Samfunnsøkonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nasjonaløkonomi)
Gå til: navigasjon, søk

Samfunnsøkonomi, også kjent som sosialøkonomi, statsøkonomi, nasjonaløkonomi eller bare økonomi, er en samfunnsvitenskap som studerer hvordan det økonomiske liv i samfunnet fungerer. Ordet økonomi er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdering.

Samfunnsøkonomi deles gjerne inn i mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomi er studiet av de mindre bestanddelene i økonomien, inkludert atferden til det enkelte individ, den enkelte husholdning og den enkelte bedrift. Mikroøkonomien forklarer de økonomiske prinsipper som styrer disse individuelle aktørenes handlinger. Makroøkonomi er studiet av sammenhengen mellom aggregerte økonomiske størrelser, som for eksempel produksjon, konsum, investeringer, sparing, sysselsetting, inflasjon og konjunkturer. Skillet mellom mikro- og makroøkonomi er flytende, siden moderne makroøkonomi ofte har et mikroøkonomisk fundament, det vil si at makroøkonomiske utfall analyseres som summen av individuelle aktørers handlinger. I tillegg til mikro- og makroøkonomi består samfunnsøkonomi en rekke spesialiserte fagfelt som har sitt utspring i mikro- og/eller makroøkonomi. Dette er bl.a. internasjonal økonomi, finansiell økonomi, offentlig økonomi, helseøkonomi og miljøøkonomi.

Samfunnsøkonomi er både er teoretisk og empirisk fag. I samfunnsøkonomisk teori forsøker en å lage teoretiske modeller for å forklare økonomiske sammenhenger. Modellene er gjerne formulert matematiske som et sett med ligninger. I empirisk samfunnsøkonomi forsøker en å tallfeste økonomiske sammenhenger og en forsøker å teste om de teoretiske modellene gir en god beskrivelse av virkeligheten. Økonometri er et sentralt metodefag for empirisk samfunnsøkonomi. Samfunnsøkonomi kan også være et normativt fag, hvor en ut fra økonomisk teori og empiri forsøker å gi råd om hvordan en på en mest mulig effektiv måte kan oppnå økonomiske målsetninger.

Den tradisjonelle tilnærmingen til samfunnsøkonomiske problemstillinger, gjerne omtalt som nyklassisk økonomi, mainstream økonomi eller ortodoks økonomi, legger stor vekt på å redegjøre for økonomiske sammenhenger ved hjelp av presise sammenhenger som lar seg kvantifisere eller tallfeste. For å få tilfredsstillende presisjon og mulighet for å tallfeste sammenhengene anvender økonomer gjerne matematikk. Presisjonsnivået og bruken av matematikk er blitt kritisert av en rekke ulike økonomiske miljøer. Disse miljøene går gjerne under fellesbetegnelsen heterodoks økonomi.

Navn og avgrensning[rediger | rediger kilde]

Lionel Robbins (1898-1984)

Ordet økonomi er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdering.[1]

Det har vært gjort en rekke forsøk på å gi kortfattede definisjoner av faget «samfunnsøkonomi» opp gjennom historien. Den britiske økonomen Alfred Marshall ga i 1890 følgende definisjon:

Sitat Political Economy or Economics is a study of mankind in the ordinary business of life; it examines that part of individual and social action which is most closely connected with the attainment and with the use of the material requisites of wellbeing. Thus it is on the one side a study of wealth; and on the other, and more important side, a part of the study of man. Sitat
– Alfred Marshall[2]

Den kanskje mest kjente definisjonen av samfunnsøkonomi ble gitt av den britiske økonomen Lionel Robbins i 1932.

Sitat Economics is the science which studies human behaviour as a relationship between ends an scarce means which have alternative uses. Sitat
– Lionel Robbins[3]

Basert på Robbins' definisjon blir samfunnsøkonomi i dag ofte definert som «studiet av anvendelsen av knappe ressurser til alternative formål.» Denne definisjonen er imidlertid noe abstrakt og er heller ikke dekkende for alle deler av faget. Den norske økonomen Agnar Sandmo har derfor foreslått følgende definisjon:

Sitat Samfunnsøkonomi er studiet av hvordan det økonomiske liv i samfunnet fungerer. Sitat
– Agnar Sandmo (2006)[4]

Begreper som «samfunnsøkonomi», «sosialøkonomi», «statsøkonomi» eller «nasjonaløkonomi» brukes ofte for å skille faget fra «bedriftsøkonomi». Bedriftsøkonomi er beslektet med samfunnsøkonomi gjennom et felles grunnlag i mikroøkonomiske teori. Bedriftsøkonomi skal gi kunnskaper om beslutninger på mikronivå, dvs. innenfor private og offentlige organisasjoner, med sikte på å koordinere bruk av knappe ressurser slik at de best mulig fyller organisasjonens mål. Det bedriftsøkonomske fagområdet skal samtidig sette beslutningstakeren i stand til å bedømme samfunnsmessige virkninger av slike beslutninger, og til å handle innenfor både juridiske og etiske rammer.[5]

I Norge ble samfunnsøkonomi kalt «statsøkonomi» på 1800-tallet, «sosialøkonomi» på 1900-tallet før begrepet «samfunnsøkonomi» ble dominerende fra begynnelsen av 2000-tallet. I Sverige kalles faget «nationalekonomi» mens det i Danmark kalles «nationaløkonomi». På engelsk ble samfunnsøkonomi opprinnelig kalt «political economy», mens begrepet «economics» gradvis ble dominerende fra 1890-tallet.[6] På tysk brukes «volkswirtschaftslehre» og på fransk «sciences économiques».

Inspirert av engelsk har det i Norge vært forsøkt å innføre begrepet «økonomikk» som navn på faget samfunnsøkonomi. En fordel med «økonomikk» er at navnet på faget er et annet enn betegnelsen på det objektet man studerer, «økonomi», slik man på engelsk skiller mellom «economics» og «economy». Begrepet «økonomikk» har imidlertid aldri fått gjennomslag i praktisk språkbruk.[7]

Mikroøkonomi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mikroøkonomi

Mikroøkonomi er analyse av de økonomiske beslutningstakerne i samfunnet, som enkeltindivider, husholdninger, eller organisasjoner som bedrifter og politiske grupper. Analysen fokuserer omkring de økonomiske valgene aktørene står overfor, hvilke faktorer som påvirker beslutningen, og hvilke konsekvenser endringer i disse faktorene kan få.

Konsumentteori[rediger | rediger kilde]

Konsumenten maksimerer sin nytte når indifferenskurven tangerer budsjettbetingelsen.

Konsumentteorien tar for seg de økonomiske valgene til enkeltindivider og husholdninger (konsumenter). Hvor mye vil en person ønske å kjøpe av ulike varer og tjenester? Hvordan vil etterspørselen endre seg dersom prisen på en vare øker? Vil en person ønske å arbeide mer eller mindre dersom inntekten øker? Dette er typiske spørsmål som konsumentteorien forsøker å besvare.

En sentral forutsetning for konsumentteorien er at konsumenten har begrensede ressurser. Konsumentens valgmuligheter er derfor innskrenket av en budsjettbetingelse. Budsjettbetingelsen sier at konsumentens konsum ikke kan overstige inntekten.

