Den egyptiske revolusjonen i 2011

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Egyptiske demonstranter 25. januar 2011

Den egyptiske revolusjonen, også kjent som 25.-januarrevolusjonen (arabisk: ثورة 25 يناير‎; Ṯawrah 25 Yanāyir) eller Vredens dag (arabisk: يوم الغضب; Yawm al-Ġaḍab) var en rekke gatedemonstrasjoner, protester og sivile ulydighetshandlinger som fant sted i Egypt i januar og februar 2011. Opprøret var inspirert av opprøret i Tunisia i 2010–2011. Demonstrasjonene og opprøret begynte angivelig på grunn av politibrutalitet, unntakstilstand, feilslåtte lover, arbeidsløshet, ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard.[1] Hovedformålet med opprøret var å styrte Egypts president Hosni Mubaraks regime. Regimet hadde hatt makten med Mubarak som president siden 1981.

Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet var fredelige, oppsto det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter, og minst 846 mennesker ble drept og 6000 ble skadet i løpet av de 18 første dagene av opprøret.[2][3]

I en tale 10. februar opplyste Mubarak at han blir sittende som president til det kunne gjennomføres frie valg i september, men visepresident Omar Suleiman kunngjorde 11. februar 2011 at Mubarak gikk av[4][5] og overlot makten til Det øverste militærrådet. Det meste av protestene stilnet i tiden etter Mubaraks avgang. Nye valg er planlagt i to perioder på tre runder hver, fra 28. november 2011 til 11. mars 2012.[6] Militærrådet lanserte den 1. november et dokument for overkonstitusjonelle prinsipper, der militæret gis en stor rolle i styringen av landet. Dette blir av mange sett på som et forsøk av militærrådet på å ta makt før makten gis til et sivilt styre, og en ny grunnlov skrives.[7]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Protestbevegelser[rediger | rediger kilde]

En rekke streiker siden 2006 mot grunnleggende problemer i det egyptiske samfunnet var noe av det som førte til mange sosiale grupperinger. 6. april-bevegelsen ble dannet etter en streik ved en tekstilfabrikk som ble slått ned av politiet i 2008. I 2010 ble Den nasjonale foreningen for forandring lansert, en organisasjon assosiert med Mohamed ElBaradei. Kifaya-bevegelsen er en gruppering som har arbeidet mot Mubaraks styre siden 2004. Grupperingen Revolusjonære Sosialister[8] spilte en tidlig rolle i organisering av demonstrasjoner i opptakten til revolusjonen. Organisasjonene koordinerte aktiviteten sin på Internett.[9]

Unntakstilstand[rediger | rediger kilde]

Egypt er en semipresidentiell republikk som har vært i unntakstilstand (Lov nr. 162 av 1958)[10] siden 1967, bortsett fra i 18 måneder en gang på 1980-tallet. Under denne loven er politifullmakter utvidet, grunnlovsfestede rettigheter suspenderte og sensur tillatt.[11] Loven innskrenker kraftig politisk aktivitet for andre enn regjeringen. Demonstrasjoner, ikke-godkjente politiske organisasjoner og uregistrerte pengegaver er formelt forbudt. Rundt 17 000 mennesker holdes fengslet under loven, og det fins estimater på at antall politiske fanger er så høye som 30 000.[12]

Under unntakstilstanden har regjeringen lov til å fengsle mennesker på ubegrenset tid, praktisk talt uten grunn, og å holde dem fengslet uten rettssak i vilkårlig lange tidsperioder. Regjeringen hevder at opposisjonsgrupper som Det muslimske brorskapet kan få makt i Egypt hvis den nåværende regjeringen ikke får fortrinn i parlamentsvalg, kunne konfiskere eiendom fra gruppens hovedfinansmenn, og kunne anholde gruppens toppfigurer. Kritikere argumenterer med at dette strider mot demokratiske prinsipper, som innebærer borgeres rett til rettferdig rettsprøvelse og rett til å stemme på enhver kandidat eller parti de anser egnet til å lede landet.

