Balduin I av Konstantinopel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ryttermonument av Balduin I av Flandern, gjort av arkitekt Vincent og skulptøren Jacquet, 1868.

Balduin I av Konstantinopel (juli 11721205), som den første keiser av Det latinske riket av Konstantinopel, som Balduin IX, greve av Flandern, og som Balduin VI av Hainaut, var en av de meste framtredende lederne av det fjerde korstog som resulterte i plydningen og erobringen av Konstantinopel, erobringen av den større delen av det bysantinske riket, og dannelsen av Det latinske riket, også kjent som Romania (ikke til å bli forvekslet med den moderne staten Romania).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og familiehistorie[rediger | rediger kilde]

Balduin (på engelsk kjent som Baldwin) var sønn av Balduin V av Hainaut, og Margarete I, grevinne av Flandern, og søster av grev Filip av Alsace.[1] Da den barnløse Filip dro på sitt første korstog i 1177 utpekte han sin svoger Balduin V som sin arving. Da Filip kom tilbake i 1179 etter en ikke suksessfull beleiring av Harim i løpet av sitt hærtokt for fyrstedømmet Antiokia ble han utpekt som fremste rådgiver for prins Filip II August av dennes syke far kong Ludvig VII av Frankrike[1]. Et år senere fikk Filip av Alsace sin protesjé giftet med sin niese Isabella av Hainaut, og ga grevskapet Artois og andre områder i Flandern som medgift, dette til stor misnøye for Balduin V.[1] I 1180 brøt det ut krig mellom Filip II August og hans mentor, noe som førte til ødeleggelsen av Picardie og Île-de-France. Kong Filip II August nektet å gå i åpen kamp og fikk overtaket, og Balduin V, først alliert med sin svoger, men gikk til aksjon på vegne av sin svigersønn i 1184 i støtte for sin datters interesser.[1]

Grev Filips hustru Elisabeth døde i 1183, og kong Filip II August underla provinsen Vermandois på vegne av Elisabeths søster Eleonore. Filip av Alsace giftet seg på nytt med prinsesse Matilda av Portugal, datter av Afonso I av Portugal, den første konge av Portugal, og Mathilde av Savoia. Filip ga den portugisiske prinsessen en medgift bestående av en rekke betydelige byer i Flandern. Dette var ikke i Balduin Vs interesse som fryktet at han ville bli omringet av kongelige besittelser og grevskapet Hainaut. Det ble undertegnet en fredsavtale med Filip II August, Filip av Alsace og Balduin V den 10. mars 1186 som anerkjente overførselen av Vermandois til kongen, skjønt Filip av Alsace fikk beholde tittelen greve av Vermandois så lenge han levde. Da han døde av sykdom i 1191 uten å ha produsert en arving med grevinne Matilda ble han etterfulgt i Flandern av Balduin V til tross for at disse to ikke hadde vært enige siden fredsavtalen i 1186. Balduin V styrte fra da av som Balduin VIII av Flandern i rett fra sitt ekteskap. Da grevinne Margarete I døde i 1194 gikk Flandern i arv til hennes eldste sønn Balduin som da styrte som Balduin IX, greve av Flandern.[2]

I 1186 giftet Balduin den yngre seg med Marie av Champagne, datter av grev Henrik I av Champagne og grevinne Marie av Frankrike.[3] Kronikøren Gislebert beskrev Balduin den yngre som blindt forelsket i sin unge brud. Hun på sin side foretrakk dog å be sine bønner framfor ektesengen:

Sitat «Kort tid etter dette arrangementet mottok greven av Hainauts sønn Balduin, tretten år gammel[4], mottok sin hustru Marie, greven av Champagnes søster, tolv år gammel, ved Château-Thierry. Denne Marie begynte tilstrekkelig ung nok til å hengi seg til himmelsk lydighet i bønner, nattgudstjenester, faste og almisser. Hennes ektefelle Balduin, en ung ridder, ved kysk levevis, foraktet alle andre kvinner, og begynte å elske henne utelukkende med en brennende kjærlighet som kun sjeldent blir funnet i noen mann, slik at han henga seg helt til sin hustru alene, og var tilfreds med henne alene. Den høytidelig jubel ved bryllupet ble feiret ved Valenciennes med tallrike riddere og fruer og menn av ulik status».[5] Sitat

Via Marie hadde Balduin ytterligere forbindelser og forpliktelser som forsvarer av Det hellige land: Hennes bror Henrik II av Champagne hadde vært konge av Jerusalem1190-tallet, som hadde etterlatt seg en enke og to døtre som trengte hjelp for å beholde sine besittelser i Midtøsten. Maries onkler, kong Rikard I av England og Filip II av Frankrike, hadde vært deltagere i det tredje korstog.

