Ajjubide-dynastiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
ایوبیان
الأيوبيون
Ajjubide-dynastiet
Rike
Fatimid flag.svg
 
Zengid dynasty, 1127 - 1183.PNG
 
Armoiries de Jérusalem.svg
1171 – 1341 Mameluke Flag.svg

Flagget til Ajjubidane

Flagg

Plasseringa til Ajjubidane
Ajjubide-riket på det største under Saladin i 1188
Hovedstad Kairo (1174–1250)
Språk arabisk[1]
kurdisk
Religion Islam
Styreform Sultanat
Sultan
 - 1174–1193 Saladin (første)
 - 1331–1341 Al-Afdal (siste rapporterte)
Historie
 - Grunnlagt 1171
 - Opphørte 1341
Areal
 - 1190 est.[2] 2 000 000 km²
Innbyggere
 - 1100-tallet est. 7 200 000 (estimat) 
Valuta Dinar
I dag en del av Egypt Egypt
Irak Irak
Israel Israel
Jordan Jordan
Libanon Libanon
Libya Libya
Palestina Palestina
Saudi-Arabia Saudi-Arabia
Sudan Sudan
Syria Syria
Tunisia Tunisia
Tyrkia Tyrkia
Jemen Jemen

Ayyubide-dynastiet var et muslimsk dynasti av kurdere[3] som hersket over Egypt, Syria, Jemen (med unntak av de nordlige fjellene), Diyarbakir, Mekka, Hijaz og det nordlige Irak i de 12. og 13. århundrene.

Saladin[rediger | rediger kilde]

Ayyubide-dynastiet ble grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) som sammen med sin onkel Shirkuh, erobret Egypt for zengidenes leder for den syriske provinsen, Nur ad-Din, emir av Damaskus og Aleppo, i 1169. Navnet Ayyub kommer fra Saladins far og Shirkuhs bror, Najm ad-Din Ayyub. Da Shirkuh døde, konsoliderte Saladin raskt makten og slo tilbake et korsfarerangrepDamietta samme år og slo ned et opprør blant svarte afrikanske soldater. Saladin avsatte den siste fatimid-kalifen i 1171, men han ble gradvis fremmedgjort fra sin tidligere herre, Nur ad-Din.

«Enda en gang kjente Egypt en ubestridt herre som var i stand til å organisere hennes ressurser i menn og velstand til å føre krig mot frankerne».[4] Allerede i 1170 plyndret Saladin korsfarerdistriktet Gaza og Darum. Året etter tok han tilbake Eilat ved Aqababukta fra kongedømmet Jerusalem. Han plyndret i 1171 og 1173 lenene Montreal (Shobak) og Al Karak i Transjordan.

Da Nur ad-Din døde i 1174, erklærte Saladin krig mot Nur ed-Dins unge sønn, As-Salih Ismail, og tok Damaskus. Ismail flyktet til Aleppo hvor han fortsatte å gjøre motstand mot Saladin til han ble myrdet i 1181. Saladin tok i 1175 og 1176 kontroll over Syrias indre, med unntak av Aleppo. Han erobret til og med Al Jazira i det nordlige Irak. Dermed gjorde han zengidene i Mosul og Sinjar og artukidene i Mardin og Diyarbakir til sine vasaller. Han oppnådde også kontroll over Hijaz og Jemen.

Saladin vendte sin oppmerksomhet mot korsfarerstatene igjen i 1177 ved å invadere kongedømmet Jerusalem fra sør. Han møtte ikke motstand til å begynne med, og han var uforsiktig da han lot styrkene spre seg på leting etter bytter. Plutselig angrep kong Balduin IV av Jerusalem, og Saladin ble stygt beseiret i slaget ved Mont Gisard. Saladin var ikke skremt av dette og invaderte de frankiske statene fra vest og vant en seier over Balduin i slaget ved Marj Ayyun i 1179. Året etter ødela han den nybygde korsfarerborgern Chastellet i slaget ved Jabboks vadested. Han møtte Balduin igjen i felttoget i 1182, men slaget ved Belvoir førte heller ikke til en avgjørelse. Saladin lot korsfarerne være i fred ett år etter september 1182, men la Aleppo og noen byer i Mesopotamia til sitt rike. Høsten 1183 angrep han det latinske kongedømmet igjen i slaget ved Ain Tuba'un.[5]