Politibrutalitet[rediger | rediger kilde]

En politisk karikatur av Carlos Latuff som forestiller Khaled Mohamed Saeed i det han holder opp en dinglende Hosni Mubarak.

Bruk av sivilkledde politistyrker, Baltageya (arabisk: بلطجية‎), finansiert av Mubaraks regjeringsparti, har vært et kjennemerke på Mubarak-regjeringen.[13] Den egyptiske menneskerettighetsorganisasjonen har dokumentert 567 tilfeller av tortur, blant dem 167 dødsfall, utført av politiet mellom 1993 og 2007.[14] Khaled Mohamed Saeed døde under omstridte omstendigheter i Sidi Gaber-området i Alexandria den 6. juni 2010.[15] Flere bevitnet at Saeed ble slått ihjel av politiet.[16] Den 25. juni ledet Mohamed ElBaradei en demonstrasjon i Alexandria mot påstått mishandling fra politiets side og besøkte Saeeds familie for å kondolere.[17] Det rapporteres at mange politiansatte har vært tilbakeholdne i voldsbruken. En politimann ble sitert å ha sagt til en demonstrant at han bare hadde tre måneders tjeneste igjen, og etter det «vil jeg være på den andre siden av barrikadene.»[18]

Mubaraks presidentskap[rediger | rediger kilde]

President Hosni Mubarak har regjert Egypt siden 1981. Regjeringen hans, som har blitt kritisert i media og blant ikke-statlige organisasjoner, har blitt støttet militært av USA på grunn av hans reaksjoner overfor islamister og en støttespiller i deres politikk overfor Israel.[19] Samtidig viser dokumenter fra Wikileaks at USA har støttet demokratibevegelsen i Egypt med flere hundre millioner kroner i året for å fremme demokratiet i landet.[20]

Som resultat av denne tosidige politikken har reaksjonene på Hosni Mubaraks udemokratiske styre delt, og de fleste tilfellene av sosial uro i landet, når de i det hele tatt fant sted, fikk sjelden mediaoppmerksomhet,[21] men den amerikanske støtten til demokratikreftene over tid har medvirket til de demonstrasjonene som kom i januar 2011.[20]

Korrupsjon[rediger | rediger kilde]

Politisk korrupsjon i Mubaraks innenriksministerium hadde økt dramatisk, noe som var nødvendig for å sikre makten over institusjonen og opprettholde det lange presidentskapet. Korrupsjonen medførte fengsling av politiske figurer og unge aktivister uten rettssak[22], bruk av ulovlige og udokumenterte fengsler[23][24], og ved å avvise universiteter, moskeer og avisarbeidere basert på politisk holdning.[25]

Transparency International er en internasjonal organisasjon som kartlegger korrupsjon, herunder politisk korrupsjon. Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2010 ga Egypt en CPI-skår på 3.1 på en skala der 10 er lite korrupt og 0 er svært korrupt. Egypt kom på 98. plass av de 178 landene som ble tatt med i rapporten.[26]

Opprøret i januar 2011[rediger | rediger kilde]

Demonstranter på «Vredens dag», 25. januar
Tusenvis var samlet 28. januar

Begrensede, lokale protester har allerede vært vanlige tidligere, men store protester og opprør brøt ut over hele landet fra 25. januar, kjent som «Vredens dag»[27], en dato satt av til en stor demonstrasjon av egyptiske opposisjonsgrupper og andre[1] på datoen som opprinnelig er «politiets dag» i Egypt. Opprøret ble omtalt med at Egypt ikke har hatt noe lignende tidligere,[28] og at det var det største uttrykket for folkelig utilfredshet i nyere tid,[29] hvor Kairo ble beskrevet som «en krigssone»[30] av en lokal korrespondent for avisa The Guardian. For første gang hadde egyptere fra alle samfunnslag og med forskjellig sosioøkonomisk bakgrunn deltatt i protestene[29] - demonstrantene var en blanding av fattige og unge fra landet, den egyptiske middelklassen, og sønner og døtre av den egyptiske eliten.[31]