Konsumentteorien forutsetter videre at konsumenten har preferanser for hvilke goder konsumenten ønsker å konsumere, og at disse preferansene er fullstendige, refleksive og transitive. Det innebærer at konsumenten kan sammenlikne alle mulige godekombinasjoner, at alle godekombinasjoner er minst like gode som seg selv, og at hvis godekombinasjon A er bedre enn B, og B er bedre enn C, så er A bedre enn C. Konsumentteorien forutsetter med andre ord at konsumenten har konsistente preferanser. Konsumentteorien antar videre at preferansene kan uttrykkes matematisk i en nyttefunksjon.

Konsumentens problem blir derfor å maksimere nytten (nyttefunksjonen) når budsjettbetingelsen er gitt. Løsningen til konsumentens problem blir konsumentens etterspørselsfunksjoner. Disse uttrykker konsumentens etterspørsel etter goder som en funksjon av prisen på alle goder og konsumentens inntekt.

Produksjonsteori[rediger | rediger kilde]

Produksjonsteorien studerer bedriftenes økonomiske atferd. Den drøfter særlig hvordan bedriftene vil reagere på endringer i priser.

Bedriftene bruker innsatsfaktorer som arbeidskraft, kapital og råvarer for å produsere produkter. Bedriften står overfor teknologiske grenser, slik at bedriftens produksjonsvolum avhenger av mengden innsatsfaktorer som brukes i produksjonsprosessen. Den maksimale produksjonen for et gitt nivå av innsatsfaktorer, representerer den teknologiske grensen for produksjonsmulighetsområdet. Denne grensen kan uttrykkes matematisk som en produktfunksjon. En vanlig forutsetning er at hvis en bedrift bruker mer av en av innsatsfaktorene, men holder bruken av de andre konstant, vil produksjonen øke. Produksjonsøkningen vil imidlertid bli stadig mindre, jo mer bedriften bruker av den bestemte innsatsfaktoren.

Bedriftens problem blir å maksimere profitten (overskuddet) gitt bedriftens teknologi. Ved å løse dette problemet finner man bedriftens tilbudsfunksjon, dvs. hvordan det optimale tilbudte kvantum avhenger av produktprisen og prisen på innsatsfaktorene, og faktoretterspørselsfunksjoner, dvs. hvordan den optimale bruken av innsatsfaktorer avhenger av produktprisen og prisen på innsatsfaktorene.

Markedsstrukturer og priser[rediger | rediger kilde]

En tredje viktig del av mikroøkonomien er studiet av markedsstukturer og prisdannelsen. Her kobles produsenter og konsumenter sammen i et markedet og man studerer hvordan prisen dannes. Standardtilfellet er en økonomi med perfekt konkurranse, dvs. en økonomi hvor alle aktørene er så små at de ikke kan påvirke prisene. Aktørene kan dermed ikke utøve markedsmakt og må ta alle priser som gitt. I en økonomi med perfekt konkurranse vil prisene på varer og tjenester presses ned til marginalkostnad.

Sentralt er også studiet av andre markedsformer som monopol, hvor en aktør er alene på markedet, og oligopol, hvor det er en begrenset mengde aktører på markedet. I disse tilfellene har aktørene markedsmakt, og kan utnytte denne til å sette priser som er høyere enn marginalkostnaden.

Prisfastsettingen kan også skje gjennom auksjoner, rasjonering og lisensiering.

Generell likevektsteori[rediger | rediger kilde]

Generell likevektsteori søker å forklare tilbud, etterspørsel og priser i en økonomi med flere markeder. Generell likevektsteori tar derfor hensyn til at endringer i tilbud, etterspørsel og pris i ett marked vil påvirke tilbud, etterspørsel og priser i andre markeder, og søker å finne likevekt i alle markeder simultant.

Velferdsøkonomi[rediger | rediger kilde]

Velferdsøkonomi søker å sammenlikne økonomiske utfall og fastsette kriterier for å avgjøre hvilke utfall som er det beste for samfunnet som helhet. Dette kan være vanskelig siden individer ofte vil rangere de samme utfallene ulikt. Et mye brukt kriterium for et effektiv allokering av ressursene er at allokeringen er paretooptimal, det vil si at ingen kan få det bedre uten at minst en får det verre. Velferdsteori forsøker videre å fastsette normative kriterier for hva som er et godt økonomisk utfall. Dette forsøkes uttrykt i samfunnets velferdsfunksjon, tilsvarende individenes nyttefunksjon. Velferdsteori er derfor et utgangspunkt for økonomisk politikk. Velferdsøkonomi er også et praktisk emne hvor bl.a. nytte-kostnadsanalyse inngår. Er nytten ved å gjennomføre et tiltak større enn kostnadene ved tiltaket?

Analyse av kollektive beslutninger[rediger | rediger kilde]

Samfunnsøkonomer studere hvordan kollektive beslutninger fattes? Dette fagområdet grenser opp til statsvitenskap. Et sentralt spørsmål har vært om det er mulig å aggregere individuelle preferanser til en konsistens samfunnspreferanse. Arrows umulighetsteorem viser at en slik aggregering ikke er mulig. Andre spørsmål er knyttet til sosiale og offentlige valg, beslutninger i eller dannelse av klubber, komiteer og foreninger, samt sosiale konflikter og konfliktløsning.

Informasjon og usikkerhet[rediger | rediger kilde]

En vanlig forutsetning i tidligere samfunnsøkonomiske analyser vart at alle aktørene hadde full informasjon og at det ikke er usikkerhet. I den virkelige verden er informasjonen mangelfull og den er skjevt fordelt. En selger av en bruktbil vet selvsagt mye mer om bilen enn en potensiell kjøper. En arbeidssøker vet også mye mer om sin egen arbeidsevne enn en potensiell arbeidsgiver. Hvordan påvirker denne assymetriske informasjonen aktørenes valg? I den virkelig verden er det også betydelig usikkerhet. Ingen vet med sikkerhet om et nytt produkt blir en suksess eller en flopp. Denne usikkerheten må bedriftsledelsen ta hensyn til når de skal bestemme seg for om de vil bruke ressurser på å utvikle og markedsføre produktet eller ikke. Slike spørsmål er nå sentrale innen samfunnsøkonomien.

Intertemporale valg[rediger | rediger kilde]

En konsument kan velge å spare noe av inntekten dette året for å kunne øke konsumet neste år. Tilsvarende kan konsumenten låne penger for å øke konsumet i år, mot å redusere konsumet neste år (siden lånet skal betales tilbake). Konsumenten står dermed over et valg hvor konsum i en periode går på bekostning av konsum i en annen periode. Dette er et eksempel på intertemporære valg. Både konsumenter og bedrifter står overfor en rekke intertemporære valg. Studier av slike valg er sentralt innenfor mikroøkonomien.

Makroøkonomi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Makroøkonomi

Makroøkonomisk teori er studiet av sammenhengen mellom aggregerte økonomiske størrelser, som for eksempel produksjon, konsum, investeringer, sparing, sysselsetting, inflasjon og konjunkturer. Skillet mellom mikro- og makroøkonomi er uklart, siden moderne makroøkonomi ofte har et mikroøkonomisk fundament.

Økonomisk vekst[rediger | rediger kilde]

BNP for Norge 1830-2013 i faste priser (milliarder 2005-kroner). BNP for Norge 1830-2013 i faste priser (milliarder 2005-kroner).
BNP for Norge 1830-2013 i faste priser (milliarder 2005-kroner).
BNP for Norge 1830-2013 i log av faste priser (2005-kroner). Med en logaritmisk skala vil konstant vekstrate vil gi en rett linje. På lang sikt er vi ikke langt unna en konstant vekstrate i Norge.

