
Fyrstehus: Huset Hauteville
Regjeringstid: 1105-1154
Forgjenger: Simon
Etterfølger: Vilhelm I av Sicilia
Født: 22. desember 1095, Mileto i Calabria
Død: 26. februar 1154, Palermo
Foreldre: Roger I av Sicilia
Adelaide del Vasto
Ektefelle‍(r): Elvira av Castilla (gift 1117)
Sibylla av Burgund (gift 1149)
Beatrice av Rethel (gift 1151)
Barn: Roger III
Tancred
Alfonso
Vilhelm I
Henrik
Simon av Taranto
Constance

Roger II av Sicilia, italiensk: Ruggero II di Sicilia eller Ruggero il normanno (født 22. desember 1095,[1][2] død 26. februar 1154) var konge av Sicilia, sønn av Roger I av Sicilia, og etterfulgte sin bror Simon. Han startet sin regjeringstid som greve av Sicilia i 1105, og ble senere hertug av Puglia i 1127, for så å bli konge av Sicilia i 1130. Fra rundt 1140 var han en av de mektigste fyrstene i Europa, og kontrollerte store deler av Middelhavet i tillegg til hele det sørlige Italia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han hadde italiensk mor, adelskvinnen Adelaide del Vasto, og Roger var mørk av utseende, var født på Sicilia, og snakket både gresk, latinsk, italiensk og arabisk, alle likestilte språk i landet og ved hoffet. Han var en velutdannet hersker, som heller brukte diplomati enn krig for å løse internasjonale problemer. Dette var utfordrende med beliggenheten mellom det muslimske, bysantinske og hans egen katolske bakgrunn. Slik bygget han opp det normanniske kongedømmet på Sicilia. Han var en svært rik hersker, i og med Sicilias strategiske plassering i handelsrutene. Han brukte betydelige midler på byggevirksomhet i Palermo, og mange av hans byggverk står ennå.

Våren 1110 hadde den 17 år gamle Roger besøk av den 20 år gamle norske kongen Sigurd Jorsalfare på dennes vei til Jerusalem. I følge Snorre Sturlason[3] ble den norske kongen tatt meget vel imot i et gjestebud som varte i sju dager, og måtte avsluttes med bad. Først til sommeren, reiste kong Sigurd videre.

Styre[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Sicilia, hvor grensene ved Roger IIs død gikk ved den tykke grenselinjen i Sør-Italia sør for Kirkestaten og gjennom Spoleto

Roger var bare 12 år da han arvet greveverdigheten etter sin bror, og moren fortsatte regentskapet for Roger fram til han nådde myndighetsalderen i 1112. Samme år reiste moren til Jerusalem for å gifte seg med kong Baldwin I.

Maktutvidelser[rediger | rediger kilde]

I 1117 giftet Roger II seg med Elvira av Castilla, datter av Alfonso VI av León og Castilla og i 1122 avsto hans fetter Vilhelm II av Puglia og Calabria noen flere krav på Sicilias områder, og avsto deler av Calabria til ham. I det følgende rykket Roger også inn i Basilicata og byen Montescaglioso. Da den barnløse Vilhelm døde fem år senere i 1127, gjorde Roger II krav på alle områder som var under kontroll av Huset Hauteville i Sør-Italia.

Kongedømme[rediger | rediger kilde]

Pave Honorius II hadde hele tiden sett med skepsis på den økende innflytelsen normannerne fikk i det sørlige Italia, og prøvde sette de andre hertugene i området opp mot Roger II. Det lyktes imidlertid ikke å etablere noen allianse mot ham og da Honoius II døde i 1130, støtte Roger motpaven Anacletus II mot Innocent II. Belønningen for dette ble at han ble anerkjent om konge og han ble kronet juledagen 1130.

Opprør[rediger | rediger kilde]

Roger IIs borg i Stilo, Reggio Calabria

Dette drev Roger ut i et ti år langt opprør. Innocens II favoritt Bernhard av Clairvaux organiserte en allianse mot motpaven og hans støttespillere, blant dem Roger II. Denne alliansen ble støttet av Ludvig VI av Frankrike, Henrik I av England og Lothar III av det tysk-romerske rike. Samme år brøt det ut et opprør med sikte på løsrivelse i Hertugdømmet Amalfi og Roger sendte en styrke over Messinastredet for å slå dette ned. Sammen med andre styrker under hans kontroll i Puglia og Calabria, rykket Rogers styrker inn i Amalfi samtidig som han sørget for at havnen ble blokkert, samtidig som det ble etablert en base på Capri.[4] Amalfi kapitulerte liten stund etter.

