Kurt Waldheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kurt Waldheim
Bundesarchiv Bild 183-M0921-014, Beglaubigungsschreiben DDR-Vertreter in UNO new.png
Kurt Waldheim i 1973
Født 21. desember 1918
Østerrike St. Andrä-Wördern i Tysk Østerrike
Død 14. juni 2007 (88 år)
Østerrike Wien, Østerrike
Ektefelle Elisabeth Waldheim
Parti Österreichische Volkspartei (ÖVP)
FNs 4. generalsekretær
19721982
Forgjenger U Thant
Etterfølger Javier Pérez de Cuéllar
Østerrikes president
19861992
Forgjenger Rudolf Kirchschläger
Etterfølger Thomas Klestil

Kurt Waldheim (født 21. desember 1918 i St. Andrä-Wördern i Niederösterreich i Østerrike, død 14. juni 2007 i Wien) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han var FNs generalsekretær fra 1972 til 1981, og deretter Østerrikes president fra 1986 til 1992.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i St. Andrä-Wördern nær Wien, gikk på stiftsgymnasiet i Klosterneuburg og avtjente deretter militærtjenesten, den såkalte «Bundesdienstpflicht». Han gikk deretter på det diplomatiske akademiet i Wien hvor han gikk ut i 1939, og begynte deretter å studere jus ved Universität Wien. Han meldte seg som frivillig soldat til den østerrikske hæren i 1936 og ble fram til 31. august utdannet som reserveoffiser. ved Anschluss i 1938 ble han i august same år innrullert i Wehrmacht og deltok som i kavaleriet ved innmarsjen i Sudetenland. I oktober 1938 ble han dimittert. På hans militære tjenestekort ble det oppført at han var medlem av Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen og SA, noe han bestred etter at dette ble kjent i 1986.[1]

23. august 1939 ble Waldheim igjen innrullert i Wehrmacht, og sendt på offiserskurs for kavaleriet i Krampnitz i Potsdam.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter felttoget i Polen var han i to år troppsjef i oppklaringsavdeling nr 45. Han deltok i slaget om Frankrike og i den følgende besettelsen av Frankrike. Fra juni 1941 deltok han i krigen mot Sovjetunionen og ble ved Orjol alvorlig såret i beinet. Han ble her tildelt Jernkorset og Østfrontmedaljen. Frem til 6. mars 1942 var han i Wien på sykepermisjon, og ble fra 14. mars sendt til tjeneste ved Wehrmachts 12. arme på Balkan. Her tilhørte han avdelingen til general Paul Bader, og tjenestegjorde som tolk ved hovedkvarteret ti den italienske fjellstyrken i Pljevlja i Montenegro hvor de kjempet sammen med Baders gruppe mot partisanerne, hvor de samarbeidet med Ustasja og vasallstaten Den uavhengige staten Kroatia. 28. mai 1942 ble Waldheim overført til Kampfgruppe Westbosnien og var fra juni stasjonert ved dets hovedkvarter i Banja Luka.

Waldheim påstod i sin selvbiografi fra 1977 at han trakk seg fra aktiv tjeneste etter å ha blitt såret i desember 1941. Løgnen ble avslørt i mars 1986 av WJC (Den jødiske verdenskongressen). Den daværende juridiske rådgiveren deres, Eli Rosenbaum, hadde skaffet til veie et fotografi av Waldheim i løytnantuniform i Jugoslavia i mai 1943, stående ved siden av øverstkommanderende for 7. SS-frivillige-bergdivisjon «Prinz Eugen», SS-oberst Artur Phleps. Waldheim fikk for sin innsats kong Zvonimir-medaljen med eikeløv for «tapper kamp under fiendtlig ild»,[2] utdelt av regimet til Ante Pavelić i Den uavhengige staten Kroatia. Våren 1943 da Waldheim tjenestegjorde i Tessaloniki, ble byens ca. 54 000 jøder deportert, og etterretningsenheten i Waldheims armégruppe E stod ansvarlig for drapene på syv britiske soldater fra Special Boat Service, som ble tatt til fange i april 1944.[3]

28. august 1943 ble Kampfgruppe Westbosnien oppløst og Waldheim ble en del av generalstaben til 12. arme i Thessaloniki under generaloberst Alexander Löhr. Mens han var på en studiepermisjon i perioden 19. november 1942 til 31. mars 1943 ble han i desember forfremmet til Oberleutnant.[4] Han var deretter fra april til juli 1943 liaisonoffiser hos den italienske 9. arme i Tirana før han var «første offiser» ved generalstaben for «spesialoppgaver» som da ble opprettet i Aten. Fra oktober 1943 og resten av krigen var han ordonnansoffiser i det så da var blitt Hærgruppe E.