Hvorfor er noen land rike mens andre land er fattige? Hvorfor går noen land fra å være fattige til å bli rike, mens andre land forblir fattige? Dette har vært sentrale spørsmål i samfunnsøkonomien siden Adam Smith utga Nasjonenes velstand i 1776.

Den vanligste målet på den økonomiske velstanden til et land er bruttonasjonalproduktet, som regel forkortet BNP. BNP er et mål for den samlede verdiskapingen i et land. Jo høyere BNP, desto rikere er landet. I de fleste land er den langsiktige trenden at BNP øker, dvs. at de fleste land opplever økonomisk vekst, men veksttakten kan variere mellom land. Fra 1960 til 2010 ble f.eks. BNP nesten 60-doblet i Botswana og Oman mens BNP i samme periode kun økte med 39 % i Den demokratiske republikken Kongo og kun med 55 % i Liberia.[8]

Det er mange årsaker til økonomisk vekst. En årsak er befolkningsvekst. En større befolkning kan produsere mer enn en liten befolkning. En annen årsak er at kapitalbeholdningen i økonomien øker. Mange maskiner kan produsere mer enn få maskiner. En tredje årsak er teknologisk utvikling og økt produktivitet. En godt utdannet befolkning kan produsere mer enn en lavt utdannet befolkning og effektive maskiner kan produsere mer enn mindre effektive maskiner.

En viktig bidragsyter til moderne vekstteori er Robert Solow som fikk Nobelprisen i økonomi i 1987.

Konjunkturer[rediger | rediger kilde]

BNP og trend BNP for Norge 1980-2013 i faste priser (milliarder 2011-kroner). BNP og trend BNP for Norge 1980-2013 i faste priser (milliarder 2011-kroner).
BNP og trend BNP for Norge 1980-2013 i faste priser (milliarder 2011-kroner).
Avvik mellom faktisk BNP og trend-BNP i prosent av trend-BNP, for Norge 1980-2013.

Den årlige vekstraten vil imidlertid ofte variere rundt en langsiktig trend. Slike svingninger i økonomisk vekst rundt en langsiktig trend omtales gjerne som konjunktursvingninger.

Utviklingen av viktige makroøkonomiske størrelser som bruttonasjonalproduktet, samlet konsum eller investeringer, er i de fleste industrialisert land kjennetegnet av vekst. Denne veksten har imidlertid ikke vært konstant, men preget av vekslende perioder med rask, henholdsvis svak vekst, eller i blant fall. Denne variasjonen omkring en langsiktig voksende trend kalles konjunkturer.

I den tradisjonell europeiske kategoriseringen av konjunkturer skiller en mellom høy- og lavkonjunkturer. Hovedvariabelen som studeres er som oftest BNP, mens andre variabler blir studert i relasjon til utviklingen i denne. I en høykonjunktur ligger produksjonen høyere enn det langsiktige trendnivået, mens den i en lavkonjunktur ligger under. Per definisjon er et samfunn like ofte i en lav- som i en høykonjunktur.

Konsum, sparing, produksjon, sysselsetting og investeringer[rediger | rediger kilde]

Et sentralt emne i makroøkonomien er studiet av bruttonasjonalproduktet og dets komponenter. Til dette er nasjonalregnskapet og utenriksregnskapet viktige verktøy. Najonalregnskapet kan brukes til å finne sammenhenger mellom bl.a. privat konsum, realinvesteringer, offentlige kjøp og nettoeksport mens utenriksregnskapet gir en oversikt over real- og finanstransaksjoner med utlandet. Sentrale spørsmål er hva som bestemmer samlet (aggregert) tilbud av varer og tjenester og samlet etterspørsel etter varer og tjenester og hvordan dette påvirker sysselsettingen.

Priser og inflasjon[rediger | rediger kilde]

Inflasjon, eller prisstigning, er et generelt fall i pengeverdien, eller en generell økning av prisene på et bredt spekter av varer og tjenester.

De fleste land har målsetninger om å holde inflasjonen relativt lav. Mange sentralbanker har et bestemt nivå på inflasjonen som det mest sentrale styringsparameteren. I Norge har Norges Bank ansvaret for pengepolitikken. Siden 29. mars 2001 har «Inflasjonsmålet» vært det operative målet for pengepolitikken. Målet i Norge er at inflasjonen skal ligge på 2,5 prosent.

Inflasjon måles ofte ved å sette sammen prisindekser som dekker et bredt varespekter. I Norge er det Statistisk sentralbyrå som har ansvaret for å måle inflasjonsutviklingen.

Inflasjon skyldes som regel at pengemengden stiger raskere enn produksjonen. Dermed blir det "flere penger som jakter færre varer."

Matematiske- og kvantitative metoder[rediger | rediger kilde]

Økonometri[rediger | rediger kilde]

Økonometri er et fagfelt som ligger i grenselandet mellom samfunnsøkonomi og statistikk. Økonometri forsøker å skape en bro mellom økonomisk teori og den virkelige verden, og har tre hovedbruksområder:

  1. Tallfeste sammenhenger mellom økonomiske variable.
  2. Teste hypoteser utledet fra økonomisk teori.
  3. Predikere fremtidig økonomisk aktivitet.

Regresjonsanalyse er det grunnleggende verktøyet innenfor økonometri.

Spillteori[rediger | rediger kilde]

Spillteori er studiet av hvordan aktører tilpasser seg, når de vet at andre aktører tar hensyn til deres valg. Et klassisk eksempel er fangens dilemma, hvor to medsammensvorne kriminelle blir tatt inn til separate avhør. Dersom bare en tilstår, vil han slippe fri, mens den som ikke tilstår vil få lang fengselsstraff. Dersom begge tilstår får begge halvparten så lang straff, og dersom ingen tilstår får begge en kort fengselsstraff. I dette spillet vil det være rasjonelt for begge fangene å tilstå, selv om det kollektive resultatet ville vært bedre om begge nektet.

Spillteori baserer seg på at begge aktørene handler rasjonelt og er profittmaksimerende. Aktørene vil tilpasse seg i Nash-likevekten(e). I en Nash-likevekt ønsker ingen av aktørene å bytte valg, dersom de vet hva den andre har valgt. Dersom Nash-likevekten(e) er den løsningen som totalt sett gir det beste utfallet for begge parter, kalles den paretooptimal.

Eksperimenter[rediger | rediger kilde]

Eksperimenter og laboratorieforsøk er siden 1970-tallet blitt tatt i bruk for å analysere og kartlegge hvordan mennesker faktisk foretar sine økonomiske valg. Atferdsøkonomi, dvs. bruk av eksperimenter og laboratorieforsøk i økonomisk forskning, brukes til å modifisere og teste grunnleggende økonomiske forutsetninger. En slik grunnleggende forutsetning er homo economicus-forutsetningen innen mikroøkonomi, dvs. forutsetningen om at alle mennesker er rasjonelle og alltid foretar de valg som maksimerer egen nytte. Atferdsøkonmomi har sitt utspring i kognitiv psykologi med Daniel Kahneman og Amos Tversky som pionerer.[9]

Spesialiserte grener innen samfunnsøkonomi[rediger | rediger kilde]

Offentlig økonomi[rediger | rediger kilde]

Offentlig økonomi er studiet av økonomisk politikk, med særlig fokus på offentlig sektors produksjon av varer og tjenester og finansieringen av offentlig sektor gjennom skatter. Fagområdet er både deskriptivt – gjennom analyser av de økonomiske virkningene av økonomisk politikk – og normativt – gjennom anbefalinger om hvilken økonomisk politikk som mest effektivt kan nå et gitt politisk mål. Offentlig økonomi er basert på velferdsøkonomien innen mikroøkonomisk teori.