Saladins største bedrift var hans betydelige seier mot korsfarerstatene i slaget ved Hattin og erobringen av Jerusalem i 1187. I løpet av året hadde han erobret nesten hele kongedømmet Jerusalem med unntak av Tyr som holdt ut under Konrad av Montferrat. Men Saladin stod snart ovenfor ankomsten til et betydelig korstog fra det vestlige Europa, det tredje korstoget, ledet av de tre største europeiske herskerne på den tiden, Fredrik Barbarossa av Tyskland, Filip August av Frankrike og Rikard Løvehjerte av England. Fredrik døde på veien, men resten av korsfarerarméene beleiret Akko som de gjenerobret i 1191. Korsfarerne, nå samlet under ledelsen til Rikard, beseiret Saladin i slaget ved Arsuf, men klarte ikke å ta tilbake de indre områdene. Istedet underskrev Rikard en avtale med Saladin i 1192 som restaurerte kongedømmet Jerusalem til en kyststripe mellom Jaffa og Beirut. Det var den siste betydelige hendelsen i Saladins karriere siden han døde året etter, i 1193.

Senere herskere[rediger | rediger kilde]

Saladin hadde innsatt sine slektninger i arvelige fyrstedømmer i sine land, fremfor å etablere et sentralisert imperium. Derfor hersket Saladins bror al-Adil i al-Jazira og Transjordan, hans bror Toghtekin hersket i Jemen, hans nevøer hersket i Baalbek og Hamah og etterkommerne av Shirkuh hersket i Homs. Resten av riket var delt opp ved Saladins død mellom hans tre sønner: al-Afzal, den eldste, holdt Damaskus og var ment å være overherre over hele imperiet, den andre, al-Aziz, tok Egypt og en tredje, az-Zahir, hersket i Aleppo.

Men snart begynte Saladins sønner å krangle over delingen av imperiet. Al-Aziz og az-Zahir nektet å anerkjenne sin brors overherredømme. Samtidig forsøkte de nordlige vasallene, zengidene og artukidene, å skaffe seg uavhengighet og gjeninnsette zengidisk styre i regionen. Saladins bror Al-Adil forhindret disse forsøkene, men situasjonen forble ustabil.

Imens hadde forbindelsene mellom al-Aziz og al-Afdal nådd et bristepunkt. Al-Aziz invaderte i 1194 Syria og nådde Damaskus. Al-Afdal ba om hjelp fra sin onkel al-Adil som meklet mellom brødrene. En avtale ble inngått hvor Judea skulle avstås til al-Aziz og Latakia til az-Zahir, men begge skulle anerkjenne deres eldre brors overherredømme. Men denne avtalen varte ikke lenge. Al-Aziz invaderte igjen Syria i 1195. Al-Adil kom igjen til al-Afdals redning, og al-Aziz ble tvunget til å trekke seg tilbake til Egypt, men al-Adil forhindret sin nevø fra å ta Egypt fra al-Aziz. Men snart oppga al-Adil sin støtte til al-Afdal, viss inkompetente styre fremprovoserte misnøye i landene. Al-Aziz ble anerkjent som dynastiets leder, og al-Adil hersket i Damaskus.

Al-Aziz døde i en jaktulykke i november 1198. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, al-Mansur, en gutt på tolv år. Al-Azizs ministre var bekymret for al-Adils ambisjoner og ba al-Afdal fungere som regent i Egypt i navnet til hans unge nevø. Tidlig neste år, mens al-Adil var i nord og slo ned et artukideopprør, møttes al-Afdal og az-Zahir i en allianse mot ham. De fikk støtte fra de fleste av de andre ayyubideprinsene. Al-Adil dro raskt tilbake til Damaskus da hans nevøers arméer nærmet seg og etterlot sin eldste sønn al-Kamil med ansvaret for operasjonene mot artukidene, men hærene til hans fiender var sterke nok til å beleire deres onkel i Damaskus i seks måneder. Al-Adil brukte tiden til å vinne støtte fra mange av tilhengerne til hans nevøer, og da al-Kamil ankom med en unnsetningsarmé i januar 1200, trakk brødrene seg tilbake. Al-Adil fulgte opp sin seier ved å invadere Egypt hvor han overtalte al-Afdal til igjen å trekke seg tilbake til Salkhad. Al-Adil tok over styret over Egypt, men ble snart tuet igjen i nord av az-Zahir som igjen fikk med seg al-Afdal.

Al-Adil klarte igjen å splitte sine fiender og sikret til slutt underleggelse fra alle hans slektninger. I avtalen som ble inngått, fikk az-Zahir tilbake Aleppo i slutten av 1201, og al-Afdal fikk Mayyafaraqin i nord, mens den unge al-Mansur måtte nøye seg med Edessa. Egypt, Damaskus og det meste av Al-Jazira var under al-Adils direkte kontroll. Tre av hans sønner, al-Kamil, al-Mu'azzam og al-Ashraf, fungerte som guvernører. Al-Adil hadde dermed gjenopprettet ayyubideimperiets enhet.