I januar 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset av andre klasse med sverd, og fra 20. april samme orden av første klasse. Under en studiepermisjon i perioden 25. februar til 16. april 1944 hadde han fullført sin avhandling ved Universitetet i Wien.[5] Avhandlingens tittel var Die Reichsidee bei Konstantin Frantz)[6] og han fikk med dette doktorgraden i juss. 19. august 1944 giftet Waldheim seg i Wiener Karlskirche med Elisabeth Ritschel, og de fikk tre barn sammen.

Fra slutten av april 1945 hadde generalstaben i Hærgruppe E flyttet til Zagreb. Da krigen sluttet 8. mai 1945 ønsket Waldheim og enten ta seg fram til Trieste eller til Villach i Kärnten i det sørlige Østerrike. 9. mai 1945 ble han dimittert fra Wehrmacht.[7]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I 1947 trådte han inn i Østerrikes utenrikstjeneste, først som sekretær for utenriksminister Karl Gruber. Fra 1948 var han førstesekretær ved legasjonen i Paris, og deretter var han ved utenriksministeriet i Wien fra 1951. I 1956 ble han ambassadør til Canada, før han ble kalt tilbake til tjeneste ved ministeriet i 1960. Deretter ble han Østerrikes faste representant til FN i 1964. Fra 1968 var han Østerrikes utenriksminister for det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP), før han i 1970 igjen gikk tilbake som delegat til FN. Som utenriksminister måtte han håndtere oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i Tsjekkoslovakia. Han gav daværende ambassadør Rudolf Kirchschläger ordre om å stenge ambassaden og ikke slippe inn noen flyktninger, noe Kirchschläger imidlertid ignorerte. Waldheim forsøkte å bli Østerrikes president i 1971, men tapte valget. Imidlertid klarte han å bli valgt til generalsekretær i FN året etter, og ble gjenvalgt i 1976. I 1981 blokkerte Folkerepublikken Kina hans gjenvalg for en tredje periode, og han ble etterfulgt av Javier Pérez de Cuéllar.

I 1986 ble han valgt til Østerrikes president og innehadde denne stillingen frem til 1992. Han ble etterfulgt av sin partifelle Thomas Klestil.

I forbindelse med presidentvalget i 1986 dukket den såkalte Waldheimsaken opp. Bladet Profil fortalte i en artikkel om Waldheim at flere sider ved hans liv mellom 1938 og 1945 hadde blitt utelatt. Samtidig som Waldheim lanserte sitt kandidatur til presidentposten, utkom selvbiografien hans, der han påstod at han var student i årene 1942/43, mens han i virkeligheten hadde vært soldatBalkan under general Alexander Löhr, etter krigen kjent som «Slakteren fra Balkan» og henrettet som krigsforbryter. Waldheim hadde vært liaison-offiser og tolk overfor italienske enheter, og ingenting tydet på at han selv begikk noen krigsforbrytelser. Problemet var at han løy om sin fortid.[8] Etter kort tid innrømmet Waldheim offentlig at han hadde unnlatt å opplyse at han hadde vært offiser i SA-rytterkorpset, og at han hadde gitt gale opplysninger om hvor og hvor lenge han gjorde tjeneste under krigen. I en oppsiktsvekkende avgjørelse bestemte amerikanske myndigheter at Waldheim som privatperson var uønsket i USA. Selv sa Waldheim om saken: «Ich habe im Krieg nichts anderes getan als hunderttausende Österreicher auch, nämlich meine Pflicht als Soldat erfüllt.» («Jeg har ikke gjort noe annet under krigen enn hundretusener andre østerrikere, nemlig oppfylt min plikt som soldat.») Saken førte til at valgkampen ble stadig mer aggressiv, og de konservative antydet at amerikanske jøder stod bak en svertekampanje mot Waldheim. ÖVPs generalsekretær Michael Graff sa at «så lenge det ikke er bevist at han egenhendig har drept seks jøder, er det ikke noe problem». «Vi østerrikere vil velge hvem vi vil!» stod det på en plakat. Simon Wiesenthal var alt i 1979 blitt anmodet av Israel om å granske Waldheims fortid, fordi han som generalsekretær i FN viste seg tydelig partisk til fordel for arabiske land. Wiesenthals undersøkelser konkluderte med at selv om Waldheim nok hadde løyet, var han øyensynlig ingen krigsforbryter. Nazi-jegeren Beate Klarsfeld[9] uttalte at «det at Wiesenthal holder til i Wien, er en av grunnene til at det ikke ble gjort noe med Waldheims fortid da han ble generalsekretær i FN».[10] Eli Rosenbaum fra WJC mente at fortielsene også skyldtes at Wiesenthal ikke ville risikere en sosialistisk valgseier.[11]