Utdanningsøkonomi[rediger | rediger kilde]

Utdanningsøkonomi er studiet av økonomiske problemstillinger knyttet til utdanning. Forskningsfeltet analyserer betydningen av økonomiske og sosiale faktorer bak og konsekvenser for utdanning og utdanningsresultater. Eksempler på temaer innenfor feltet er effekter av ressursbruk i skolen på elevresultater, intergenerasjonelle effekter av utdanning, sammenhengen mellom utdanning og økonomisk vekst og effekten av utdanning på lønn.[10]

Arbeidsmarkedsøkonomi[rediger | rediger kilde]

Arbeidsmarkedsøkonomi, på engelsk «labour economics», er studiet av arbeidsmarkedet. Faget bygger både på makroøkonomi og mikroøkonomi. I makro behandles sammenhengen mellom arbeidsløshet og lønnsnivå, og hvordan lønnsnivået dannes. En studerer også forskjeller i arbeidsledighet og sysselsetting mellom land. I mikro forsøker en å forklare aktørenes atferd og tilpasning i arbeidsmarkedet, og hvordan summen av aktørenes atferd skaper en markedsløsning.[11]

Næringsøkonomi[rediger | rediger kilde]

Næringsøkonomi, på engelsk kjent som «industrial organization», er studiet av konkurranse og strategisk interaksjon mellom bedrifter som har markedsmakt. Markeder med perfekt konkurranse eller monopol forekommer sjelden i virkeligheten. De fleste markeder er karakterisert ved (imperfekt) konkurranse mellom et fåtall bedrifter. I en slik situasjon vil det være strategisk interaksjon mellom bedrifter - en bedrifts strategivalg (f.eks. pris) påvirker lønnsomheten til andre bedrifter og dermed deres strategivalg. Innen næringsøkonomi utvikles teorier og modeller for imperfekt konkurranse (oligopol), hvor det fokuseres på sentrale strategiske variabler som prising, produktdifferensiering, etablering, FoU og markedsføring.[12]

Utviklingsøkonomi[rediger | rediger kilde]

Utviklingsøkonomi er et studiet av økonomien i utviklingsland. Utviklingsøkonomi vurderer hvordan man skal fremme økonomisk vekst i disse landene ved å forbedre faktorer som helse, utdanning, arbeidsforhold, nasjonal og internasjonal politikk og markedsforhold. Den undersøker både makroøkonomiske og mikroøkonomiske forhold knyttet til strukturen i et utviklingsland økonomi og hvordan økonomien kan skape effektiv nasjonal og internasjonal vekst.[13] Utviklingsøkonomi kan sies å ha startet med Adam Smiths Nasjonenes velstand fra 1776 hvor han forsøkte å forklare hvorfor noen land er rike mens andre land er fattige.

Ressursøkonomi[rediger | rediger kilde]

Ressursøkonomi er studiet av hvordan samfunnet allokerer beholdninger av knappe naturressurser som fisk, skog, ferskvann, olje og andre naturlig forekommende naturressurser. Det skilles mellom fornybare ressurser og ikke-fornybare ressurser. For at en ressurs skal være fornybar, må den vokse eller fornye seg i et tempo som er relevant for menneskelig aktivitet. Et sentralt spørsmål innen ressursøkonomi er å finne en optimal utvinningstakt av naturressurser.[14]

Miljøøkonomi[rediger | rediger kilde]

Miljøøkonomi er grunnleggende mikroøkonomisk teori for bedriftsadferd, anvendt på forurensningsproblemstillinger. I dette feltet drøftes særlig hvilke konsekvenser ulike virkemidler for å redusere forurensning vil ha. Reguleringer eller forbud, utslippskvoter og avgifter vil ha ulike konsekvenser for bedriftene, for de ansatte og for miljøet.

En grunnleggende normativ læresetning i miljøøkonomi er at den utslipperen som har lavest betalingsvillighet for sin forurensning, bør slutte å forurense først. Både utslippskvoter og avgifter vil i prinsippet bidra til at utslippsreduksjoner skjer på det billigste stedet først.

Samfunnsøkonomisk idéhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Økonomisk idehistorie

Samfunnsøkonomiske emner har blitt diskutert og debattert siden antikken, men det var først på slutten av 1700-tallet at samfunnsøkonomi fremsto som en egen fagdisiplin, adskilt fra filosofi, historie og andre samfunnsvitenskaper.[15]

Adam Smith[rediger | rediger kilde]

Skotten Adam Smith (1723–1790) regnes som grunnleggeren av faget samfunnsøkonomi med publiseringen av Nasjonenes velstand i 1776.

De fleste økonomer regner grunnleggelsen av samfunnsøkonomi som et eget fag, til den skotske filosofen Adam Smiths (1723–1790) utgivelse av Nasjonenes velstand (An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations) i 1776.

Smith er mest kjent for teorien om «den usynlige hånd». Dersom den enkelte forfølger sin egeninteresse, så vil markedsmekanismen og konkurransen føre til at nasjonalinntekten bli så høy som mulig. Smith blir derfor ofte forbundet med markedsliberalisme.[16] Smith var også en sterk kritiker av merkantilismen, og tok til orde for frihandel.[17]

Smiths ga også et viktig bidrag til den klassiske teorien for prisdannelse – verditeorien. Smith mente at de relative priser på varer bestemmes av forholdet mellom den arbeidsinnsats som skal til for å produsere disse varene. Dette innebærer at dersom det tar dobbelt så lang tid å fange en bever enn en hjort, så vil prisen på beveren være det dobbelte av prisen på hjorten. Smith mente videre at i ethvert samfunn vil lønn (prisen på arbeid), profitt (prisen på kapital) og grunnrenten (prisen på areal) alle tendere mot et normalnivå, og disse normalnivåene for faktorprisene bestemmer «den naturlige pris» på produktet. Markedsprisene kan på kort sikt avvike fra den naturlige pris, men markedsprisene vil alltid tendere tilbake mot den naturlige pris.[18]

Den klassiske skole[rediger | rediger kilde]

Adam Smith dannet utgangspunktet for den klassiske skole innen samfunnsøkonomien. Hans viktigste etterfølgere var Thomas Malthus, David Ricardo og John Stuart Mill.

