Sjako

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sjako, militær «bøttehatt», brukt av den franske kongelige garde omkring 1820.
Reenactment-deltakere utkledt i historiske uniformer fra det britiske infanteriet under Napoleonskrigene 1812-1816 («Wellington's Redcoats»). Soldatene foran har sjakoer med høyere frontplate, de lenger bak har en litt eldre type som likner et ovnsrør. Seinere kom det også hatter med konisk bøtteform.

Sjako eller sjakot (Uttalt: sjakå), også tidligere skrevet chacot og tschacot, er en høy, stiv, sylinderformet eller svakt konisk militærlue, ofte av filt, med skygge. Den var særlig vanlig som uniformsplagg under Napoleonskrigene1800-tallet og ble båret både i strid og parader.

Sjakoer ble innført i det norske infanteriet fra 1810. Formen og utseende på disse «bøttehattene» kunne variere: noen var høye, andre lave, og de kunne utvide seg mot toppen, være rette eller smale øverst. De var utstyrt med skjerm og hakereim, og gjerne dekorert med luemerker, kokarde og fjær (pompong). Bak kunne det dessuten være en kordon, en hattesnor som sørget for at sjakoen ikke gikk i bakken dersom den falt av hodet.

I løpet av 1800-tallet utviklet sjakoene seg til mer praktiske uniformsluer som de stive kepiene. De ble også erstattet av andre hodeplagg, for eksempel store, myke skyggeluer (leirluer) og høyluer, og etter hvert også av bereter, båtluer og ikke minst ulike typer hjelmer.

I dag brukes sjakoer blant annet av paraderende musikkorps og drillpiker.

Ordet sjako kommer via fransk shako fra ungarsk csákó.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]