Enrico Dandolo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Enrico Dandolo (også anglifisert til Henry Dandolo og på latin Henricus Dandulus; født i 1107?, død 21. juni 1205) var doge av Republikken Venezia fra 1192 og frem til sin død. Han er hovedsakelig husket for sin rolle i Det fjerde korstog hvor han, i en alder av 90, ledet plyndringen av Konstantinopel og midlertidig utslettet Det bysantinske riket.

Bakgrunn og karriere[rediger | rediger kilde]

Dandolo var sønn av en mektig jurist, Vitale Dandolo. Familien var både sosialt og politisk prominent i Venezia, og hans far var rådgiver for den daværende dogen, Vitale II Michiel. En av Enricos onkler, som også het Enrico Dandolo, var patriark av Grado, som var den høyeste kirkelige tittelen i Venezia.

Dandolos første viktige politiske rolle kom i kriseårene 1171 og 1172. I mars 1171 hadde Bysants konfiskert varene til tusenvis av venetianere for deretter å fengsle dem alle. Et folkekrav til dogen om å reise en armé som skulle frigjøre fangene ble realisert, men den ble satt ut av pest tidlig i 1172. Blant dem som hadde marsjert mot Konstantinopel var Enrico Dandolo og dogen selv. Da de returnerte til Venezia, ble doge Vitale II Michiel drept av en mobb, men Dandolo slapp unna tiltale og ble utnevnt til ambassadør til Konstantinopel for det kommende året. Med dette forsøkte Venezia å finne en diplomatisk løsning på tvistene med Bysants, men dette førte ikke fram. Nye forhandlinger ble gjenopptatt tolv år senere, og en avtale mellom de to statene ble inngått i 1186, men mye tyder på at Dandolo var blitt bitter på og hadde lagt bysantinerne for hat under sitt årelange virke i Konstantinopel. Ingen avtale kunne endre på det.

Etter å ha vært Venezias ambassadør i Konstantinopel var Dandolo to ganger ambassadør på Sicilia, før han igjen vendte nesen mot Konstantinopel i 1183 for å forhandle om gjenoppbygging av det venetianske kvarteret i byen.

1. januar 1193 ble Dandolo Venezias 39. doge. Allerede da var han både gammel og blind, men svært ambisiøs og, for alderen, ved svært god fysisk og psykisk helse. Han var minimum i 70-årene da han ble doge, men flere kilder oppgir at han allerede på det tidspunktet var 85 år gammel.

Det fjerde korstoget[rediger | rediger kilde]

«Dandolo preker for korstoget», av Gustave Doré.

I 1202 var ridderne som skulle delta i Det fjerde korstoget strandet i Venezia. De hadde ikke råd til å betale for skipene de hadde bestilt fra Venezia, da det hadde dukket opp langt færre tropper enn forventet. Dandolo utarbeidet en plan som skulle ettergi korsfarerne gjelden deres. Alt korsfarerne måtte gjøre til gjengjeld var å hjelpe Venezia med å gjenerobre Zara. Under en svært emosjonell seremoni i Markuskirken tok Dandolo korset (henga seg til korstoget) og ble fulgt av flere tusen venetianere. Dermed ble Dandolo en viktig leder av korstoget.

Selv om de egentlig skulle seile til Egypt, overbeviste Dandolo dem om å stoppe i havnebyen Zara ved Adriaterhavet. Både Venezia og Kongedømmet Ungarn hevdet at Zara hørte til dem. Dandolo oppfordret korsfarerne til å angripe byen som tidligere hadde gjort opprør mot Venezia. Noen få korsfarere nektet, men flesteparten skjønte at kun ved å innta den rebelske byen Zara for deretter å overvintre der, kunne de holde korstoget gående. Zara ble beleiret og hærtatt 15. november 1202.

