Den franske hæren under Napoleonskrigene

Utdypende artikler: Napoleonskrigene og Napoleon Bonaparte

Franske soldater fra Revolusjonskrigene (perioden 1792-1802)

Fransk grenader og voltigeurs (lett infanteri) fra 1808. Voltigeurs var en form for elitesoldater opprettet av Napoleon i 1804.

Den franske hæren i revolusjonskrigene (1792-1802)

Utdypende artikler: Den franske revolusjon og Revolusjonskrigene

Mellom 1799 og 1815 kjempet det første franske imperiet, under ledelse av keiser Napoleon Bonaparte, støttet av sine satellitter og allierte, mot store deler av Europa. Dette var mulig å gjennomføre takket være en effektiv hær, gode taktikker, og gode våpen.

"Det er ingen dårlige soldater, bare dårlige offiserer" -Napoleon Bonaparte

Franske soldater i revolusjonskrigene hadde stort sett blå uniformer, akkurat som de fleste av Napoleons soldater kom til å ha. I begynnelsen av revolusjonskrigene var ikke den franske hæren så effektiv, og mange dyktige offiserer hadde flyktet fra Frankrike. selv om den klarte å vinne mot den prøyssiske armé det viktige slaget ved Valmy. men det endret seg med tiden.< Sjakoen ble introdusert for den franske hæren i 1804, men det tok tid før den tosnuttede hatten gikk ut av bruk. Den revolusjonære franske militærstyrken besto av ulike arméer, eksempelvis hadde Armée des Pyrénées i 1792 ansvaret for forsvaret av Pyreneene på grensen til Spania, og Armée de Rome hadde ansvaret for okkupasjonen av Roma.

Verdens første flyvåpen var fransk og het compagnie d'aérostiers, og opererte mellom 1794 og 1802. Det besto av ballonger som var bemannet av to kompanier, hver på 26 mann. Ballongenes hovedoppgaver var etterretning, signalisering og propaganda. Ballongene deltok i Belgia i 1794, i Tyskland, og i Egypt 1798-1802. Direktoriet, som styrte Frankrike mellom 1795 og 1799, vedtok den 15. januar 1799 å nedlegge ballongkompaniene. Det var omstridt hvor stor nytte man hadde av ballonger som observerte fiendens bevegelser på slagmarken. I 1794, ved opprettelsen, ble det diskutert om man skulle bruke ressursene på å opprette en ny bataljon istedenfor ballonger. Da nedleggelsen ble vedtatt i 1799, var et av ballongkompaniene i Egypt. Dette kompaniet ble ikke nedlagt før i 1802, da det vendte tilbake til Frankrike.

Den franske hæren under forberedelsene for å invadere England 1803-1805

Utdypende artikkel: Den tredje koalisjonskrigen

I 1803 gjennomførte Napoleon en rekke militære reformer. Blant annet forbedret han artilleriet og geværene, og gjorde dem mer praktiske å bruke. I 1804 introduserte Napoleon Voltigeurs (akrobater), en ny type lett infanteri som var ekstra tøffe og seige.

En fransk ballong under slaget ved Fleurus i 1794. Ballongene skal ha spilt liten rolle i utfallet av dette viktige slaget.

I perioden 1803-1805 planla Napoleon å invadere Storbritannia. Han finansierte dette ved å selge den franske kolonien Louisiana til USA.

Napoleon vurderte å bruke ballonger for å komme over til England, men det ble det intet av. Det meste av den 150-200 tusen mann sterke franske hæren som skulle invadere England, befant seg i området rundt Boulogne. Det var her det skjedde, medaljer ble utgitt og soldatene fikk god trening hver dag. I august 1804 var det 80 000 franske soldater i området. Skip for å transportere tropper over Den engelske kanal ble bygget i både Frankrike og Den bataviske republikk (Nederland) (Flotille de Boulogne). I august 1805 hadde Napoleon nok skip til å transportere 167 000 mann over kanalen.

