Kurt Waldheim

Kurt Waldheim
Kurt Waldheim i 1973
Født		21. desember 1918 St. Andrä-Wördern i Tysk Østerrike
Død		14. juni 2007 (88 år) Wien, Østerrike
Ektefelle		Elisabeth Waldheim
Parti		Österreichische Volkspartei (ÖVP)
FNs 4. generalsekretær
1972-1982
Forgjenger		U Thant
Etterfølger		Javier Pérez de Cuéllar
Østerrikes president
1986-1992
Forgjenger		Rudolf Kirchschläger
Etterfølger		Thomas Klestil

Kurt Waldheim (født 21. desember 1918 i St. Andrä-Wördern i Niederösterreich i Østerrike, død 14. juni 2007 i Wien) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han var FNs generalsekretær fra 1972 til 1981, og deretter Østerrikes president fra 1986 til 1992.

Bakgrunn

Han ble født i St. Andrä-Wördern nær Wien, gikk på stiftsgymnasiet i Klosterneuburg og studerte jus ved Universität Wien. Under krigen gjorde han bl.a. tjeneste som tysk etterretningsoffiser først i Jugoslavia og så i Tessaloniki i Hellas fra 1942 til 1943, før han ble skadet på Østfronten og tilbrakte resten av krigen hjemme i Østerrike.

Waldheim påstod i sin selvbiografi fra 1977 at han trakk seg fra aktiv tjeneste etter å ha blitt såret i desember 1941. Løgnen ble avslørt i mars 1986 av WJC (Den jødiske verdenskongressen). Den daværende juridiske rådgiveren deres, Eli Rosenbaum, hadde skaffet til veie et fotografi av Waldheim i løytnantuniform i Jugoslavia i mai 1943, stående ved siden av SS-oberst Artur Phleps fra den beryktede Prinz Eugen-divisjonen. Fra april 1942 hadde Waldheim gjenopptatt aktiv tjeneste, og deltatt i den brutale kampen mot bosniske partisaner som gjorde ham fortjent til kong Zvonimir-medaljen med eikeløv for «tapperhet under ild». Medaljen ble utdelt av Ustasja-regimet. Våren 1943 da Waldheim tjenestegjorde i Tessaloniki, ble byens ca 54.000 jøder deportert, og etterretningsenheten i Waldheims armégruppe E stod ansvarlig for drapene på syv britiske soldater fra Special Boat Service, som ble tatt til fange i april 1944.

Etter krigen

I 1945 tok han den juridiske doktorgrad, og trådte 1947 inn i utenrikstjenesten, først som sekretær for utenriksminister Karl Gruber. Fra 1948 var han førstesekretær ved legasjonen i Paris, og deretter var han ved utenriksministeriet i Wien fra 1951. I 1956 ble han ambassadør til Canada, før han ble kalt tilbake til tjeneste ved ministeriet i 1960. Deretter ble han Østerrikes faste representant til FN i 1964. Fra 1968 var han Østerrikes utenriksminister for det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP), før han i 1970 igjen gikk tilbake som delegat til FN. Som utenriksminister måtte han håndtere oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i Tsjekkoslovakia. Han gav daværende ambassadør Rudolf Kirchschläger ordre om å stenge ambassaden og ikke slippe inn noen flyktninger, noe Kirchschläger imidlertid ignorerte. Waldheim forsøkte å bli Østerrikes president i 1971, men tapte valget. Imidlertid klarte han å bli valgt til generalsekretær i FN året etter, og ble gjenvalgt i 1976. I 1981 blokkerte Folkerepublikken Kina hans gjenvalg for en tredje periode, og han ble etterfulgt av Javier Pérez de Cuéllar.

I 1986 ble han valgt til Østerrikes president og innehadde denne stillingen frem til 1992. Han ble etterfulgt av sin partifelle Thomas Klestil.