27. januar ble det meldt fra offisielt hold at seks personer var drept og minst 860 demonstranter var arrestert.[32] Samtidig reiste fredsprisvinneren Mohamed ElBaradei til Kairo for å slutte seg til demonstrantene.[32] Andre kilder, blant dem advokaten Khaled Ali i en menneskerettighetsgruppe i Kairo som forsvarer demonstrantene, hevdet at mer enn 1 000 er arresterte.[33]

Foran de varslede demonstrasjonene etter fredagsbønnen 28. januar som fikk navnet «Vredens fredag»[34] ble landets teletjenester avbrutt, blant annet slik at SMS-tjenester og internett-tjenester ble vanskelige, men myndighetene benektet at de sto bak dette.[35]

Det ble meldt om at en antiterror-elitestyrke var utplassert i Kairos gater, og at de største nettleverandørene hadde blokkert trafikk inn og ut av landet.[36], noe som medførte at sosiale medier som Facebook og Twitter ble utilgjengelige. Mobiltelefon-nettet ble også blokkert, men fasttelefoner ble rapportert å fungere[trenger referanse]. En video som viser en demonstrant bli skutt og drept av egyptiske sikkerhetsstyrker skapte sinne[37]. Folkemassen kastet stein mot politiet og ropte slagord mot presidenten og hans sønn, som skal ha vært aktuell som etterfølger i presidentembetet. Sikkerhetsstyrkene skal ha brukt vannkanoner og skutt med tåregass og gummikuler og fredsprisvinneren Mohamed ElBaradei har sluttet seg til demonstrasjonene, men ble holdt tilbake av politiet sammen med en gruppe av 2 000 demonstranter som er omringet av politiet.[34]

Det ble innført portforbud i alle byer, demonstrantene beleiret viktige bygninger som utenriksministeriet og en statlig kringkasting og regjeringspartiet Det nasjonaldemokratiske partiets hovedkvarter ble satt i brann.[38] Det ble rapportert at beboere ved Tahrirplassen i Kairo fjernet passordene på trådløsruterne sine slik at demonstrantene kan kommunisere med verden.[39] Alle flyavganger fra Kairo ble innstilte, en journalist rapporterte om at noen politiansatte tok av seg uniformene og deltok i demonstrasjonene, mens folkemengdene jublet til de som gikk over på deres side. Hosni Mubarak holdt etter midnatt en fjernsynstale der han sa han ville be regjeringen om å gå av og erstattes påfølgende dag.[40] Mubarak ga ingen uttrykk for at han selv ville gå av.[41]

I løpet av dagen skal minst fem personer ha mistet livet i Kairo, mens rundt 870 personer skal ha blitt skadet.[42]

29. januar fortsatte urolighetene og flere tusen mennesker var ute i gatene i Kairo.[42] Rundt klokka 13-14:00 lokal tid var omtrent 50 000 mennesker samlet ved Tahrirplassen, 10 000 ved Kafr-al-Sheikh, og i tillegg var det mange andre demonstrasjoner i hele Egypt.[43] Klokka 13:00 erklærte hæren portforbud for Kairo, Alexandria og Suez fra klokka 16:00 til 8:00. Portforbudet fra dagen før hadde hatt «nesten ingen virkning overhodet» i følge Al Jazeera English, og demonstrantene fortsatte å samles ved at-Tahrirplassen.[44] Demonstrantene samlet seg også ved det egyptiske innenriksministeriet, og tre av dem ble drept i det de forsøkte å storme bygningen.[45]

Hosni Mubarak utnevnte denne dagen Egypts tidligere etterretningssjef, Omar Suleiman som visepresident, en stilling Mubarak ikke har utnevnt i løpet av sine nesten 30 år som president. På ettermiddagen ble det kjent at han hadde utnevnt den tidligere sjefen for det egyptiske flyvåpenet, Ahmad Shafiq, som statsminister og gitt ham oppdraget å sette sammen en ny regjering.[46] Ubekreftede meldinger gikk ut på at Mubaraks sønner og kone hadde flyktet til England,[47] og at mange forretningsmenn reiste fra landet til Dubai.[48][49][50][51][52]