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Britenes Royal Navy hadde kontroll over den Engelske kanal. Napoleon prøvde å lokke dem vekk fra området ved å seile den franske marinen til Karibien, men det funket ikke. Store deler av Frankrikes og Spanias flåte ble knust ved Trafalgar i oktober 1805. I august 1805 forlot Napoleons hær leirene ved kysten for å kjempe mot koalisjonen samlet av England.

Den franske hærens organisasjon i 1805

(Bretagne) I Brest var VII under kommando av marskalk Pierre Augereau stasjonert. (Kjempet senere i vestlige Østerrike)

I Morlaix var Corps d'Irlande, en avdeling på 20 tusen mann som etter planen skulle invadere Irland, stasjonert. Avdelingen ble nedlagt i 1815.

(Pas de Calais, Armée d'Angleterre, for å invadere England) Marskalk Lannes, general Oudinot, og general Gazan Stasjonert i Wimereux.

Marskalk Davout, general Bisson og Friand i Ambelteuse.

Marskalk Soult, general Vandamme, general Suchet, general Legrand og general St. Hilaire i Boulogne.

Marskalk Ney, general Dupont, general Loison, og general Malher i Etaples.

Tropper var også stasjonert i Calais, Dunkerque og Oostende (dagens Belgia).

Kart over Europa i 1812.Frankrike og dets allierte i blått.

(Nederland) Auguste de Marmont med 25 tusen soldater i sitt II korps. (Kjempet senere i Tyskland og Østerrike)

(Hannover, Tyskland) Jean Baptiste Bernadotte med I korps (Armée de Hanovre) (Kjempet senere i Tyskland og ved Austerlitz)

(Italia) I nordlige Italia var Andre Massenas Armée d'Italie stasjonert med ca.48 000 mann (6 divisjoner, besto av både franskmenn, sveitsere, korsikanere, polakker og italienere fra Piemonte, Parma, Italia og Pavestaten). Mange av Massenas beste tropper ble sendt til Boulogne.

2000 mann for intern sikkerhet i Italia

St.Cyrs Corps d'Observation på grensen til kongedømmet Napoli. 18 tusen mann i 2 divisjoner.

Kavaleri

En fransk Chasseurs à Cheval-soldat fra Napoleonskrigene. Dette var en type lett kavaleri, og betyr "Heste-Chasseurs". Både slike og "Grenadiers à Cheval" (Heste-Grenader) tjenestegjorde i Keisergarden.

Ingeniører og støttetropper

Fransk ambulanse fra napoleonstiden. Den dyktige franske hærkirurgen Dominique Jean Larry, som deltok i Napoleonskrigene, oppfant ambulansen.

Keisergarden

Keisergarden besto av de aller beste soldatene i den franske hæren i Napoleonskrigene. Dens forløper, konsulargarden, ble opprettet i desember 1799. Dette infanteriregimentet, som besto av elitesoldater som opprinnelig hadde tjenestegjort i vanlige avdelinger, deltok i kamp for første gang 14. juni 1800 i slaget ved Marengo. Øyenvitner beskrev senere hvordan denne avdelingen holdt stand mot østerrikerne "som en redutt av granitt".

I 1804 ble Konsulargarden om til Keisergarden, og besto av ca. 8 000 mann. For å tjenestegjøre i Keisergarden måtte man oppfylle en del krav, slik som å ha en bestemt høyde, blitt lagt merke til for tapperhet, og å ha deltatt i flere felttog.

Keisergarden var inndelt i tre hovedavdelinger:

Den yngre garden (fransk: Jeune Garde), som besto av unge soldater, kommandert av underoffiserer fra den midtre garden, og høyere offiserer fra den gamle garden, var fordelt på noen regimenter med 12 ingeniører i hver, og hadde et godt rykte i deler av Napoleonskrigene.

I 1812 marsjerte 4. Voltigeur-regiment og 4. Tirallieurs-regiment 753 km på 23 dager. Denne avdelingen, som stadig ble utvidet av Napoleon, utmerket seg i kampene i den sjette koalisjonskrigen, men mange av soldatene kjempet i større grad på grunn av frykt enn for fedrelandet.