En lignende prosess gjentok seg etter Al-Adils død i 1218, og ved hans sønn al-Kamils død i 1238, men ayyubidestaten som helhet forble nokså sterk. Turanshah, den siste ayyubidesultanen i Egypt, ble i 1250 myrdet og erstattet av sin mamelukkiske slavegeneral Aibek som grunnla Bahri-dynastiet.

Ayyubidene fortsatte å styre Damaskus og Aleppo frem til 1260 da de ble drevet ut av mongolene. Etter det mongolske nederlaget ved Ain Jalut senere det året, falt det meste av Syria til mamelukkene. Lokale ayyubid-dynastier fortsatte å styre i deler av Syria (mest kjent Hamah) i ytterligere 70 år til mamelukkene til slutt absorberte dem i 1334.

Ayyubid-sultaner[rediger | rediger kilde]

Ayyubider av Egypt[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Salah al-Din ibn Al-Ayubbi 11711193
Al-Aziz 11931198
Al-Mansur 11981200
Al-Adil I 12001218
Al-Kamil 12181238
Al-Adil II 12381240
As-Salih Ayyub 12401249
Al-Muazzam Turanshah 12491250
Al-Ashraf II 12501250 nominelt, det var i realiteten mamelukken Aibak som hersket

Ayyubider av Damaskus[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Salah al-Din ibn Al-Ayubbi 11741193
Al-Afdal 11931196
Al-Adil I 11961218
Al-Mu'azzam 12181227
An-Nasir Dawud 12271229
Al-Ashraf 12291237
As-Salih Ismail 12371238 Første gang
Al-Kamil 1238
Al-Adil II 12381239
As-Salih Ayyub 1239 Første gang
As-Salih Ismail 12391245 Andre gang
As-Salih Ayyub 12451249 Andre gang
Al-Muazzam Turanshah 12491250
An-Nasir Yusuf 12501252

Ayyubidemirer av Aleppo[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Salah al-Din ibn Al Ayubbi 11831193
Az-Zahir 11931216
Al-Aziz 12161236
An-Nasir Yusuf 12361260

Ayyubider av Hamah[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Al-Muzaffar I 11781191
Al-Mansur I 11911221
Al-Nasir 12211229
Al-Muzaffar II 12291244
Al-Mansur II 12441284
Al-Muzaffar III 12841300
Al-Muayyad 13101331
Al-Afdal 13311342

Ayyubider av Homs[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Al-Qahir 11781186
Al-Mujahid 11861240
Al-Mansur 12401246
Al-Ashraf 12481263

Ayyubider av Mayyafariqin[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Saladin 11851193
Al-Adil I 11931200
Al-Awhad 12001210
Al-Ashraf 12101220
Al-Muzaffar 12201247
Al-Kamil 12471260

Ayyubider av Sinjar[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Al-Ashraf 12201229

Ayyubider av Hisn Kayfa[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
As-Salih Ayyub 12321239
Al-Mu'azzam Turanshah 12391249
Al-Awhad 12491283 Denne rekken fortsatte inn i det 16. århundre

Ayyubider av Jemen[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
Al-Mu'azzam Turanshah 11731181
Al-Aziz Tughtegin 11811197
Muizz ud-Din Ismail 11971202
An-Nasir Ayyub 12021214
Al-Muzaffar Sulaiman 12141215
Al-Mas'ud Yusuf 12151229

Ayyubideemirer av Kerak[rediger | rediger kilde]

Sultan År Merknader
An-Nasir Dawud 12291249
Al-Mughlib 12491263

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eastern Christianities (eleventh to fourteenth century): Copts, Melkites, Nestorians and Jacobites, Francoise Micheau, Cambridge History of Christianity: Eastern Christianity, Vol. 5, ed. Michael Angold, (Cambridge University Press, 2006), 391.
  2. ^ Turchin, Peter; Adams, Jonathan M.; Hall, Thomas D (desember 2006). «East-West Orientation of Historical Empires». Journal of world-systems research, 12 (2), s. 219–229. Besøkt 9. januar 2012. 
  3. ^ Saladin. The Columbia Encyclopedia, sjette utgave
  4. ^ Smail, s. 34
  5. ^ Smail, s 35-36

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Smail, R. C. Crusading Warfare 1097-1193. New York: Barnes & Noble Books, (1956) 1995. ISBN 1-56619-769-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]