Demonstrantene ble beskrevet av reportere som mer selvsikre enn dagen før, og nærmest feiret det de følte var enden på Mubaraks presidentskap, men likevel uten håndfaste bevis på at dette var i ferd med å skje.[44] Det ble også rapportert om plyndring. Selv om det var forsøk på å plyndre Det egyptiske museet, forsøkte angivelig folk å beskytte gjenstandene i museet. Noen av dem ble funnet ødelagte, blant annet to mumier[53] som har fått hodet revet av. Flere gjenstander ligger på gulvet, men ingen av dem har blitt stjålet. Museumets suvernirbutikk ble plyndret, og museumet var truet av en nabobygning som står i brann. Det ble hevdet at myndighetene bevisst neglisjerte ansvaret sitt på grunn av demonstrasjonene, og befolkningen jobbet derfor på eget initiativ for å forhindre plyndring.[54]

Tilgangen til Pyramidekomplekset ved Giza ble også stengt på grunn av omstendighetene, men turistbyen Sharm el Sheikh ble sagt å være rolig. Den 29. januar hadde minst 105 mennesker blitt drept, mange eller de fleste av dem skutt. Dette estimatet er basert på opptelling ved likhus.[44]

Opprøret i februar 2011[rediger | rediger kilde]

1. februar 2011: Mubarak holdt en tv-tale der han lovte å ikke være kandidat i det planlagte valget i september, og lovte politiske reformer. Han sa at han ville bli sittende og tilse en fredelig overgang. Små, men voldelige sammenstøt begynte denne kvelden mellom grupperinger for og mot Mubarak. 1. februar meldte FNs høykommissær for menneskerettigheter at det er antatt at 300 mennesker var drept under urolighetene så langt.[55] Mer enn 3 000 skal ha blitt skadet og hundrevis arrestert.[55]

2. februar 2011: Volden økte da bølger med Mubarak-tilhengere angrep opprørerne, og noen av Mubaraks tilhengere red på kameler og hester inn på Tahrirplassen, angivelig bevæpnet med sverd og kjepper.[56]

6. februar 2011: En samlet søndagsmesse ble holdt med koptere og muslimer på Tahrirplassen. [57] Meklinger mellom visepresident Omar Suleiman og representanter for opposisjonen begynte samtidig som protestene fortsatte rundt om i landet. Militæret påtok seg større ansvar med å opprettholde orden og vokte Det egyptiske museet. Suleiman foreslo reformer, mens andre i Mubaraks regime anklaget utenlandske nasjoner, inkludert USA, for å blande seg inn i Egypts affærer.

10. februar 2011: Mubarak holdt en formell tale til Egypt mens det ble spekulert om militærkupp. I stedet for å gå av, som var forventet, sa han bare at han ville delegere noe makt til visepresident Suleiman, og fortsette som Egypts statsoverhode. Reaksjonene på talen var preget av sinne, frustrasjon og skuffelse, og i forskjellige byer ble det en økning i demonstrasjonenes antall og intensitet.

11. februar 2011: Massive protester fortsatte i mange byer, og egypterne avslo Mubaraks endringer. Til slutt, klokka 18:00 lokal tid, annonserte Suleiman Mubaraks avgang og at han overlot styret til Det øverste militærrådet. Dette ble fulgt av feiring over hele landet.

13. februar 2011: Militærrådet avsatte Egypts parlament og satte grunnloven til side etter krav fra demonstrantene.[58] Rådet erklærte at det ville bli sittende i seks måneder, eller fram til det kan bli holdt valg. Det ble oppfordret til at rådet skulle gi mer detaljer og mer spesifikke tidsplaner og frister. De største protestene avtok, men sluttet ikke. Som en gest for å få i gang en ny start, ryddet demonstrantene Tahrirplassen, men mange sverget på at de ville fortsette å protestere helt til alle kravene ble møtt.