Thomas Robert Malthus (1766–1834) er mest kjent for sin befolkningshypotese. I Om befolkningslova (An Essay on the Principle of Population) (1798) hevder Malthus at befolkningen vil vokse som en geometrisk rekke (1, 2, 4, 8, 16 osv.) mens matvareproduksjonen vil vokse som en aritmetisk rekke (1, 2, 3, 4, 5 osv.). Befolkningsveksten vil dermed være sterkere enn veksten i tilgangen på mat. Malthus hevder at elendighet (hungersnød) og synd (fødselskontroll) bidrar til å holde befolkningsveksten nede og i takt med utviklingen i matforsyningen, slik at mattilgangen per person presses ned mot et eksistensminimum.[19] Et annet originalt bidrag var hans teori om at etterspørselen kunne bli for lav til å sikre full sysselsetting. På dette området foregrep Malthus teorien til Keynes.[20]

David Ricardo (1772–1823) er mest kjent for sin teori for internasjonal handel. Ricardo viste at to land (som handler med to varer) kan tjene på å handle med hverandre, selv om det ene landet var mer produktiv enn det andre i produksjon av begge varer. Dette skyldes at landene spesialiserer seg i produksjon av den varen hvor produksjonen er relativt sett mest produktiv. Handelen blir lønnsom fordi landene utnytter sine komparative fortrinn.[21]

John Stuart Mill (1806-1873) ga i 1848 ut Principles of Political Economy. Dette var det engelskspråklige standardverket om samfunnsøkonomi fram til 1890.[22] Mills mest originale bidrag er hans ide om at tilbud og etterspørsel er funksjoner av pris, og likevekt som en situasjon hvor prisene er slik at tilbudet er lik etterspørselen. Mills pristeori innebærer at det er markedsmekanismenes tendens til å skape likhet mellom tilbud og etterspørsel som er det grunnleggende prinsipp for prisdannelsen. Mills teorier for internasjonal handel inneholder også ansatsen til generell likevektsteori, altså at likevekt oppnås i alle markeder simultant.[23]

Den marginalistiske revolujon[rediger | rediger kilde]

Leon Walras (1834-1910) var den første som utarbeidet en matematisk formulert generell likeveksteori

På 1870-tallet foregikk det en vesentlig omlegging av økonomisk teori, både i stil og innhold. Tre karakteristiske trekk var:

  • Det ble lagt større vekt enn før på å basere samfunnsøkonomisk analyse på teorier om de enkelte økonomiske aktørers adferd.
  • Det ble sterkere fokusering på markedenes etterspørselsside med tilsvarende kritikk av klassikernes arbeidsverdilære. Grensenytte ble et nytt og sentralt teoretisk begrep.
  • Det ble mer bruk av matematisk formalisering, først og fremst i form av anvendelser av differensialregning.

Disse tre trekkene ble forent i det som gjerne kalles den marginalistiske tilnærmingsmåte til økonomisk analyse.[24] Sentrale bidragsytere til den marginalistiske revolusjon var William Stanley Jevons, Carl Menger og Leon Walras. Disse dannet utgangspunkt for det som senere er blitt omtalt som «nyklassisk» eller «neoklassisk» økonomi.

William Stanley Jevons (1835-1882) hadde som formål å gjøre samfunnsøkonomi til en matematisk og kvantitativ vitenskap etter modell av naturvitenskapene. Et av hans sentralt bidrag var teorien om at grensenytten (eller marginalnytten) av et gode er en fallende funksjon av kvantum. Jo mer du har av et gode, desto mindre glede vil du ha av ytterligere en enhet av det samme godet. I pristeorien legger han mer vekt på etterspørselssiden og en teori om konsumadferd. Jevons hadde ambisjoner om å utvikle en generell teori om prisdannelse der produksjonskostnadene og konsumentenes nytte skulle spille sideordnede roller. Han klarte imidlertid aldri å utvikle en slik teori fullstendig. Jevons var også en pioner innenfor empirisk økonomi gjennom sin analyse av sammenhengen mellom økonomiske konjunkturer og variasjoner i solflekkaktiviteten.[25]

Carl Menger (1840-1921) utvidet pristeorien til ikke bare å omfatte konsumgoder, men også produksjonsfaktorer. Verdien av produksjonsfaktorene var avledet av verdien av de konsumgodene de var med på å produsere. Menger ble også en sentral inspirasjonskilde for en gruppe økonomer som senere gikk under navnet «den østerrikske skole».[26]

Leon Walras (1834-1910) så det som sin hovedoppgave å formulere økonomisk teori i et matematisk språk. Hans viktigste bidrag til økonomisk teori var at han var den første som utarbeidet en generell likevektsteori i form av en eksplisitt formulert matematisk modell. Walras viste i sin generelle likevektstoeri at om vi har likevekt i alle unntatt ett marked, da er det likevekt også i det siste markedet. Dette er i dag kjent som Walras lov.[27]

Andre generasjons marginalister[rediger | rediger kilde]

Alfred Marshalls (1842-1924) pris-kvantum-diagram.
Vilfredo Pareto (1848-1923) er mannen bak pareto-optimalitet som et kriterium for samfunnsøkonomisk effektivitet.

Alfred Marshall (1842-1924) er mest kjent for å ha utviklet partiell likevektsteori, altså studiet av tilbud og etterspørsel i ett marked. Han analyserte dette grafisk i et pris-kvantum-diagram hvor etterspørselen illustreres med en fallende etterspørselskurve og tilbudet med en stigende tilbudskurve. Likevekten er representert ved det punktet der etterspørsels- og tilbudskurven skjærer hverandre. Her er prisen slik at tilbudet er lik etterspørselen og markedet er i likevekt. Marshall tok også i bruk begrepet priselastisitet som et mål på hvor prisfølsom etterspørselen etter et gode er. Etterspørselselastisiteten måler den relative endringen i etterspørselen dividert på den relative endringen i prisen. En fordel med dette målet er at det er helt uavhengig av hvilke enheter kvantum og pris måles i. Marshall utga i 1890 Principles of Economics. Dette var i mange år den sentrale læreboken i samfunnsøkonomi.[28]

Francis Ysidro Edgeworth (1845-1926) er mest kjent for sin analyse av markedslikevekt i en bytteøkonomi. Edgeworth kom med to viktige bidrag til nytteteorien. For det første antok han at totalnytten var en funksjon av alle goder og ikke en sum av nytten av hvert enkeltgode. For det andre innførte han begrepet indifferenskurve, altså en kurve i et godediagram som går gjennom alle punkter hvor nytten er den samme. I dag er Edgeworths navn knyttet til «Edgeworth's bytteboks», men dette diagrammet ble egentlig første gang tegnet av Vilfredo Pareto.[29]

Vilfredo Pareto (1848-1923) er mest kjent for å ha grunnlagt moderne velferdsteori og for sin formulering av et kriterium for samfunnsøkonomisk effektivitet. Vi sier at en allokering (fordeling) av goder mellom individer er pareto-optimal dersom det ikke er mulig å øke nytten for ett individ uten at nytten for noen andre blir redusert. Dette innebærer det ikke lenger er mulig å gjennomføre gjensidig fordelaktige byttehandler og at markedlikevekten er effektiv.[30]

Arthur Cecil Pigou (1877-1959) viste at markedslikevekten i enkelte tilfeller ikke var samfunnsøkonomisk effektiv. Han argumenterte for at dette skyldtes at «privat marginalt nettoprodukt» og «sosialt marginalt nettoprodukt» ikke var like. To eksempler på dette er et monopol hvor likevekten i markedet er kjennetegnet ved at konsumentens marginale betalingsvillighet er høyere enn marginalkostnaden ved produksjonen og ved forurensende produksjon hvor markedslikevekten er kjennetegnet ved at marginalkostnaden inkludert miljøkostnaden er høyere enn betalingsvilligheten for sluttproduktet. Pigou viste at samfunnsøkonomisk effektivitet kunne oppnås dersom myndighetene grep inn i markedet med subsidier eller skatter. Miljøavgifter blir i dag derfor ofte omtalt som Pigou-skatter. Pigou var en pioner innen offentlig økonomi og analyserte bl.a. hvordan staten bør fordele sine utgifter og hvordan skattesystemet bør utformes for å minimere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattlegging.[31]