Offentliggjøringen av undersøkelsen fremkalte en regjeringskrise i 1988, kort tid før 50-årsdagen for Østerrikes innlemmelse i Det tredje rike. Mange så i Waldheim-saken et symptom på Østerrikes manglende oppgjør med sin nazistiske fortid.

Etter forslag fra jødiske organisasjoner ble Waldheim i 1987 oppført på den amerikanske listen over uønskede personer. Dermed kunne han ikke få innreisetillatelse til USA.[12] Under sin presidentperiode foretok Waldheim stort sett bare statsbesøk til Vatikanet og arabiske land.

I 1995 ble det kjent at Mossad hadde plantet falske dokumenter for å diskreditere Waldheim. Grunnen var at Waldheim var kritisk til påståtte israelske overgrep i Sør-Libanon.[13] Et annet dokument fra en jugoslavisk historiker ble også avslørt som forfalskning.

Ved begynnelsen av Golfkrigen i 1990 reiste han personlig til Bagdad hvor Saddam Hussein holdt utlendinger som gisler, og fikk løslatt østerrikerne.

Han ble æresdoktor ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia i 1975. Fra 1992 var han dessuten æresmedlem av K.H.V. Welfia Klosterneuburg i ÖCV.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Waldheim døde om ettermiddagen 14. juni 2007 av hjertesvikt, 88 år gammel. «Østerrike har mistet en stor forkjemper for fred og frihet i verden», sa ÖVPs parlamentariske leder og tidligere forbundskansler Wolfgang Schüssel ved Waldheims død. ÖVPs leder og visekansler Wilhelm Molterer kalte Waldheim en verdensborger og sa: «Vi har i dag mistet en stor østerriker som aldri glemte sitt hjemland,» og trakk frem Waldheims innsats for å løse Sydtirol-spørsmålet. President Heinz Fischer trakk også frem Waldheim som en stor østerriker, og pekte på at han hadde tjent sitt land «i mange funksjoner» og «med store fortjenester». Andre representanter for det konservative partiet fremhevet Waldheim som en «statsmann av internasjonal rang». Lederen for ÖVP i delstaten Steierland pekte på at Waldheim hadde måttet oppleve en «bakvaskelseskampanje», som han hadde båret som en statsmann på en verdig måte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Medien: Die Geschichte einer Recherche», Profil Online 18. mars 2006
  2. ^ Dietrich Strothmann (Die Zeit, 14. März 1986): Der Mann und seine Schatten. Kurt Waldheim im Wahlkampf und im Rechtfertigungsstreit
  3. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 384), forlaget Gyldendal, Oslo 2011, ISBN 978-82-05-39115-4
  4. ^ Karl Gruber, Ralph Scheide, Ferdinand Trauttmansdorff (Hrsg.): Kurt Waldheim's wartime years. A documentation. Gerold, Wien 1987, ISBN 3-900812-00-4, S. 34.
  5. ^ Republik Österreich Parlament
  6. ^ Katalogzettel Österreichische Nationalbibliothek
  7. ^ Alle steder og datoer baserer seg på Waldheims egne notater og uttalelser, samlet og dokumentert i: Neal M. Sher und andere: The Matter of Kurt Waldheim (utvidet rapport fra Office of Special Investigations, Det amerikanske justisdepartement, utgitt 1994, ss. 21–27)
  8. ^ Henrik Arnstad: Skyld (s. 134), forlaget Spartacus, Oslo 2010, ISBN 978-82-430-0523-5
  9. ^ http://www.klarsfeldfoundation.org/
  10. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 389)
  11. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 385)
  12. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 384)
  13. ^ Victor Ostrovsky: The Other Side of Deception. 1995

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kurt Waldheim – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Rudolf Kirchschläger 
Østerrikes president
Etterfølger:
 Thomas Klestil 
Forgjenger:
 Lujo Tončić-Sorinj 
Østerrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Rudolf Kirchschläger