Internasjonale reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Organisasjoner[rediger | rediger kilde]

  • EU Den europeiske unionens utenrikspolitiske sjef Catherine Ashton sa at egyptiske myndighetene burde lytte til sitt folk, håndtere deres problemer og respektere deres rett til å demonstrere. Hun oppfordret de «egyptiske myndighetene til å respektere og beskytte retten egyptiske statsborgere har til å manifestere sine politiske ambisjoner».[59][60]
  • FN FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa at verdens ledere burde se de egyptiske protestene som en mulighet for å fremme de «legitime bekymringene» det egyptiske folket har. Han oppfordret også lokale myndigheter til å avstå fra vold. Navi Pillay, høykommissæren for menneskerettigheter sa at frustrasjonene folket ga uttrykk for var forårsaket av plutselige lovendringer. Hun oppfordret den egyptiske regjeringen til å tillate tilgang til internett og mobiltjenester.[61]

Stater[rediger | rediger kilde]

  • Norge Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre «beklager dypt at liv har gått tapt under demonstrasjonene i Egypt». Støre oppfordret myndighetene til å godta ytringsfrihet og «grunnleggende politiske og økonomiske rettigheter».[62]
  • Sverige Sveriges utenriksminister Carl Bildt fordømte myndighetenes sperring av internett og sammenlignet tilfellet med Burma i 2007, da lignende sperring skjedde. Han sa at sperringen av internett «åpenbart» ikke var noen løsning for landets situasjon.[63]

Reiserestriksjoner[rediger | rediger kilde]