I Frankrike i 1814 ble kvantitet viktigere enn kvalitet. Høydekravet ble endret fra 163 cm til 157 cm. Dog utmerket den yngre garden seg ved Craonne, ble 320 mann i Paris fenglset på grunn av desertering.

I 1815 hadde avdelingen store problemer med å rekruttere tropper, og besto av blant annet desertører, korsikanere, og frivillige. Den yngre garden deltok ikke i noen kamper i 1815. Den yngre garden fikk i 1813 et artilleriregiment (Régiment d'Artillerie à Pied de la Garde Impériale), for å erstatte de store tapene i Russland i 1812.

Den midtre garden

En grenader fra den gamle garden.

Andre tropper

I Keisergarden tjenestegjorde, i tillegg til franskmenn, også korsikanere,litauere, polakker, nederlendere, og mamelukker, med korsikanerne i den yngre garden i 1815, nederlandske grenaderer, og resten fordelt i gardens infanteriregimenter.

Utlendinger i fransk tjeneste

Polakker

Utdypende artikkel: Hertugdømmet Warsawa

Polsk lanser (en type kavaleri) i 1808. En del polakker tjenestegjorde i Napoleons keisergarde - avdelingen bestående av imperiets beste soldater, som lansesoldater.

En del polske soldater kjempet for Frankrike mellom 1797 og 1815. Viktige polske offiserer i Napoleonskrigene var Józef Antoni Poniatowski og Jan Henryk Dabrowski (Dombrowski). Polakker tjenestegjorde blant annet i Napoleons keisergarde (se over), men de polske legionene spilte også en viktig rolle.

Tyskere

Den hannoverske legion (Légion Hannovrienne) (13. april 1804–9. august 1811) besto av tyskere fra Hannover, som var okkupert av Frankrike siden 1803.

Legionen besto i 1804 av 3 infanteribataljoner og 4 Chasseurs a Cheval kavaleriskvadroner. Infanteriet skal ha båret uniformer og utstyr funnet i tidligere hannoverske magasiner, som førte til at de ble mistenkt av britene for å være sine egne i kampene i Spania på grunn av sine til dels røde jakker. Ellers var soldatenes jakker delvis blå og hvite, og de bar hvite bukser og sjakoer.

I 1811 tilhørte de 503 soldatene i en av legionens bataljoner disse nasjonene:

226 kom fra Østerrike, 53 kom fra Preussen, 129 fra Rhinforbundet, tre spanjoler, to fra Napoli (Italia), sju polakker, ni sveitsere, 14 russere, tre svensker, én dansk offiser og til sammen 57 fra Nederland, Hansabyene (Tyskland), Dalmatia, Friuli (Italia), Istria (Italia/Kroatia), Roma-området, og Genoa(Italia).

Det westfalske regimentet (11. desember 1806–30. september 1808/1809?), en annen av Napoleons tyske avdelinger bestående av prøysere og rekrutter fra byene Braunschweig, Erfurt, Fulda, Minden, og Münster, krymptet etterhvert som den mistet soldater på slagmarken og at den gav avdelinger til den hannoverske legionen. 30. september 1809 gav det westfalske regimentet en bataljon til den hannoverske legionen. Bataillon Westphalie, det som var igjen av avdelingen, gikk inn i den hannoverske legionen 10. mars 1810.

Légion Hannovrienne ble nedlagt 9. eller 11. august 1811, og soldatene gikk inn i andre tysktalende regimenter.

Da Rhinforbundet ble opprettet i 1806, måtte de tyske statene som meldte seg inn love å stille et bestemt antall soldater til Frankrike.

Totalt skulle denne konføderasjonen stille 63 000 soldater. For eksempel, da Bayern gikk inn i Rhinforbundet, måtte landet love å stille 30 000 mann til Napoleon. Det samme med Mecklenburg-Schwerin, som måtte love å stille 1 900 mann til Napoleon da det gikk inn i Rhinforbundet.

