Antarktika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Antarktika

Antarktis i grønt

Areal 14,4 millioner km²
Folkemengde
(permanent)
(ikke permanent)
7
≈0
≈1,000
Land
Territorier 7
Språk engelsk, spansk, fransk, norsk med flere.
Tidssoner UTC-3 (Kun Graham Land)

UTC 0 (Det geografiske sydpolen)

Største byer ingen byer, men baser

Antarktika, også kalt Sydpolfastlandet eller Det antarktiske kontinent, er jordens sydligste kontinent. Det er plassert på den sydlige halvkulen, nesten helt syd for den sydlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Med en størrelse på 14,4 millioner km² er Antarktika det femte største kontinentet i areal etter Eurasia, Afrika, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Omtrent 98 % av Antarktika er dekket av is med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer. Antarktika er en del av verdensdelen Antarktis, som også omfatter havområdet rundt kontinentet.

Et sammensatt bilde av Antarktika tatt av satellitt
Sneoverflaten ved Dome Concordia er representativ for mesteparten av kontinentets overflate.

Gjennomsnittlig er Antarktika det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet, og har den høyeste geografiske gjennomsnittshøyden av alle kontinentene.[1] Siden området har lite nedbør, bortsett fra ved kysten, er kontinentets innland teknisk sett den største ørkenen i verden. Det er ingen faste bosetninger og det er ingen bevis på eksisterende eller forhistoriske urfolk. Kun planter og dyr som er tilpasset kulde overlever her, blant annet pingviner, pelsseler, bladmoser, lav og mange forskjellige typer alger.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Den første formelle bruken av navnet «Antarktis» som kontinentets navn i 1890-årene tilskrives den skotske kartografen John George Bartholomew.[2] Navnet Antarktis er romanisert versjon av det greske sammensatte ordet ἀνταρκτική (antarktiké), feminin av ἀνταρκτικός (antarktikos),[3] som betyr "motsatt Arktis", "motsatt av nord ".[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Troen på eksistensen av et Terra Australis – et enormt kontinent langt syd på kloden som «balanserer» de nordlige landene i Europa, samt Asia og Nord-Afrika – har eksistert siden Ptolemaios' tid (1. århundre e.Kr.), som fremla idéen om å bevare symmetrien til alle kjente landområder i verden. Fremstillinger av et stort sydlig landområde var vanlig på kart som Piri Reis-kartet fra Tyrkia tidlig i det 16. århundre. Selv sent i det 17. århundre, etter at oppdagere fant ut at Sør-Amerika og Australia ikke var en del av myten om «Antarktis», trodde geografer at kontinentet var mye større enn sin faktiske størrelse.

Det er generelt akseptert at den russiske ekspedisjonen i 1820 ledet av Michail Lazarev og Fabian Gottlieb von Bellingshausen var de første som bekreftet kontinentets eksistens. Imidlertid forble kontinentet for det meste forsømt gjennom rest–en av det 19. århundre på grunn av stedets ugjestmilde miljø, isolasjon og mangel på ressurser.

Antarktis-traktaten ble signert i 1959 av tolv land; per dags dato er det 45 land som har signert traktaten. Denne traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift etter mineraler og støtter vitenskapelig forskning, og beskytter kontinentets økologiske sone. Pågående eksperimenter blir utført av over 4000 forskere av forskjellige nasjonaliteter og innen forskjellige forskningsområder.[5]

Klima[rediger | rediger kilde]

Gjennomsnittstemperaturen på Antarktika om vinteren (v) og sommeren (h).
Sydlig is.
Tangrafjell.

Antarktika er det kaldeste kontinentet på jorden og er også kaldere enn Arktis. Den laveste lufttemperaturen målte noensinne på jorden er −89,2 °C på den russiske stasjonen Vostok. Innlandstemperaturen når under −80 °C om vinteren og mellom 5 og 15 °C ved kysten om sommeren. På nesten hele det antarktiske kontinent har den varmeste måneden en gjennomsnittstemperatur under frysepunktet. Selv om sommeren er temperaturen ofte lavere enn −30 °C i innlandet, hvor gjennomsnittstemperaturen om vinteren er mellom −50 og −60 °C.