I løpet av januar måned valgte flere reisebyråer og utenrikstjenester i flere land å fraråde reiser til hele, eller deler av Egypt.[64] Norsk UD «fraråder reise eller opphold som ikke er strengt nødvendig til Egypt»,[65] og lignende melding kom fra det svenske utenriksdepartementet.[66] Den amerikanske ambassaden i Kairo ba sine amerikanske borgere om å forlate landet så snart som mulig.[67] Tyrkia valgte å evakuere 750 mennesker fra landet, og Folkerepublikken Kina frarådet reiser til Kairo.[67]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Jailan Zayan (25. januar 2011). «AFP – Egypt braces for nationwide protests». AFP. Besøkt 25. januar 2011. 
  2. ^ «شيحة: مكاتب الصحة وثقت سقوط 840 شهيداً خلال ثورة 25 يناير». Almasry-alyoum.com. 16. mars 2011. Besøkt 20. oktober 2011. 
  3. ^ «Egypt: Cairo's Tahrir Square fills with protesters». BBC. 8. juli 2011. Besøkt 20. oktober 2011. 
  4. ^ Mubarak går av - ABC Nyheter, 11. februar 2011.
  5. ^ «Mubarak går av» Aftenposten 11. februar 2011, besøkt 11. februar 2011
  6. ^ «Egypt elections to start on November 28». AFP. 27. september 2011. Besøkt 20. november 2011. 
  7. ^ «Is Egypt's constitution being hijacked?». Al Jazeera English. 18. november 2011. Besøkt 20. november 2011. 
  8. ^ «Conversation with an Egyptian socialist». Socialist Worker. 23. februar 2011. Besøkt 23. oktober 2011. 
  9. ^ Idle og Nunns, 2011, s. 26
  10. ^ Law 1958/162 (Emergency Law) at EMERglobal Lex, en del av Edinburgh Middle East Report. Besøkt 2011-01-27.
  11. ^ Egypt After 9/11: Perceptions of the United States 26. mars, 2004
  12. ^ «Egyptian Lawyer's Death Triggers Cairo Protests». Washington Report On Middle East Affairs. juli–august 1994. Besøkt 27. januar 2011. 
  13. ^ David KirkpAtrick; Kareem Fahim (3. februar 2011). «Gunfire Rings Out as Protesters Clash». The New York Times. Besøkt 3. februar 2011. 
  14. ^ «Egyptian police sued for boy's death». BBC News. 13. august 2007. Besøkt 3. februar 2011. 
  15. ^ «Anger on the streets of Cairo». The National (Abu Dhabi). 13. juni 2010. Besøkt 13. juli 2010. 
  16. ^ «Anger in Alexandria: 'We’re afraid of our own government'». Almasry Alyoum. 25. juni 2010. Besøkt 13. juli 2010. 
  17. ^ «ElBaradei leads anti-torture rally». Al Jazeera English. 26. juni 2010. Besøkt 13. juli 2010. 
  18. ^ «Q+A-How will Egypt's protests affect Mubarak's rule? | News by Country | Reuters». Af.reuters.com. 9. februar 2009. Besøkt 26. januar 2011. 
  19. ^ «Hosni Mubarak». The New York Times. 8. mars 2010. Besøkt 25. januar 2011. 
  20. ^ a b «Amerikansk millionstøtte til Mubarak-motstandere» Aftenposten 27. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  21. ^ «The US response to Egypt's protests». CSMonitor.com. Besøkt 26. januar 2011. 
  22. ^ Suzanne Choney (27. januar 2011). «Egyptian bloggers brave police intimidation». MSNBC. Besøkt 28. januar 2011. 
  23. ^ Jane Mayer (30. oktober 2006). «The C.I.A.'s Travel Agent». The New Yorker. Besøkt 28. januar 2011. 
  24. ^ Kalla fakta (18. mai 2004). «Striptease brevpapperl Agent». http://www.trojkan.se. Besøkt 28. januar 2011. 
  25. ^ Jack Shenker (22. november 2010). «Egyptian elections: independents fight for hearts and minds in 'fixed ballot'». The Guardian. Besøkt 28. januar 2011. 
  26. ^ «CPI 2010 table». Transparency International. Besøkt 26. oktober 2010. 
  27. ^ «Tre drept i uroen i Egypt». VG. 25. januar 2011. Besøkt 27. januar 2011. 
  28. ^ Murphy, Dan (25. januar 2011). «Inspired by Tunisia, Egypt's protests appear unprecedented». The Christian Science Monitor. 
  29. ^ a b Fahim, Kareem (25. januar 2011). «Violent Clashes Mark Protests Against Mubarak’s Rule». The New York Times. Besøkt 26. januar 2011. 
  30. ^ «Protests in Egypt and unrest in Middle East – as it happened». The Guardian. 25. januar 2011. Besøkt 26. januar 2011. 
  31. ^ «Interview with Hossam el-Hamalawy» Al Jazeera English 27. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  32. ^ a b «Egypterne trosser truslene» Aftenposten 27. januar 2011, besøkt 27. januar 2011
  33. ^ «At least 1000 arrested during ongoing 'Anger' demonstrations» Almasryalyoum, 26. januar 2011, besøkt 27. januar 2011