Kort tid etter ankom Alexius Angelus, sønn av den avsatte bysantiske herskeren Isaac II, byen. Dandolo godtok å hjelpe Alexius til tronen i Bysants i bytte mot bysantisk støtte i korstoget. Dette førte til erobringen og plyndringen av Konstantinopel 13. april 1204, hvor Dandolo var til stede og deltok i kamphandlingene. De katolske korsfarerne tok permanent kontroll over Konstantinopel, som var hovedsete for Den ortodokse kirke, og etablerte en katolsk stat, Det latinske riket. Venezia fikk 38 av Det bysantiske riket som en del av Det fjerde korstoget, og Bysants ble aldri så sterkt som det hadde vært før korstoget.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

1800-tallsmarkør i Hagia Sofias Østre Galleri.

Dandolo var aktiv nok til å delta i en kampanje mot bulgarerne, men døde i 1205. Han ble begravd i Hagia Sofia i Konstantinopel, antakelig i det øvre Østre Galleriet. I det 19. århundre plasserte en italiensk restaureringsgruppe en markør som er synlig den dag i dag, nær den sannsynlige plasseringen for graven hans. Markøren blir ofte tatt for å være den faktiske gravmarkøren for dogens grav, men denne ble sannsynligvis ødelagt da tyrkerne inntok Konstantinopel i 1453.

Blindhet[rediger | rediger kilde]

Det er ikke sikkert når og hvorfor Enrico ble blind. Historien som ble fortalt i tiden rundt Det fjerde korstoget (og som er akseptert av noen historikere), var at han ble blindet av bysantinerne mens han var ambassadør der i 1171. En annen mulighet er at han ble blind som følge av et slag mot bakhodet en gang mellom 1174 og 1176.

Dandolo virker å ha vært fullstendig blind. Geoffrey de Villehardouin, som kjente Dandolo personlig, skrev tretti år senere: «Selv om øynene hans så normale ut, kunne han ikke se en hånd rett foran sitt ansikt, fordi han mistet synet etter en hodeskade».[1]

Familie[rediger | rediger kilde]

Hans sønn, Ranier, fungerte som vise-doge mens Dandolo ikke var til stede, og ble senere drept under kamper med Genova om herredømmet på Kreta. Hans barnebarn, Anna Dandolo, giftet seg med kong Stefan II av Serbia. Mens han fungerte som doge, var han gift med en kvinne ved navn Contessa. Selv om det var flere senere doger ved navn Dandolo i Venezia, var ingen av disse direkte etterkommere etter Enrico.

Myntreform[rediger | rediger kilde]

To år etter at han tok over som doge, i 1194, gjennomførte Dandolo flere reformer av det venetianske pengesystemet. Han introduserte den store sølvgrossoen, som var verdt 26 denarii, og quartaroloen, som var verdt 14 av en dinaro. Han gjeninnførte også biancoen, som var verdt 12 dinaro og ikke hadde vært i bruk på 20 år. Sølvinnholdet i grossoen ble holdt på 98,5 % for å sikre den i utenrikshandelen. Disse reformene førte til at grossoen var den dominerende myntenheten for handel i middelhavsområdet, og førte til både rikdom og prestisje for Venezia.

Annet[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet ble et slagskip kalt «Enrico Dandolo» sjøsatt av Regia Marina (den italienske marine).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Madden, Thomas F. (2003): Enrico Dandolo and the Rise of Venice. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-7317-7. Side 86

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Madden, Thomas F. (1993): Venice and Constantinople in 1171 and 1172: Enrico Dandolo's Attitude towards Byzantium.
  • Madden, Thomas F. (2003): Enrico Dandolo and the Rise of Venice.
  • Robbert, Louise Buenger (1974): Reorganization of the Venetian Coinage by Doge Enrico Dandolo.
  • Stahl, Alan M. (2000): Zecca the Mint of Venice in the Middle Ages.


Forgjenger:
 Orio Mastropiero 
Doge av Venezia
Etterfølger:
 Pietro Ziani