I 1132, reiste Roger IIs svoger, greven av Alife, Ranulf II sammen med Robert II av Capua til Roma for å gi ytterligere støtte til Anacletus, og i deres fravær flyktet Ranulfs hustru, Roger IIs søster, til broren og klaget over forholdene hun levde under hos Ranulf. Roger II svarte med å frata Ranulf lenet i Avellino. Ranulf forlagte å få både grevskap og hustru tilbakelevert, men dette ble nektet av Roger. I juli 1134 hadde Roger utmanøvrert sine motstandere, og satte sin sønn Alfonso som ny pris av Capua og sin eldste sønn Roger III som hertug av Puglia.

I mellomtiden vurderte den nye tysk-romerske keiseren Lothar III et angrep mot Roger da det det voksende normanniske riket i Sør-Italia vakte bekymring, og han hadde skaffet seg støtte Genova, Pisa og den østromerske keiseren. Hans motstandere Ranulf og Robert sluttet seg til denne alliansen og gikk mot Sicilia. Blant annet den viktige befestningen i Aversa falt i opprørernes hender.

Roger gikk til motangrep 5. juni og den kongelige hæren gjenerobret Aversa, men erobret også Alife, som var Ranulfs hovedbase. Opprørerne flyktet til Napoli hvor de forskanset seg og byen ble beleiret i juli. Til tross for de elendige helseforholdene i byen, klarte ikke Roger å erobre denne og vendte senere på året tilbake til Messina.

Keiserlig invasjon[rediger | rediger kilde]

«Cappella Palatina i Palermo, den mest fantastiske av Rogers kirker, med normanniske dører, sarasenske buer, bysantinsk kuppel og takutsmykninger med arabisk inskripsjoner, er kanskje det mest slående produkt av den enestående og blandede sivilisasjon som barnebarnet til den normanniske Tancred styrte»
(fra 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica)
Fra den normanniske delen av Palazzo dei Normanni i Palermo. Palasset ble påbegynt av emiren av Sicilia på 800-tallet, men sterkt utvidet av Roger II

To år senere, i 1136, fikk omsider opprørerne unnsetning fra Lothar III og hertugen av Bayern, Henrik den stolte, og opprørerne beleiret kongedømmets fastlands-hovedstad Salerno, men Roger ble på Sicilia uten å komme besittelsene på fastlandet til unnsetning. Da Salerno falt, marsjerte store tyske og opprørske normanniske styrker sørover, hvor de i juni året etter beleiret og inntok Bari. Etter å ha gjeninnsatt Ranulf som hertug over Puglia i august 1137, reiste den tysk-romerske keiseren hjem. Umiddelbart rykket da Roger inn i Calabria ved Tropea i Vibo Valentia. Han rykket raskt inn i Campania, gjenerobret en rekke viktige byer og en av opprørerne, Sergius, våget ikke annet enn å skifte side i konflikten og underkaste seg Roger. Slik opphørte Napoli å være et selvstendig hertugdømme og ble direkte underlagt Kongedømmet Sicilia. 30. oktober 1137 kom det til et større slag ved Rignano mot de øvrige opprørerne, som beseiret Roger, hans største tap. Hans nye allierte, Sergius falt i slaget og Roger måtte flykte til Salerno.

Til tross for at motpaven Anacletus II døde i januar 1138, nektet Innocent II å forsone seg med den normanniske sicilianske kongen, og slik anerkjenne ham på tronen. Samme vår lyktes det imidlertid Roger å knuse den siste motstanden mot ham, da han rykket inn i Ranulfs områder i Capua og slo hans styrker der. Ranulf døde av malaria 30. april 1139 og Roger hadde gjenopprettet kontrollen. Deretter vendte sønnene Alfonso og Roger III oppmerksomheten mot Abruzzo og startet en invasjon av dette området.

Konsolidering[rediger | rediger kilde]

Før paven ville godkjenne Roger II som konge, forlangte han at et selvstendig hertugdømme av Capua skulle ligge som en bufferstat mellom kongedømmet og Kirkestaten, noe Roger II ikke kunne akseptere[5] Sommeren 1139, invaderte Innocent II kongedømmet med en stor hær, men gikk 22. juni i et bakhold av Rogers sønn og ble fanget ved Galluccio[6] sørøst fra dagens Cassino. Tre dager senere måtte paven i den såkalte traktaten av Mignano anerkjenne Roger som konge av Sicilia, Puglia og Capua med formuleringene rex Siciliae ducatus Apuliae et principatus Capuae. I oktober 1144 ble grensene endelig fastsatt i en fredstraktat med paven, og dette ble grensen for kongedømmene på Sicilia og Napoli de neste syv hundre år.