Knut Wicksell (1851-1926) generaliserte og videreutviklet teorien om produksjon og bedriftenes atferd. Han var bl.a. den første som formulerte en matematisk produktfunksjon og viste at bedriftene ville tilpasse seg slik at grenseproduktiviteten var lik faktorprisen, dvs. at den merverdien som kan skapes ved å bruke en enhet mer av en innsatsfaktor er lik prisen på denne innsatsfaktoren. Wicksell formulerte også en makroøkonomisk teori for prisnivå kalt «den kumulative prosess». Han mente at «den naturlige rente» ble bestemt av realavkastningen av kapitalen. Hvis markedsrenten var lik den naturlige rente, så ville inflasjonen være lik null. Dersom markedsrenten var lavere enn en den naturlige rente, ville dette gi økt etterspørsel etter realkapital og positiv inflasjonsrate. Denne prosessen ville fortsette helt til markedsrenten igjen var lik den naturlige rente. Wicksell argumenterte for at det beste for samfunnet var et svakt stigende prisnivå og mente derfor at prisstabilitet burde være en norm for myndighetenes politikk.[32]

Irving Fisher (1867-1947) var den første som konstruerte diagrammet der indifferenskurven kombineres med konsumentens budsjettlinje, og der optimum er karakterisert ved at budsjettlinjen. Han lagde også et tilsvarende diagram hvor han viste at profittmaksimering innebærer at den marginale transformasjonsrate mellom to varer, dvs. forholdet mellom grensekostnadene, må være lik forholdet mellom vareprisene. Dermed hadde Fisher laget to sentrale byggeklosser i en generell likevekstmodell. Fisher kom også med viktige bidrag innen kapital- og investeringsteori. Han argumenterte bl.a. for at konsumet i en periode ikke er bestemt av inntekten i den perioden, men av forventet livsinntekt. Sparing blir da et virkemiddel for å sikre at man får fordelt konsumet på en optimal måte over livsløpet uavhengig av når en har inntekt. Fisher viste også at det var optimalt å investere inntil kapitalens grenseproduktivitet var lik renten. Fisher var også opptatt av pengenes rolle i samfunnet. Han var en kvantitetsteoretiker og mente at prisnivå multiplisert med BNP i realverdi var lik pengemengden multiplisert med pengenes omløpshastighet. Siden BNP var gitt av realsiden i økonomien var det pengemengden som bestemte prisnivået.[33]

Teorier om ufullkommen konkurranse[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet var modellen for fullkommen konkurranse dominerende i den teoretiske litteraturen, men det var innenfor forskningsmiljøene en følelse av at denne modellen ikke ga noe realistisk bilde av hvordan en moderne markedsøkonomi faktisk fungerte.

Edward Chambelin (1899-1967) studerte «monopolistisk konkurranse». Han konkluderte bl.a. med at produsentene hadde et insentiv til å lage produkter som skilte seg så mye som mulig fra konkurrentens produkter, fordi graden av produktdifferensiering vil bestemme styrke av produsentenes monopolsituasjon.[34]

Joan Robinsom (1903-1983) analyserte «ufullkommen konkurranse», dvs. en bedrift som hadde monopol på sitt eget produkt, men var utsatt for konkurranse fra andre bedrifter som produserte nære substitutter. Hun analyserte også virkningene av ufullkommen konkurranse på prisdannelsen i faktormarkedene. Hun viste også at en monopolist som solgte det samme produktet i to land ville ta høyest pris i det markedet hvor etterspørselen var minst prisfølsom.[35]

Harold Hotelling (1895-1973) analyserte konkurransen mellom to produsenter som produserte samme vare, men hvor konsumentene likevel kunne ha preferanse for å kjøpe fra den ene duopolisten og ikke den andre. Han viste bl.a. at når det var ved å transportere varer fra produsentene til konsumentene, ville den produsenten med den gunstigste lokaliseringen utnytte lokaliseringsfordelen gjennom å ta en høyere pris enn konkurrenten med en midre gunstig lokalisering. Med sine arbeider generaliserte Hotelling Cournots duopolmodell, utviklet lokaliseringsteorien og viste at økonomiske modeller også kunne belyse videre problemstillinger enn de rent samfunnsøkonomiske. Hotelling kom også med viktige bidrag innen offentlig økonomi og innen teorien for utnyttelse av begrensede naturressurser. Hans mest kjente resultat, «Hotellings regel», sier at dersom man skal oppnå en optimal utnyttingsgrad over tid, må prisen på ressursen stige i en takt som tilsvarer realrenta i markedet.[36]

Heinrich von Stackelberg (1905-1946) analyserte et duopol hvor hver av produsentene kan velge å være «leder» eller «følger». En følger tar den andre bedriftens produksjon som gitt og maksimerer på dette grunnlag sin egen profitt. En leder tar den andres tilpasning til sitt eget produksjonsvolum som gitt og maksimerer profitten under denne forutsetningen. Hvis en er leder og en er følger, får vi en «Stackelberg-likevekt» hvor lederen får størst produksjon og størst profitt. Dersom begge er følgere får vi en «Cournot-likevekt» og dersom begge er ledere, så får vi ingen likevekt.[37]

Frederik Zeuthen (1888-1959) analyserte et bilateralt monopol, der en arbeidsgiversammenslutning og en fagforening forhandler om lønnen. Teoretisk var dette en viktig forløper for den senere spillteoretiske behandlingen av forhandlinger.[38]

Keynes[rediger | rediger kilde]

John Maynard Keynes (1883-1946)

Briten John Maynard Keynes publiserte sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money  i 1936. Hovedmålet med dette verket var å belyse den kraftige økonomiske nedgangskonjunkturen i verdensøkonomien. Tradisjonell neoklassisk teori var ikke i stand til å forklare hvorfor en så stor del av arbeidsstyrken kunne være arbeidsledig. Ifølge de aller enkleste og mest stiliserte neoklassiske modellene kan lønningene justeres momentant og kostnadsfritt. Prisen på arbeidskraft (lønningene) vil justeres slik at det ikke på noe tidspunkt er noen som er ufrivillig arbeidsløse.

Et varig bidrag fra Keynes var at vedvarende arbeidsledighet kan skyldes stivheter i lønns- og prisdannelsen. Det skal mye til før fagforeningene godtar at lønningene settes ned. Lavere etterspørsel fører da til at sysselsettingen faller, ikke lønningene. Slik stivhet kalles lønnsrigiditet.

Keynes' arbeid førte også til at makroøkonomi ble etablert som en sentral del av faget.

Forventningsdannelse og velferdsmål[rediger | rediger kilde]

I 1960 publiserte John Muth sin formalisering av rasjonell, fremadskuende forventningsdannelse.