  34. ^ a b «ElBaradei holdes tilbake av politiet i Egypt» Aftenposten 28. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  35. ^ «Egypt tense ahead of protests» Aljazeera 28. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  36. ^ «Internet, phones down as Egypt braces for protests». Yahoo News/Associated Press. 28. januar 2011. Arkivert fra originalen 30. januar 2011. Besøkt 28. januar 2011. 
  37. ^ «Drapet som kan få Egypt til å eksplodere». Dagbladet. 28. januar 2011. Besøkt 28. januar 2011. 
  38. ^ «Curfew in cities as army deployed» BBC News 28. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  39. ^ «Egypt: Night Falls, After Day of Rage» GlobalVoices 26. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  40. ^ «Military Deploys in Cairo Amid Growing Protests, Mubarak Addresses Nation» PBS 28. januar 2011, besøkt 28. januar 2011
  41. ^ «Updates on Friday’s Protests in Egypt» NYTimes.com 28. januar 2011, besøkt 29. januar 2011
  42. ^ a b «Trosser portforbudet» Aftenposten 29. januar 2011, besøkt 29. januar 2011
  43. ^ Al Jazeera English live broadcast, 12:15 UTC, 28. januar
  44. ^ a b c Breaking News. Al Jazeera English. 29. november 13:00 egyptisk tid
  45. ^ «Unrest in Egypt LIVE» Reuters 29. januar 2011, besøkt 29. januar 2011
  46. ^ «Mubarak har utnevnt ny statsminister» VG Nett 29. januar 2011, besøkt 29. januar 2011
  47. ^ «Rykteflom om at Mubaraks familie skal ha flyktet» VG Nett 29. januar 2011, besøkt 29. januar 2011
  48. ^ «Families of top businessmen flee Egypt» (engelsk). Sky News. 30. januar 2011. Besøkt 24. februar 2011. 
  49. ^ Deena Kamel Yousef (30. januar 2011). «Egyptian businessmen flee with money due to crisis» (engelsk). Gulf News. Besøkt 24. februar 2011. 
  50. ^ Al Bawaba (30. januar 2011). «Egyptian and Arab Businessmen flee Cairo» (engelsk). AlBawaba.com. Besøkt 24. februar 2011. 
  51. ^ Amr Ramadan (30. januar 2011). «Rumors abound of top Egyptian businessmen fleeing» (engelsk). Daily News Egypt. Besøkt 24. februar 2011. 
  52. ^ Adnansaghir (29. januar 2011). «19 Secret Jets arrive Dubai from Cairo Carrying wealthy Families» (engelsk). Allvoices.com. Besøkt 24. februar 2011. 
  53. ^ Live blog 29/1 - «Egypt protests» Al Jazeera Live Blogs 29. januar 2011, besøkt 29. januar 2011
  54. ^ «Looting spreads in Egyptian cities» Al Jazeera English 30. januar 2011, besøkt 30. januar 2011
  55. ^ a b «'300 killed' so far in Egypt protests» News24.com, 1. februar 2011, besøkt 4. februar 2011
  56. ^ «Mubarak's supporters charge protesters on CAMELS as Egyptian revolution descends into violence» (engelsk). Daily Mail. 2. februar 2011. Besøkt 22. oktober 2011. 
  57. ^ «De kristne skjermet muslimene under bønnen» Dagbladet 6. februar 2011, besøkt 10. oktober 2011
  58. ^ «Setter grunnloven til side i Egypt» Aftenposten 13. februar 2011, besøkt 10. oktober 2011
  59. ^ Roee Nahmias (26. januar 2011). «Egypt clashes: 860 protestors arrested» (engelsk). YNetNews.com. Besøkt 30. januar 2011. 
  60. ^ «EU urges Egyptian authorities to respect right of citizens» (engelsk). Kuwaitobserver.com. 26. januar 2011. Besøkt 30. januar 2011. 
  61. ^ «UN warns Egypt of rights violations» (engelsk). 28. januar 2011. Besøkt 30. januar 2011. 
  62. ^ «Situasjonen i Egypt» (norsk). Utenriksdepartementet. 28. januar 2011. Besøkt 30. januar 2011. 
  63. ^ «Foreign Minister Carl Bildt on the events in Egypt» (engelsk). Det svenske utenriksdepartementet. 28. januar 2011. Besøkt 30. januar 2011. 
  64. ^ Gjermund Glesnes (30. januar 2011). «Turoperatørene henter hjem alle fra Egypt» (norsk). VG. Besøkt 30. januar 2011. 
  65. ^ Utenriksdepartementet (30. januar 2011). «Offisielt reiseråd for Egypt» (norsk). Landsider.no. Besøkt 30. januar 2011. 
  66. ^ Oscar Julander (30. januar 2011). «Resor till hela Egypten avråds» (svensk). Besøkt 30. januar 2011. 
  67. ^ a b AP / Hamza Hendawi og Maggie Michael (30. januar 2011). «Egypt's Military Shows Force. Will Protesters Yield?» (engelsk). Time magazine. Besøkt 30. januar 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Idle, Nadia og Nunns, Alex (red.) (2011). Tweets from Tahrir (engelsk). New York: OR Books. ISBN 978-1-935928-45-4.