Balduins egen familie hadde også vært involvert i forsvaret av Jerusalem: hans onkel Filip hadde dødt på korstog, hans mors mor var grandtante av Isabella I, dronning av Jerusalem, og grevene av Flandern hadde forsøkt å hjelpe deres slektninger i Jerusalem i deres kamp mot de muslimske angriperne. Balduin ønsket å fortsatte denne tradisjonen. Margarete døde i 1194 og den yngre Balduin ble greve av Flandern. Da hans far døde det påfølgende året etterfulgte han også som greve av Hainaut.

Greve av Flandern og Hainaut[rediger | rediger kilde]

Balduin tok besittelse av et meget redusert Flandern da hans onkel hadde gitt en stor del, inkludert Artois, som medgift til Balduins søster Isabella av Hainaut ved hennes bryllup med Filip II August av Frankrike, og en annen betydelig del til sin egen hustru. Søsteren Isabella døde i 1190, men kong Filip II August beholdt medgiften på vegne av Isabellas sønn, den framtidige Ludvig VIII av Frankrike. De åtte år av Balduins styre i Flandern var dominert av hans tallrike forsøk på å skaffe seg tilbake en del av dette landet, noe som kulminerte i januar 1200 i avtalen i Péronne hvor Filip II August ga tilbake det meste av Artois.

I denne kampen mot den franske kongen allierte Balduin seg med andre som også hadde noe utestående med den franske kongen, blant annet Rikard I av England og dennes etterfølger, Johan av England, og den tyske konge Otto IV av Det tysk-romerske rike. En måned etter avtalen, den 23. februar 1200, tok Balduin korset og ga korsfarereden, han forpliktet seg til å dra på korstog. Han tilbrakte de neste to årene i forberedelser og dro endelig den 14. april 1202.

Som en del av hans anstrengelser i å etterlate sine besittelser i god orden utstedte han to betydelige dokumenter for Hainaut. Det ene detaljerte en omfattende lovsamling for forbrytelser, og tilsynelatende basert på et nå tapt dokument av hans far. Det andre fastsatte bestemte regler for arv. Begge dokumentene er forblitt en viktig del av den juridiske tradisjonen i Belgia.

Balduin etterlot sin to år gamle datter og sin gravide hustru, grevinne Marie. Tidlig i 1204 etterlot hun sine to barn for å komme til ham i Midtøsten. De hadde begge forventet å komme tilbake etter noen år, men sluttligen så ingen av dem sine barn eller sine hjemland igjen. Marie var regent for sin ektemann i de to årene hun var i Flandern og Hainaut. Etter at hun reiste ble Balduins yngre bror Filip av Namur regent og hadde også omsorgen for deres to døtre. Balduins onkel Vilhelm av Thy (en sønn utenfor ekteskap av Balduin IV av Hainaut) var regent for Hainaut.

I mellomtiden hadde korstoget avledet til Konstantinopel hvor korsfarerne hadde erobret og plyndret den kristne byen, og deretter besluttet de å sette opp et latinsk rik som erstatning for det tidligere greske.

Latinsk keiser[rediger | rediger kilde]

Balduins tårn i Tsarevets-festningen, Veliko Tarnovo, Bulgaria

Keisertronen ble først tilbudt og avvist av Enrico Dandolo, doge av Venezia. Valget sto da mellom Balduin og den nominelle lederen av korstoget, Boniface av Montferrat. Mens Boniface ble betraktet som det mest sannsynlige valget, på grunn av hans tidligere forbindelser med det bysantinske hoffet, var Balduin en ung, høvisk, from og rettskaffen, en av de få som tolket sin korsfarered bokstavelig. Med støtte fra Venezia ble han valgt den 9. mai 1204, og kronet den 16. mai i Hagia Sofia ved en seremoni som fulgte bysantinsk praksis tett. I løpet av hans kroning bar Balduin en meget rik juvel som hadde blitt kjøpt av den bysantinske keiser Manuel I Komnenos for 62 000 sølvmark. Balduins hustru Marie, som ikke visste om disse hendelsene, hadde seilt fra Akko. Der skulle hun få vite om sin ektemanns utnevnelse som keiser, men hun døde i august 1204 før hun møtte ham.

Det latinske riket var organisert etter føydale prinsipper med keiseren som den føydale overherre over prinsene som mottok deler av det erobrede området for forpaktning. Hans egen særlige andel besto av byen Konstantinopel, de nærliggende områdene på båe europisk og asiatisk side, sammen med en del utenforliggende distrikter, og flere øyer som Lemnos, Lesbos, Khios og Tenos. Områdene måtte bli erobret, og først og fremst var det nødvendig å bryte motstanden til grekerne i Thrakia, og sikre byen Thessaloniki. I dette foretagende sommeren 1204 gikk han i allianse med Boniface av Montferrat, den rivaliserende kandidaten til keiserriket, som mottok et større område i Makedonia sammen med tittelen «konge av Thessaloniki».

