Christian II av Danmark, Norge og Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian II
Konge av Danmark, Norge og Sverige
Christian II av Danmark, Norge og Sverige
Christian II i 1514 eller 1515 Tilhører Statens Museum for Kunst
Valgspråk: Så var det beskikket
Regjeringstid: Danmark og Norge: 15131523
Sverige: 15201523
Født: 1. juli 1481, Nyborg slott
Død: 25. januar 1559 (77 år), Kalundborg slott
Begravet: Odense domkirke
Foreldre: Hans og Christine
Ektefelle: Isabella av Burgund (1501-26)
Barn: Hans
Dorothea
Christine

Christian II (født 1. juli 1481, død 25. januar 1559) var dansk, norsk og svensk konge av huset Oldenburg. Han ble født på Nyborg slott som sønn av kong Hans og Christine av Sachsen. Han var dansk-norsk konge i perioden 15131523 og svensk konge 1520–1523.

Før Christian kom på tronen, hadde han vært visekonge i Norge i 1506–1513. Her lærte han norsk lynne å kjenne og de norske stormennene lærte hva Christian sto for, nemlig en klar anti-aristokratisk linje. Målet var å sette det norske riksrådet ut av spill, slik at han fikk full kontroll over landet og derved fikk styrket sitt kandidatur ved det kommende kongevalget. I Norge møtte han to hollandske kvinner, som begge fikk stor betydning for hans liv: Dyveke, som han møtte ved en dansefest på rådhuset i Bergen, og hennes mor, Sigbrit Willoms.

Christian som konge[rediger | rediger kilde]

Christian slik Claus Berg har fremstilt han på altertavlen i Sankt Knuds kirke i Odense.
Christian IIs signatur
Straks etter Stockholms blodbad lot Gustav Vasa utføre den såkalte «Blodbadsplansjen». Her et utsnitt som viser to scener fra hendelsene.
Til venstre ser man bøddelen løfte øksen for å halshugge Vincens Henningsson, den ene av de to biskopene. Kroppen som ligger i forgrunnen tilhører biskop Mattias Gregersson; han har allerede blitt henrettet og i scenens nedre høyre hjørne kan man skimte det mitraprydete hodet.
Scenen til høyre framstiller ekshumeringen av Sten Sture den yngres lik samt knekter som fjerner kroppen samt de halshuggedes kropper for å brenne dem på kjetterbål på Södermalm.
Gustav Vasas blodbadsplansje har et klart politisk og propagandistiskt formål. Han ville skildre Christian II som en skånselløs tyrann.

Før Christian ble kronet, ble han tvunget av de danske stormennene til å underskrive en streng håndfestning, som begrenset kongehusets makt på mange områder. En tilsvarende håndfestning måtte han underskrive før han ble valgt til norsk konge. Her ble det bl.a. gitt bestemmelser for å styrke den norske adel. I 1515 giftet han seg med Isabella av Burgund , den senere keiser Karl Vs yngre søster, som fikk navnet Elisabeth.

Tross dette ekteskap forble Dyveke kongens elskerinne og store kjærlighet, og han installerte henne i behagelig nærhet av kongeslottet. I 1517 døde Dyveke uventet, og kongen anklaget lensmannen på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha forgiftet henne, og tross forbønn fra Riksrådet og hoffet lot kongen Torben Oxe halshugge. Etter denne episoden neglisjerte kongen adelen, og Riksrådet handlet heretter nesten utelukkende etter råd fra mor Sigbrit og Malmøs borgermester Hans Mikkelsen. I denne perioden fungerte Sigbrit Willums nærmest som landets finansminister.

Den norske maleren Eilif Peterssen malte 1874/76 bildet Christian den 2. undertegner dødsdommen over Torben Oxe.

Etter Dyvekes død fattet kong Christian endelig interesse for sin unge dronning, og ekteskapet utviklet seg til et av de mest harmoniske i kongehusets historie. Den karakterfaste og hengivne Elisabeth støttet kongen i ett og alt, og etter hans fall fra tronen reiste hun med ham i landflyktighet, og fungerte som hans representant ovenfor utenlandske statsoverhoder da han forsøkte å vinne kongemakten tilbake. Elisabeth konverterte til protestantismen i 1523, og måtte se at hennes tre barn ble sendt til hennes katolske slektninger for at de kunne vokse opp i «den rette tro».