Roger innførte nytt myntsystem, dukater. Her fra 1140, forsiden med Kristi portrett, på baksiden bilde av kong Roger II og sønnen Roger III

Gjennom sønnene arbeidet han for videre å sikre makten, både gjennom det faglige styret over det store kongedømmet, også gjennom en sentral lovutvikling. Han utviklet en felles landslov for kongedømmet, som samlet makten hos kongen og hans embetsverk, på bekostning av lokale vasaller og stormenn. Slik kunne disse bedre holder under kontroll. Videre ble det utviklet et eget myntsystem.

På dette tidspunktet hadde Roger blitt en av de mektigste kongene i Europa, og han oppmuntret vitenskapsmenn som den arabiske Muhammed Al-Idrisi og den greske historikeren Nilus Doxopatrius til å være tilknyttet hoffet i Palermo. Palermo var et kulturelt og kunnskapsmesssig sentrum som praktiserte religiøs toleranse og det eksisterte i tillegg en rekke ulike språk. For å administrere dette kulturelle mangfoldet, rekrutterte han erfarne grekere og arabere som embetsmenn,[7] men tiltrakk seg også andre fagfolk fra det øvrige Europa, blant annet rekrutterte han engelskmenn som bisto i videreutviklingen av den militær flåten, noe som etter hvert gjorde den til en av de mektigste i Middelhavet, og sørget for at Tripoli ble erobret i 1146 og Annaba i 1148. Disse erobringene var imidlertid aldri en integrert del av kongedømmet.

Kong Roger IIs grav i Palermokatedralen

Blant de utenlandske tjenestemennene hos Roger II var blant annet en Georg, som tidligere hadde tjenestegjort hos den muslimske prisen av Mahdia. Denne ledet en rekke militære ekspedisjoner i Middelhavet, blant andre erobringene av Tripoli og Annaba. Da andre korstog kom i 1147, ga dette Roger en sjanse til å utførte angrep mot sin gamle fiende i øst, Østromerriket. Gjennom diplomatiet arbeidet han for å bryte opp alliansen mellom den tysk-romerske keiseren Konrad III av Det tysk-romerske rike og den østromerske keiseren Manuel I Komnenos. Rogers admiral Georg dro deretter på tokt mot østromerske greske besittelser, og inntok blant annet Korfu, hvor de i følge Niketas Khoniates ble tatt imot som befriere av befolkningen. Georg etablerte en garnison med 1 000 mann, før han reiste videre til Peloponnes, plyndret Athen og kysten mellom Evvia og Korintbukta opp til Theben. Etter å ha plyndret Korint dro de tilbake med alt byttet.

Død[rediger | rediger kilde]

Roger II døde 26. februar 1154 i Palermo og ble begravet i Palermokatedralen. Han ble etterfulgt av sin fjerde sønn Vilhelm på tronen. Kroningskappen han brukte da han ble konge, ble senere brukt av tysk-romerske keisere og befinner seg nå i det keiserlige skattkammer i Hofburg i Wien.

Kong Roger II av Sicilia er portrettert i operaen Kong Roger fra 1926 av den polske komponisten Karol Szymanowski.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hubert Houben: Roger II of Sicily: Ruler between East and West. Cambridge University Press, 2002, side 30.
  2. ^ Encyclopædia Britannica
  3. ^ Snorres kongesagaer, Gyldendal Forlag 1979, side 573
  4. ^ Hubert Houben: Roger II of Sicily: Ruler between East and West. Cambridge University Press, 2002, side 60.
  5. ^ Houben, side 71
  6. ^ Encyclopedia Britannica, 1911.
  7. ^ Maurice Keen, Pelican History of Medieval Europe, Routledge Kegan & Paul 1968

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Simon 
Greve av Sicilia
Etterfølger:
 Ham selv som konge 
Forgjenger:
 Vilhelm II av Puglia 
Hertug av Puglia
Etterfølger:
 Ham selv som konge 
Forgjenger:
 Ham selv som greve 
Konge av Sicilia
Etterfølger:
 Vilhelm I av Sicilia