Tropper som dette ble brukt i krig av Napoleon. Særlig i Tyskland og Russland.

Sveitsere

Siden Romerrikets dager hadde folk fra dagens Sveits blitt regnet som dyktige soldater. På 1700-tallet hadde mange europeiske land av betydning sveitsiske tropper som en del av sine arméer. Særlig Frankrike, som hadde hatt sveitsiske soldater siden 1400-tallet. Etter stormingen av Tuileries-palasset i Paris 10. august 1792, hvor sveitsergarden ble massakrert, ble de andre sveitsiske avdelingene i Frankrike sendt hjem.

Mellom 1799 og 1803 var Sveits et ustabilt land. Sveits opplevde blant annet borgerkrig (Stecklikrieg).

I 1804 var første sveitsiske demi-brigade ved Boulogne. de neste årene var sveitsiske tropper å finne blant annet i Lille (1 regiment), i Nederland, på Korsika, Elba, Guadalope (115 mann), og i vestlige Frankrike (Bretagne, Rochefort).

Det første sveitsiske regiment utmerket seg ved Castelfranco Veneto, og under invasjonen av Napoli i 1806 (beleiringen av Gaeta, slaget ved Maida). I 1811, etter å ha blitt verdsatt som gode tropper i Italia, marsjerte regimentet til Wesel i Tyskland for å møte andre, tredje, og fjerde sveitsiske regimenter for å snart invadere Russland.

Andre, tredje og fjerde sveitsiske regimenter hadde kjempet i Spania og Portugal, også i det viktige slaget ved Bailén.

Som en vassalstat av Frankrike fikk Sveits lov til å ha bare en liten milits, som varierte fra 12 til 20 tusen soldater.

I 1812, i Russland, utmerket sveitserne seg i slagene ved Polotsk og særlig ved Beresina-elven. Klokken 8 om morgenen 28. november 1812, på østsiden av Berezina, angrep Oudinot de russiske troppene med sveitserne i spissen. Russerne skjøt og drepte eller skadet mange av Oudinots tropper. General Amey ble skadet, og general Canderas og hans adjutant ble drept.

Med lite ammunisjon igjen angrep sveitserne med bajonetter, men ble presset tilbake av russisk ild. Med store tap klarte de på andre forsøk å presse de russiske troppene bakover. De sveitsiske troppene hadde nå å gjøre med 8 russiske regimenter, i tillegg åtte regimenter fra 18. divisjon som var på vei. Soldatene i det sveitsiske 1. regiment ble spredt utover i et forsøk på å unngå å bli truffet. Oudinot beordret dem å søke deking i skogen. Rett før Oudinots hest ble drept, beordret han Doumercs kyrasserer (tunge kavaleri) å rykke fram.

Etter harde kamper fram til mørket falt hadde både russerne og de fransk-polsk-sveitsiske troppene mistet ca. 5000 soldater.

Rekonstruksjon av franske artillerister fra 1805.

Sveitsisk grenader i fransk tjeneste (1812). Fargekombinasjonen rød, hvit, og gul var vanlig på uniformene til sveitsiske soldater i Napoleons tjeneste.

Franske dragoner fra 25. dragonregiment (1812)

De sveitsiske troppene hadde mistet blant annet 24 offiserer. Bare rundt 300 av ca. 1000 sveitsere overlevde kampene.

I 1813 ble de sveitsiske avdelingene reorganisert. Fra å være små utslitte grupper med soldater som kom fra Russland til å bli 1515 soildater i midten av mai 1813. Etter at nyhetene om Napoleons nederlag i slaget ved leipzig nådde Nederland hadde de allierte troppene (Preussen, Østerrike, Sverige, m.flere som hadde sluttet seg til Russland) små problemer med å invadere Nederland. Mens kampene i Benelux gikk til dagens Belgia, ble en del tropper beleiret i festninger. Inkludert de sveitsiske styrkene, som i september 1813 talte 2391 soldater.