Stockholms blodbad[rediger | rediger kilde]

I 1520 angrep Christian II Sverige. Sten Sture den yngre ble dødelig såret, og kampene ble avsluttet med overgivelse av Stockholm borg mot ubetinget amnesti til svenskene. Den 4. november lot Christian II seg hylle som arvekonge og startet festligheter på Stockholms slott. På feiringens fjerde dag ble slottets porter lukket og en stor del av de festkledte bisper og adelsmenn ble kastet i fengsel. De tidligere motstanderne ble anklaget for kjetteri av biskopen, og nitti av dem ble dømt til døden. Henrettelsene foregikk på Stortorget i Stockholm med stor brutalitet. Likene ble brent på et bål utenfor byporten. Stockholms blodbad vekket forferdelse i hele Europa – ikke minst i Danmark, hvor adel og geistlighet nå for alvor begynte å føle seg truet.

Christian II fortsatte sin borgervennlige politikk med støtte til næringsliv og handel. I 1521 ga han etter nederlandsk forbilde kjøpstedene enerett på all handel. Adelen ble dermed fratatt retten til å handle med egne varer. På det kirkelige område ble det ikke lengre tillatt å appellere domsavsigelser til paven i Roma, noe som økte kirkens avhengighet av kongemakten. For å kunne hamle opp med Hansabyene inngikk han forbund med Nederlandene. I 1521 erklærte Lübeck Danmark krig, og året etter brøt det ut opprør i Sverige mot «Christian Tyrann», som han ble kalt etter Stockholms blodbad. På den tiden lot det seg nemlig ikke moralsk forsvare å gjøre opprør uten at kongen var en despot.

Adelen gjør opprør[rediger | rediger kilde]

Det endte med at Sverige løsrev seg under ledelse av Gustav Vasa. I 1523 samlet Christian en hær av leietropper for angrep på Sverige. De store skatteutskrivningene fikk utilfredsheten til å blusse opp, især blant de jyske råder («Sammensvergelsesbrevet» – utstedt i Viborg den 21. desember 1522). Den tidligere så besluttsomme kongen tapte motet. Det fortelles at han lot seg ro tyve ganger frem og tilbake over Lillebelt,Note[1][2]før han oppga forsøket på å samle tropper mot de jyske opprørerne. Den 13. april 1523 flyktet kongen, dronningen og deres tre barn til Nederlandene, hvor de levde åtte år i landflyktighet. Samme år tilbød den danske adel og geistlighet tronen til Christians onkel, hertug Frederik av Gottorp (Frederik I), som i en alder av 52 år endelig kunne ta den danske og norske tronen i besittelse.

Frederik skrev til den landflyktige dronning Elisabeth, hvis mektige habsburgske slekt han gjerne ville tekkes, og forsikret henne om at hun (men ikke Christian) rolig kunne vende hjem til Danmark – kong Frederik skulle personlig sørge for at hun fikk tilkjent pensjon som enkedronning. Men den 22-årige dronning svarte med sitt livs replikk. Hun takket høflig sin manns onkel, men «ubi rex meus, ibi regna mea» – «hvor min konge er, der er mitt kongerike!»

Tilbake til Norge[rediger | rediger kilde]

Høsten 1531 foretok Christian II landgang i Norge, hvor han fant en havn i Langesund og senere ble hyllet som konge. Flåten, som var på ca. 25 skip med nesten 7000 mann ombord, var stilt til disposisjon av keiser Karl V. Den kom ut for en kraftig storm i Skagerrak, og strandet på forskjellige steder i det sydlige Norge. Etter noen uker ble mesteparten av mannskapene samlet i Oslo, hvor han etter hvert fikk støtte fra deler av den norske geistlighet, blant annet fra erkebisp Olav Engelbrektsson. Dette skulle vise seg å få fatale følger for katolisismen i Norge og for den norske kirkes stilling. Noen militær seier fikk han imidlertid ikke i Norge; han klarte ikke engang å innta Akershus festning.