Våpenskjoldet for Det latinske riket

Boniface hadde håpet å gjøre seg selv helt uavhengig av riket og ikke gi føydal hyllest for sitt rike, og han satte seg imot Balduins forslag om å marsjere til Thessaloniki. Fiendskapen mellom de fra Flandern og de fra Lombardia utviklet seg til en strid. Balduin insisterte på å gå til Thessaloniki; Boniface beleiret Adrianople (Edirne) hvor Balduin hadde etablert en guvernør, og borgerkrig synes uunngåelig. Det ble utviklet en enighet ved Dandolo og greven av Blois. Boniface mottok Thessaloniki som et len fra keiseren, og ble utpekt til kommandant av styrkene som skulle marsjere for å erobre Hellas.

I løpet av den påfølgende vinteren (1204–1205) gjorde franskmennene erobringer i Bitynia hvor Henrik av Flandern, bror av Balduin, deltok. I februar gjorde grekerne i Thrakia opprør med støtte fra Kalojan (Johannes), tsar av Bulgaria, hvis forsøk på tilnærmelser for allianse var blitt avvist av keiseren. Garnisonen i Adrianople ble utvist. Sammen med Dandolo, greven av Blois, og marskalk Geoffroi av Villehardouin, historikeren, marsjerte Balduin av sted for å beleire byen. De franske ridderne ble beseieret den 13. april 1205; greven av Blois ble drept, og keiseren selv ble tatt til fange av bulgarerne (se slaget ved Adrianople).

For en tid var Balduins skjebne uviss, og i mellomtiden hadde hans bror Henrik tatt over regentskapet. Ikke før på midten av juli var det fastlagt med sikkerhet at Balduin var død. Omstendighetene om hans død er ikke nøyaktig kjent. Det synes som at han først ble behandlet godt som et verdifullt gissel, men drept av den bulgarske monarken i et plutselig raseriutbrudd, kanskje som en konsekvens av et opprør i Filippopolis (Plovdiv) som hadde kommet på franskmennenes hender. I henhold til en bulgarsk legende hadde Balduin selv vært årsak til sin skjebne ved et forsøk på å forføre Kaloyans hustru. Historikeren Georgios Akropolites har rapportert at tsaren hadde fått Balduins kranium gjort om til et drikkebeger, noe som også hadde skjedd med keiser Nikeforos I fire hundre år tidligere. Uansett hva som er riktig, tsar Kaloyan skrev til pave Innocent III og fortalte at Balduin døde i fengsel. Et tårn i Tsarevets-festningen i middelalderens bulgarske hovedstad Veliko Tarnovo, er fortsatt kalt for «Balduin tårn»; etter sigende var det dette tårnet hvor han ble holdt fengslet.

Familie[rediger | rediger kilde]

Det var ikke før i juli 1206 at latinerne i Konstantinopel hadde sikker informasjon om at Balduin var død. Hans bror Henrik ble kronet som den neste keiser i august.

I Flandern synes det å ha vært tvil om Balduin virkelig var død. Uansett forble Balduins andre bror, Filip av Namur, regent, og til slutt kom begge døtrene hans, Jeanne og Margarete, til å styre som grevinner av Flandern.

Den falske Balduin[rediger | rediger kilde]

Tyve år senere, i 1225, dukket det opp en mann i Flandern som hevdet at han var den antatte døde Balduin. Hans krav ble snart utgangspunktet for en rekke opprør i Flandern mot styret til Balduins datter Jeanne. En rekke mennesker som hadde kjent Balduin før han dro på korstog møtte den antatte greven og keiseren, og avviste hans krav. Han ble til slutt henrettet i 1226.

En tilsvarende historie skjedde i Norge i år 1300 da en kvinne hevdet å være den avdøde norske piken og kongsdatteren Margrete av Skottland som var utsett til å bli Skottlands dronning før hun døde. Også dette falske kravet førte til opptøyer i Bergen og til slutt ble kvinnen brent på bål i 1301 som straff for svindelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Wolff 1952, side 281.
  2. ^ Wolff 1952, side 282.
  3. ^ Evergates 1999, side 127.
  4. ^ Balduin var faktisk 14 år gammel da han giftet seg med Marie av Champagne i 1186.
  5. ^ Gislebert av Mons & Napran 2005, side 105.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Evergates, Theodore (1999): Aristocratic Women in Medieval France, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, ISBN 0-8122-1700-4.
  • Gislebert av Mons; Napran, Laura (overs.) (2005): Chronicle of Hainaut, Woodbridge, Suffolk: Boydell Press, ISBN 1-84383-120-1.
  • Moore, John C. (1962): «Baldwin IX of Flanders, Philip Augustus and the Papal Power», Speculum 37 (1): 79–89.
  • Wolff, Robert Lee (1952): «Baldwin of Flanders and Hainaut, First Latin Emperor of Constantinople: His Life, Death, and Resurrection, 1172–1225», Speculum 27 (3): 281–322.