1950- og 1960-tallet var en periode med hvor det så ut til å være en negativ korrelasjon mellom inflasjon og arbeidsledighet. På slutten av 1960-tallet hevdet Milton Friedman at fordi innbyggernes forventninger avhenger av deres erfaringer (adaptive), ville denne sammenhengen bryte sammen om myndighetene forsøkte å utnytte den for å holde arbeidsledigheten lav. Resultatet ville i stedet bli høy inflasjonen og høy arbeidsledighet. Dette inntraff på 1970-tallet, og ble kalt stagflasjon. Den amerikanske økonomen Paul Krugman har kalt spådommen om stagflasjon en av de store intellektuelle triumfer i etterkrigstidens samfunnsøkonomi[39]

Intertemporal makroøkonomi[rediger | rediger kilde]

Finn Kydland og Edward Prescott viste mot slutten av 1970-tallet at konjunkturer kunne redegjøres for som en dynamisk prosess hvor individene i samfunnet gjør så godt de kan gitt informasjonen om reelle forhold i økonomien som de har til rådighet, og så reoptimerer når ny informasjon blir tilgjengelig.

Heterodoks økonomi[rediger | rediger kilde]

Karl Marx (1818-1883) er den viktigste inspirasjonskilden for marxistisk økonomi.
Ludwig von Mises (1881-1973) er en av de viktigste representanter for «den østerrikske skole».
Marilyn Waring (1952-) ga i 1988 ut If Women Counted: A New Feminist Economics med grunnleggende kritikk av systemet for nasjonalregnskap.

Den tradisjonelle tilnærmingen til samfunnsøkonomiske problemstillinger, gjerne omtalt som nyklassisk økonomi, mainstream økonomi eller ortodoks økonomi, er basert på enkelte grunnleggende forutsetninger. Sentrale forutsetninger er bl.a. antagelsene om rasjonelle, nyttemaksimerende individer og markeder som går mot likevekt. I tillegg er det innen nyklassisk økonomi utstrakt bruk av matematiske modeller for å forklare økonomiske sammenhenger. Både de grunnleggende forutsetningene og vetleggingen av matematisk formalisme er blitt kritisert av en rekke ulike økonomiske miljøer. Disse miljøene går gjerne under fellesbetegnelsen heterodoks økonomi og omfatter bl.a. sosialistisk økonomi, marxistisk økonomi, institusjonell økonomi, evolusjonær økonomi, den østerrikske skole og feministisk økonomi.

Sosialistisk økonomi[rediger | rediger kilde]

Oskar Lange (1904-1965) utviklet på 1930-tallet en teori for desentralisert sosialisme, også kalt «markedssosialisme». I det markedssosialistiske system ville bedriftene være eid av staten, og de ville bli instruert av staten til å maksimere profitten. I et slikt system ville imidlertid prisene ikke bli bestemt av markedet, men av et sentralt planbyrå. Planbyrået skulle kontinuerlig overvåke markedet og justere prisene slik at tilbudet og etterspørselen balanserte. Gjennom denne prosessen ville planbyrået styre mot en likevekt med effektiv ressursbruk.[40]

Den institusjonelle skole[rediger | rediger kilde]

«Den institusjonelle skole» i USA har sitt utspring i arbeidene til Thorstein Veblen (1857-1929). Veblen mente at nyklassisk økonomi bygget på en urealistisk menneskeoppfatning. Den rådende økonomiske teorien om individuell adferd beskrev mennesket som en rasjonelt kalkulerende aktør som utelukkende tok hensyn til en snevert definert egeninteresse. I virkeligheten, hevdet Veblen, var mennesket styrt av instinkt og vaner formet av den sosiale interaksjonen mellom enkeltmennesker og av samfunnets materielle grunnlag. Via teknologiske endringer var disse forholdene i stadig utvikling. Veblen mente videre at en økonomisk teori som fokuserer på likevekt, fratar seg muligheten til å forstå en dynamisk og evolusjonær samfunnsutvikling. Veblen alternative forklaring på menneskelig adferd var at den i stor grad var motivert av ønsket om å oppnå sosial anerkjennelse og prestisje. Dette ledet gjerne til iøynefallende forbruk og sløsing med samfunnets ressurser.[41]

Den østerrikske skole[rediger | rediger kilde]

Carl Menger Edler von Wolfesgrün var en østerriksk økonom. Han var en sentral bidragsyter til den marginalistiske revolusjon som fant sted i økonomifaget omkring 1870, og regnes som grunnleggeren av den fagretningen som er kjent under betegnelsen den østerrikske skole. Mengers viktigste bidrag var at grensenytten eller marginalnytten av en vare er den samme i en hver anvendelse av varen. Derimot har hvert individ subjektive og individuelle nytteskalaer, og disse danner utgangspunkt for dannelsen av relative markedspriser. Senere ble Eugen Von Böhm-Bawerk kjent for sitt arbeid med kapital og renteteori.

I 1913 bidro Ludwig Von Mises med en teori om penger og kreditt som var opphavet til den østerrikske konjunktursyklusteorien. Det var en teoriene som beskrev finansielle kriser og hvordan unngå dem.[42] Basert på denne teorien predikerte Ludwig Von Mises og Friedrich Hayek den store depresjonen i 1930-tallene.[43][44] Likeså i moderne tid predikerte utallige østerrikske økonomer Finanskrisen 2007–2010[45][46] og det har dermed vært en skole som har vært sterkt på fremgang siden da.

Videre igjennom hele 1900-tallet sto den østerrikske skolen sterkt imot sosialisme og statlig styre, i forsvar av et fritt marked basert på privat eiendom.[47] De var også dermed sterke kritikere av institusjonen av en sentralbank og statlig favoriseringen av fraksjonelle-reserve banker.[48] De forsvarte dermed et fritt marked innen penger og varebaserte penger som f.eks gull og sølv.[49]

Feministisk økonomi[rediger | rediger kilde]