I forbindelse med presidentvalget i 1986 dukket den såkalte Waldheimsaken opp. Bladet Profil fortalte i en artikkel om Waldheim at flere sider ved hans liv mellom 1938 og 1945 hadde blitt utelatt. Samtidig som Waldheim lanserte sitt kandidatur til presidentposten, utkom selvbiografien hans, der han påstod at han var student i årene 1942/43, mens han i virkeligheten hadde vært soldat på Balkan under general Alexander Löhr, etter krigen kjent som «Slakteren fra Balkan» og henrettet som krigsforbryter. Waldheim hadde vært liaison-offiser og tolk overfor italienske enheter, og ingenting tydet på at han selv begikk noen krigsforbrytelser. Problemet var at han løy om sin fortid. Etter kort tid innrømmet Waldheim offentlig at han hadde unnlatt å opplyse at han hadde vært offiser i SA-rytterkorpset, og at han hadde gitt gale opplysninger om hvor og hvor lenge han gjorde tjeneste under krigen. I en oppsiktsvekkende avgjørelse bestemte amerikanske myndigheter at Waldheim som privatperson var uønsket i USA. Selv sa Waldheim om saken: «Ich habe im Krieg nichts anderes getan als hunderttausende Österreicher auch, nämlich meine Pflicht als Soldat erfüllt.» («Jeg har ikke gjort noe annet under krigen enn hundretusener andre østerrikere, nemlig oppfylt min plikt som soldat.») Saken førte til at valgkampen ble stadig mer aggressiv, og de konservative antydet at amerikanske jøder stod bak en svertekampanje mot Waldheim. ÖVPs generalsekretær Michael Graff sa at «så lenge det ikke er bevist at han egenhendig har drept seks jøder, er det ikke noe problem». «Vi østerrikere vil velge hvem vi vil!» stod det på en plakat. Simon Wiesenthal var alt i 1979 blitt anmodet av Israel om å granske Waldheims fortid, fordi han som generalsekretær i FN viste seg tydelig partisk til fordel for arabiske land. Wiesenthals undersøkelser konkluderte med at selv om Waldheim nok hadde løyet, var han øyensynlig ingen krigsforbryter. Nazi-jegeren Beate Klarsfeld uttalte at «det at Wiesenthal holder til i Wien, er en av grunnene til at det ikke ble gjort noe med Waldheims fortid da han ble generalsekretær i FN». Eli Rosenbaum fra WJC mente at fortielsene også skyldtes at Wiesenthal ikke ville risikere en sosialistisk valgseier.

Offentliggjøringen av undersøkelsen fremkalte en regjeringskrise i 1988, kort tid før 50-årsdagen for Østerrikes innlemmelse i Det tredje rike. Mange så i Waldheim-saken et symptom på Østerrikes manglende oppgjør med sin nazistiske fortid.

Etter forslag fra jødiske organisasjoner ble Waldheim i 1987 oppført på den amerikanske listen over uønskede personer. Dermed kunne han ikke få innreisetillatelse til USA. Under sin presidentperiode foretok Waldheim stort sett bare statsbesøk til Vatikanet og arabiske land.

I 1995 ble det kjent at Mossad hadde plantet falske dokumenter for å diskreditere Waldheim. Grunnen var at Waldheim var kritisk til påståtte israelske overgrep i Sør-Libanon. Et annet dokument fra en jugoslavisk historiker ble også avslørt som forfalskning.

Ved begynnelsen av Golfkrigen i 1990 reiste han personlig til Bagdad hvor Saddam Hussein holdt utlendinger som gisler, og fikk løslatt østerrikerne.

Han ble æresdoktor ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia i 1975. Fra 1992 var han dessuten æresmedlem av K.H.V. Welfia Klosterneuburg i ÖCV.

Ettermæle

Waldheim døde om ettermiddagen 14. juni 2007 av hjertesvikt, 88 år gammel. «Østerrike har mistet en stor forkjemper for fred og frihet i verden», sa ÖVPs parlamentariske leder og tidligere forbundskansler Wolfgang Schüssel ved Waldheims død. ÖVPs leder og visekansler Wilhelm Molterer kalte Waldheim en verdensborger og sa: «Vi har i dag mistet en stor østerriker som aldri glemte sitt hjemland,» og trakk frem Waldheims innsats for å løse Sydtirol-spørsmålet. President Heinz Fischer trakk også frem Waldheim som en stor østerriker, og pekte på at han hadde tjent sitt land «i mange funksjoner» og «med store fortjenester». Andre representanter for det konservative partiet fremhevet Waldheim som en «statsmann av internasjonal rang». Lederen for ÖVP i delstaten Steierland pekte på at Waldheim hadde måttet oppleve en «bakvaskelseskampanje», som han hadde båret som en statsmann på en verdig måte.

Referanser

Forgjenger:  Rudolf Kirchschläger	Østerrikes president (1986–1992)	Etterfølger:  Thomas Klestil
Forgjenger:  Lujo Tončić-Sorinj	Østerrikes utenriksminister (1968–1970)	Etterfølger:  Rudolf Kirchschläger