Første regiment var beleiret i Maastricht, andre og tredje i Wesel, og fjerde i Delfzijl og Coeverden. Disse og andre holdt ut helt til Napoleon abdiserte i april 1814. Alle de sveitsiske regimentene marsjerte etter hvert hjem til Sveits. I 1815 møtte 2. og 4. regiment Napoleon mens han marsjerte mot Paris, men på grunn av avlagt ed til det nye styret i Frankrike sluttet de seg ikke til ham.

I 1815, da Napoleon vendte tilbake til Frankrike for siste gang, klarte han fortsatt å rekruttere to sveitsiske bataljoner. Den ene bataljonen led store tap i slaget ved Wavre, mens det andre var i Paris, og deltok ikke i noen kamper på grunn av lite utstyr.

Kroatere

Av utenlandske tropper i fransk tjeneste i Illyria i Napoleonskrigene, var de nesten 20 tusen kroatiske soldatene de viktigste. De kjempet mot montenegrinske, osmanske og britiske tropper som stadig gjennomførte raid mot franske Dalmatia. De to største raidene var i 1810 og 1813. I mai 1810 angrep marskalk Auguste de Marmont osmanene. De ble bekjempet av to franske og fire kroatiske bataljoner. Ikke før 3 år senere, i 1813, prøvde de seg på nytt, men også denne gangen ble de beseiret.

Etter å ha kjempet for Østerrike i den femte koalisjonskrigen i 1809, ble 16 494 kroatiske Grenzer-soldater (en form for lett infanteri) sendt hjem etter at Østerrike tapte krigen. 1. januar 1810 talte kroatene 18 197 mann i 6 regimenter. Disse troppene var av et dekret fra 12. februar 1810 delt i 2 divisjoner: 4 regimenter i Ljublana, og 2 regimenter i Zadar. Hvert regiment skulle ha 2 507 soldater og offiserer, i tillegg til en del ekstramannskap, slik som en veterinær, postmenn, katolske prester etc. Slik kom regimentets styrke opp i 2 680 mann.

Mellom 1811 og 1813 ble disse regimentene erstattet av 4 provinsregimenter. ("Regiment Infanterie Provisories Croate").

"3e Regimente d'Infanterie Provisories Croate" ble opprettet i mai 1811 for å garnisonere Ljublana. Denne 1860 mann sterke avdelingen ble sent til Dijon, men etter at noen soldater deserterte ble det omdirigert til Paris.

Mens soldatene sto oppstilt foran Napoleon den 8. desember 1811 hadde regimentets offiserer middag med de franske marskalkene. Regimentet deltok i parader, fikk nye uniformer og utstyr, og de 13 offiserene + noen soldater som var ortodokse kristne, ble sendt hjem og byttet ut med franskmenn fordi de kunne sympatisere for det ortodokse Russland. 4. februar 1812 fikk regimentet en ørn av Napoleon, før avdelingen to dager senere marsjerte mot den russiske grensen. I Russland kjempet kroatiske tropper blant annet i nordlige Hviterussland (Polotsk), og ved Berezina-elven.

Første og andre kroatiske provisoriske regimenter deltok også i Russland, blant annet ved Ostrovno.

Fjerde regiment ble i november 1813 opprettet i Italia, men ble sendt til Korsika for sin ulydighet. 23. januar 1814 ble avdelingen offisielt nedlagt i Ajaccio.

I 1813 ble alle fire regimenter nedlagt.

Albanere

I Dalmatia (rettere sagt dagens Kotor) ble en albansk bataljon (Cattaros (Kotors) pandurer) opprettet 1. juni 1810. Oppgaven var å kjempe mot raid fra Montenegro. Batajonen hadde på papiret 6 kompanier med 50 mann hver (300 mann), men i realiteten hadde bataljonen bare 200 soldater. 8. november 1811 ble avdelingen forsterket med 2 kompanier og skiftet navn til Batallion Albanais (den albanske batajon). I 1813, da Østerrike vendte ryggen til Frankrike, angrep østerrikske trooper Italia og Dalmatia. Denne avdelingen deltok i kampene mot østerrikerne i Dalmatia, men i slutten av 1813 forsvant avdelingen på grunn av

desertering.