Feministisk økonomi analyserer økonomiske problemstillinger ut fra et feministisk perspektiv. For det første mener de at omsorgsarbeid og arbeid i hjemmet, typisk utført av kvinner, er viktige deler av ethvert økonomisk system og bør innarbeides i analysen fra begynnelsen. Slik innsats fanges i liten grad opp i tradisjonelle mål på økonomisk aktivitet, slik det måles i nasjonalregnskapet. For det andre mener feministiske økonomer at menneskelig velvære bør være det sentrale målet på økonomisk suksess. Tradisjonelle mål som bruttonasjonalprodukt er mangelfulle. For det tredje legger de vekt på å analysere både prosesser og økonomiske utfall. Dette innebærer at spørsmål om makt og maktfordeling mellom ulike aktører står sentralt. For det fjerde mener de at etiske vurderinger må integreres i enhver økonomisk analyse. Til slutt mener mange feministiske økonomer at «kvinner» ikke er en homogen kategori, men at en må inkludere faktorer som klasse, etnisitet, mv. i analysene.[50]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Samfunnsøkonomi som et universitetsfag slik man kjenner det i dag vokste frem på 1800-tallet. Hverken økonom, sosialøkonom eller samfunnsøkonom er beskyttede titler, og det har eksistert mange ulike former for utdannelse i faget. Det er vanlig å bruke titlene økonom, sosialøkonom eller samfunnsøkonom om personer som har eksamen av høyere grad i økonomi. I Norge etter Bolognaprosessen er master i samfunnsøkonomi den vanligste formen for samfunnsøkonomisk utdannelse. Man kan imidlertid også bli samfunnsøkonom ved å studere ved utenlandske læresteder, og da kan titlene variere. Tidligere fantes det i Norge to vanlige måter å utdanne seg til samfunnsøkonom på: Enten ved å ta det sosialøkonomiske embedsstudiet og bli cand. oecon., eller ved å ta hovedfag i sosialøkonomi og bli cand. polit. Embedsstudiet var mer strukturert og inneholdt mer økonomi, matematikk og statistikk, mens hovedfaget bygget på samfunnsvitenskapelig cand. mag., og dermed hadde en bredere samfunnsvitenskapelig orientering.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka- og Riksmålsordlisten-søk  
  2. ^ Marshall (1920(1890)), Bok I, kapittel I, avsnitt 1-2
  3. ^ Robbins (1935(1932)), side 16
  4. ^ Sandmo (2006), side 13
  5. ^ Fallan (2010), side 2
  6. ^ Sandmo (2006), side 15
  7. ^ Sandmo (2006), side 15
  8. ^ [World Development Indicators: GDP (constant 2005 US$) (NY.GDP.MKTP.KD)]
  9. ^ Ringstad, Vidar (2013). «Kognitiv psykologi og atferdsøkonomi». Samfunnsøkonomen, 127 (7), s. 25-33. 
  10. ^ Brewer, Dominic J. og Patrick J. McEwan (2010). Economics of Education (engelsk). Elsevier Ltd. ISBN 9780080965307. 
  11. ^ Torp, Hege, Erling Barth og Olav Magnussen (1994). Arbeidsmarkedsøkonomi. Universitetsforlaget. ISBN 9788291348056. 
  12. ^ Tirole, Jean (1988). The Theory of Industrial Organization (engelsk). The MIT Press. ISBN 9780262200714. 
  13. ^ Tay, Debraj (1998). Development Economics (engelsk). Princeton University Press. ISBN 9780691017068. 
  14. ^ Conrad, Jon M. (1999). Resource Economics (engelsk). Cambridge University Press. s. 1. ISBN 0521640121. 
  15. ^ Sandmo (2006), side 24
  16. ^ Sandmo (2006), side 46-52
  17. ^ Sandmo (2006), side 54-55
  18. ^ Sandmo (2006), side 40-46
  19. ^ Sandmo (2006), side 61-65
  20. ^ Sandmo (2006), side 66-67
  21. ^ Sandmo (2006), side 74-76
  22. ^ Sandmo (2006), side 83
  23. ^ Sandmo (2006), side 86-90
  24. ^ Sandmo (2006), side 146-147
  25. ^ Sandmo (2006), side 147-155
  26. ^ Sandmo (2006), side 156-163
  27. ^ Sandmo (2006), side 165-182
  28. ^ Sandmo (2006), side 183-201
  29. ^ Sandmo (2006), side 203-210
  30. ^ Sandmo (2006), side 210-217
  31. ^ Sandmo (2006), side 217-224
  32. ^ Sandmo (2006), side 226-237
  33. ^ Sandmo (2006), side 238-245
  34. ^ Sandmo (2006), side 251-253
  35. ^ Sandmo (2006), side 253-256
  36. ^ Sandmo (2006), side 257-260
  37. ^ Sandmo (2006), side 260-262
  38. ^ Sandmo (2006), side 262-264
  39. ^ Paul Krugman: Who Was Milton Friedman? The New York Review of Books
  40. ^ Sandmo (2006), side 269-273
  41. ^ Sandmo (2006), side 248-251
  42. ^ mises.org/daily/4817
  43. ^ mises.org/books/causes.pdf
  44. ^ http://mises.org/daily/2344
  45. ^ http://www.lewrockwell.com/block/block168.html
  46. ^ http://www.youtube.com/watch?v=2I0QN-FYkpw
  47. ^ mises.org/daily/4718
  48. ^ mises.org/money.asp
  49. ^ http://mises.org/daily/1175
  50. ^ Power, Marilyn (2004). «Social Provisioning as a Starting Point for Feminist Economics». Feminist Economics (engelsk), 10 (3), s. 3-19. doi:10.1080/1354570042000267608. ISSN 1354-5701. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Populærvitenskapelige bøker[rediger | rediger kilde]

  • Larsen, Erling Røed (2004). Alt du vil vite om samfunnsøkonomi, men aldri har våget å spørre om. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205329188. 
  • Larsen, Erling Røed (2007). Økonomi på trikken. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205339200. 

Lærebøker for videregående skole[rediger | rediger kilde]

  • Bøhmer, Gunnar og Svein Hagen (2012). Samfunnsøkonomi 1 (2 utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205425941. 
  • Bøhmer, Gunnar og Svein Hagen (2013). Samfunnsøkonomi 2 (2 utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205449398. 
  • Holden, Steinar (2012). Pareto 1 (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202371609. 
  • Holden, Steinar og Robert Hansen (2013). Pareto 2 (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202401726. 

Lærebøker for universitet og høyskole[rediger | rediger kilde]

  • Andreassen, Viggo (2012). Innføring i mikroøkonomi for økonomisk-administrative studier. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202286064. 
  • Austvik, Ole Gunnar (200). Internasjonal handel og økonomisk integrasjon. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788200225522. 
  • Davidsen, Bjørn-Ivar (2012). Makroøkonomi : konjuntursvingninger, stabiliseringspolitikk og økonomisk vekst. Trondheim: Akademika. ISBN 9788232101009. 
  • Dedekam jr., Anders (2002). Mikroøkonomi. Oslo: Fagbokforlaget. ISBN 9788276748079. 
  • Dedekam jr., Anders (2003). Makroøkonomi: samfunnsøkonomi og økonomisk politikk (4 utg.). Oslo: Fagbokforlaget. ISBN 9788276749755. 
  • Førsund, Finn R. og Steinar Strøm (2000). Miljø-økonomi. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788200453499. 
  • Grønn, Erik (2008). Anvendt mikroøkonomi. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202267896. 
  • Hagen, Kåre Petter (2005). Økonomisk politikk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202242749. 
  • Hoel, Michael og Karl Ove Moene (2000). Produksjonsteori (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200215695. 
  • Isachsen, Arne Jon og Geir Bjønnes Høidal (2004). Globale penger. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205329249. 
  • Mork, Knut Anton (2004). Makroøkonomi (3 utg.). Oslo: Cappelen. ISBN 9788202238568. 
  • Norman, Victor D. og Linda Orvedal (2010). En liten, åpen økonomi. Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 9788205399358. 
  • Opstad, Leiv (2010). Innføring i makroøkonomi for økonomisk-administrative studier. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202286071. 
  • Riis, Christiam og Espen R. Moen (2012). Moderne mikroøkonomi (2 utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 9788205424159. 
  • Ringstad, Vidar (2001). Makroøkonomi og norsk stabiliseringspolitikk. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202212506. 
  • Ringstad, Vidar (2002). Mikro- og markedsøkonomi. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202218065. 
  • Ringstad, Vidar (2003). Offentlig økonomi og økonomisk politikk. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202226091. 
  • Ringstad, Vidar (2007). Samfunnsøkonomi og sunn fornuft. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202269883. 
  • Ringstad, Vidar (2011). Samfunnsøkonomi og økonomisk politikk for turbulente tider. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202320690. 
  • Rødseth, Asbjørn (1997). Konsumentteori (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200229475. 
  • Steigum, Erling (2004). Moderne makroøkonomi. Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 9788205287686. 
  • Strøm, Steinar og Jon Vislie (2007). Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215010816. 
  • Strøm, Steinar og Jon Vislie (2008). Økonomisk Atferd, beslutninger og likevekt. En innføring i analytisk mikroøkonomi. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215013572. 

Tidsskrift[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Economics – bilder, video eller lyd