Det enorme Antarktisplatået er en snødekt ørken; den gjennomsnittlige årlige nedbørsmengden på Sydpolen er mindre enn 100 mm. Antarktishalvøya er det våteste området med ca. 1 m årsnedbør. Ved kysten blåser det ofte katabatiske vinder av storm styrke, men i innlandet er vinden vanligvis mer moderat.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Antarktikas geologi

For 200 millioner år siden var Antarktika en del av superkontinentet Gondwana, som også inkluderte Afrika, Australia, New Zealand, India og Sør-Amerika. Indre spenninger gjorde at Gondwanaland delte seg, og kontinentene kom i drift. Antarktika fikk sin nåværende form og plassering for ca. 30 millioner år siden.

Fossiler av blant annet bregner, ferskvannsfisk, amfibier og krypdyr viser at Antarktika ikke alltid har vært dekket av is. Dannelsen av iskappen tok til for omkring 34 millioner år siden og besto av tre faser. Den første fasen tok cirka 200 000 år og kan ifølge moderne forskning ha ført til at gruppen med bardehvaler (Mysticeti) oppsto.[6] Under første fase antar man at isen bare dekket fjelltoppene. Andre fase tok til for cirka 14 millioner år siden, da den globale temperaturen sank med cirka 8 °C. Det viser isotope data fra ulike havdyp. Dette førte til at isen frøs fast i steinformasjonene, som siden har beveget seg svært lite. Forskerne går derfor ut fra at landskapet under isen må være godt bevart. Martin J. Siegert, ved University of Edinburgh, hevder at det trolig finnes bevart vegetasjon under isen. Han tror landskapet ville lignet mye på dagens Patagonia.[7]

I dag er nær 99 % av Antarktika dekket av en permanent iskappe som i gjennomsnitt er ca. 2000 m tykk. Flere steder stikker fjelltopper (nunataker) opp gjennom isen. Større isfrie områder, såkalte oaser, har oppstått der isen har trukket seg tilbake, og der smeltingen skjer raskere enn akkumuleringen av snø. Såkalte tørre daler er isfrie fordi det faller ekstremt lite nedbør der.

Norges forskning på geologi på Antarktis ledes av Norges geologiske undersøkelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ National Geophysical Data Center (engelsk). National Satellite, Data, and Information Service. Besøkt 9. juni 2006.
  2. ^ John George Bartholomew and the naming of Antarctica, CAIRT Issue 13, National Library of Scotland, July 2008, ISSN 1477-4186, også The Bartholomew Archive.
  3. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert, «Antarktikos», i: Crane, Gregory R., A Greek–English Lexicon, Perseus Digital Library, Tufts University, http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3D%239514, besøkt 16. november 2011 
  4. ^ Hince, Bernadette (2000). The Antarctic Dictionary. CSIRO Publishing. s. 6. ISBN 978-0-9577471-1-1. http://books.google.com/?id=lJd8_owUxFEC&pg=PA6&lpg=PA6&dq=antarctica+opposite+of+north+greek. 
  5. ^ Antarctica - The World Factbook (engelsk) (8. mars 2007). Besøkt 14. mars 2007.
  6. ^ Alexander J. P. Houben m.fl. (2013-04-19). Reorganization of Southern Ocean Plankton Ecosystem at the Onset of Antarctic Glaciation. Science, Vol. 340 no. 6130 pp. 341-344. DOI: 10.1126/science.1223646 Besøkt 2013-07-24
  7. ^ Martin J. Siegert m.fl. (2008-10-20). The Gamburtsev mountains and the origin and early evolution of the Antarctic Ice Sheet. Nature 459, 690-693 (4 June 2009). doi:10.1038/nature08024. Besøkt 2013-07-24