En del albanske avdelinger (Régiment albanais, Pandours de albanie/Chasseurs a pied Grecs, Albanske Regiment. ca.7045 soldater, hvorav en del av de 3000 man i Régiment albanias var flyktininger fra det strenge osmanske styret i Albania. ikke helt nøyaktig) var stasjonert på de joniske øyer mellom 1797 og 1814. Det ble diskutert om å sende 500 albanere til Keisergarden, Napoleons eliteavdeling, eller å sende noen albanere til Murats hær i Napoli (sørlige Italia). Men dette ble det intet av.

Korsikanere

En del korsikanere deltok i Napoleonskrigene. Korsikanere tjenestegjorde på Korsika og Elba. 5 bataljoner tjenestegjorde i Kongeriket Napoli. I slagene ved Eylau og Waterloo deltok også korsikanere.

Korsikanere deltok også i den britiske hæren (the Corsican Rangers).

De joniske øyer (Hellas)

I tillegg til de albanske troppene på øya, var det noen flere avdelinger på disse øyene. I 1797, med freden i Campo Formio, kom de joniske øyene under fransk kontroll. Men i 1798-1799 ble øyene okkupert av russerne. I 1807, etter freden i Tilsit, kom øyene igjen under fransk kontroll. I 1809 og 1810 tok imidlertifig britene kontroll over fire av de totalt syv øyene. Korfu kapitulerte ikke før i 1814. I 1862 valgte Storbritannia å gi øyene til Hellas.

De syv øyers bataljon (Batallion Septinsulaire) var en lett infanteri-avdeling som ble opprettet 13. september 1807. Den besto av seks kompanier med 150 mann hver. Bataljonen rekrutterte mannskap kun fra de joniske øyene, men ettersom dette var vanskelig ble det rekruttert folk fra Dalmatia, Napoli, og Italia. En forespørsel om å rekruttere spanjoler ble avslått av Napoleon. Deler av bataljonen kapitulerte til britene i 1809. I 1812 ble hele bataljonen nedlagt, og soldatene ble overført til Sapeurs Ioniens, en ingeniøravdeling opprettet 7. august 1812.

Denne avdelingen var en sammenslåing av niende hvite ingeniørkompani (Pionniers Blancs), restene av de syv øyers bataljon og en annen avdeling (Vétérans Septinsulaire/Ioniens). Sammen med to artillerikompanier (Artillerie Septinsulaire) tjenestegjorde disse troppene både i Dalmatia og på de joniske øyer, frem til 1814, da de ble nedlagt.

Den greske legion var en avdeling som eksisterte mellom 1805 og 1807. Avdelingen besto av både sulioter og tsamider (egentlig en form for grekere/albanere). i 1805 hadde avdelingen 2760 mann, to år senere 4019. Dette lette infanteriet skulle delta i den korte anglo-russiske okkupasjonen av Napoli (1805-1806),og den russiske ekspedisjonen i Adriaterhavet (1805-1807), hvor disse skulle få spille en viktig rolle. I 1807, da franskmennene som nevnt fikk kontroll over de jonsike øyene, ble soldatene inkorporert i det albanske regiment. (Se "Albanere" i denne artikkelen). Avdelingen ble ledet av Emmanouil Papadopoulos. Britene og russerne hadde også greske militære avdelinger.

Belgiere

Allerede i 1792, i Revolusjonskrigene (Krigen som la grunnlaget for Napoleonskrigene og var et resultat av den franske revolusjon), var det en del folk fra dagens Belgia som tjenestegjorde i den franske hæren:

Légion Liegoise, Légion Belgique, de Chevau-Légers de West Flandre og les Dragons de Bruxelles. Belgierne utmerket seg i slaget ved Jemappes i 1792 og i den femte koalisjonskrigen i 1809. Mellom 1792 og 1815 skal rundt 112 tusen soldater fra dagens Belgia ha tjenestegjort under fransk flagg. I 1815 ble det funnet en proklamasjon, skrevet av Napoleon, til belgierne, som handlet om at "de var velkommen til det franske imperiet". Men Napoleon tapte krigen.