Fangenskap og død[rediger | rediger kilde]

Christian i fengslet på Sønderborg Slot, Carl Bloch, 1871, Frederiksborgmuseet

Året etter ble Christian lokket til forhandlinger i København under løfte om fritt leide. Men onkelen, Frederik I, brøt løftet og lot Christian føre som fange til Sønderborg slott. I 1549 overførtes den nå 68-årige konge til Kalundborg slott, hvor han fikk et noe friere regime og bl.a. lov til å bevege seg utenfor slottet og til å gå på jakt. Men i januar 1559 døde Frederik Is sønn, kong Christian III, og den gamle kongens høye alder til tross ble vakten omkring Christian II fordoblet og hans privilegier nok en gang innskrenket. Det var flere blant rikets mektigste menn som så med bekymring i retning Kalundborg, men kun tre uker senere gikk også kong Christian II inn i den evige hvile, og den nyvalgte kong Frederik II ga sin ulykkelige slektning en kongelig begravelse i Graabrødre kirke i Odense. I begynnelsen av 1800-tallet ble han flyttet til St. Knuds Kirke i samme by, hvor han ligger sammen med sin mor og sin far, og med sin dronning ved sin side.

Christians sønn, Hans av Oldenburg, døde ugift allerede i 1532, samme år som Christian ble satt i fengsel. Datteren Dorothea ble gift med kurfyrst Friedrich av Pfalz, som på grunn av sitt ekteskap senere ble dratt inn i grevefeiden. Datteren Kristina var gift to ganger, først med grev Francesco II Maria Sforza (sønn av den beryktede Ludovico «el moro») og deretter med Franz I av Lothringen. Christian og Elizabeth fikk også ytterligere to sønner, som begge døde unge.

Christian II i boken Sketches on a tour to Copenhagen, through Norway and Sweden

Christian og religionen[rediger | rediger kilde]

Christian II og Isabella knelende foran en dommedag, utsnitt av sengotisk altertavle fra Mariæ kirke, karmelitterklosteret i Helsingør, nå i Nationalmuseet

Christians tid var reformasjonens tid i Europa. Allerede som ung mann kom han i kontakt med og fattet sympati for protestantismen. Dette var ikke på langt nær så kontroversielt i Danmark som i Norge. Den norske kirken og det norske folk var rotfestet katolsk, og etter hvert som Norge svant hen som selvstendig nasjon, ble det ytterligere viktig å holde fast ved «den gode religion». Men Norge fikk allerede under Christians visekongetid merke at noe var på gang, og bedre ble det ikke da en rekke høytstående svenske katolikker ble henrettet under det stockholmske blodbad. I 1523 overvar han sammen med sin søster Elisabeth og sin kone en messe med Martin Luther.[3] Som landflyktig i Nederlandene kastet Christian masken og bekjente seg til protestantismen, antagelig for å oppnå begunstigelser fra de nederlandske protestantene. At han likevel ble ønsket gjeninnsatt som konge etter tilbakekomsten til Norge i 1531, og at det var erkebispen selv som var pådriver for dette, må sees i lys av alternativet: Kong Frederik hadde alltid vært en svoren protestant.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Note: Denne opplysningen kommer fra Johannes Vilhelm Jensens roman Kongens Fald (1900-1901) og er sannsynligvis en myte.
  2. ^ Myter i Danmarks historie
  3. ^ http://www.kvinfo.dk/side/597/bio/795/origin/170/ Kvinfo

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Hans 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Frederik I 
Konge av Norge
Forgjenger:
 Sten Sture d.y.
riksforstander 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Gustav Vasa
riksforstander 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Christian II av Danmark, Norge og Sverige – stamtavle i tre generasjoner
Christian II av Danmark, Norge og Sverige Far:
Kong Hans
Farfar:
Christian I
Farfars far:
Didrik av Oldenburg
Farfars mor:
Hedwig av Schleswig-Holstein
Farmor:
Dorothea av Brandenburg
Farmors far:
Johann av Brandenburg
Farmors mor:
Barbara av Sachsen
Mor:
Christine av Sachsen
Morfar:
Ernst av Sachsen
Morfars far:
Frederik II av Sachsen
Morfars mor:
Margarethe av Østerrike
Mormor:
Elisabeth av Wittelsbach
Mormors far:
Albert III av Wittelsbach
Mormors mor:
Anna av Braunschweig-Grubenhagen-Einbeck