I 1798 brøt det ut et opprør i dagens Belgia og Luxembourg. Men lokalbefolkningen hadde lite å stille opp med mot den franske hæren, og opprøret førte stor sett bare til at en del sivile ble henrettet.

Spanjoler/Napoleons Spania

I den spanske selvstendighetskrigen (1808-1814), som begynte med et opprør i Madrid 2. mai 1808 på grunn av sterk misnøye med franskmennene fra spansk side, kjempet spanjolene, støttet av britene og portugiserne iherdig mot franskmennene på den iberiske halvøy fram til 1814, da kampene gikk over til sørlige-Frankrike.

Den spanske hæren var stort sett ineffektiv, så spanjolene benyttet seg stort sett av geriljataktikk. Selv om mange spanjoler hatet franskmennene, som så ned på dem og hadde en tendens til å være veldig voldelige, og til og med drepe dem, pluss høye skatter etc, valgte noen spanjoler å kjempe mot franskmennene, som så ut til å vinne krigen.

Joseph Bonaparte var konge av Spania mellom 1808 og 1814, innsatt av Napoleon.

Joseph Bonaparte, som Napoleon hadde satt til å styre Spania, bygde sin egen armé etter at han måtte evakuere fra Madrid i 1808. Nesten hver eneste mann i hans spanske hær var nemlig borte.

Garden

I Vittoria planla han sin nye hær, blant annet en garde og kavaleri. To gardegrenaderbataljoner, hver på 6 kompanier, ble 8. mai 1809 utvidet til to regimenter. Garden var Josephs mest lojale avdeling, og besto av både spanjoler og franskmenn. Garden hadde også kavaleri, et hesteartillerikompani, et artillerikompani til fots og noen flere avdelinger.

Resten av hæren

Kong Joseph hadde også en del andre regimenter;

Josephs spanske tropper i 1813, i hvert fall slik det var på papiret, var organisert slik:

7 linjeinfanteriregimenter

Regiment Royal-Ètranger

Regiment Royal-Irlandais

Regiment Joseph Napoleon (Opprettet etter et dekret av 13. februar 1809. Regimentet besto av spanske krigsfanger, nå fordelt i fire feltbataljoner og en depotbataljon).

Castilla 1 lette infanteri-regiment

Murcia 2 lette infanteri-regiment

Utenlandske soldater i fransk tjeneste fra Napoleonskrigene (fra venstre) : det katalanske regiment, den irske legion (offiser og soldat), regiment Joseph-Napoleon, regiment d'Illyrie.

Josephs hær hadde også artilleri og kavaleri, som nevnt.

Sappører ble opprettet 6. januar 1812.

Uniformer og taktikker

De fleste av disse soldatene hadde helt eller i hvert fall nesten like uniformer som de franske troppene.

Ting som militære grader, drill, taktikker, etc. var helt likt den franske modellen.

Kavalerisoldat fra den portugisiske legion.

Soldater fra den portugisiske legion i 1812.

Portugisere

Den portugisiske legionen (1808-1814), var en portugisisk avdeling, som etter ordre fra Napoleon i november 1807, startet å bli bygd opp i februar 1808. Soldatene kom fra de beste avdelingene av den nedlagte portugisiske hæren. Mange av soldatene i legionen, som av Napoleon ble kalt "svart infanteri", deserterte i Spania, og returnerte til fedrelandet for å kjempe mot franskmennene.

Legionen deltok ved Wagram og i Russland. På grunn av desertering og store tap på slagmarken, ble legionen, opprinnelig organisert som en divisjon, med balnt annet fem regimenter lett infanteri, stadig mindre. I 1813 besto legionen av kun to bataljoner.

Bare rundt 1000 av de opprinnelige ca.9000 mann returnerte hjem i 1814, da legionen ble nedlagt 5. mai.

Mamelukker i fransk tjeneste under spanjolenes opprør mot franskmennene i Madrid 2.Mai 1808.

Arméene til Frankrikes satellittstater

Warsawa (Polen)

Utdypende artikkel: Hertugdømmet Warsawa

En av konsekvensene av seieren i slaget ved Friedland og freden i Tilsit var opprettelsen av Hertugdømmet Warszawa. Dette var en polsk stat som egentlig var ganske avhengig av Frankrike.

Soldater fra det 5.regiment av hertugdømmet Warszawa.

En stat som har ressurser til det, har vanligvis et militærvesen. I 1807 talte det polske forsvaret: 31 713 infanterister, 6035 kavalerister, og med litt fransk hjelp, 95 kannoner. Polske soldater var med Napoleons tropper i Spania (1808-1812), Polen (1809), Russland (1812), Tyskland (1813), Frankrike (1814) og til slutt Elba og Waterloo (1814-1815). De få polske soldatene som fortsatt tjente Napoleon etter Waterloo ble overført til russisk tjeneste.

Nederland

Utdypende artikler: Bataviske Republikk, Kongeriket Holland

Den Bataviske Republikk hadde en ordentlig armé bestående av både infanteri, lett infanteri, forskjellige typer kavaleri, artilleri til hest og til fots og ingeniører. De fleste soldatene hadde uniformer som lignet de fransk: En kombinasjon av rød, blå, og hvit. Da Frankrike i juli 1810 annekterte Nederland og noen nordtyske stater, besto den nederlandske hæren av litt over 27 tusen mann, som det siste tiåret hadde opplevd stor reformer. Fra å være "halvbrigader", hver på litt over 2000 mann, til å være en moderne liten armé med regimenter som stadig ble nedlagt og opprettet og reorganisert, og som støttet franske styrker i noen av deres felttog mellom 1796 og 1810. Blant annet i de tredje og fjerde koalisjonskrigene og den spanske selvstendighetskrigen. I 1810, da landet som allerede nevnt ble annekter, ble de nederlandske troppene en del av den franske hæren. Jøder i den nederlandske hæren ble alle i 1809 en del av en egen bataljon, som ble til et regiment. I 1810 ble denne avdelingen nedlagt og jødene ble inkorpoert i et annet regiment.

Nederlendere deltok i felttoget i Russland. I 1813-1814, da kampene gikk over til blant annet Nederland, hadde ikke de allierte troppene store problemer med å okkupere store deler av Nederland. Mange av nederlenderne i fransk tjeneste deserterte.

I 1815, da nederlenderne var en del av den allierte hæren, viste de lite entusiasme og ble beskyldt for store deler av de allierte nederlagene.

Kongedømmet Italia

Utdypende artikler: Napoleons italienske kongedømme

En bayersk schütze-soldat fra 1806 (en tysk form for skarpskytter/skytter).

De tyske statene

Utdypende artikler: Rhinforbundet, den bayerske armé

Taktikker

Istedenfor å bringe med seg nødvendige ting med vogner, som var valig i andre europeiske lands arméer på denne tiden, hadde de franske soldatene alt de trengte med seg i sekkene sine. Dette gjorde dem i stand til å gjennomføre operasjoner raskere.

Eksterne lenker

Moderne gjenskapning av en fransk Chasseur à Cheval. (En type lett kavaleri).

• Napoleon Series, Nettside på engelsk om Revolusjonkrigene og Napoleonskrigene.
• AN ILLUSTRTED ENCYCLOPEDIA OF THE UNIFORMS OF THE NAPOLEONIC WARS (Bok, Smith, Digby, 2015)
• Napoleon, His Army, And His Enemies
• Departement of History Arkivert 7. mai 2020 hos Wayback Machine. (Kart)
• Osprey Publishing (Bokhandel og forlag)
• Weapons and Warfare
• Historieblogg.no
• Napoleonic Wars Forum Arkivert 21. januar 2019 hos Wayback Machine.
• Napoleon's Foreign Infantry
• 1789-1815.com (Fransk) Nederlandske tropper mellom 1793 og 1810 (Napoleon Series)]]